Jørund Buen mot Sande Avis

PFU-sak 193/11


SAMMENDRAG:

Torsdag 8. september bragte Sande Avis et leserinnlegg med tittelen «Til en mobber». I innlegget står det:

«Hei du som mobber har du det bra i dag? Har du sovet godt på din pute og drømt gode drømmer? (…) Jeg har nemlig ikke sovet godt i natt. (…) Og jeg gruer meg for skolen i dag slik som alle andre dager denne uka. (…) Du vil ikke se meg mer. Når du får dette brevet er jeg kanskje ikke mer. (…) Håper du sover godt i natt når du har lest brevet mitt og når du hører på nyhetene at jeg er savnet.»

Innlegget var signert «Mobbeoffer».

Torsdag 29. september trykket Sande Avis et innlegg signert redaktøren, med tittelen «Sande Avis beklager». Her står det følgende om leserinnlegget:

«I leserinnlegget var det fra forfatterens side tatt i bruk sterke litterære virkemidler. Redaksjonen kjente til dette, og at det ikke var et reelt mobbetilfelle som ble beskrevet. Uten denne kunnskapen kunne leserinnlegget oppfattes som et selvmordsbrev. I ettertid ser vi at innlegget ikke skulle stått på trykk uten at det ble opplyst om omstendigheter og virkemidler. Sande Avis beklager den belastningen vi påførte leserne våre med å trykke dette innlegget.»

KLAGEN:

Klager er en vanlig leser, som ønsker at Pressens Faglige Utvalg skal vurdere om det å publisere leserbrevet, er i tråd med Vær Varsom-plakatens punkter 3.9 og 4.9. Klager skriver videre:

«Sande Avis ble kontaktet for å undersøke om redaksjonen hadde undersøkt om vedkommende som hadde sendt inn brevet fortsatt var i live. Svaret var at redaksjonen kjente vedkommendes identitet, og at det som var skrevet (…) ikke var reelle selvmordsplaner, men derimot bruk av ”sterke virkemidler”. (…) Jeg tviler på at Sande Avis’ redaksjon har tilstrekkelig kompetanse til å bedømme i hvilken grad en person som sender et leserbrev er suicidal eller ikke. (…) Det er (…) rimelig å anta at det er skrevet av en person i følelsesmessig ubalanse. Etter min mening er det ikke klart at vedkommende fullt ut overskuer virkningen leserbrevet kan ha.»

Klager mener innskriveren kan se på publiseringen av brevet «som et bevis på at nå er det ingen veil tilbake fra beslutningen om selvmord», og at mobberen som omtales kan kjenne seg igjen, og forsøke å hevne oppslaget.

Om punkt 4.9, skriver klageren at han ikke forstår «hvilke allmenne informasjonsbehov som ble tilfredsstilt gjennom publisering av leserbrevet», og:

«Pressen er vanligvis svært tilbakeholden med å dekke selvmord (…), blant annet på grunn av smitteeffekten slik dekning fryktes å ha. Det er etter mitt syn en risiko for at det å trykke et leserbrev som dette (på s. 2, og ikke lengre bak i avisen), der innsenderen presenterer seg som et offer og selvmord presenteres som en utvei, kan ha nettopp en slik smitteeffekt.»

Og videre:

«Innsenderen fokuserer kun på mobbing som årsak til sine problemer. PFUs veileder for omtale av selvmord vektlegger at årsaker til selvmord ikke skal forenkles (…). Det er rimelig å anta at ikke bare pårørende (…), men også en god del vanlige lesere, opplever det som belastende å lese det som fremstår som et anonymt selvmordsbrev på trykk. Det kan kanskje sammenlignes med å passere intetanende forbi en bro og plutselig oppdage at det står en selvmordskandidat og balanserer på rekkverket. (…) [I] motsetning til de forbipasserende på boren vet ikke avisleserne om innsenderen har gjort alvor av planene, og om det er for sent å gjøre noe.»

Klager anfører at lokalaviser bør være ekstra tilbakeholdne mot publisering av slikt innhold, ettersom det er sannsynlig at flere lesere kjenner den som har skrevet innlegget personlig.

TILSVARSRUNDEN:

Sande Avis skriver at avisen ikke har noen «problemer med å forstå klagerens reaksjon», da «sterke virkemidler er tatt i bruk for å sette søkelys på mobbing».

Videre står det i tilsvaret:

«Med vår kunnskap om skribenten og at det beskrevne mobbetilfellet i innlegget ikke var reelt, men et litterært virkemiddel (…), gjorde at redaktøren vurderte det slik at innlegget kunne trykkes i den form det hadde (…). Uten kunnskap om skribent (…) kan innlegget fremstå som et reelt selvmordsbrev, og selvmordsbrev har selvsagt ikke noe på trykk i en avis å gjøre. Mobbing er et viktig tema som også lokalaviser skal sette på dagsorden (…). Men uten at virkemiddelbruken var gjort klart for leseren, var det en feilvurdering å trykke innlegget.»

Avisen viser til beklagelsen som sto på trykk 29. september.

Klageren har ikke hatt mer å tilføye.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder et leserinnlegg i Sande Avis om mobbing. Innlegget er signert «Mobbeoffer». Av teksten går det frem at mobberen «kanskje ikke vil se» brevskriveren mer, og at han snart kan regne med å høre nyheten om at brevskriveren er savnet. Klageren, en vanlig leser, reagerer på innlegget, som han oppfatter som et selvmordsbrev. Han mener avisen har brutt Vær Varsom-plakatens punkter 3.9 og 4.9. Klager betviler avisens kompetanse til å vurdere hvorvidt brevet er reelt eller ikke, og han mener en slik presentasjon av en utvei for et mobbeoffer, kan ha en smitteeffekt. Det vises videre til at innlegget er plassert godt synlig på side to i avisen, og at særlig lokalaviser bør være tilbakeholdne med slik publisering, ettersom mange kan tenkes å gjenkjenne situasjonen og dermed mobbeofferet.

Sande Avis skriver at den på forhånd var klar over at det ikke var et reelt mobbetilfelle som ble beskrevet i brevet, men avisen innrømmer at det var en feilvurdering å trykke leserbrevet uten en nærmere forklaring av virkemiddelbruken. Det vises imidlertid til at publiseringen er beklaget i ettertid.

Pressens Faglige Utvalg har tidligere vist til de særlige varsomhetsreglene som gjelder når selvmord blir et tema i mediene. En av årsakene til den ekstra aktsomheten er den såkalte smitteeffekten, som det advares mot i Vær Varsom-plakatens punkt 4.9, der det heter: «Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger». Slik utvalget ser det, handler det påklagede innlegget først og fremst om mobbing, men det antydes at den som skriver, vurderer selvmord. Etter utvalgets mening inneholder imidlertid ikke innlegget beskrivelser som er av en slik karakter at det bryter med god presseskikk. Utvalget vil videre påpeke at innholdet, tross den uvanlige, og for noen ubehagelige, formen, må sies å være et aktverdig forsøk på et opprop mot mobbing.

Så lenge vedkommende som skrev innlegget ikke har vært involvert i klagen, kan utvalget vanskelig ta stilling til om bestemmelsen i Vær Varsom-plakatens punkt 3.9 om å vise hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser, er brutt i dette tilfellet. Men klager har selvsagt rett når han bemerker at en redaksjon neppe besitter kompetanse som tilsier at den kan avgjøre hvorvidt et leserinnlegg som det påklagede, er reelt eller ikke, og det er redaksjonens ansvar å gjøre sine egne vurderinger av innlegg, også etter punkt 3.9. Redaksjonen hevder det beskrevne mobbetilfellet ikke var reelt, og at den dermed har gjort de nødvendige vurderingene i forhold til innleggsforfatteren, noe utvalget ikke finner grunn til å tvile på.

Gitt innleggets form, mener utvalget redaksjonen skulle ha informert leserne om at innholdet var oppdiktet, da dette på ingen måte var opplagt. Utvalget viser generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2. der det blant annet heter: «Vær kritisk i valg av kilder og kontroller at opplysninger som gis er korrekte.» Utvalget merker seg avisens korrigering og beklagelse, men mener denne kom for lenge etter den opprinnelige publiseringen.

Sande Avis har brutt god presseskikk.

Oslo, 24. januar 2012

Hilde Haugsgjerd,
John Olav Egeland, Henrik Syse, Line Noer Borrevik,
Alf Bjarne Johnsen, Gry Cecilie Sydhagen, Georg Apenes