Helene Kallestad og Morten André Høyland mot Adresseavisen

Adresseavisen omtalte lørdag 28. juli 2012 bryllupet til et ungt par. Reportasjen opptok omtrent en helside og inngikk i en artikkelserie kalt «Den grønne gren». I presentasjonen av serien het det:

«?Mens Europa sliter med gjeldskrise og høy arbeidsledighet, blir vi nordmenn rikere og rikere. Hvordan preger den enorme velstandsøkningen Norge? ?Artikkelserien er et samarbeid mellom Aftenbladet, Fædrelandsvennen, Adresseavisen, Aftenposten og Bergens Tidende.»

Reportasjen hadde tittelen «Toppet med bil til bruden», og var illustrert med et bilde av det unge paret som kysser hverandre, mens den unge mannens foreldre står litt i bakgrunnen og ser smilende på de unge. Enda litt lenger bak er en Mini Morris parkert. I bildeteksten ble det opplyst:

«Stril med stil: – Bilen var bare en overraskelse, sier Morten André Høyland. Da Helene Kallestad var vakker maibrud, fikk hun både morgengave, tre dagers bryllup, bryllupsreise – og en innpakket Mini Morris. – Bryllup er blitt vanvittig dyrt, sier Marri Ann Høyland, Mortens mor. Da hun fikk sin Kåre i 1978, kom regningen på 8700 kroner.»

I ingressen sto det:

«Helene og Morten svidde av 350.000 kroner på bryllupet sitt. Da Mortens foreldre giftet seg, kom regningen på 8700 kroner.»

Videre i brødteksten het det blant annet:

«Det manglet ikke på noe da Helene Kallestad (27) og Morten André Høyland (31) feiret bryllup på Sotra i mai. Det kostet dem en liten norsk årslønn, men det unge paret ville feire skikkelig. Dét gjorde de. Fredag: Champagne til de unge gjestene på en bar de hadde leid i Bergen sentrum. Lørdag: Festmiddag for 118 inviterte. Søndag: Brunsj for alle hos Helenes søster.»

Med hensyn til prisen på bryllupet, fremgår det at Høyland opererer med to priser:

«– Den offisielle prisen er 220.000. Med ringer og presanger kom det på 350.000 kroner. Bilen var egentlig bare en overraskelse.»

Det unge parets bryllup blir videre sammenlignet med bryllupet til den unge mannens foreldre. Det hevdes i denne sammenheng blant annet at det unge parets bryllup var ti ganger dyrere enn foreldregenerasjonens.

Under mellomtittelen «Kostbare detaljer» blir ringer og morgen- og bilgave omtalt. Her het det blant annet:

«I morgengave fikk Helene et gullarmbånd, spesialbestilt fra USA. Overraskelsen – en Mini Morris – sto innpakket på kirkebakken. Den hadde brudgommen fått restaurert i Polen. (…) – Min første tanke var ”hva skal jeg med den”? sier Helene, som er siviløkonom. Hun skynder seg å legge til at hun synes den er ”veldig skjønn”. Hun presiserer at pengene sto på konto da regningene kom etter festen.
– Vi har ikke tatt opp lån for å gifte oss, men vi har god råd.»

Under mellomtittelen «Alt vi ønsket oss» blir også et huskjøp omtalt:

«Samme uken som paret giftet seg, impulskjøpte de hus i Fjellsiden. – Hadde jeg visst det, hadde jeg aldri kjøpt den bilen, innrømmer Morten André.»

Adresseavisen hadde en liten henvisning til reportasjen nederst på avisens førsteside. Her var tittelen «Svidde av 350 000 på bryllup» plassert sammen med en illustrasjon av to gifteringer.

Artikkelen ble også publisert på Adressa.no under henvisningstittelen «Helene og Morten svidde av 350 000 kroner på bryllupet». Under selve artikkelen, som hadde tittelen «Toppet med en bil til bruden», åpnet avisen for leserkommentarer.

KLAGEN:

Klager er det unge paret som er intervjuet om bryllupet. De mener Adresseavisen har brutt fem punkter i Vær Varsom-plakaten: 3.2 (kontroll av opplysninger), 3.3 (premiss), 3.7 (sitater), 4.1 (saklighet og omtanke) og 4.3 (respekt for private forhold).

Slik klagerne ser det, ble de egentlige premissene for intervjuet ikke klarlagt. De bemerker at artikkelen i papiravisen er presentert som del av en serie om hvordan nordmenn blir rikere og rikere, mens Europa sliter, og at dette ikke var et tema de ble gjort kjent med på forhånd. Klagerne henviser så til en vedlagt Facebook-utlysning, der premissene de faktisk ble forelagt, fremgår: å snakke om forskjellen i bryllupsfeiring mellom to generasjoner. Klagerne opplyser også at de heller ikke ble orientert om at intervjuet skulle publiseres i Adresseavisen, verken på papir eller på nett. (Det var Bergens Tidende som avtalte og gjorde intervjuet med klagerne, se vedlegg og parallell klagesak 228/12, sekr. anm.). Dessuten innvender de at nettartikkelen til forskjell fra papirversjonen, er presentert som en enkeltsak, og slik tatt ut av sin sammenheng.

Videre mener klagerne også at artikkelen inneholder feil, med hensyn til både konkrete opplysninger og sitater. Dessuten skal det være publisert opplysninger som klager har presisert ikke skulle omtales. For øvrig reagerer klagerne også på at de ikke fikk lese gjennom artikkelen før publisering, og dermed ikke fikk mulighet til å korrigere feil.

Klagerne anfører: «Vi er påført til dels uopprettelig skade på omdømmet vårt. Vi blir uthengt som individualister og materialister (…) Den usaklige/unyanserte fremstillingsmåten har gitt grobunn for tilsvarende usaklige leserkommentarer på adressa.no noe som oppleves som en belastning og [er]vanskelig å forsvare seg mot. Artikkelen er totalt blottet for hensyn, herunder til dels sikkerhetsmessige aspekt. Sensitiv informasjon er gjort tilgjengelig for det ganske land. Det blir opplyst hvor vi bor, og verdier av våre eiendeler. Informasjon som er saken uvedkommende er gjort tilgjengelig for det ganske land. Eksempelvis blir det sagt at vi har impulskjøpt et hus uken før bryllupet ble holdt.»

(For flere opplysninger om artikkelens tilblivelse og sakens bakgrunn, se den parallell klagen mot Bergens Tidende, sak 228/12, sekr. anm.)

FORSØK PÅ MINNELIG ORDNING:

Partene har vært i kontakt i et forsøk på å komme fram til en minnelig ordning, uten at dette har lykkes dem.

TILSVARSRUNDEN:

Adresseavisen opplyser at den påklagede artikkelen er laget av Bergens Tidende (BT), og henviser derfor til BTs tilsvar (vedlagt, se også sak 228/12, sekr. anm.) «når det gjelder selve prosessen forut for publisering». Adresseavisen viser i denne sammenheng også til «at BT har tilbudt seg å beklage en stor del av de forhold klagerne er utilfreds med».

Avisen vedkjenner seg imidlertid sitt eget ansvar og opplyser: «Da vi ble gjort oppmerksom på klagernes reaksjon, fjernet vi saken fra Adressa.no.»

Med hensyn til premissene for intervjuet og publiseringen, mener avisen det er urimelig å kreve, slik klagerne har gjort, at «Adressevisen burde ha forsikret seg om at intervjuobjektene hadde godkjent innholdet og at de var innforstått med kontekst og publiseringsomfang». Adresseavisen innvender: «Siden det ikke er noe ved selve teksten som uten videre [kan] tenkes å være i konflikt med Vær varsom-plakaten, er det vanskelig å se for seg at tre avishus hver for seg skulle ha kontaktet kilden, etter at BT har gjort ferdig saken. Vi viser også til Bergens Tidendes vurderinger om utveksling og sitatrett. Noe helt annet ville det vært dersom stoffet vi fikk fra BT inneholdt beskyldninger uten imøtegåelse, identifisering av personer som normalt ville vært anonymisert eller tekst med andre presseetiske problemstillinger. Da ville vi selvsagt ha undersøkt nærmere.»

Adresseavisen uttrykker likevel forståelse for at klagerne opplever saken som belastende, og beklager at avisen har bidratt til dette. Avisen anfører i denne sammenheng: «Klagerne og Bergens Tidende har en noe ulik oppfatning av hendelsesforløpet, men BT vedgår at de ikke har informert intervjuobjektene godt nok om premissene. Noe må nok også skrives på kontoen for kommunikasjonssvikt og uheldige omstendigheter.»

Klagerne har etter dette ikke hatt ytterligere kommentarer til saken mot Adresseavisen. Ettersom klagesaken imidlertid er så nært knyttet til sak 228/12 mot Bergens Tidende, valgte sekretariatet imidlertid å orientere Adresseavisen om innholdet i klagernes tilsvar til BT, og la dette inngå som en del av underlagsdokumentene i saken.

Adresseavisen har ikke hatt noen kommentarer til dette, og tilsvarsrunden ble avsluttet.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en reportasje i Adresseavisen og på adressa.no der et ungt nygift par var intervjuet om bryllupet sitt, og der dette delvis ble sett i lys av bryllupsfeiringen til parets foreldre. Avisreportasjen var del av en artikkelserie – «Den grønne gren» – om hvordan nordmenn blir rikere og rikere, mens Europa sliter med gjeldskrise.

Klager er det unge paret, som mener premissene for intervjuet ikke var klarlagt, ettersom de aldri fikk informasjon om at reportasjen skulle publiseres av Adresseavisen. Det var Bergens Tidende (BT) som gjennomførte intervjuet. Klagerne mener også temaet er endret; klagerne stilte opp på grunnlag av at artikkelen skulle omhandle forskjeller i bryllupsfeiring mellom de to generasjonene, ikke at den skulle være del av den aktuelle serien. Slik klagerne ser det, inneholder reportasjen også flere feil. De anfører i tillegg at det er publisert opplysninger som de presiserte ikke skulle omtales. Videre karakteriserer klagerne fremstillingen og debatten i tilknytning til nettversjonen som usaklig og hensynløs, og de anfører at det er vanskelig å forsvare seg mot usaklighetene. For øvrig mener de seg uthengt som individualister og materialister, noe som har skadet deres omdømme.

Adresseavisen opplyser at den påklagede reportasjen er laget av BT. Selv om det er BT som står for intervjuet og det som skjedde forut for publiseringen, erkjenner Adresseavisen sitt selvstendige publiseringsansvar. Men redaksjonen er uenig i at reportasjen strider mot god presseskikk. Avisen anfører likevel å ha fjernet nettartikkelen da den ble klar over klagernes reaksjon. Slik Adresseavisen ser det, er det imidlertid urimelig å kreve at redaksjonen skulle ha forsikret seg om at klagerne hadde godkjent intervjuet da BT hadde gjort reportasjen ferdig. Avisen mener det heller ikke var noe ved teksten som uten videre kunne tenkes å være presseetisk problematisk og som skulle tilsi at redaksjonen kontaktet klagerne.

Pressens Faglige Utvalg konstaterer at den påklagede reportasjen er laget av Bergens Tidende, og at BT dermed er ansvarlig for det som ble gjort i forbindelse med artikkelens tilblivelse. Selv om enhver redaksjon har et selvstendig publiseringsansvar, mener utvalget at en redaksjon som velger å publisere stoff laget av et annet medium, normalt ikke kan bebreides for eventuelle feil det andre mediet har begått forut for publiseringen.

Slik utvalget ser det, kan det heller ikke være et krav at redaksjonene forteller sine kilder og intervjuobjekter nøyaktig i hvilke kanaler en artikkel skal publiseres. I den medieverdenen vi lever i, er det en selvfølge at et mediehus bruker stoffet på sine ulike plattformer. Utvalget minner også om sitatretten, som innebærer at et hvilket som helst medium også kan referere saker fra andre medier. På generelt grunnlag mener utvalget likevel at redaksjoner ved samarbeid om artikkelserier, som i det påklagede tilfellet, med fordel kan utarbeide interne rutiner som sikrer at deres intervjuobjekter blir orientert om muligheten for publisering i andre medier.

Når det gjelder selve presentasjonen av den påklagede reportasjen og dens innhold, mener utvalget at de anførte feilene ikke er av en slik karakter at de alene representerer noe presseetisk overtramp. Utvalget er også enig med Adresseavisen i at det heller ikke er noe ved de publiserte opplysningene i seg selv som skulle tilsi at redaksjonen tok en ekstra sjekk av dem før publisering.

Med hensyn til muligheten for å debattere artikkelens tema på Adresseavisens nettsider, kan utvalget forstå at klagerne finner det noe ubehagelig. Men i lys av mulighetene for å publisere redaksjonelt stoff i ulike kanaler, mener utvalget det også må være akseptabelt for mediene å åpne for debatt i tilknytning til stoffet, uten at kildene er informert om dette på forhånd. I denne sammenheng vil utvalget imidlertid på generelt grunnlag minne om at det ikke er alle tema som egner seg for slik debatt. Dessuten har redaksjonen et særlig ansvar for hyppig kontroll av meningsutvekslingen dersom den ikke forhåndsredigerer debatten (jf. Vær Varsom-plakatens punkt 4.17). Slik utvalget ser det, er temaet i den påklagede reportasjen imidlertid ikke av en slik art at en debatt burde vært unngått. I tillegg merker utvalget seg at Adresseavisen fjernet nettartikkelen da redaksjonen ble kjent med klagernes reaksjoner. I lys av dette, og det faktum at det er fremlagt lite dokumentasjon på hvilke kommentarer som ble publisert på nett, kan utvalget heller ikke se at Adresseavisen har handlet i strid med de presseetiske normene gjennom nettpubliseringen.

Adresseavisen har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 30. oktober 2012

Hilde Haugsgjerd,
Øyvind Brigg, Alexander Øystå,
Hadi Strømmen Lile, Reidun Førde