Gaterjuristen pva klient mot Verdens Gang

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en reportasje i Verdens Gang (VG) der et utvalg tiggere var intervjuet og fortalte litt om egen bakgrunn og årsak til at de er tiggere.

Klager er en av de intervjuede, som klager med bistand fra Gatejuristen. Slik klager ser det, har VG feilsitert ham og publisert hans fornavn og personlige opplysninger om ham uten hans samtykke. Han mener seg identifisert gjennom omtalen. Dette skal ha fått negative konsekvenser for klager. Videre anfører klager at han aldri ble fortalt at intervjuet skulle handle om ham; han takket ja til å uttale seg i en artikkel om romfolk. Det påpekes for øvrig at journalisten kunne gitt klager sitatsjekk.

VG avviser klagen og gir en annen versjon av saken. Etter VGs mening ble klager tydelig orientert om hva saken skulle omhandle, og at hans fornavn og opplysninger om ham ville bli publisert. VG hevder at klager aldri poengterte at det var noe i hans historie som ikke kunne publiseres, bortsett fra at han ikke ønsket at VG skulle bruke hans bilde og fulle navn, noe VG respekterte. For øvrig opplyser VG at sitatsjekk aldri var et tema, ettersom journalisten etter intervjuet oppsummerte hva han kom til å bruke fra samtalen. Klager skal ha akseptert dette.

Pressens Faglige Utvalg konstaterer at partene har forskjellige oppfatninger av hva som ble sagt og avtalt i forkant av den påklagede publiseringen. Utvalget vil i denne sammenheng på generelt grunnlag minne om viktigheten av å klargjøre premissene i intervjusituasjoner overfor kilder og kontakter (jf. Vær Varsom-plakatens punkt 3.3). Dette er ene og alene mediets ansvar.

Selv om VG mener å ha vært tydelig overfor klager med hensyn til hvilken type reportasje han stilte opp i, og hva som ville bli publisert om ham, må utvalget likevel fastslå at det har oppstått uenighet mellom partene. Man kan selvsagt innvende at uansett hvor grundig en redaksjon jobber med en sak og klargjør premissene, så har man ingen garanti for å unngå misforståelser eller konflikter. Spørsmålet er likevel om VG kunne gjort mer for å unngå den situasjonen som har oppstått.

Utvalget er av den oppfatning at opplysningene som fremkommer, ikke er av en åpenbart krenkende art. Ut fra det publiserte, kan ikke utvalget se at VG har begått opplagte presseetiske overtramp eller at redaksjonen burde forstått hvilke konsekvenser publiseringen kunne få for klager.

Klager var imidlertid skeptisk til å stille opp i reportasjen av hensyn til familien. Sett i lys av hva som ble publisert om klagers oppvekst og hans familie mener utvalget det er relevant å spørre om VG har utvist tilstrekkelig varsomhet, og om redaksjonen burde forsikret seg ytterligere om at klager skjønte hva han bidro i. Slik utvalget ser det, er klagers reaksjon en påminnelse om at det i enkelte tilfeller oppleves som en større belastning å bli gjenkjent av ens nærmeste enn for et bredt publikum.

Selv om klager for de aller fleste vil fremstå som anonymisert i omtalen, vil fornavn, de personlige opplysningene om ham og bildebruken (som at tiggerplakaten avslører klagers håndskrift) være nok til å identifisere ham for hans nærmeste familie og bekjente. Når klager hadde påpekt at det nettopp var familie og bekjente han fryktet skulle gjenkjenne ham, mener utvalget at VG med fordel kunne tenkt mer nøye gjennom hvordan man anonymiserte vedkommende. I denne sammenheng vil utvalget også påpeke at det – uavhengig eventuelle avtaler – ene og alene er mediets ansvar å vurdere de presseetiske sidene av det man til slutt publiserer.

Etter en samlet vurdering mener utvalget likevel at Verdens Gang ikke har brutt god presseskikk.

Oslo, 27. januar 2015

Alexandra Beverfjord,
Tone Angell Jensen, Øyvind Brigg,
Eva Sannum, Amal Aden, Henrik Syse