NN mot Østlendingen

***

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en artikkelserie i Østlendingen om at en navngitt lokalpolitiker skal ha bragt usanne opplysninger om tidligere arbeidsforhold i sin CV på Facebook, og at han skal ha skrevet reiseregninger for reise mellom Oslo (hvor han ellers arbeidet) og Hamar (hvor han var politisk aktiv) mens han var sykemeldt. Politikeren hadde noen uker tidligere stått frem med sin bipolare lidelse i en annen avis.

Klager, den omtalte politikeren, mener avisens omtale bygger på en «drittpakke» servert av hans politiske motstandere. Han mener seg forhåndsdømt av avisen, og anser at det ikke er vist tilstrekkelig hensyn til ham selv og hans familie, all den tid avisen visste om hans psykiske sykdom. Slik klager ser det, fikk han også knapp tid til samtidig imøtegåelse, og han opplevde at avisen ikke ville høre på hans versjon av reiseregningssaken. Det klages også over manglende oppreisning fra avisen i etterkant.

Østlendingen viser til pressens samfunnsrolle, og til at klager på publiseringstidspunktet lå an til å bli en del av en ledertrio i Hamar kommune. Avisen understreker at artiklene er basert på grundig kildearbeid, og avviser at klager ikke fikk full anledning til samtidig imøtegåelse. Avisen skriver at journalisten opplevde klager som fattet under intervjuet, og at hans psykiske sykdom ble ansett som relevant for saken, da den kunne ha innvirkning på hans dømmekraft i politikervirket. Østlendingen viser til at klager fikk gi utfyllende svar på alle spørsmål, og at avisen også omtalte det da klager senere ble renvasket i reiseregningssaken.

Pressens Faglige Utvalg vil innledningsvis understreke, som tidligere, at politikere, som selv har søkt offentligheten, må tåle et sterkere kritisk søkelys enn andre. Selvsagt har også politikere rett på et privatliv, men i enkelte saker vil selv det private være vesentlig å omtale. I det påklagede tilfellet merker utvalget seg at klager selv har valgt å være åpen om sin psykiske sykdom, og at han også bruker den som en forklaring på hvorfor han til tider kan angi informasjon unøyaktig. På denne bakgrunn mener utvalget avisen har omtalt disse forholdene med tilstrekkelig varsomhet.

Det redaksjonelle arbeidet innebærer å vurdere tips fra ulike kilder, også kilder som åpenbart har egne agendaer. Utvalget finner det godtgjort at Østlendingen har gjort det som er forventet ved tilfang av den type opplysninger redaksjonen har fått og videreformidlet: Opplysningene er kontrollert, og klager er konfrontert med de konkrete beskyldningene som fremmes mot ham, slik det kreves i Vær Varsom-plakatens punkt 4.14. om samtidig imøtegåelse. Utvalget merker seg også at avisen i all hovedsak opererer med åpne kilder i artiklene. Utvalget kan selvsagt ikke vurdere klagers helsetilstand på tidspunktet for publisering. Ut fra det avisen har satt på trykk, finner utvalget imidlertid ikke grunn til å tvile på at Østlendingen handlet i god tro om at klager var i stand til å svare for seg, noe han også gjorde i utfyllende ordelag.

Klager ble konfrontert med spørsmål angående reiseregninger fra hans sykemeldingsperiode allerede i første artikkel. Neste dag skrev avisen at kommunen ville se nærmere på dette.
Avisen har siden fulgt opp saken etter hvert som nye opplysninger har kommet frem, slik god presseskikk tilsier. Også sakens avslutning er omtalt. Utvalget kan ikke se at klager er forhåndsdømt i dekningen, slik Vær Varsom-plakatens punkt 4.5. advarer mot. Selv om utvalget innser at en artikkelserie som den innklagede må være en stor belastning for den som omtales, kan utvalget heller ikke se at det i klagerunden har fremkommet informasjon som tilsier at avisen skulle ha noe å beklage i dekningen av saken.

Østlendingen har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 30. oktober 2012

Hilde Haugsgjerd,
Line Noer Borrevik, Alexander Øystå, Øyvind Brigg,
Hadi Strømmen Lile, Georg Apenes, Reidun Førde