Adv. Ole Richard Holm-Olsen p.v.a. klient mot Aftenposten
Aftenposten publiserte mandag 11. april 2011 en artikkel med tittelen «Brev fra en overgriper». I ingressen sto det:
«Han bruker falskt navn og tilbyr sine tjenester som trener og dommer til idrettslag over hele landet. Langhus IL tok vare på brevet fra overgriperen.»
Det var trykket en faksimile av det omtalte brevet i artikkelen. Videre ble det opplyst i brødteksten:
«Hjelpe til var stikkordet da Jan Tømmernes som han kalte seg i 2005, skrev til Akershus-klubben. Historien var nesten rørende. Han hadde mistet moren i kreft, hadde hatt en nedtur i livet, men ønsket nå å starte som trener for å bli kjent på et nytt sted. Han kunne veldig mye om mange ting, både med og uten ball. Langhus IL bet aldri på. ( ) Da klubben kontaktet politiet for å sjekke ham, viste det seg at han ikke var den han ga seg ut for å være.»
Det fremgår at mannen som benytter falsk identitet, har hatt kontakt med over 50 idrettslag, blant andre Haslum IL i Bærum. En trener i idrettslaget som reagerte på mannens «avvikende oppførsel» og som sa ifra, uttaler i artikkelen:
« Det førte til at denne fyren har lagt meg for hat. Han har truet meg på livet, sendt ut mail til mange klubber i mitt navn, der han skriver at jeg selger barne- og dyreporno ( ) Han har stjålet identiteten min.»
I artikkelen ble det også opplyst at både Norges Idrettsforbund og politiet har advart mot mannen, og i denne sammenheng het det dessuten:
«I dag er han bannlyst i norsk idrett. Mange som har møtt ham, og konfrontert ham med oppførselen, får en fæl skyts tilbake. Også folk i idrettskretsen har fått klare meldinger. Folk er redd ham.»
«Jan er tiltalt for å ha forgrepet seg på en 10 år gammel gutt, men ble frikjent i lagmannsretten. Han ble likevel dømt for seksuell trakassering og fikk fengselsstraff i seks måneder.»
OPPRINNELIG KLAGE:
Klager er den omtalte mannen, som mener Aftenposten har intervjuet en person «som dikter opp forskjellige historier hver gang han blir intervjuet». Klager anfører: «Jeg hadde ikke fått noen varsler eller [blitt] kontaktet om at [Aftenposten] skulle skrive en artikkel om meg og jeg leser ikke aviser (heller ikke nettaviser), kun den rosa VG sporten. Satt også fengslet fra 14.april 2011 – 27.juni 2012.»
Klager mener Aftenpostens kilde uttaler seg om forhold som ikke er anmeldt, og han innvender: «[P]olitiet i Bærum kan bekrefte en annen historie ved f.eks Risenga. ( ) I tillegg skriver Aftenposten INGENTING om at jeg ble frikjent av juryen i Borgarting, til tross tips fra flere.»
Slik klager ser det, er Aftenpostens fremstilling «ganske ensporet j[ou]rnalistisk». Klager opplyser at han har henvendt seg til journalistene per e-post, men uten å få svar: «fikk kun kopi av artikkelen (se vedlegg).» Han anfører også: «Mener at det minste j[ou]rnalister bør gjøre før de skriver om noen, er å ta kontakt med hovedpersonen (de vet både tlf og mail min) og ihvertfall komme og overhøre rettsaken!! Jeg er helt sikker på at Aftenposten og Budstikka har egeninteresse pga bekjente av personene de inter[v]juet.»
Klager anfører også: «Ordet «overgriper» som de skriver [er] også feil. Dette har bl.a HA rettet på etter klage. Jeg er ingen overgriper, verken av domstolene eller andre.»
Sekretariatet informerte klageren om klagefristen på seks måneder, og at praksisen er at PFU avgjør om betingelsene for å fravike fristen er til stede. I henhold til PFUs vedtekter, § 4, kan klagefristen fravikes «innenfor rimelig tid når klageren ikke har hatt anledning til å gjøre seg kjent med saken, den er av stor prinsipiell betydning, eller det foreligger andre tungtveiende grunner til at klagefristen bør fravikes».
Sekretariatet anmodet også klageren om å gi tilbakemelding dersom han mener det er forhold som tilsier at foreldelsesfristen bør fravikes. Sekretariatet hørte imidlertid ikke noe mer fra ham.
Utvalget fattet derfor, med dette som bakgrunn, vedtak 30. oktober 2012 om avvisning på formelt grunnlag, idet klagen var foreldet.
Den 15. januar 2013 mottok sekretariatet en e-post fra klagers advokat. Der het det: «Jeg har tidligere inngitt støtteskriv til hans (klagers: sekr. anm.) klage, men kan ikke se å ha mottatt direkte svar fra PFU vedrørende mine merknader. Jeg anmoder derfor om å få opplyst hvorvidt utvalget har vurdert mine anførsler av 06.09.12, som ble sendt direkte til Morten Abel i Aftenposten.»
Sekretariatet orienterte advokaten om at PFU aldri har mottatt hans anførsler, som altså ikke var sendt til PFU, men til Aftenposten, og at anførslene derfor av forståelig grunn ikke var registrert eller vurdert.
Advokaten kom da tilbake med en melding der han beklaget feilsendingen, at han sendte denne på nytt og ba om en vurdering fra utvalgets side. Han anførte at han støttet sin klients anmodning om fristoppreisning.
Utvalget fattet i møte 29.01.2013 følgende vedtak:
«På bakgrunn av det faktum at Pressens Faglige Utvalg ikke mottok informasjon som også skulle vært sendt utvalget, og at dette kan ha vært til klagers ugunst, vil utvalget gi klager og hans advokat en ny og siste mulighet til å legge frem opplysninger og argumenter for hvorfor klagefristen bør fravikes og klagen behandles. PFU gir samtidig sekretariatet mandat til å ta en avgjørelse vedrørende klagefristen når eventuelle merknader fra klager og hans advokat er mottatt.»
Klagers advokat sendte så det han kaller et støtteskriv. I dette støtteskrivet omtales klagers situasjon på publiseringstidspunktet. Dette ga sekretariatet grunnlag for å igangsette tilsvarsrunde.
Advokaten viser til at klageren endret seg etter morens død i 1998, og at omtalen av morens død i den påklagede artikkelen framstår som et klart brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 3.9 om hensynsfullhet og misbruk av andres følelser. Videre vises det til at artikkelens tittel står i tilknytning til et bilde som illustrerer grooming, som ikke samsvarer med hva han tidligere er straffedømt for.
I tilknytning til artikkelen er det listet opp en rekke navn han skal ha operert under. Tittelen på dette er «Falske navn». Navnet han brukte da artikkelen ble publisert, er ikke oppgitt, men hans fødenavn er oppgitt. «Han er altså i artikkelen identifisert for sin familie og alle som kjenner ham fra oppveksten.» Det anføres også at klager har gjort flere navneendringer som har vært akseptert av folkeregisteret og det er derfor, ifølge advokaten, ikke grunnlag for å hevde at alle navnene er falske, selv om det er korrekt at han har opptrådt under falske identiteter. Det anføres at tittelen «Falske navn» strider mot plakatens punkt 4.1 om saklighet og omtanke.
Advokaten viser til at det må være en forholdsmessighet mellom de anklager en påtalemyndighet framsetter mot en person, og de virkemidler media bruker i sin omtale av person og sak. «I aktuelle straffesak synes det å være forholdsmessighet mellom foreldrenes frykt og medias virkemidler, men ikke når det gjelder hva siktelsen faktisk omhandlet og medias virksmidler. Dette er det sentrale i mine anførsler både mot aktuelle artikkel og medias håndtering av klager, fordi det igjen virker forsterkende på frykten.»
I advokatens brev vises det også til at en av kildene i artikkelen er tidligere straffedømt i en bedragerisak, og at man derfor skal være forsiktig med å legge hans forklaring til grunn.
Aftenposten anfører i sitt tilsvar at den påklagede artikkelen var en av flere om seksuelle overgrep innen idretten, og at serien ble publisert over en uke. Den påklagede artikkelen hadde som utgangspunkt at klageren tilbød sine tjenester som trener og dommer overfor idrettslag over hele landet. «Han opererte under en rekke forskjellige navn. Politiet og Norges Idrettsforbund hadde gått ut med advarsler mot mannen, og politiet hadde sendt ut navn og bilde. Han hadde tatt kontakt med mer enn 50 klubber.» Det anføres at klager er domfelt flere ganger, og avisen har vedlagt en dom fra Halden tingrett fra 2011 og en dom fra Eidsivating langmannsrett i januar i år. Avisen mener det ikke kan være tvil om, basert på de to dommene, at idrettsklubber som arbeider med barn og unge, hadde god grunn til å advare mot ham.» For Aftenposten var det både legitimt og viktig å omtale saken og videreformidle advarslene.»
Avisen mener at navnene han har operert med, har allmenn interesse, uansett om de var akseptert av Folkeregisteret eller ikke. «At artikkelen ble avskåret som bevis i Lagmannsretten, betyr ikke at den strider mot VVP 4.5 om forhåndsdømming, slik klager hevder. Rettens vurdering av artikkelen som bevis har ingen relevans til vurderingen av artikkelen i relasjon til VVP, Redaktørplakaten eller andre presseetiske regler.» Aftenposten mener det også måtte være presseetisk akseptabelt å gjengi brevet han hadde sendt et idrettslag, der han også omtalte at hans mor var død av kreft.
Angående bildebruken mener avisen at det var en relevant illustrasjon, også til den innklagede artikkelen, selv om det først og fremst står til den andre artikkelen på samme og motstående side.
Aftenposten avviser klagepunktet om bruk av en kilde som tidligere er straffedømt, og viser til at dette gjelder et forhold som ikke har noe med temaet i den påklagede artikkelen å gjøre.
Klagerens advokat anfører i sitt tilsvar at de fremlagte dommene er falt etter at den påklagede artikkelen ble publisert, og at avisens argumentasjon i noen grad fram framstår som sirkelargumentasjon. Det anføres også at dommen fra Eidsivating ikke er rettskraftig og at den ligger hos Høyesteretts ankeutvalg.
Aftenposten svarer kort i sitt siste tilsvar at dommene dokumenterer de forhold artikkelen omhandler, og som idrettsledere advarte mot, «og som Aftenposten med all rett har omtalt». Vider anfører avisen at det må bygge på en misforståelse at det må rettskraftige dommer til før pressen kan omtale en sak.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en artikkel i Aftenposten tilknyttet en serie om seksuelle overgrep i idrettsmiljøet. I artikkelen blir en ikke navngitt mann omtalt. Ifølge artikkelen skal han ha tilbudt tjenester som trener og dommer til idrettslag over hele landet. Det framgår av artikkelen at både Norges Idrettsforbund og politiet har advart idrettslag mot mannen.
Klager er den omtalte mannen, via advokat. Det anføres brudd på punktet om forhåndsdømming, om punktet om hensynsfullhet i arbeidsprosessen, og til kravet om saklighet og omtanke. Det er spesielt vist til at hans opprinnelige fødenavn er oppgitt i artikkelen.
Aftenposten avviser klagen og anfører at det både var legitimt og riktig å omtale saken. Det vises til at både politiet og idrettsforbundet aktivt har advart mot mannens aktiviteter, og det anføres at han er dømt en rekke ganger.
Pressens Faglige Utvalg vil på generelt grunnlag vise til at pressen har en oppgave i å informere samfunnet om uakseptabel adferd som den omtaltes, men at det naturligvis må stilles presseetiske krav til hvordan dette skjer.
Med hensyn til den påklagede artikkelen mener utvalget at Aftenposten har opptrådt så forsiktig som man må kunne forlange. Utvalget legger vesentlig vekt på at avisen har utført det forventede samfunnsoppdraget en redaksjon har, ved å synliggjøre hva idrettsmiljøer bør være på vakt mot. Hva gjelder opplistingen av identiteter klageren har brukt, mener utvalget at det foreligger et berettiget informasjonsbehov i dette konkrete tilfellet.
Utvalget kan heller ikke se at det påklagede illustrasjonsbildet, som primært er ment til en annen artikkel enn den påklagede, var i strid med de presseetiske normer, slik de er nedfelt i Vær Varsom-plakaten.
Aftenposten har ikke brutt god presseskikk.
Fredrikstad 28. mai 2013
Line Noer Borrevik,
Håkon Borud, Øyvind Brigg,
Eva Sannum, Henrik Syse, Georg Apenes