Anders Cappelen pva Per Kristian Eide mot Aftenposten

Aftenposten publiserte fredag 7. desember 2012, kl. 21.32, en nettartikkel med tittelen «Totalt pleietrengende etter sykehusforsøk» og ingressen:

«- Vi er veldig lei oss for at to personer har opplevd komplikasjoner som en følge av sin deltagelse i denne studien, sier prosjektleder Per Kristian Eide, som er professor og seksjonsoverlege, i en uttalelse på nettsiden til Oslo universitetssykehus.»

Brødteksten startet slik:

«Prosjektet er et forskningsprosjekt hvor 122 pasienter er med, skriver TV2. Det er rettet mot personer med forhøyet trykk i hjernen eller voksenhydrocephalus, bedre kjent som vannhode. Dagens behandlingsmetoder gir dårlig prognose, sykdommen kan medføre invaliditet eller død. Prosjektets mål er å forstå sykdomsmekanismene bedre.

En del av prosjektet har vært å ta hjernebiopsier, det vil si prøver av hjernens vev. – Det er viktig å understreke at disse er tatt under operative inngrep på hjernen som allerede var planlagt i behandlings- og diagnostikkøyemed. Det er ikke gjort inngrep kun for å ta prøver til bruk i forskning, sier Eide til sykehusets hjemmeside.»

[…]

«Av de 122 som deltar, har to fått komplikasjoner i form av blødninger som trolig er relatert til selve biopsitagningen. Begge er operert på nytt. En av pasientene skal ifølge TV 2 ha mistet all funksjonsevne og er totalt pleietrengende etter å ha vært med i prosjektet.»

[…]

«Pasientene fikk på forhånd et informasjonsbrev, og de undertegnet en samtykkeerklæring. De har også hatt samtale med prosjektleder. Om de har vært klar over risikoen, er uvisst. – Det at vi har gitt pasientene et informasjonsbrev og at vi har hatt en samtale, er ikke alltid en garanti for at informasjonen er forstått eller delt med de pårørende. Dette er en problemstilling vi stadig diskuterer og forsøker å finne enda bedre løsninger på. De gangene jeg har vært usikker på om pasienten har forstått informasjonen, er vedkommende tatt ut av studien, sier Eide til sykehusets nettside.»

[…]

«I dokumentet pasientene har underskrevet går det frem at selve operasjonen er standard prosedyre, og at den ekstra prøvetagningen medfører en liten tilleggsrisiko. Aftenposten har ikke fått svar fra OUS på om pasienten muntlig har fått svar på risikoen for hjerneblødning. – Dette er alvorlige hendelser. Det er alvorlige komplikasjoner som har skjedd i forbindelse med en forskningsstudie, sier Erlend Smeland, forskningsdirektør ved OUS»

[…]

«Ifølge OUS er prosjektet kvalitetssikret internt i sykehuset, og godkjent av Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk og personvernombudet ved Oslo universitetssykehus.»

I en faktaboks under tittelen «Dette er saken» stod det:

«*122 pasienter ved Rikshospitalet deltar i en undersøkelse der legene forsøker å finne ut hvordan vanntransporten skjer i hjernen hos personer med vannhode.

*TV 2 fortalte torsdag om en pasient som har fått ødelagt livet som følge av prøvetagningen. Knut er en av pasientene som ble skadet i forbindelse med forskningsprosjektet.

*Under operasjonen tok legene ut en liten bit av hjernen hans, en såkalt biopsi eller vevsprøve.

*Prøven, som bare skulle brukes til forskning, forårsaket hjerneblødning

*Forsøket er stoppet mens Helsetilsynet undersøker saken»

Artikkelen var illustrert med et bilde av Rikshospitalet, OUS. Under artikkelen ble følgende leserkommentar publisert, skrevet av «Victor Lima • for 7 måneder siden»:

«En sjanse på 60 for å blir grønnsak som følge av et inngrep som ikke er relevant behandlingsmessig er hinsides, og ikke noe vanlige folk vil akseptere dersom det hadde blitt fremlagt på korrekt vis. Sjansen for å dø eller bli totalt pleietrengende er ca. 400% HØYERE enn sjansen for å bli drept i Afghanistan for en soldat. Jeg tviler på at vi hadde akseptert en tilsvarende risiko for våre soldater i Afghanistan som denne «kirurgen» uten å blunke har akseptert for sine forsøkskaniner. Mengele kan godt forbli i graven, vi trenger ikke flere som ham …»

Dagen etter, lørdag 8. desember 2012, ble samme artikkel publisert i papirutgaven under tittelen «Helseministeren krever alle fakta på bordet». Også her var artikkelen illustrert med et bilde av Rikshospitalet, OUS og et portrettbilde av Støre.

Søndag 9. desember 2012 ble det publisert en artikkel i papirutgaven med tittelen «Professor kritisk til sykehusets informasjon» og ingressen:

«Professor Pål Gulbrandsen mener Oslo universitetssykehus ikke orienterte pasientene godt nok om risikoen ved å ta vevsprøve av hjernen.»

Videre:

«Gulbrandsen mener sykehuset brukte retoriske knep for å overtale pasientene til å delta i forsøket.»

Under mellomtittelen «- Mangelfull info» stod det:

«Etter å ha gått gjennom dokumentet som Oslo universitetssykehus har lagt ut på sin hjemmeside [lenke på nett], mener han at mange pasienter i studien ikke har vært balansert informert når de har gitt samtykke [lenke på nett] til å være med. – Faktainformasjonen om risiko er mangelfull, sier Gulbrandsen. Han er ikke spesialist innenfor dette fagfeltet, og han kjenner ikke den reelle risikoen ved å delta i studien, men han reagerer på at prosjektansvarlige selv definerer risikoen som liten, uten å gi pasienten mulighet til å vurdere det.»

Under mellomtittelen «Liten risiko?» stod det:

«Professor Gulbrandsen mener de ansvarlige bak studien må ha kalkulert med en nærmest 100 prosent sannsynlighet at blødning vil ramme én av prosjektdeltagerne hvis det var behov for over 100 pasienter med en risiko på 1-3 prosent. Hvis disse tallene gikk frem av prosjektprotokollen, mener han at Regional etisk komité eksplisitt burde tatt stilling til om formålet ved studien var viktig nok til å tillate dette. […] – Den er preget av retoriske knep som har en overtalende funksjon, sier han og mener også at legene bak studien bruker Rikshospitalets posisjon og erfaring som et ledd i å overtale pasientene.»

Oslo universitetssykehus ønsket ikke å kommentere kritikken fra Pål Gulbrandsen.

«-  Vi henviser til våre to toppsaker på nettsiden til OUS og at saken er til vurdering i Helsetilsynet. Utover dette har vi ingen kommentar til saken, svarer kommunikasjonsavdelingen ved OUS.»

En underartikkel omhandlet en pasient som hadde deltatt i forskningsprosjektet, og som hevdet han hadde fått god informasjon i forkant av inngrepet:

«Odd Christian Bull er med i forsøket der legene har tatt vevsprøve av hjernen. Bull kjenner seg ikke igjen i kritikken til Pål Gulbrandsen, og mener at han fikk god informasjon før inngrepet. 67-åringen fra Nesøya i Asker opplever at han ble godt ivaretatt av legene. Neste uke skal han på kontroll. – Jeg er så heldig å være en av de 122 pasientene det forskes på i forbindelse med på hydrocephalus, sier han, men legger til at det er dypt beklagelig at to av pasientene har fått alvorlige hjerneskader etter inngrepet. Odd Christian Bull sier han ble tydelig informert om risikoen, og leste gjennom og underskrev samtykkeerklæringen da professor Per Kristian Eide spurte ham om han ville være med på prosjektet. – Jeg er nemlig så glad for at noen forsker på min tilstand, og har 100 prosent tillit til doktor Eide og hans kolleger.»

Hele oppslaget ble illustrert med et bilde av denne pasienten. Samme sak ble også lagt ut på nettet samme dag. I nettartikkelen ble det lenket til en pdf av det omtalte informasjonsskrivet og samtykkeskjema.

Mandag 17. desember 2012 ble det publisert en artikkel på nett med tittelen «Foreldre mener sønnen ble feilbehandlet ved Rikshospitalet» og ingressen:

 «Nå sender fylkeslegen saken videre til Statens helsetilsyn»

 Brødtekst:

 «Foreldrene til et barn med symptomer på hjernetrykk har klaget Oslo universitetssykehus inn til fylkeslegen. Fordi saken er såpass alvorlig og har sammenheng med deler av forskningssaken som er midlertidig stanset, har fylkeslegen sendt saken videre til Statens helsetilsyn.»

 […]

 «– Dette er sammensatt sak, som selvsagt opplevdes alvorlig for foreldrene. Saken har også en viss sammenheng med et pågående forskningsprosjekt som nå vurderes av Statens helsetilsyn, derfor finner vi det riktig å sende saken dit, sier fylkeslege Petter Schou, og presiserer at sakene da kan vurderes samlet.»

[…]

«TV 2 har fortalt om pasienten Knut som har fått livet ødelagt som følge av prøvetagningen. Under operasjonen tok legene ut en liten bit av hjernen hans, en såkalt biopsi eller vevsprøve. Prøven, som bare skulle brukes til forskning, forårsaket hjerneblødning. Forsøket er stoppet mens Helsetilsynet undersøker saken. OUS mener at alle pasienter som deltok i studien var informert.»

Det ble også lenket til to tidligere artiklene om forskningsprosjektet: «Mener sykehus informerte for dårlig om hjerneinngrep» og «Totalt pleietrengende etter sykehusforsøk». Artikkelen var illustrert med et bilde av Rikshospitalet, OUS. Bildetekst: «To av de 122 pasientene i Oslo universitetssykehus’ forsøksstudie skal ha fått hjerneskade i forbindelse med at det ble tatt vevsprøve av hjernen»

Dagen etter, tirsdag 18. desember, ble en forkortet versjon av nettartikkelen publisert i papirutgaven med tittelen «Mistenker at gutt ble feil-behandlet». I denne artikkelen ble faktaboksen (omtalt over) publisert.

Onsdag 19. desember, kl 22.15, ble en ny nettartikkel publisert. Tittelen var «Rikshospitalet ble rådet til å sparke hjernekirurg» og ingressen:

 «Rikshospitalet fikk i 2008 råd om å sparke sin fremste hjernekirurg, som nå er under gransking av Helsetilsynet etter et hjerneforskningsprosjekt, ifølge TV2.»

 Brødteksten:

 «Rådet kom fra landets største advokatfirma, Wikborg Rein, som var engasjert av sykehuset som gransker. Grunnen var at Rikshospitalet mente professor og overlege Per Kristian Eide ved Nevrokirurgisk avdeling solgte oppfinnelser privat som tilhørte sykehuset, ifølge TV2.»

«De fikk råd om å sparke Eide på grunn av det de eksterne granskerne mente var illojalitet. De oppfordret også sykehuset til å gå til politiet med saken.»

[…]

«Overlege Per Kristian Eide nekter for å ha gjort noe straffbart. Han har hele tiden hevdet at utstyret og dataprogrammene er basert på forskning han gjorde på fritiden. Per Kristian Eide vil ikke stille til noe intervju, men sier følgende i en e-post til TV 2: «Jeg kan bekrefte uenighet mellom daværende klinikk- og avdelingsleder og meg med flere i 2009. Jeg kom senere til enighet med sykehuset om alle forhold TV2 tar opp. Jeg har tillit til, og opplever selv tillit fra, nåværende klinikk- og avdelingsledelse».»

Artikkelen var illustrert med et bilde av Rikshospitalet, OUS.

Torsdag 20. desember ble samme artikkel publisert i papirutgaven med tittelen «– Rådet til å sparke hjernekirurg»

Per Kristian Eide er navngitt, ikke avbildet, i alle artiklene. Unntaket er artikkelen som omhandlet en eventuell feilbehandling av barn, her er ikke Eides navn nevnt.

KLAGEN:

Klager er Anders Cappelen på vegne av den omtalte prosjektlederen og hjernekirurgen Per Kristian Eide.

[Sekretariatet legger til grunn at utvalget har lest sak 141/13 mot TV 2. Klagen mot Aftenposten gjelder mye av det samme idet Aftenposten bygger på TV 2s publiseringer.]

Målet for klager er å få samtlige artikler fjernet eller merket med «brudd på god presseskikk», fordi: «Hvis ikke, vil de bli liggende ut i nettuniverset og påføre Eide skade i uoverskuelig fremtid».

Aftenposten har benyttet TV 2 som kilde. Klager skriver at alt som fremkom i samtlige TV2-innslag/artikler er feil, fordi «TV 2 kampanjen» er basert på misforståelser, usannheter og massiv utelatelse av sentral faktainformasjon. Derfor blir også Aftenpostens omtale feil: «Det gir seg selv at når andre presseorganer, slik Aftenposten og Bergens Tidende til dels har gjort, baserer sin dekning av saken på hva TV 2 har publisert, løper de en stor risiko for å begå uetisk journalistikk.»

Klager reagerer sterkt på at Eide ikke ble kontaktet av Aftenposten. At avisen bare siterer Eides uttalelser på OUS hjemmeside er, ifølge klager, ikke godt nok, og fritar ikke Aftenposten for den presseetiske forpliktelse de har til å konfrontere Eide med alle faktiske opplysninger og sterke beskyldningen, som for eksempel at vevsprøven bare skulle brukes i forskning. Klager skriver: «Så vidt vites, har Eide aldri blitt kontaktet av Aftenposten i denne saken.»

At Eide ikke ville uttale seg til TV 2, skal, slik klager ser det, ikke hindre Aftenposten i å ta kontakt: «Eide følte seg overrumplet av TV 2 da den 25 år gamle TV 2-journalisten Hanne Taalesen ringte ham på mobiltelefon på ettermiddagen den 5. desember og forlangte at han umiddelbart skulle stille til tv-intervju i en kompleks sak der anonyme kilder med sterke hevnmotiver stod bak. Han så det slik at TV 2 ikke ville gi ham en fair behandling og takket derfor nei til intervju. At han ikke ville la seg misbruke av TV 2 betyr selvsagt ikke at han ikke ville latt seg intervjue av Aftenposten, som jo mange forbinder med seriøs journalistikk.»

Det reageres også på at Aftenposten viser til OUS (at de ikke har fått svar fra OUS) og til direktør Smelands uttalelser. Klager skriver: «Hovedregelen er uansett at det er den angrepne part som har rett til imøtegåelse. Det er den beskyldningene er rettet mot, som har imøtegåelsesrett, ikke dem redaksjonene mener kan uttale seg på den angrepnes vegne.»

Videre, mange av de samme argumentene som anføres i klagen mot TV 2 gjentas mot Aftenposten. Klager hevder de fleste opplysningene som fremkommer i artiklene er feilaktige, som at «en pasient som har fått ødelagt livet som følge av prøvetagningen», «sykehuset brukte retoriske knep», «to pasienter skal ha fått hjerneskade», «REK burde tatt stilling til om studien var viktig nok», «fått ødelagt livet som følge av prøvetagningen», «prøven som bare skulle brukes til forskning», «prøven (…) forårsaket hjerneblødning», «Knut som har fått livet ødelagt som følge av prøvetagningen», «prøven, som bare skulle brukes til forskning, forårsaket hjerneblødning», «innrømmer at de burde ha meldt komplikasjonene til Helsetilsynet», «forsøket er stoppet». Det vises også til en leserkommentar, under den første nettartikkelen, som klager hevder er i strid med god presseskikk. Aftenposten har også brutt god presseskikk gjennom digitale pekere til andre artikler som bryter med god presseskikk.

I artikkel tre, som gjaldt den eventuelle feilbehandlingen av et barn, reagerer klager på at denne saken kobles til forskningsprosjektet. Klager skriver: «Det medfører ikke riktighet at saken med «foreldre som mener sønnen ble feilbehandlet» har noe som helst å gjøre med dr. Per Kristian Eides forskningsprosjekt. Hva fylkeslege Schou her sikter til, er ikke godt å si. Det er imidlertid et ubestridelig faktum at gutten det er snakk om, ikke var med i forskningsprosjektet, og at dr. Eide har ikke hatt noe med ham å gjøre. Som det fremgår ovenfor, har Aftenposten skapt en sterk binding mellom de to sakene. I nettavisartikkelen ved å lenke stort og tydelig med bilde til to av sakene avisen tidligere har publisert om forskningsprosjektet: «Mener sykehus informerte for dårlig om hjerneinngrep» og «Totalt pleietrengende etter sykehusforsøk», og ved å referere de samme punktene som faktaboksen «Dette er saken» inneholder. Og i papiravisartikkelen ved å gjengi hele faktaboksen «Dette er saken» som kun inneholder punkter om forskningsprosjektet.»

At Eide ikke er identifisert i artikkelen spiller, ifølge klager, ingen rolle, da lenkene i nettartikkelen går til artikler med Eides navn. Og videre «På grunn av TV 2-kampanjen mot Eide som pågikk med full styrke siden den 6. desember, Aftenpostens egen tidligere dekning av saken og NTB-meldinger som ble spredd i over 50 presseorganer, var det per den 17. desember en stor krets som var vel kjent med at han er prosjektleder og ansvarlig for forskningsprosjektet».

Om den siste artikkelen «Rådet til å sparke», skriver klager: «Nær 100 % av teksten i artikkelen på 2619 tegn inkludert mellomrom er direkte avskrift av nettavisreportasjen «Rådet til å sparke hjernekirurg i 2008», publisert på TV2.no den 19. desember 2012 kl. 21.18, dvs. 42 minutter før Aftenpostens publisering i avisens nettutgave.» Klager påpeker en rekke feil, også omtalt i klagen mot TV 2. Også Aftenposten publiserer, ifølge klager, en feil som har vært en av de mest belastende feilene for Eide, og det er omtalen av Wikborg Rein som «eksterne granskere» og at de skal ha utført en «ekstern granskning» av Eide. Dette er helt feil, skriver klager. WR har aldri bedrevet ekstern gransking, men var leid inn av sykehuset i konflikten sykehuset hadde mot Eide den gang, det vil si at Wikborg Rein bistod én av partene i saken mot Eide.

FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.

TILSVARSRUNDEN:

Aftenposten skriver at alle fire artiklene (åtte papir/nett) har sitt utgangspunkt i reportasjer fra TV 2, noe som fremgår tydelig av artiklene. Videre opplyses at Aftenposten ikke ønsker å gå inn i de interne konfliktene som har pågått ved sykehuset og som klager skisserer opp som bakgrunn for TV 2s opplysninger. Aftenposten skriver at avisen ikke kan dømme realiteten i disse.

Videre vises det til omfang og detaljeringsnivå i klagen: «Hvert ledd i enkelte setninger blir målt opp mot tre til fem punkter i VVP, og antall påstander om brudd blåses opp enormt. Argumentene blir repeterende, og det heler er uoversiktlig og etter vår mening vanskelig å håndtere på denne måten.» Aftenposten mener det må tas utgangspunkt i de overordnede prinsipper.

Slik Aftenposten ser det, må det være mulig å omtale denne nyheten (at forskningsprosjektet var stanset), uten å gå inn i den bakenforliggende konflikten som klager omtaler. For Aftenposten fremsto reportasjene i TV 2 som en viktig nyhetssak, av stor offentlig interesse, og som det var naturlig å bringe videre. Aftenposten sjekket også opp saken selv, med OUS, før publisering. At Aftenposten tok kontakt med OUS var fordi den oppfattet dette som et prosjekt i OUS-regi: «Vi oppfatter derfor dette som et OUS-prosjekt, og at det naturlig er OUS, eller den OUS utpeke, som har imøtegåelsesretten.»

Aftenposten er enig med klager i at redaktøransvaret også omfatter opplysninger hentet fra andre medier, men «kravene må ikke [..]være så strenge at det i praksis umuliggjør å sitere og videreformidle kompliserte saker fra andre medier, saker som kan være av stor offentlig interesse.» Hvis kravene skal være slik som klager påstår, at hver detalj må sjekkes, vil det sette en effektiv stopper for muligheten til videreformidling av saker av stor samfunnsmessig betydning, skriver avisen som også mener dette vil innskrenke pressens ytringsfrihet. Det vises det til EMK artikkel 10 som gjelder retten til å videreformidle påstander fra åpne kilder. Aftenposten skriver at når medier siteres, forstår publikum at det dreier seg om sitat, det forventes ikke ytterligere kontroll utover å sjekke saken på en forsvarlig måte, noe redaksjonene gjorde i det påklagede tilfellet.

Etter Aftenpostens mening, er TV 2 et betydningsfullt og vanligvis troverdig medium. Avisen har også sjekket fakta med de ansvarlige for prosjektet (OUS) og latt den ansvarlige (OUS) kommet til orde. Avisen har også sitert hva prosjektleder har uttalt på ansvarlige OUS sine nettsider. Det vises for øvrig til kontakt med OUS om dette. Det er heller ikke påpekt feil eller krevet rettelser overfor Aftenposten fra OUS eller Eide i ettertid. Den siste artikkelen er videreformidlet fra samme kilde, og det er ikke omdiskutert at det var en slik konflikt som er omtalt. Det vises til at også her blir Eide sitert. Han får komme til orde.

At et medium som TV 2 har brakt disse opplysningene er i seg selv et forhold som har allmenn interesse, mener Aftenposten. Det samme er også det faktum at dette er en sak under utvikling. Avisen er uenig med klager i at Aftenposten skriver «for egen regning», og mener det tydelig fremkommer at det er fra TV 2 avisen har hentet stoffet fra. Aftenposten mener det ikke kan være noe krav om at en kildehenvisning skal hektes på hver eneste setning.

Hva gjelder sakens fakta, viser Aftenposten til informasjonsskrivet. Aftenposten mener det klart fremgår av skrivet at vevsprøven bare skulle brukes til forskning; vevsprøven ville ikke bli tatt ellers. Videre fremgår det av samme skriv at prøvetagningen innebar en ekstra risiko, selv om den var liten. Slik Aftenposten ser det, er det vanskelig å lese informasjonsskrivet på en annen måte.

Når det gjelder den påklagede leserkommentaren, ser Aftenposten at den burde vært slettet. Aftenposten anfører at det er en glipp, eller en feilvurdering, og ikke i tråd med avisens retningslinjer. Imidlertid anføres at innlegget ikke ble «anmeldt» av noen (det er en anmelderknapp ved siden av kommentaren på nett), og at hverken Eide eller noen av hans støttespillere, eller andre, har latt høre fra seg før seks måneder etter publisering gjennom denne klagen. Kommentaren ble umiddelbart slettet da avisen ble klar det, dvs etter å ha mottatt denne PFU-klagen: «Hadde Eide eller andre varslet oss, ville det blitt slettet umiddelbart.» Antall innlegg er stort, og det er ofte lett å overse innlegg som burde vært slettet, skriver avisen.

Videre må Aftenposten være i sin fulle rett til å intervjue en professor om det omdiskuterte informasjonsskrivet. Avisen mener artikkelen er balansert og det vises til intervjuet med pasient/deltaker som gir sin støtte til Eide. Denne pasienten er også avbildet. Slik Aftenposten ser det, viser dette at avisen ikke bedrev noen kampanje mot Eide. Også i denne artikkelen ble OUS kontaktet for å få mulighet til å gi en kommentar.

I den tredje artikkelen er ikke Eide nevnt. Aftenposten mener fylkeslegen er en relevant kilde og at hans uttalelser er av faktisk art, det vil si hvordan saken skal behandles visere. Det er ingen grunn til at Aftenposten ikke skulle bringe videre det han sier. Det vises til at det gjelder samme sykehus, OUS.

Den fjerde artikkelen ble av Aftenposten vurdert som så oppsiktsvekkende og prinsipielt interessant at avisen ønsket å referere den på sine nettsider. Aftenposten mener artikkelen ikke fremstår som noe annet enn en ren sitatsak basert på TV 2s opplysninger. Det er markert TV 2 i ingressen, og ytterligere fire steder i artikkelen.

At advokatene var eksterne er det ingen tvil om, slik Aftenposten ser det. Om ordet «granske» er dekkende, eller om det må kalles advokatbistand, mener Aftenposten er underordnet: «Det faktiske forhold er at Rikshospitalet innhentet ekstern hjelp for å undersøke forholdene». Avisen går ut fra at et advokatfirmas råd bygger på en bedømmelse av fakta i saken. At det dreide seg om en tvist om patentrettigheter fremgår tydelig av artikkelen, skriver Aftenposten.

Aftenposten mener det ikke kan forventes at Aftenposten skulle gått inn i den årelange konflikten som angivelig skal ligge bak. Her går klager altfor langt: «Det ville effektivt avskåret alle medier i å videreformidle TV 2s sak, fordi det ville krevet at vi skulle legge like mye ressurser i saken som TV 2 har gjort.»

Angående identifisering, skriver Aftenposten at avisen valgte å identifisere fordi det gjelder forhold knyttet til Eides virksomhet som professor og overlege på Rikshospitalet. Dette er ikke forhold av privat karakter, men knyttet til hans samfunnsrolle. Aftenposten mener det er av offentlig interesse å vite hvem som er involvert i slike konflikter som den omtalte.

Aftenposten viser til at Eide slipper til med sine formuleringer. At han skulle ønske å uttale seg annerledes til Aftenposten enn til TV 2 finner Aftenposten underlig. Det vises til at det i artikkelen ikke bringes inn noen nye opplysninger utover det som fremkom i TV 2-innslaget. Aftenposten mener derfor dette dekker VVPl 4.14.

Hva gjelder digitale pekere er ingen av de artiklene Aftenposten lenker til felt for brudd på god presseskikk. Det vises ellers til at Aftenposten ikke har hørt noe fra Eide, han har verken krevet tilsvar eller henvendt seg til avisen på annen måte for å korrigere noe han mener er feil. Aftenposten har heller ikke fått noen henvendelser vedrørende sin dekning fra OUS.

Aftenposten viser til klagers mange henvisninger til tidligere PFU-saker, og mener klager ikke kan bedrive en slik løsrevet sitering fra uttalelsene uten å gå inn i det sakene egentlig dreier seg om. Aftenposten mener uttalelsene fremstår annerledes når klager løsriver de fra kontekst.

Klager reagerer på det han mener er et kort og ufullstendig tilsvar fra Aftenposten. Klager minner om beskyldningenes alvor og omfang, og at det er dette som påvirker klagens omfang. Klager skriver: «Aftenpostens artikler om dr. Eide og hans forskningsprosjekt har fått en av avisens lesere til å sammenligne ham med nazilegen Josef Mengele. Det dreier seg blant annet om påstander og beskyldninger som følgende: ”Totalt pleietrengende etter sykehusforsøk”».

Aftenposten kontaktet aldri Eide, noe som ifølge klager er sterkt klanderverdig: «Det er et etablert prinsipp i norsk presseetikk at jo sterkere og mer skadelig beskyldninger som rettes mot noen (og særlig en ikke-medievant enkeltperson) er, desto større blir kravet til kildekritikk og faktakontroll. Og ikke minst kravet til å konfrontere den angrepne med samtlige beskyldninger og deres faktagrunnlag, og til å slippe vedkommende til med samtidig imøtegåelse. Dette fremgår av en svært lang rekke av PFU-uttalelser. Den logiske konsekvensen kan vanskelig være en annen enn følgende: Jo sterkere beskyldninger mot en person man siterer en annen publikasjon på, desto større blir kravet til kildekritikk, faktakontroll og samtidig imøtegåelse. Aftenposten har uten forbehold videreformidlet og satt på trykk konstaterende og ekstremt belastende beskyldninger mot dr. Eide. Det må følge et visst ansvar med dette selv om avisens redaktør Morten Abel avviser at den har noe ansvar i det hele tatt for faktakontroll i de fire foreliggende artiklene, og for å konfrontere den angrepne part.»

Klager hevder det er Eide, og ikke OUS, som Aftenposten henger ut: «Dr. Eide identifiseres allerede i artikkelens ingress som prosjektleder, og er den som representerer OUS slik Aftenposten fremlegger det. Det burde være selvsagt, også for Redaktøren Abel, at det er en ekstremt belastende opplysning at en pasient skal ”ha mistet all funksjonsevne og er totalt pleietrengende etter å ha vært med i prosjektet”. Eller som det sies i tittelen: ”Totalt pleietrengende etter sykehusforsøk”. Når dette sees i sammenheng med påstanden om at ”Prøven, som bare skulle brukes til forskning, forårsaket hjerneblødning”, er vi over i nazistlegenes eksperimentering med mennesker. Da gjøres det ”forsøk” som pasientene selv ikke har nytte av, forsøk som er ”bare er til forskning”. Da har vi en enorm skandale. Mener virkelig Redaktøren Morten Abel at journalisten med byline i artikkelen, Tine Dommerud, ikke er presseetisk forpliktet til å løfte opp en mobiltelefon og slå nummeret til mannen som fronter dette prosjektet, prosjektleder Per Kristian Eide, og høre hva han har å si om dette? Samme mann som i en av leserkommentarene under nettartikkelen sammenlignes med Josef Mengele?»

Hva gjelder artikkel tre, skriver klager «TV 2 hadde på dette tidspunkt ikke omtalt saken om den påståtte feilbehandlingen av dette barnet. Dette er Aftenpostens sak. Avisen må da være presseetisk forpliktet til 1. å sjekke om det faktisk stemmer at disse to sakene har en sammenheng, og 2. konfrontere den som rammes hardest av sammenkoblingen av de to sakene; dr. Eide. Dette kunne Aftenposten- journalist Tine Dommerud enkelt ha gjort ved å ta en telefon til Eide. Hvorfor gjør hun ikke det? Har hun en eller annen aversjon mot å ringe akkurat dr. Eide?»

Om artikkel fire, og bruken av «eksterne granskere», skriver klager: «Selvfølgelig er det svært alvorlig når Aftenposten videreformidler TV 2s falske påstand at Wikborg Rein har vært eksterne granskere av dr. Eide. Det har Wikborg Rein ikke vært, og dette ble dokumentert til det ugjendrivelige i opprinnelig klage, blant annet med skriftlig bekreftelse fra advokatselskapet om at det aldri har hatt noe granskningsoppdrag i saken. Uttrykket ”eksterne granskere” konnoterer noe helt spesielt, og man tror ikke så vondt om Redaktøren Abel at han ikke er klar over dette. Man tror at han bare later som om han ikke er klar over det, i et desperat håp om at PFU-sekretariatet og PFU-medlemmene ikke får tid til å reflektere over hans merkelige forsvar på dette punkt. Det er ingen i Norge i dag som bruker uttrykket ”eksterne granskere” om advokater som gjør normalt advokatarbeid, og er juridisk rådgivere til en av partene i en tvist. ”Eksterne granskere” er et uttrykk man bruker om advokater når de gjør ”en ekstern granskning”. Slike granskninger har Advokatforeningen et eget regelverk for. Uansett hvordan man snur og vender på det: Aftenposten publiserer påstander om at eksterne granskere fra Wikborg Rein mente dr. Eide hadde opptrådt illojalt, og at han burde sparkes og politianmeldes. Hvis ikke dette er faktiske opplysninger og beskyldninger som forplikter Aftenposten til å konfrontere den angrepne part, og gi ham mulighet til å ta til motmæle, er Per Edgar Kokkvolds årelange innsats for å etablere VVP 4.14 som en bærebjelke i norsk presseetikk, forgjeves. Skulle PFU gi Abel og Aftenposten rett i at disse opplysningene og beskyldningene ikke utløste rett til samtidig imøtegåelse, blir utvalget nødt til å overse en svært lang rekke med tidligere uttalelser.»

Aftenposten mener det vesentligste er Aftenpostens rett til å sitere og videreformidle fra andre medier i saker som er av stor samfunnsmessig betydning: «Aftenposten bygger på TV 2s reportasjer om hjerneforskningsprosjektet. Vi har gjort egne undersøkelser hos Oslo universitetssykehus som står ansvarlig for prosjektet. Vi har fått bekreftet at Helsetilsynet gransker prosjektet, og at det videre arbeidet med studien er stoppet til Helsetilsynets vurdering foreligger. Vi mener vi har gjort de undersøkelser som er forsvarlige for å kunne sitere TV 2, men vi har ikke undersøkt de bakenforliggende medisinske spørsmål. Det fremgår klart av Aftenpostens artikler at vi bygger på TV 2s dekning.»

Igjen understreker Aftenposten at avisen oppfattet at dette var et prosjekt i regi av OUS og avisen derfor henvendte seg dit. Det vanlige er at kommunikasjonsavdelingen formidler kontakt videre hvis avdelingen ikke selv vil svare. Avdelingen formidlet i dette tilfellet kontakt med Eide, men ble – så vidt avisen forstår – enige om å henvise til kommentarer Eide skrev på sykehusets nettside. Det vises til en bekreftelse fra kommunikasjonsdirektør ved OUS på dette (se vedlagt epost der kommunikasjonsdirektøren skriver at «Jeg kan dessverre ikke dokumentere at Aftenpostens forespørsel konkret ble forelagt Eide, men kan bekrefte at Aftenposten ble henvist til nettsak som var utarbeidet i samråd med Eide for å redegjøre for temaet rundt informasjon til pasientene i forbindelse med forskningsprosjektet, og der vi mente forskningsdirektøren og Eide besvarer Aftenpostens spørsmål. Det er naturlig for oss i en sak av stor offentlig interesse, å likebehandle de mediene som henvender seg om samme sak.»

Aftenposten minner om at tilsynssaken ikke er avsluttet da dette tilsvaret skrives i november 2013. Det vises også til den videre TV2- dekningen av denne saken og et innslag fra oktober 2013, der det fremgår at risiko ikke ble tilstrekkelig kommunisert. Så lenge granskningen ikke er avsluttet, og man ikke kjenner til konklusjonene, må – slik Aftenposten ser det – de fremstillingene klager gir tas som en partsfremstilling og ikke som objektiv informasjon.

Aftenposten mener klagesaken nå har blitt så omfattende at man lett kan få inntrykk av at det fremsettes flere påstander i artikler enn det som er realiteten. Aftenposten ber derfor om at PFU leser artiklene nøye og holder seg til det som står i dem.

Klageren skriver «Aftenposten bringer i sitt siste tilsvar inn flere nye momenter i saken. Man ser seg derfor tvunget til å imøtegå disse. […] Aftenpostens tilsvarsskriver Morten Abel trekker blant annet inn reportasjer TV 2 publiserte i oktober 2013, ti måneder etter de innklagde Aftenposten-artiklene. At fire pasienter som deltok i dr. Per Kristian Eides forskningsprosjekt, her stod frem med påstander om at de ikke fikk informasjon om risiko, bruker Abel nå i sin argumentasjon.»

Klager imøtegår oktober-publiseringene, og viser til at også disse innslagene er klaget inn i forbindelse med klagesak 141/13 mot TV 2.

Klager avviser at Aftenposten tok kontakt med Eide, det ville Eide husket. Og klager mener at kommunikasjonsansvarlig heller ikke skriver i e-posten vedlagt Aftenpostens tilsvar at Aftenposten gjorde det. «Morten Abel og Aftenposten forsøker nå altså å vri seg unna det faktum at avisen ikke forela dr. Eide beskyldningene, og aldri ga ham mulighet til å ta til motmæle. Men det dette også viser, er at redaksjonen anså det som relevant at Eide fikk komme samtidig til orde.»

Klager viser også til eposten som professor Gulbrandsen sendte Aftenpostens journalist, der Gulbrandsen til Aftenpostens journalist skrev: ”Hva som er formidlet muntlig kan jeg jo ikke vurdere.” Klager mener man skulle forventet at professoren hadde vært litt mer opptatt av hva pasientene som deltok i Eides forskningsprosjekt fikk av muntlig informasjon før han rykket ut med sin harde fordømmelse.

Hva gjelder Aftenpostens anførsel om at tilsynet ikke har konkludert: «For det første: Stoler ikke Redaktøren Abel på at man snakker sant når man har anført at samtlige pasienter som deltok i forskningsprosjektet har kvittert på at de har mottatt informasjonsskrivet? Man formoder at Abel har sett og lest informasjonsskrivet. Det er uomtvistelig at tilleggsrisiko og tilleggsskade ved å delta i forskningsprosjektet er omtalt her. For det andre: Abel og Aftenposten kan ikke bruke prinsippet om omvendt bevisbyrde mot en person avisen har angrepet, og publisert meget belastende faktiske opplysninger og grove beskyldninger om.

Det er ikke dr. Eide som har bevisbyrden når Aftenposten angriper ham og publiserer

nyhetssaker som ødelegger omdømmet hans. Det er Aftenposten. […] Det blir på alle måter feil hvis et presseorgan som ønsker å rette et kritisk søkelys mot en person eller en virksomhet, overfører sitt ansvar for research og dokumentasjon til personen eller virksomheten selv. Bevisbyrden for at man ikke har gjort noe kritikkverdig, kan ikke ligge hos den angrepne part.»

Det oppgis også flere grunner til at Eide ikke har benyttet seg av tilsvarsretten:

1. «Da Aftenposten i perioden 7. – 19. desember 2012 publiserte de innklagde artiklene, var Eide så slått ut av TV 2 og Aftenpostens angrep, og av de for ham ødeleggende beskyldningene, at det var umulig for ham å delta i en offentlig debatt. Han hadde mer enn nok med å klare seg gjennom hverdagen.»

2. «Dr. Eide har frem til den 24. oktober 2013 ikke vært klar over at det fantes noe slikt som en tilsvarsrett.» Kommunikasjonsavdelingen ved sykehuset hadde ifølge klager aldri informert Eide om en slik rett.

3. «Eide håpet hele tiden mens TV 2 og Aftenposten publiserte saker om ham, at de snart ville gi seg. Ved å benytte seg av tilsvarsretten ville hans navn og kanskje bilde bli trukket frem enda en gang, noe han av forståelige grunner ikke ønsket.

Det siste mange ikke-profesjonelle og ikke-medievante personer ønsker når de er blitt skandalisert i pressen, er å bli trukket frem i søkelyset enda en gang. Dette må PFU ha forståelse for. […]»

4. «PFU har i noen uttalelser ytret seg slik at man kan tro at utvalget mener det svekker en klage om klager ikke har prøvd å benytte tilsvarsretten slik den er hjemlet i VVP 4.15. […]»

5. «Selv om dr. Eide hadde fått sluppet til med et tilsvar, ville ikke dette på noen måte veid opp for alle de presseetiske bruddene Aftenposten har begått.»

Aftenposten minner igjen om denne klagesakens omfang og at klagen ikke står i forhold til de relativt få, prinsipielle spørsmål som reises. Slik avisen ser det, gjør klagerne denne saken unødvendig komplisert og uoversiktlig. Aftenposten mener mye av det klager omtaler er relevant i klagesaken mot TV 2, men ikke i saken mot Aftenposten.

For Aftenpostens del er det to sentrale vurderingstema slik avisen ser det:

*Pressens rett til å sitere hverandre og formidle samfunnsmessige viktige saker fra andre medier.

* Kravet til samtidig imøtegåelse og tilsvarsrett.

Avisen mener at det store omfanget denne klagen har fått, står i kontrast til det faktum at Aftenposten overhodet ikke fikk noen signaler fra Eide om at han var misfornøyd med Aftenpostens dekning, at han var feilsitert eller ønsket å komme til orde. Først et halvt år etter, da klagefristen er i ferd med å utløpe, kom denne omfangsrike klage på Aftenposten.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder fire artikler i Aftenposten, papir og nett, publisert i desember 2012. I all hovedsak tok artiklene utgangspunkt i TV 2s omtale av et forskningsprosjekt som ble stanset ved Oslo Universitetssykehus (OUS), etter at angivelig to pasienter, som hadde deltatt i prosjektet, fikk alvorlige komplikasjoner og hvor Helsetilsynet nå skulle granske prosjektet, se PFU-sak 141/13. Prosjektlederen for prosjektet navngis, både prosjektlederen og OUS siteres i artiklene. Artiklene illustreres med bilder av Rikshospitalet.

Klager er Anders Cappelen på vegne av den omtalte prosjektlederen. Ifølge klager er så å si alt det TV 2 har publisert om denne saken feil, og derfor blir også Aftenpostens artikler fullstendig feilaktige. Aftenposten har heller ikke på selvstendig grunnlag kontaktet prosjektlederen, noe de ifølge klager er presseetisk forpliktet til. Det vises til sterke beskyldninger. Slik klager ser det, er det ikke presseetisk godt nok å sitere fra TV 2 eller sitere prosjektlederens uttalelser fra OUS hjemmeside. Klager mener Aftenposten ikke kan gjemme seg bak TV 2s dekning, og anfører at de samme presseetiske krav skal gjelde for stoff hentet fra andre medier. Det vises også til en leserkommentar.

Aftenposten avviser klagen og minner om den viktige retten mediene har til å sitere og videreformidle stoff fra andre medier i saker av stor samfunnsmessig betydning. Det går klart frem hvor Aftenposten har hentet stoffet fra, og Aftenposten hadde ingen grunn til å tro at TV 2s dekning var feil. TV 2 er, slik Aftenposten ser det, et betydningsfullt og vanligvis troverdig medium det er naturlig å sitere fra. Videre oppfattet Aftenposten at dette var et prosjekt i regi av OUS, og at det derfor var naturlig å ta kontakt dit, noe redaksjonen gjorde før publisering. Aftenposten ble henvist til prosjektleders uttalelser på OUS nettsider, og siterte herifra. Verken prosjektleder eller OUS har i ettertid kontaktet Aftenposten for å påpeke feil, kreve rettelser eller be om tilsvar.

Pressens Faglige Utvalg merker seg klagers anførsler om 234 presseetiske brudd i de fire artiklene (papir og nett) klagen gjelder. Utvalget finner det imidlertid lite formålstjenlig å gå ned på et slikt detaljnivå, og mener klager gjør saken uforholdsmessig omfangsrik og uoversiktlig.

Utvalget vil på generelt grunnlag minne om medienes rett til å informere om det som skjer i samfunnet, noe som også innebærer retten til å sitere andre medier. Dette til tross; Enhver ansvarlig redaktør er ansvarlig for publiseringer i sitt medium, også i de tilfeller der det er snakk om videreformidling av stoff produsert i andre redaksjoner. Slike siteringssaker baserer seg nødvendigvis på informasjon hentet inn av opphavs-redaksjonen, og må kunne videreformidles etter en journalistisk vurdering. Avgjørende blir det at det tydelig fremgår hvor opplysningene og påstandene kommer fra, at det siteres samvittighetsfullt, og at partenes eventuelle motstridende syn kommer frem. Når redaksjonen siterer fra andre medier, kan man også velge en mindre konstaterende stil og/eller dempe identifiserende omtale.

De påklagede artiklene omhandler forhold av stor offentlig og aktuell interesse. De gjelder et forskningsprosjekt som omfattet pasienter ved OUS som var stanset, og Statens helsetilsyn vurderte saken. Slik utvalget ser det, var det naturlig og relevant at Aftenposten siterte TV 2. Utvalget mener Aftenposten ikke hadde grunn til å betvile innholdet i TV 2s publiseringer. Det vises til TV 2s kildegrunnlag, at OUS bekreftet det som hadde skjedd, og at OUS så alvorlig på saken.

På det tidspunktet Aftenposten publiserte den første artikkelen, var dette allerede en riksdekkende sak. Utvalget merker seg at Aftenposten tok kontakt med OUS forut for publisering, og ble henvist til uttalelser gitt av prosjektleder på OUS’ hjemmeside, uttalelser som Aftenposten videreformidlet, og som utvalget mener bidro til å nyansere og presisere forskningsprosjektet. Etter utvalgets mening var også Aftenpostens fokus på klager noe mer dempet, og artiklene var i større grad vinklet mot Rikshospitalet, OUS og «legene».

Gitt dette utgangspunktet, og at det på publiseringstidspunktet ikke var strid om de grunnleggende faktiske forhold – forskningsprosjektet var stoppet, Helsetilsynet gransket det – samt at saken var av stor, aktuell og allmenn interesse, mener utvalget at Aftenpostens omtale er innenfor det presseetisk akseptable.

Når det gjelder artikkelen om professoren som reagerer på formuleringene i brevet til pasientene, finner ikke utvalget grunn til å mene at denne medfører brudd på god presseskikk. Slik utvalget ser det, rettes kritikken mot sykehuset, og OUS fikk svare. Utvalget merker seg at det i denne artikkelen også formidles erfaringer fra en pasient som mener han var blitt godt informert forut for deltagelse i prosjektet.

Når det gjelder artikkelen om eventuell feilbehandling av et barn, mener utvalget at den er innenfor det presseetisk akseptable. Slik utvalget ser det, var det naturlig for Aftenposten å sitere fylkeslegen uten ytterligere kontroll av informasjon. Utvalget mener ikke at det rettes beskyldninger mot klager som i dette tilfellet skulle vært samtidig imøtegått.

I den siste innklagede artikkelen vinkles det skarpere på klager, og det faktum at han var involvert i en tidligere arbeidskonflikt ved sykehuset. Artikkelen er i sin helhet en ren gjengivelse fra TV 2, noe som tydelig fremkommer i artikkelen. Utvalget mener at Aftenposten i dette tilfellet ikke var forpliktet til selv å kontakte kirurgen, så lenge Aftenposten ikke gjorde egne tilføyelser. Det avgjørende er at Aftenposten også siterte kirurgens samtidige imøtegåelse og ga en tilstrekkelig balansert fremstilling av sakskomplekset. Utvalget mener at Aftenposten innhold og presentasjon er i tråd med Vær Varsom-plakatens krav til saklighet og omtanke, jf. VVP punkt 4.1.

Utvalget konstaterer for øvrig at verken prosjektleder eller OUS i etterkant tok kontakt med Aftenposten for å påpeke feil, kreve rettelser eller be om tilsvar.

Etter utvalgets mening, har Aftenposten ikke brutt Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 om den samtidige imøtegåelsesretten. Ei heller at artiklene skulle inneholde slike feil og mangler at Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 om kildebruk og kontroll av opplysninger, er brutt.

Når det gjelder den innklagede leserkommentaren, merker utvalget seg at Aftenposten beklager at denne ble publisert, og fjernet denne da PFU-klagen kom. Gitt innholdet i denne kommentaren, jf. VVP punkt 4.1, mener utvalget at Aftenposten skulle redigert eller fjernet denne tidligere, jf. Vær Varsom-plakatens punkt 4.17 «Dersom redaksjonen velger ikke å forhåndsredigere digitale meningsutvekslinger, må dette bekjentgjøres på en tydelig måte for de som har adgang til disse. Redaksjonen har et selvstendig ansvar for så snart som mulig å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk.»

På dette punkt har Aftenposten brutt god presseskikk.

Oslo, 22. juni 2015

Alf Bjarne Johnsen

Tone Angell Jensen, Martin Riber Sparre, Alexander Øystå,

Henrik Syse, Camilla Serck-Hanssen, Amal Aden