NN mot Nettavisen

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen omfatter en artikkel i Nettavisen (NA) som omtalte en uoverensstemmelse mellom en 12-årig spiller og en trener på en fotballskole. Det fremgikk at 12-åringen ble sjekket på legevakten etter opptrinnet, og at politiet hadde rykket ut til idrettsanlegget. NA oppga at treneren var tidlig i 20-årene og siktet for legemsfornærmelse. Lederen for fotballskolen ble sitert i artikkelen på at episoden var uakseptabel, og at klubben avsluttet samarbeidet med treneren. Oppslaget hadde et bilde der den berørte treneren sto overfor en politibetjent på en fotballbane. Trenerens hode var sladdet, og bildet var tatt fra avstand.

Klager er den omtalte treneren v/bror. Det anføres at klager aldri var siktet for forholdet, og at han var 18 år da det hele fant sted, ikke tidlig i 20-årene. Klagers bror fremholder at NAs overskrift, formuleringer og sitatgjengivelser bidro til forhåndsdømming. Videre mener klagers bror at klager var identifiserbar på det publiserte bildet, og at bildebruken brøt med god presseskikk. Endelig anfører klagers bror at NA etter hvert også burde ha rettet opp i og beklaget faktafeil, og at NA har brutt flere punkter i Vær Varsom-plakaten (VVP).

Nettavisen kan ikke se at klager ble identifisert i den påklagede artikkelen, eller at omtalen medførte en forhåndsdømming av klager i strafferettslig forstand. NA påpeker at artikkelen ble publisert som en del av Amedias samarbeidsavtale Fri Flyt, som gir rett til å publisere innhold produsert i andre aviser. NA sier seg prinsipielt enig i at enhver redaktør er ansvarlig for innholdet i egen avis, men anfører at det ovennevnte samarbeidet er prisgitt en viss tillit redaksjonene imellom, og at den aktuelle publiseringen ikke inneholdt åpenbart feilaktige påstander som burde utløse en selvstendig undersøkelsesplikt for NA. Redaksjonen oppgir også at den ville ha sjekket saken på selvstendig grunnlag om klager hadde tatt kontakt. Endelig viser NA til at kildeavisen hadde begrensede muligheter til å kontrollere politiets opplysninger, og at klager ikke ønsket å uttale seg i saken.

Pressens Faglige Utvalg vil slå fast at enhver redaktør er ansvarlig for publiseringer i sitt medium, også i de tilfeller der det er snakk om artikler produsert i andre redaksjoner. At NA hadde begrensede forutsetninger for å betvile faktaopplysninger i den påklagede artikkelen, kan ikke rokke ved redaktøransvaret.

Utvalget merker seg at NA oppgir å ha gode rutiner for tiltak når redaksjonen kontaktes av personer som mener seg feilaktig omtalt i Fri Flyt-artikler fra andre aviser. På generelt grunnlag vil PFU oppmuntre til konstruktiv dialog mellom redaksjoner og dem som er berørt av redaksjoners omtale. Det kan godt tenkes at klager ville ha fått gehør om han hadde kontaktet NA. Like fullt kan ikke klagers manglende medvirkning frita redaksjonen for ansvar. PFU har selvsagt ingen innvendinger mot at aviser utveksler stoff som sådan, men vil påpeke at følgefeil er en potensiell fare ved slike samarbeidsavtaler.

Når det gjelder den rent presseetiske vurderingen av NAs artikkel, mener utvalget at både politiet og lederen for fotballskolen var naturlige kilder. Til vurdering kommer det også at Kildeavisen underveis forsøkte å innhente klagers versjon av hendelsesforløpet, noe som kunne ha vært egnet til å nyansere fremstillingen. At klager føler seg urimelig behandlet av idrettsklubben, ligger utenfor hva PFU kan vurdere.

Etter en samlet vurdering kommer utvalget til at NAs bildebruk var presseetisk akseptabel. Bildet er etter utvalgets oppfatning relevant, saklig og tilfredsstillende sladdet. At klagers identitet skal ha blitt kjent for en langt videre krets som en følge av bildebruken, har utvalget vanskelig for å forstå.

Det er uheldig at NA oppga feil alder på klager, men utvalget kan ikke se at feilen isolert sett innebar et brudd på god presseskikk. Om klager var 18 eller tidlig i 20-årene, var, slik utvalget ser det, heller ikke relevant for hvordan saken burde ha blitt dekket.

Da er det etter utvalgets mening langt mer problematisk at NA feilaktig oppga at klager var siktet for legemsfornærmelse, blant annet i tittelen. Når det gjelder strafferettslige begreper, må presisjonsnivået være høyt innen journalistikken. Det fremgår av PFU-sak 053/15 at noe gikk galt på et eller annet stadium da kildeavisen innhentet informasjon fra politiet. Denne feilen har så forplantet seg slik at også NAs oppslag var presseetisk kritikkverdig holdt opp mot VVPs punkt 3.2.

I artikkelen har NA også brukt sitatet «– Jeg er veldig lei meg» i en undertittel. Dette stiller utvalget seg undrende til, ettersom fotballtreneren åpenbart ikke er blitt intervjuet. Således er politiets påstand omgjort til et sitat fra klageren. Her viser utvalget til punkt 4.4. i VVP om å ha dekning for titler.

Den påklagede artikkelen hadde kun politiet og fotballklubben som kilder. Dette ga i seg selv en ubalanse i stoffet som burde ha gjort redaksjonen ekstra var på hvilke formuleringer som ble benyttet, og hvilke språklige forbehold som burde bli tatt. Det fremgikk eksempelvis ikke av oppslaget at ingen av kildene hadde vært til stede og observert uoverensstemmelsen.

Det er rimelig å anta at NAs manglende oppfølging av forholdet kan ses i sammenheng med kildeavisens utilstrekkelige oppfølging, jf. PFU-sak 053/15. Like fullt medfører den enkelte redaksjons selvstendige ansvar at også NAs manglende oppfølging er i strid med VVPs punkt 4.5., som oppfordrer medier til å følge opp tidligere omtalte saker om straffbare forhold.

Endelig mener utvalget at Nettavisen – etter at forholdet ble klaget inn til PFU – burde ha publisert en artikkel der det ble gjort rede for utfallet av saken, og der det ble beklaget at avisen hadde kommet i skade for å omtale klager som siktet, jf. VVPs 4.13.

Nettavisen har brutt god presseskikk.

 Oslo, 28. april 2015

Alf Bjarne Johnsen,

Tone Angell Jensen, Alexander Øystå,

Liv Ekeberg, Henrik Syse, Reidun Førde