Prinsipputtalelser fra PFU

Her finner du prinsipputtalelser og fortolkninger av Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten.

Om ulykker og katastrofer

Avgitt 15. juni 1988, revidert 29. januar 2013

Pressens Faglige Utvalg uttaler om medienes dekning av ulykker og katastrofer:

Ved større ulykker og katastrofer har mediene et klart informasjonsansvar, og en åpenbar rett til å bringe reaksjoner på hendelsen. Berørte og pårørende kan imidlertid være sterkt preget av det de har opplevd. Det må derfor utvises særlig varsomhet ved formidling av reaksjoner fra disse, spesielt dersom reaksjonene publiseres direkte, og om situasjonen fortsatt er uavklart.

For samfunnets sorgarbeid er det viktig at det blir gjort offentlige markeringer og skapt rammer omkring mediefokuserte dødsfall. Dette er også tankegangen bak minnegudstjenester og tilsvarende offentlige arrangementer. Det er en forventning at slike markeringer av sorg blir dekket av media, om de skal være offentlige. I dette arbeidet vil presseetikken pålegge mediene begrensninger, knyttet til beskyttelse av privatlivets fred og kravet om saklighet og omtanke i all reportasje. Begrensningene består i at man ikke på en nærgående måte eksponerer den enkeltes private sorgreaksjon. Man må være forsiktig med å knytte sorgreaksjoner til navn, eller å bruke bilder med gjenkjennelige personer som viser sterke følelsesutbrudd.

Derimot er det viktig å gi inntrykk av de offisielle markeringene av sorgen. Det er også naturlig at offentlige personer som deltar ved markeringene, blir eksponert fordi deres følelser i slike sammenhenger kan være med på å gi inntrykk av samfunnets deltagelse i sorgen.

På dette området er det særlig viktig å skille mellom det private og det som har offentlig interesse, fordi mennesker i sorg er mer utsatte enn andre. Deres følelser er private, mens seremonien og markeringer av sorg er offentlige.

Avgitt 15. juni 1988, revidert Oslo, 29. januar 2013

Pressens Faglige Utvalg

Om rettelser på nett

”Vær Varsom-plakatens punkt 4.13: «Feilaktige opplysninger skal rettes og eventuelt beklages snarest mulig», gjelder selvfølgelig også for nettpublikasjoner. Det er både raskt og enkelt å erstatte en feilaktig versjon med en korrekt, og eventuelt knytte en beklagelse til den korrekte versjonen. Men ettersom søkemotorer ofte henter fram tidligere versjoner, vil de feilaktige opplysningene kunne bli spredt til stadig nye brukere uten at de blir gjort oppmerksom på at artikkelen er korrigert eller beklaget.

Behovet for å ha et komplett og pålitelig arkiv er et gyldig argument for ikke å fjerne artikler helt fra databasen, men en presseetisk forsvarlig behandling av slike artikler tilsier at man begrenser skadevirkningene av videre publisering. PFU mener at dette best kan skje på følgende vis:

Artikler med opplysninger som man har beklaget og som man ikke ønsker å spre videre, legges på et lukket område der allmennheten ikke har adgang. Dette vil sikre behovet for senere dokumentasjon, samtidig som man unngår videre spredning. (Med ”artikler” menes i denne uttalelsen alt journalistisk materiale – tekst, bilder, grafikk, lyd og video).
Artikler som er korrigert, eller der beklagelsen gjelder mindre alvorlige forhold, skal merkes slik at det tydelig framgår hvilke opplysninger som er feilaktige og hvordan disse er korrigert eller beklaget. Dette kan best skje ved at det legges en godt synlig ramme i begynnelsen av artikkelen som gjør oppmerksom på at artikkelen er korrigert eller beklaget. Dersom det er behov for mer omfattende informasjon, kan rammen inneholde en lenke til en egen side. Dette kravet gjelder ikke endringer av bagatellmessig art som blir foretatt som en del av den løpende nettpubliseringen.
Artikler som er felt av PFU skal merkes med en ramme som inneholder opplysninger om dette, samt PFUs logo. Rammen skal ligge i begynnelsen av artikkelen og inneholde en lenke til hele teksten i kjennelsen. Dersom fellelsen gjelder en sak der det er innrømmet anonymitet i saksbehandlingen, må redaksjonene sørge for anonymitet i alle versjoner av den eller de artikler som er felt. Redaksjonene må samtidig vurdere om artiklene bør legges på et område som er sperret for allmennheten.
Det er i overensstemmelse med god presseskikk å publisere korrigeringer, beklagelser og eventuelle fellende kjennelser fra PFU umiddelbart etter at redaksjonen er blitt gjort oppmerksom på forholdet, eller så snart det praktisk lar seg gjøre”.

Oslo, 27. april 2004. Revidert 20. november 2007.

Om sitering og kreditering

Pressen skal sitere presist og kreditere samvittighetsfullt. Når medier bruker informasjon fra andre kilder, har dette både en juridisk og en presseetisk side. Redaksjonene plikter å være kjent med presseetikken gjennom Vær Varsom-plakaten og forutsettes å kjenne reglene om sitering og gjenbruk i lov om opphavsrett til åndsverk.

Pressens Faglige Utvalg understreker betydningen av en redelig og etterrettelig omgang med informasjon fra andre kilder. Vær Varsom-plakaten har flere punkter som skal sikre dette: Det er god presseskikk å oppgi kilden når opplysninger er hentet fra andre medier (4.4.), pressen skal gjengi meningsinnholdet i det som brukes av intervjuobjektets uttalelser og direkte sitater skal gjengis presist (3.7), videre er det pressens hovedregel å identifisere kilden for informasjon med mindre dette kommer i konflikt med kildevernet eller hensyn til tredjeperson (3.1).

Formidling av informasjon fra andre kilder i tråd med god presseskikk, skal sikre at publikum selvkan ettergå medienes arbeid og kildekritikk. Pressens samfunnsoppgave bør være å legge til rette for slik utvidet kildekritisk vurdering for å bidra til en offentlig, opplyst samtale. En redelig sitering skal også sikre at det kommer tydelig frem hvor intervjuobjektet/ene opprinnelig ytret seg.

Pressens Faglige Utvalg vil understreke at medienes troverdighet også forutsetter respekt for andre mediers og journalisters arbeid.

Denne uttalelsen erstatter tidligere prinsipputtalelse «Om sitering fra internett» 17. juni 1996.

Oslo, 21. september 2015

Pressens Faglige Utvalg

Om reklamebilag og redaksjonelle bilag

Redaktøransvaret omfatter så vel redaksjonell tekst som annonser og reklame. I den enkelte publikasjon tilligger det redaktøren og redaktøren alene å treffe beslutning om hva som skal publiseres i, av, sammen med eller i tilknytning til publikasjonen.

Redaktørens ansvar og beslutningsmyndighet begrenser seg ikke til å treffe avgjørelse om publisering, men utløser også en plikt til å overvåke at de presseetiske regler blir overholdt.

Pressens Faglige Utvalg vil minne om formuleringene i Tekstreklameplakatens pkt. 2, der det blant annet heter: ”Temabilag og temasider er redaksjonelle produkter som stiller særlige krav til journalistisk integritet. Både planlegging, innhold og presentasjon skal skje på grunnlag av journalistiske vurderinger”. Plakaten understreker samtidig at annonsebilag og annonsesider ikke er redaksjonelle produkter. De første stiller altså særlige krav til journalistisk integritet og uavhengighet, de andre stiller ingen slike krav. Det blir derfor avgjørende at leserne uten videre skal kunne oppfatte hva som er redaksjonelt stoff og hva som er reklame eller annonsørbetalt informasjon. Reklamebilag skal på en tydelig og gjennomgående måte merkes slik at det ikke er tvil om at det dreier seg om reklame.

Pressens Faglige Utvalg vil understreke at ethvert bilag som utgis av et avis- eller medieselskap og som inneholder stofflikt materiale, må underlegges normal redaksjonell styring og kontroll. Alle andre bilag eller innstikk må ha en form og merking som klart skiller dem fra det journalistiske produktet de distribueres sammen med.

Utvalget har i en rekke uttalelser påpekt at det er uakseptabelt at artikler som fremstår som redaksjonelt stoff, utarbeides av avisenes annonse- og markedsavdelinger. Annonsekonsulenter har ikke adgang til redaksjonelle spalter. Redaksjonelle medarbeidere arbeider ikke for annonseavdelingen. Etter utvalgets mening er det heller ikke akseptabelt av avisenes annonse- og/eller markedsavdelinger å leie inn journalistisk arbeidskraft utenfra, på siden av eller på tvers av redaksjonen. Slike ordninger bidrar til å skape uklarhet om hva som settes på trykk ut fra rene journalistiske kriterier og hva som publiseres ut fra kommersielle interesser.

Utvalget ønsker ikke å legge urimelige begrensninger på reklamens form. Det må aksepteres at reklamen prøver ut nye virkemidler, også ved bruk av tekst og bilder. Men publikasjonen må verne om de redaksjonelle uttrykks- og presentasjonsformer. Verken tekst, ingress, bylines, titler, utforming eller andre typografiske uttrykk må etterlate tvil om hva som er uavhengig informasjon og hva som er reklame. Den redaksjonelle troverdighet er ikke til salgs. Utvalget viser her både til Tekstreklameplakaten og til Vær Varsom-plakatens pkt. 2.6, der det heter: ”Avvis alle forsøk på å bryte ned det klare skillet mellom reklame og redaksjonelt innhold. Avvis også reklame som tar sikte på å etterligne eller utnytte et redaksjonelt produkt, og som bidrar til å svekke tilliten til den redaksjonelle troverdighet og pressens uavhengighet”.

Oslo, 28. januar 2003

Pressens Faglige Utvalg

Om betegnelsen «nynazister»

PFU har tidligere advart mot sjablonmessige stemplinger og sterke karakteristikker av personer og organisasjoner i nyhetsreportasjen. Betegnelsene «nazist» og «nynazist» er så spesifikt belastende at det er nødvendig å godtgjøre at det er saklig grunn til å bruke slike karakteris-tikker. Men når et miljø tydelig tilkjennegir sine nazistiske sympatier gjennom språk, kultur og symbolbruk, må det være akseptabelt for medier å ta betegnelsen i bruk, uavhengig av hva miljøet selv foretrek-ker å kalle seg. At enkelte, på bakgrunn av vår nære historie, reagerer på å bli knyttet til en diskreditert ideologi, kan ikke være avgjørende. (Fra PFU-sak nr. 028/97).

Oslo, 24. juni 1997

Pressens Faglige Utvalg

Om journalistikk og PR-virksomhet

Valget av kilder og evnen til å vurdere kildenes troverdighet er avgjø-rende for det journalistiske innhold. En kritisk holdning til kildenes budskap og det materiale som legges fram, er en forutsetning for all uavhengig journalistikk.

Det skjer nå en betydelig profesjonalisering av det arbeid sentrale aktø-rer legger ned for å påvirke dagsordenen i samfunnsdebatten. En del av denne virksomheten foregår gjennom klientfinansierte PR-byråer, eller «informasjonsrådgivere», som selger konsulenttjenester til bedrifter, departementer, politiske partier og interesseorganisasjoner. Påvirkning gjennom massemediene er en viktig del av slik virksomhet. I økende grad opplever redaksjoner at de tilbys fordreid informasjon og betalte reklamekampanjer som skal tjene kundenes interesser, men som er til-rettelagt av byråene, slik at PR-virksomhet framstår som selvstendig, objektiv journalistikk. Denne virksomheten stiller skjerpede krav til kil-dekritikk i redaksjonene, og til åpenhet om hvilke kilder som brukes. Jfr. Vær Varsom-plakatens pkt. 3.1: «Pressens troverdighet styrkes ved at kildene for informasjon identifiseres, med mindre det kommer i kon-flikt med behovet for å verne kildene». PFU vil samtidig vise til pkt. 2.2 i Vær Varsom-plakaten, som pålegger den enkelte redaksjon og den enkelte medarbeider å verne om sin integritet og troverdighet, for å kunne opptre fritt og uavhengig i forhold til personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innhold.

Når PR-byråer selv opptrer som tilretteleggere og aktører, må mediene dessuten, for å oppfylle sin samfunnsrolle, rette søkelyset mot disse som mot andre som utøver makt og innflytelse.

Den profesjonelle PR-bransjens utvikling setter pressens kritiske og uavhengige funksjon på nye prøver. Den kan også bli et demokratisk problem dersom den favoriserer de ressurssterke kilder og bryter ned skillet mellom betalt informasjon og fri informasjon.

Oslo, 18. februar 1997

Pressens Faglige Utvalg

Om tegninger fra rettsalen

Tegninger av tiltalte og vitner i rettssaker er underlagt samme etiske vurderinger som tekst og fotografier. Det innebærer at dersom det blir oppfattet som etisk riktig å unngå identifisering av personvernhensyn, i tekst og i fotografier, kan man ikke publisere tegninger som er så portrettlike at vedkommende identifiseres. Ansiktstrekkene må i så fall gjøres ukjennelige/utydelige.

Oslo, 14. desember 1993

Pressens Faglige Utvalg

Om retts- og kriminalreportasjen

Pressens Faglige Utvalg, som har til formål å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norsk presse, finner grunn til å understreke de etiske prinsipper som norsk presse bør legge til grunn for retts- og kriminalreportasjen. Det gjelder bruken av ord og uttrykk som etterlater et inntrykk av at skyldspørsmålet er avgjort før saken er prøvet for retten, bruken av navn, bilde og andre identifiserende opplysninger vedrørende personer som kommer i politiets søkelys, samt hvilke hensyn man skal ta til den eller de som er blitt offer for en kriminell handling.

Utvalget vil understreke at bildebruken og presentasjonen må underlegges de samme aktsomhetskrav som stilles til det skrevne ord.

Ansvaret for hva som skal offentliggjøres påhviler den enkelte redaksjon. Hensynet til personvernet gjør at retts- og kriminalreportasjen må underlegges en konkret vurdering basert på de aktverdige grunner som må ligge bak enhver publisering.

Unngå forhåndsdom

Vær Varsom-plakaten inneholder en alminnelig advarsel mot å fremstille det som kommer frem i siktelser og tiltalebeslutninger som kjensgjerninger før det er prøvet av retten og det foreligger en rettskraftig avgjørelse. Hverken i titler eller tekst må det benyttes en konstaterende form som innebærer en forhåndsdømming. Det er viktig å huske at en tilståelse ikke er ensbetydende med at vedkommende er skyldig.

Både politi, påtalemyndigheter og forsvarer av parter i saken. Det samme kan gjelde familie, nære pårørende og venner. Det er derfor viktig at man behandler opplysninger fra disse som påstander og ikke kjensgjerninger.

Utvalget vil påpeke at identifiseringen forsterker skadevirkningene av en forhåndsdom.

Det vises til Vær Varsom-plakatens punkt 4.5 som oppsummerer hvilke hensyn man må vektlegge (Ordlyden er senere endret noe):

«Legg særlig vekt på saklighet og omtanke i rettsreportasjen, såvel i sivilsaker som i straffesaker. Skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt er først avgjort når rettskraftig avgjørelse foreligger. Gjør det klart at det som kommer frem i anmeldelser, siktelser, tiltalebeslutninger, stevninger, o.l. ikke kan tas som kjensgjerninger før det er prøvet for retten.»

Identifisering

Utvalget vil advare mot en ukritisk identifisering av personer på alle stadier fra den innledende etterforskning til endelig domsfellelse. «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold.» (Vær Varsom-plakatens punkt 1.4). Men pressen plikter å tenke gjennom hvilke hensyn som taler for og mot bruken av navn og bilde eller andre identifiserende opplysninger.

Det grunnleggende er at identifiseringen må tilfredsstille et berettiget informasjonskrav. Det betyr at identifiseringen av siktede, tiltalte og dømte personer må skje ut fra hensynet til allmennhetens behov for å vite hvem personen er.

Strafferammen for en forbrytelse eller forseelse skal ikke alene være avgjørende for om gjerningsmannen skal identifiseres. Men strafferammen er et uttrykk for hvor alvorlig samfunnet betrakter det som har skjedd. At gjerningen vekker betydelig oppsikt fordi den er uvanlig eller utspekulert, kan også være momenter som taler som identifisering.

Offentlige og kjente personer

Personer i betrodde offentlige eller private stillinger eller verv må akseptere at offentligheten får kjennskap til at de er innblandet i straffbare forhold av betydning for utøvelsen av stillingen eller vervet. Det er også vesentlig om forholdet har samfunnsmessige konsekvenser. I slike sammenhenger kan det være nødvendig å omtale forhold av privat karakter i den utstrekning de kaster lys over en sak av offentlig interesse.

Utvalget vil skjelne mellom begrepene «offentlig person», som omfatter personer som innehar betrodde stillinger og verv, og «kjent person», som omfatter artister, idrettsutøvere osv. At en kjent person innblandes i straffbare forhold betyr ikke automatisk at de presseetiske kriterier som gjelder for identifisering av offentlige personer, er tilstede.

– Vedrørende identifiseringsspørsmålet, viser utvalget til Vær Varsom-plakatens punkt 4.6 nå (4.7) hvor det heter:

«Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre identifikasjonstegn i retts- og kriminalreportasje. Vis særlig omtanke ved omtale av saker som er under etterforskning, og i saker som gjelder unge lovovertredere. Avstå fra identifikasjon når dette ikke er nødvendig for å tilfredsstille berettigede informasjonskrav.»

Omtalen av offeret

Offerets privatliv og personlige legning vil kunne beskrive bakgrunnen for en gjerning og berettige en omtale. Pressen har i slike tilfeller et særlig ansvar for å ivareta hensynet til offerets integritet. Det er viktig å huske at offeret i denne situasjonen er den svake part, og at også døde personer har et personvern.

Rettsreferat

Pressen bidrar til den åpenhet omkring rettslige forhold som er en avgjørende forutsetning for rettsstaten. Selv om pressen ifølge rettspleieloven har en stor frihet når det gjelder å referere fra retten, vil Pressens Faglige Utvalg påpeke nødvendigheten av å legge de samme aktsomhetskrav til grunn for rettsreferatene og reportasjene fra pågående rettssaker som det er redegjort for tidligere.

Oslo, 15. desember 1992

Pressens Faglige Utvalg