Advokat Sigrun Pedersen på vegne av klient mot TV 2

TV 2 sendte onsdag 2. oktober 2013 kl 21.45 et dokumentarprogram med tittelen «Hvem er pappa». Programmets tema var personers leting etter identiteten til sin egen far. Hovedperson i programmet var en mann, men det handlet også om en navngitt kvinne, NN. Midt i programmet sitter disse to på en kafé og samtaler. Denne sekvensen gikk slik:

R- reporter
– mann
NN- NN
KHS- Karl Harald Søvig, jusprofessor

«R – Sannsynligvis er det flere tusen mennesker som feilaktig tror at de kjenner sin biologiske pappa. NN oppdaget for noen år siden at pappaen ikke var hennes biologiske far. Nå leter også hun etter sitt opphav.

Mann – Det er lenge siden.

NN – Ja, det er det. Kjekt å se deg.

NN – Vi har fremdeles ikke funnet pappaen min. Jeg har heller ikke hatt min pappa, som i min biologiske pappa, i livet mitt.

Mann – Det er tragisk. Det er jo egentlig ganske ufattelig at lovverket…. Jeg mener at når du signerer på det er mor og det er far, så bør det stå et tillegg som sier «kan det være rom for tvil? Kan det være andre? Så må du si fra nå». Hvis ikke blir du jo….., sant. Sånn at du i ettertid hvis det viser seg at du, sånn som jeg, som kommer og sier: Hei, det var visst ikke pappa som var min biologiske pappa.» Så kan det, på en måte, være preventivt. Det er mange som tenker «oj, det er straffbart å lyve». Men det avkreves ingenting.

NN – Det er jo ingen konsekvenser. Det er ingen….

Mann – Det får ingen konsekvenser. Det er ingen konsekvens. Det er jo en stor inngripen i mitt liv.

R – En mor kan nekte å oppgi navn på barnefaren. Og det er i dag ikke straffbart å lyve eller holde hemmelig hvem dette er. Årsaken til at mødre hemmeligholder hvem som er biologisk far er flere. Utroskap, økonomi, uvennskap, sviktende hukommelse om kunnskap om barnefaren eller rett og slett et kynisk valg. Barnets mor kan også være et offer for voldtekt, incest eller andre forhold som gjør det vanskelig å navngi en far.

KHS – Staten må håndtere denne typen interessekonflikter. Det gjøres blant annet gjennom lovgivning og dette er jo løpende diskusjon. Den verdiavveiningen vi har i dag, er det ikke sikkert er den vi har om ti år, på samme måte som på 80-tallet var det opplagt at hvis man var adoptert, så skulle man ikke få vite om sitt opphav. I dag ser vi helt motsatt på dette.

Mann – Så har jeg jo da et navn i Trøndelag. Trykker på ringeapparatet. Ding dong!

NN – Helsike!»

Samme dag publiserte TV 2 også en nettartikkel med tittelen «Tusenvis av norske fedre hemmeligholdes». I denne artikkelen var NN hovedperson og den inneholder flere bilder av henne

KLAGEN:

Klager er omtalte NNs mor XX, via advokat. I klagen heter det:

«I tv-programmet stod NN frem med fullt navn og bilde, NN opplyste i tv-programmet at hun ikke kjenner sin biologiske far. XX er mor til NN. XX mener at da NN stod frem i det aktuelle tv-programmet med fullt navn og bilde innebærer dette at XX lett kan identifiseres. XX mener at Vær Varsom-plakaten pkt. 4.3 er overtrådet, idet respekten for XXs identitet og privatliv ikke er ivaretatt.»

De samme argumentene føres også for nettartikkelen.

FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:

Det er ikke registrert forsøk på å løse saken i minnelighet.

TILSVARSRUNDEN:

TV 2 avviser klagen. Det anføres at den omtalte kvinnen må ha full rett til offentlig å søke etter sin far og at hun har en lovfestet rett til å få vite hvem hennes biologiske far er. Det vises videre til at det er tradisjon å bruke media når man er på leting etter sin familie og at klager håpet at han som er biologisk far så programmet og tok kontakt.

TV 2 opplyser at det ble gjort en grundig redaksjonell vurdering av saken før publisering. TV-kanalen avviser at noen, gjennom publiseringen, vil vite eller finne ut at klageren er mor til NN og at moren på den måten kunne bli identifisert. «Det ville imidlertid ikke vært mulig for NN å søke etter sin far like effektivt dersom hun skulle opptrådt anonymt.» Det vises til at folk flest ikke vil identifisere mor gjennom det sendte innslaget og at en slik identifisering forutsetter en betydelig innsats. I tillegg kommer at NN bare er en biperson i programmet. Det vises til at den eneste opplysningen bortsett fra navnet er en opplysning i nettartikkelen om at hun lurer på om svaret kan ligge i Hallingdal.

Det anføres fra TV 2s side at programmet forsvarer en menneskerettighet som NN har. «Å anonymisere NN var derfor ikke aktuelt.»

Klager, via sin advokat, fastholder klagen. Det opplyses at både klager og personer i hennes familie har mottatt henvendelser etter publiseringene. Videre anføres det at etternavnet NN er relativt sjeldent i Norge og at det innebærer at når NN står fram vil det være relativt enkelt for dem som ønsker å finne ut at XX er NNs mor.

I tillegg vises det til at det i nettartikkelen opplyses at NN har brutt all kontakt med moren fordi hun ikke vil hjelpe henne i jakten på faren. Klager mener også det er selvmotsigende fra TV 2s side at man på den ene side hevder at det er tradisjon å bruke mediene i leting etter familie, mens man samtidig hevder at det er mor angivelig ikke kunne identifiseres.

TV 2 understreker i et kort siste tilsvar at NN selv ønsket å stå fram med fullt navn, at hun har lett etter sin far i flere år og at denne jakten ikke har foregått i det skjulte. «Under alle omstendigheter måtte redaksjonen foreta en avveining av hvilke interesser som veide tyngst ? hensynet til NNs søken etter sin far eller morens ønske om fullstendig anonymitet. På bakgrunn av denne interesseavveiningen fant TV 2s redaksjon ingen grunn til å nekte NN å stå frem med fullt navn og bilde.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder et program sendt på TV 2 og en nettartikkel med samme tema ? en navngitt og avbildet kvinne på søken etter sin biologiske far. Klager er kvinnens biologiske mor via advokat. Hun viser til at hun har samme familienavn som sin datter, og at hun er identifisert og blitt gjenkjent. I klagen vises det til Vær Varsom-plakatens bestemmelse om respekt for privatliv.

TV 2 viser til at det er tradisjon for at personer kan lete etter familiemedlemmer via pressen, og at man etter en grundig vurdering mente at man skulle gi kvinnen en slik mulighet, på tross av at noen kunne identifisere klageren som hennes mor.

Pressens Faglige Utvalg registrerer at klagen gjelder brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.3, der det blant annet heter: «Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn. (?) Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.»

Utvalget merker seg at klageren ikke ønsket at datterens søken etter sin biologiske far skulle bli offentlig eksponert. Det registreres samtidig at TV 2 opplyser å ha gjort en grundig etisk vurdering før man valgte å la kvinnen stå fram med navn og bilde, og at redaksjonen derfor hadde forstått at identifisering av datteren ville kunne bli en belastning for hennes mor.

Utvalget slår fast at klagerens navn ikke er nevnt i TV 2s omtale, og at det heller ikke rettes noen form for beskyldning eller kritikk mot henne. At en voksen kvinne står fram med eget navn og bilde i pressen for å forsøke å finne sin biologiske far, kan etter utvalgets mening ikke innebære et etisk brudd, selv om noen i hennes nærmeste familie ikke ønsker slik publisering.

TV 2 har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 25. mars 2014

Hilde Haugsgjerd,
Line Noer Borrevik, Alf Bjarne Johnsen, Alexandra Beverfjord,
Camilla Serck-Hanssen, Hadi Strømmen Lile, Eva Sannum

2

Sak nr. 036/14