NN mot Samfunnsmagasinet (sfm.no)

Samfunnsmagasinet brakte onsdag 18. juli 2012 en rapport fra en kvinne som deltok i et møte mellom en ung jente og barnevernet. Tittelen på saken er:

«Barnevern[s]ansatt (politisk aktiv i SV), utsatte 15 år gammel jente for psykisk terror.»

I ingressen står det:

«Rapporten vi her presenterer har å gjøre med ”barnevernet” i NN [norsk by; sekr. anm.]. En ansatt og politisk aktiv i SV, gjentok det samme overfor en 15 år gammel jente som hun selv hevder å ha fått oppleve i Palestina, nettopp maktovergrep og psykisk terror.»

Innledningsvis står det:

«Intet oppegående normalt menneske, gjentar overfor andre samme overgrep eller trakassering som de selv har blitt eksponert for. Men i Norge som andre steder er det også ingen regel uten unntak. Rapporten vi her presenterer har å gjøre med ”barnevernet” i NN. (…) Den skriftlige redegjørelsen kommer fra en observatør og vitne som var med jenta til ”barnevernet” for å få hjelp. Man kan bli rasende over det damen forteller i sin beretning til Samfunnsmagasinet.»

Den omtalte redegjørelsen er gjengitt tilsynelatende direkte fra kilden, med hennes navn som byline. Det står at hun var på besøk i en annen by, og at hun der møtte en av datterens litt perifere venninner, som fortalte om sine problemer:

«Jeg fikk (…) vite at hennes mor behandlet henne dårlig hjemme, og at jenta var redd hjemme hos mor. Hun sa selv at hun ønsket å flytte til besteforeldrene sine (…), men hun sa at hun ikke fikk lov av barnevernet til å bo hos dem.»

Kvinnen ble enig med jenta om at hun skulle bli med henne til et møte med barnevernet påfølgende dag, og snakket blant annet med jentas bestemor om saken. Deretter står det at jentas mor ikke stilte til møtet, og videre:

«[K]uratorene gikk rett på sak. De spurte rett ut om hvorfor ikke jenta var hos sin mor. Jenta svarte da (…) at moren ikke var snill mot henne, og at hun ikke ønsket å være med moren. Barnevernet spurte da om hvorfor. Jenta virket oppgitt, og svarte ”det vet dere jo, jeg har sagt det før, (…) hun blir ikke snill selv om jeg prøver alt jeg kan, vasker, rydder, hun er bare sint, og jeg er redd hun skal begynne å slå igjen. (…) En av kuratorene svarte (…): ”Men du må jo forstå at din mor er syk, hun (…) trenger pleie”. (…) Jeg ble provosert og sa: ”Men dere kan ikke forlange at en tenåring skal pleie sin mor, det må dere bruke helsepersonell til.” De ble irritert på meg og sa det var mye jeg ikke visste om denne situasjonen (…), barnevernet sto fast på at pleiearbeid var noe man kunne forvente fra henne. Jenta var fortvilet, og jeg så bort på henne. Venstre side av ansiktet hennes og deler av ansiktet rykket nervøst (…). Hun følte seg hardt presset.»

Kvinnen sier hun ba barnet gjenta hvorfor hun ikke ville hjem, og det står:

«Hun bryter ut i fortvilelse: ”Jeg er redd hun skal begynne å slå meg igjen (…). Dere vet at det har skjedd før.” En av kuratorene sier da: ”Men du har ikke noe valg, du må hjem igjen, for vi vil ikke at du skal på institusjon igjen, vi er jo enige om at det oppholdet ikke var bra for deg”. Barnet sier: ”Jeg vil bo hos bestemor og far”. Kuratoren sier: ”Det vil ikke mor, det vet du”. Barnet sier: ”Hva har hun sagt om dem? (…) Det kan være løgn osv”. Kurator sier: ”Men hvis du skal dit, tar det lang tid siden mor nekter (…), det vil gå flere måneder med rettssak og slik, og i mellomtiden må du bo hos din mor osv”.»

Videre skriver kvinnen at det endte med at barnevernet ikke hadde noe tilbud til jenta, men at hun fikk bo hos kvinnen noen dager. Hun skriver avslutningsvis at hun er «mer enn skremt over barnevernet[s] handlingslammelse i denne situasjonen».

KLAGEN:

Klager er den barnevernsansatte som omtales i ingressen. Vedkommende klager, i samråd med sin arbeidsgiver, over flere brudd på god presseskikk:

«Jeg er av den oppfatning at journalisten her ikke har vært kritisk i sine valg av kilder. Barneverntjenesten har ikke blitt kontaktet for å kontrollere at opplysningene er korrekte. Opplysningene i saken er ukorrekte, i beste fall forvrengte og bygger på kildens subjektive oppfatning av situasjonen (…).»

Det reageres også over at barneverntjenesten ikke er varslet om artikkelen, og klager skriver videre: «Barneverntjenesten ved leder kunne ha blitt kontaktet. Leder har ikke mulighet til å kommentere enkeltsaker (…), men journalisten hadde mulighet til å få generelle svar.»

Det vises til at artikkelen inneholder «alvorlige beskyldninger mot meg som ansatt og barneverntjenesten som institusjon». Klager viser til VVP punktene 3.2. og 4.14, som anses brutt.

Videre står det: «Journalisten viser lite omtanke i sin presentasjon (…) og jeg opplever det som lite saklig å fremheve politiske verv, politiske saker og etnisk opprinnelse i saken. (…) [Jeg] opplever (…) artikkelen som trakassering av meg som fagperson og privatperson. Det at opplysningene i saken heller ikke er korrekte gjør saken svært ubehagelig for meg. Viser til punktene 4.1 og 4.3 i Vær Varsom-plakaten.»

Barneverntjenestens enhetsleder skriver i et eget brev vedlagt klagen: «Barneverntjenesten har ikke fått noen henvendelser fra magasinet verken før eller etter publisering.»

Og videre: «[Jeg] reagerer (…) på at en av mine ansatte blir utsatt for en sjikane av denne størrelse, hvor alle som ønsker det enkelt kan finne frem til hvem som i dette tilfellet er kurator i saken. Så alvorlige anklager mot en ansatt ville, dersom de var sanne, ført til at man åpnet en personalsak mot vedkommende. Når de anklagene som i dette tilfelle, er usanne og sjikanøse, fører dette til en stor belastning for den ansatte.»

Barneverntjenesten anser det også som kritikkverdig at den omtalte jentas mor ikke har fått uttale seg i forbindelse med artikkelen.

TILSVARSRUNDEN:

Samfunnsmagasinet finner «ikke noen som helst grunn til å beklage» oppslaget, og skriver:

«Vi vil også få påpeke at ingen personer ble nevnt ved navn, og saken var etter vårt syn forsvarlig anonymisert, samtidig som den var viktig å få fram i lyset. Vi reagerer med avsky på mennesker, spesielt med politisk tilhørighet, og som bruker unødig makt og rene trusler i utøvelsen av en offentlig stilling. (…) Samfunnsmagasinet er godt klar over at representanter for spesielt partiet SV, er svært følsom overfor kritikk av barnevernet. (…) [H]andlingen til klager er totalt uakseptabel (…). Klager må finne seg i at pressen setter fokus på maktovergrep, idet vi også viser til Vær Varsom-plakatens pkt. 1.4.»

Videre står det: «Vi vil også få påpeke at barnevernet har for (u)vane å aldri ville kommentere en eneste sak (…). Samfunnsmagasinet fant i denne saken det heller ikke nødvendig å ta kontakt med klager. Årsaken er at vi grunnet mange års erfaring med nettopp barnevernet, vet at vi likevel ikke ville ha fått et fornuftig svar, en uttalelse eller en beklagelse. Ikke utover standardsvaret som alltid er: ”Vi kan ikke kommentere enkeltsaker”. Og så dekker barnevernet seg alltid bak den såkalte taushetsplikten, og som ingen andre enn barnevernet selv, er særdeles flinke til å bryte (…)»

Klageren fastholder at opplysningene fra Samfunnsmagasinets (SFMs) kilde ikke stemmer, og at artikkelen derfor oppfattes som belastende. Klager skriver:

«Ifølge kilden til artikkelen, er saken meldt til fylkesnemnda i august i år. Dette medfører ikke riktighet. Saken ble meldt til kontrollutvalget i kommunen. (…) [D]e har ikke sett noen grunn til å behandle denne konkrete saken. Dette etter en grundig redegjørelse fra barnevern[et]s side og innsyn i alle sakens dokumenter. Siden dette var en lukket sak, kan ikke barneverntjenesten gå ytterligere inn i sakens detaljer.»

Videre står det: «Jeg opprettholder mitt syn på at saken ikke er forsvarlig anonymisert da vi er en relativt liten barneverntjeneste og jeg er den eneste med palestinsk opprinnelse her, samt den eneste med politiske verv i (…) SV. Politiske verv og etnisk opprinnelse er ikke relevant for saken (…). Det er tydelig at SFM ikke har vært interessert i å gi barneverntjenesten en mulighet til å svare på anklagene, noe som er bekymringsfullt når de tillater seg å komme med så alvorlige anklage[r] (…). SFM har aldri vært i kontakt med NN barneverntjeneste tidligere og klager forstår derfor ikke hvilken erfaring SFM viser til i deres svar. Jeg merker meg at partene i saken, mor og jenta, heller ikke har blitt kontaktet (…). Journalisten kunne ha kontaktet partene og fått deres samtykke til at taushetsplikten oppheves slik at barneverntjenesten kunne svare på beskyldningene. Jeg registrerer at det ikke er gjort.»

Og avslutningsvis: «Svaret bærer mer preg av at SFM har en egen agenda og konklusjon de ikke ønsker å få belyst ytterligere, eventuelt avkreftet. (…) Jeg reagerer på at SFM publiserer den 04.09.2012 en artikkel om denne klagen [vedlagt; sekr. anm.] og avfeier klager som hårsår for kritikk.»

Samfunnsmagasinet skriver: «Klager er åpenbart ikke klar over hvor mye real- og faktakunnskap sfm.no har om nettopp barnevernet (…). Barnevernet må bli langt mer ydmyk, og de ansatte må forstå at de har å gjøre med barn og unge, mennesker som befinner seg i en særdeles sårbar livssituasjon. Da må ikke barnevernets ansatte gjøre situasjonen 10 ganger verre enn den er: Altså! Sfm.no opprettholder vår publisering og sannhetsgehalten i den. Vår kilde er dessuten ansett for å være svært troverdig (…). Når det derimot gjelder representanter for etaten som klager også representerer, så tilsier våre erfaringer det stikk motsatte (…). Sfm.no vil ikke godta en fellelse fra PFU for å ha fortalt sannheten. Den må alle tåle, og enten man nå vil like den eller ikke.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en artikkel i nettavisen Samfunnsmagasinet, der en kvinne rapporterer om sitt møte med barnevernet i en norsk by. Hun var med datterens venninne til et møte med to barnevernsansatte, og gjengir det som ble sagt, og sin egen opplevelse av situasjonen. Som en innledning skriver SFMs redaktør at den ene ansatte utsatte jenta for samme type «maktovergrep og psykisk terror» som denne ansatte «selv hevder å ha fått oppleve i Palestina», og at man «kan bli rasende» over det kvinnen forteller.

Klager er den barnevernsansatte, som mener seg uthengt på usaklig vis, da både hennes bakgrunn og politiske tilhørighet er angitt i artikkelen. Klager mener disse opplysningene også medfører at hun er lett å identifisere. Videre anser klager magasinets fremstilling av historien som ensidig og feilaktig, og hun klager over manglende anledning til samtidig imøtegåelse. Verken klager eller hennes arbeidsgiver er kontaktet i forbindelse med artikkelen. Klager registrerer at partene i barnevernsaken heller ikke er kontaktet med spørsmål om å oppheve taushetsplikten. Det anføres brudd på Vær Varsom-plakatens punkter 3.2, 4.1, 4.3 og 4.14.

Samfunnsmagasinet avviser klagen, og viser til sakens viktighet og pressens samfunnsrolle. Magasinet anser klager som tilstrekkelig anonymisert, og mener opplysningene om hennes bakgrunn og tilhørighet er relevante for saken. Barnevernet ble ikke kontaktet, ettersom redaksjonens erfaring tilsier at enkeltsaker ikke kommenteres, som følge av taushetsplikten.

Pressens Faglige Utvalg vil innledningsvis si seg enig i at medias samfunnsoppdrag også innebærer å sette et kritisk søkelys på barneverntjenesten. Når det settes et kritisk søkelys på noe eller noen, er det imidlertid særdeles viktig at retten til samtidig imøtegåelse ivaretas, i henhold til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.» Siste del av punktet innebærer ikke at redaksjoner kan unnlate å ta kontakt i forbindelse med nye saker, dersom de tidligere har opplevd ikke å få «fornuftige svar» fra en part. Det er ingen tvil om at Samfunnsmagasinet her har forsømt seg.

Utvalget viser også til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 om kildekritikk. Ved å basere artikkelen kun på én kilde, har Samfunnsmagasinet i liten grad forsøkt å kontrollere at opplysningene som fremkommer i artikkelen er korrekte.

Som tidligere minner utvalget også om at taushetsbelagte opplysninger som berørte parter er avskåret fra å kommentere, må behandles med en særlig grad av varsomhet. I den påklagede artikkelen rettes det meget sterke beskyldninger mot klager. Utvalget mener disse beskyldningene på usaklig vis knyttes til hennes bakgrunn i innledningen til artikkelen, gjennom opplysninger utvalget for øvrig anser som identifiserende. Det vises til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, der det heter: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.» Selv om partipolitisk tilknytning og etnisk opprinnelse i enkelte sammenhenger kan tenkes å være relevante i saker om noens yrkesutøvelse, må en slik relevans da underbygges i artikkelen. Utvalget kan ikke se at det er gjort her, og viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.3, der det heter: «Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.»

Samfunnsmagasinet har brutt god presseskikk.

Oslo, 30. oktober 2012

Hilde Haugsgjerd,
Line Noer Borrevik, Alexander Øystå, Øyvind Brigg,
Hadi Strømmen Lile, Georg Apenes, Reidun Førde