Bjørn Jamtli, adv. Siv Hallgren p.v.a. klient mot Dagsavisen

PFU-sak 206/11


SAMMENDRAG:

Dagasavisen utga lørdag 23. juli 2011 en ekstrautgave viet hendelsene i Regjeringskvartalet og på Utøya dagen før. Avisens førsteside viser deler av den utbombede høyblokka. I forgrunnen ligger et menneske.

Tittelen «Angrepet på Norge 22/7» var innfelt i bildet.

KLAGENE:

Klager A er en vanlig leser. Han mener det for de pårørende er mulig å identifisere den døde kvinnen på bildet. Han viser til at det, gitt publiseringstidspunktet, er lite sannsynlig at avisen har forsikret seg om de nærmeste pårørende er varslet om dødsfallet. Han anfører videre at han ikke har innhentet samtykke fordi han mener en slik henvendelse ikke vil være etisk forsvarlig. Han mener avisen har opptrådt i strid med Vær Varsom-plakatens punkt 4.6, om å ta hensyn til hvordan omtale kan virke på ofre og pårørende.

Sekretariatet ba, på tross av klagers egen anførsel, om at det ble innhentet samtykke.

Klager B er den avbildede kvinnens enkemann, som klager via bistandsadvokat. Han gir også samtykke til klager A. I og med at klagegrunnlaget er likt, behandles klagene videre under ett.

Klager B viser til at selv om den døde kvinnens ansikt ikke vises, «kan (man) se hvilke klær og sko hun har på, hennes hår og sekken hun har med seg. Det er åpenbart at hun er død og hun er klart gjenkjennbar for familie og venner». Klager mener Dagsavisen har opptrådt i strid med Vær Varsom-plakatens punkter 4.6, om hensyn til pårørende, og 4.12, om bildebruk. Det anføres at kvinnens enkemann reagerer sterkt på bildet, også når han er forberedt på det.

TILSVARSRUNDEN:

Dagsavisen avviser klagen, og viser til de store presseetiske utfordringene man sto overfor i en helt ekstraordinær situasjon. Det anføres at den overordnede beslutningen var at Dagsavisen ikke skulle være så pågående overfor overlevende og pårørende «som vi så andre medier var i løpet av ettermiddagen og kvelden, samtidig som vi ønsket å være svært bevisste på at grusomheten i denne terrordåden måtte gå fram av avisens dekning. Det er i dette helhetlige perspektivet vi må vurdere vår billedbruk på forsiden 23. juli. Vårt oppslag skulle vise det grusomme i terrorhandlingen, og det skulle vise helheten i situasjonen».

Det anføres fra avisens side at svært få personer ville kunne gjenkjenne den døde personen, samtidig som enhver på publiseringstidspunktet ville være kjent med det tragiske utfallet. «Merbelastningen for vedkommendes nærmeste måtte uansett være marginal ved vår bruk av bildet.» Det vises også til at det florerte et stort antall bilder av døde og sårede mennesker og at slik bildebruk var viktig for å få omfanget av tragedien ut til det norske folk. Avisen mener publiseringen fant sted i en kontekst av unntakstilstand. Som eksempel trekker avisen fram mediedekningen fra Libya nylig, selv om man «innser at den påklagede bildebruken kan gjøre et sterkere inntrykk fordi det er et bilde tatt i vårt eget land og med et norsk offer». Det anføres at bildet oppsummerer terrordåden i sin helhet, «et angrep både på staten og hvert enkelt menneske i Norge».

Avisen opplyser også at man bevisst valgte bort andre bilder fra samme område, bilder som eksempelvis viste flere grufulle detaljer. Det anføres at kvinnen på bildet ligger med ryggen til, og at hun er godt anonymisert for andre enn hennes nærmeste pårørende. Avisen konstaterer også at det er åpenbart at klageren ikke ble kjent med sin ektefelles død gjennom det påklagede oppslaget. Det anføres at det var avisens plikt å vise det som er et historisk bilde av hvordan plassen foran høyblokka så ut for de første som kom til åstedet.

Klagerens advokat sier seg enig i at pressen hadde en meget viktig rolle med informasjon og formidling av hva som hadde skjedd. «Allmennhetens behov for dette var stort og medienes informasjonsplikt viktig. Men nettopp i en prekær situasjon er respekten for enkeltmennesket og de familier som rammes direkte, viktig å ivareta. Vær Varsom-plakaten er ikke minst viktig å ha i ryggmargen når avgjørelser må tas raskt.» Klager mener det var unødvendig å vise det påklagede bildet for å illustrere skadeomfang og katastrofe. «Hun ble ved dette redusert til et objekt som dekker en viss prosent av et bilde – fratatt sitt liv og vilje av gjerningsmannen og sin verdighet gjennom bruken av bildet.»

Det anføres videre at det at hennes nærmeste ikke så Dagsavisen dagen etter, ikke rettferdiggjør bruken av bildet og at den dødes ektemann i første rekke er opptatt av er at andre ikke skal oppleve det samme.
Det er i tilsvaret referert fra en politirapport om forholdet til pressefotografer på åstedet. Der heter det blant annet at «pressefotografene fikk beskjed om ikke å filme noen døde».

Dagsavisen understreker at man «på ingen som helst måte så bort fra Vær varsom plakaten, verken 22. juli eller i dagene som fulgte, slik klagers advokat insinuerer. Men vi mente og mener at denne ekstreme situasjonen gjorde at enkelte deler av Vær varsom plakaten burde vektlegges mer enn andre. Da Dagsavisen og mange andre aviser gikk i trykken om kvelden 22. juli, fantes det ikke tilgjengelig, bekreftet informasjon om hvor mange som var omkommet, verken i eksplosjonen i regjeringskvartalet eller på Utøya, slik Hallgren hevder i sitt tilsvar».

Avisen gjentar at man mener det påklagede bildet viser kvinnen «på en respektfull måte, selv om bildet både er svært opprørende og grusomt». Det vises ellers til avisens første tilsvar.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagene gjelder Dagsavisens forside i en ekstrautgave dagen etter bombeattentatet i Regjeringskvartalet 22. juli 2011. Bildet viser en død kvinne liggende foran den bombeskadde høyblokka. Klager A er en vanlig leser, mens klager B er den døde kvinnens ektemann. Klagerne har begge vist til Vær Varsom-plakatens punkt 4.6, om å vise hensyn til ofre og pårørende i forbindelse med omtale av ulykker og kriminalsaker. Det er fra klager Bs side anført at behovet for å illustrere skadeomfang og alvor, ikke rettferdiggjør bruken av det påklagede bildet.

Dagsavisen mener bildet illustrerer at bombeattentatet 22. juli både var et angrep på staten og hvert enkelt menneske i Norge, og at det var avisens plikt å vise hvordan Regjeringskvartalet så ut for de som kom først til åstedet. Det anføres også at kvinnen bare er gjennkjennbar for hennes nærmeste og at klageren ikke ble kjent med ektefellens død gjennom avisens oppslag.

Pressens Faglige Utvalg ønsker å være helt klar på at det er pressens oppgave å fortelle om virkeligheten også gjennom å bruke bilder som kan oppleves som belastende. Samtidig er det en etablert praksis i norsk presse om å vise tilbakeholdenhet med å publisere bilder av døde personer i en situasjon der de nærmeste pårørende kan bli konfrontert med dem. Det må derfor være en forskjell på å vise bilder fra krigs- og katastrofesituasjoner i andre land, og lokale bilder.

Utvalget er enig i at det påklagede bildet på Dagsavisens forside rent illustrativt har betydelig styrke og historisk verdi. Men utvalget er helt uenig med avisen når den argumenterer med at den hadde en eller annen form for plikt til å publisere det. Utvalget mener tvert imot at det forelå en presseetisk plikt til ikke å trykke det, på et tidspunkt da de nærmeste kanskje ikke engang hadde mottatt et endelig dødsbudskap. Og det er nettopp de nærmeste pårørende Vær Varsom-plaktens punkt 4.6 handler om. Der heter det: «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.»

I tillegg vises det til punkt 4.12, som klargjør at de samme aktsomhetskrav gjelder for bilder som for skriftlig og muntlig framstilling.

Dagsavisen har brutt god presseskikk.

Oslo, 15. desember 2011

Hilde Haugsgjerd,
John Olav Egeland, Øyvind Brigg,
Eva Sannum, Camilla Serck-Hanssen, Reidun Førde