Advokat Tom Ovesen p.v.a. klient mot Harstad Tidende

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Saken gjelder flere forhold rundt dekningen i Harstad Tidende (HT) om en hundeeier som ble fradømt retten til å holde hund i fem år, men som fikk beholde hunden så lenge dommen ikke var rettskraftig. Både tingrett og lagmannsrett fant det bevist at mannen hadde opptrådt med vold mot hunden, og har også drevet vanskjøtsel over tid. I påvente av at ankespørsmålet skulle avklares, fikk mannen beholde sin hund.

Klager er den omtalte hundeeieren via advokat. Han mener at når HT avbilder hunden, og et utsnitt av mannens bolig, har man indirekte identifisert hundeieren. Det var unødvendig, og klager ønsker vurdert hvor langt avisen kan gå på i omtalen av mennesker i en vanskelig livssituasjon. Det klages videre over avisens språkbruk. Det hevdes også det er ukorrekt at hunden er «dømt til å bo hos eieren». Endelig mener klageren at redaktørene ikke har holdt nødvendig avstand til det som trykkes, ved at de selv har opptrådt som fotografer.

Harstad Tidende avviser klagen på alle punkter, og mener billeddokumentasjonen og avisens språkbruk var helt kurant for å belyse dyrevernloven i praksis.

Pressens Faglig Utvalg legger til grunn at det er pressens oppgave å ettergå mulige forsømmelser fra myndighetene, jfr. Vær Varsomplakatens 1.5. Samtidig må det kreves høy grad av aktsomhet når pressen omtaler mennesker i en vanskelig livssituasjon, slik det følger av VVpl. 4.7.om bruk av navn, bilde og andre identifikasjonstegn i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold.

Utvalget legger til grunn at de opplysninger som er gitt i HT samlet kan gjøre at folk som kjenner til hundeeieren, skjønner hvem artiklene handler om, men at utenforstående ikke vil vite hvem som omtales. Samtidig har offentligheten interesse av å få vite hvordan intensjonene i dyrevernloven slår gjennom i praksis. Det er avisens rett å omtale dette. Det dreier det seg dessuten om gjentatte forhold som allerede er behandlet av to rettsinstanser, og som skjer midt i byen der folk ferdes.

Hundeeieren har tatt en rolle i bybildet som har gjort at offentligheten i tillegg til det prinsipielle om dyrevern, også har fått et informasjonsbehov rundt denne hundens ve og vel. Det er derfor ikke uberettiget å oppgi navn og bilde på dyret, selv om det kan føre til at lokalkjente da lettere kan vite hvem eieren er. Utvalget er litt mer tvil om dokumentasjonsverdien av mannens ustelte hage.

I sammenhengen kunne avisen også valgt et mindre følelsesladet begrep enn «sørpe full», men som språklig virkemiddel for å betegne en sterkt kaotisk situasjon, er ikke begrepet nødvendigvis nedlatende. Også øvrig språkbruk ligger innenfor avisens stilistiske frihet, selv om en mer distansert form kunne fått frem den samme informasjonen.

Avisens førstesidetittel er tvetydig: «‘Freddy’ dømt til å bo hos voldelig hundeeier». Juridisk forholder det seg nemlig motsatt, idet hundeeieren er fradømt retten til å holde hund. Når HT omtaler en juridisk dom, bør språkbruken holde tilstrekkelig presisjonsnivå. Avisen sier seg også enig i dette, i juridisk forstand. Men i og med at hunden må vente på at dommen blir rettskraftig, kan det også hevdes at «hunden i realiteten er dømt til å være hos sin eier», som er det HT hevder.

PFU skal her bemerke at selv om ulike tolkninger av overskriften kan forvirre leseren, kan den vanskelig sies å stride direkte mot Vær Varsom-plakaten.  Av sammenhengen for øvrig, fremgår det dessuten tydelig hva som er realiteten.

Når det gjelder klagen om at redaktørene ikke har holdt «tilstrekkelig avstand» til saken, fordi de begge har vært involvert som fotografer, kan ikke utvalget se at det er synliggjort noen relevant problemstilling i klagen. Det er ingenting i presseetikken som tilsier at redaktører ikke kan eller skal ta bilder for sitt medium

Harstad Tidende har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 27. januar 2015

Alf Bjarne Johnsen,
Tone Angell Jensen, Alexandra Beverfjord, Øyvind Brigg,
Eva Sannum, Amal Aden, Henrik Syse