Randi Johansen Perreau mot Adresseavisen

Mandag 25. juli 2011 bragte Adresseavisen en artikkel med tittelen «Terrorens ofre». I ingressen står det:

«Åtte ungdommer fra Trøndelag er fortsatt savnet etter massakren på Utøya. Det ble holdt minnestunder over hele landet i går kveld.»

I artikkelen symboliserer svarte bokser med kjønn, alder og hjemsted fire av de savnede. De fire andre er presentert med navn, bilde og omtale. En av dem er Rolf Christopher Johansen Perreau.

Tirsdag 26. juli bragte avisen et nytt oppslag der det gjentas at åtte fra Trøndelag er savnet etter Utøya-massakren. Det bringes navn, bilde og opplysninger om fem av disse, hvorav en er Rolf Christopher Johansen Perreau.

KLAGEN:

Klager er Randi Johansen Perreau, mor til Rolf Christopher. Hun skriver at redaksjonen mandag 25. juli trykket navn og bilde av sønnen uten familiens tillatelse. Og videre:

«Vi hadde enda ikke fått bekreftelse på om han var i live eller var blant de drepte. Beskjeden om at han var drept, fikk vi først fra politiet torsdag 28. juli. I forbindelse med dette oppslaget tok jeg derfor direkte kontakt med redaktør Blix for å si fra om at jeg likte dårlig at de hadde gått ut med fullt navn og bilde og skrevet om min sønn, uten at vi som familie var blitt spurt på forhånd. (…) Dessverre hadde redaktøren til dels andre synspunkter enn meg i denne saken, men slik jeg oppfattet ham, ville de ikke skrive noe mer om han før vi hadde fått beskjed om hvordan det var fatt med vår sønn. Jeg presiserte at ingen bilder eller navn skulle i avisa før etter at vi hadde fått kunngjøring fra politiet. (…) Likevel, 26. juli gjorde Adresseavisen akkurat som det passet dem (…) og publiserte på nytt bilde og navn av min sønn! Jeg ringte redaksjonen på nytt, og fikk vikarierende redaktør (…). Han viste ingen forståelse for mine argumenter om skjerming fra presse og den belastning deres oppslag var for min familie og meg. Belastningen var ekstra stor fordi vår yngste sønn (…) også hadde vært på Utøya. Han hadde heldigvis kommet fysisk uskadet hjem. (…) Han hadde mer enn nok med sine grusomme opplevelser, om han med bildene og oppslagene av broren skulle dyttes enda lengre ned og bort fra håpet om å få storebror hjem.»

Videre skriver klager at «redaktøren viste ingen empati», men argumenterte med Rolf Christophers sentrale politiske rolle. Klager skriver:

«Jeg var ikke uenig med ham om behovet for å få ut informasjon (…), men at dette måtte vente til etter at vi hadde fått beskjed. ”Adresseavisen kan skrive så mye de vil etter det,” sa jeg. ”Det er kanskje snakk om timer eller i det lengste noen dager, vi trenger den roen rundt oss nå (…)”. Jeg argumenterte med at ”vær varsomplakaten” sier noe om at pressens skal opptre hensynsfullt overfor pårørende, og at dette ikke hadde vært gjort i Adresseavisens redaksjon i denne saken. Dette var redaktøren selvsagt uenig i. (…) Jeg møtte lite forståelse og imøtekommenhet i min henstilling. Deres oppgave, slik han så det, var å oppdatere folk til enhver tid. (…) [H]ensynet til folket var større og viktigere enn omtanken rundt behovet vårt.»

Avslutningsvis skriver klager:

«Mitt mål med denne klagen og kritikken er å fremme ”Vær varsom plakaten”, mer forsiktig med når og hvordan man går fram i saker som rammer enkeltpersoner så hardt. (…) Et ønske er at avisene blir mer saklig ”nøytral” generelt i sin informasjonsiver og plikt (…). De må tørre å stille spørsmål som: Må vi skrive det i dag? (…) [G]år vi for nært for fort? Dersom redaksjonene oftere turde stille disse korrigerende spørsmålene ville det kanskje føre til at man i en slik sorgtung situasjon ikke belastet de pårørende mer enn nødvendig (…).»

TILSVARSRUNDEN:

Adresseavisen skriver i sitt tilsvar:

«Slike saker har både en formell og en menneskelig side. (…) I denne saken var det ingen tvil om at de pårørende var varslet om hans status som savnet, og i så måte var hensynet til den formelle delen av Vær varsom-plakatens punkt 4.6 ivaretatt. I saker med savnede personer etter ulykker vil det i mange tilfeller likevel være riktig å etterkomme de pårørendes ønsker, og som regel gjør vi det (…).»

Avisen skriver at den i slike saker må vurdere hvor viktig det er å gå ut med informasjon, veid opp mot ønsker fra pårørende, og videre:

«Dessuten vil det ha betydning i hvor stor grad vedkommendes status som savnet allerede er allment kjent. Utøya-massakren var en uvanlig dramatisk hendelse av meget stor allmenn interesse, og behovet for å vite hvem som var omkommet, var omfattende. Rolf Christopher Johansen Perreau hadde en meget stor bekjentskapskrets, og han var i mange sammenhenger en offentlig person. (…) Etter 22. juli ble det tidlige kjent at han var blant de savnede, blant annet gjennom egne Facebook-sider. Offentlige personer som ordføreren i hans hjemkommune gikk ut med kommentarer. (…) Vi konkluderte med at vi, tre dager etter hendelsen, gjorde rett i å bekrefte Perreaus status som savnet, selv om vi unnlot å offentliggjøre navn på flere andre savnede fra vårt område.»

Adresseavisen trekker avslutningsvis frem at «det kunne ta lang tid før alle de savnede var bekreftet omkommet».

Klageren bekrefter at punkt 4.6 anses som mest relevant i forbindelse med klagen, «men ber også PFU vurdere klagen opp mot andre punkter i plakaten som sier noe om den belastningen en familie (…) kan bli påført gjennom identifiserende omtale (…)». Klager skriver:

«Adresseavisens andre identifisering (…) kom til og med etter at jeg hadde henvendt meg til avisa om den første identifiseringen (…) – der avisa ettertrykkelig ble gjort oppmerksom på at vi som familie fortsatt ikke hadde mottatt noen bekreftelse på at han verken var savnet eller død. Adresseavisen gjentok publiseringen som om min henvendelse ikke hadde funnet sted, mens vi fortsatt levde i et håp om at Rolf Christopher skulle komme til rette.»

Klager gjentar at belastningen har vært ekstra stor for Rolf Christophers lillebror, og skriver:

«Hva med hans behov for beskyttelse og skjerming?»

Om Adresseavisens anførsler om Rolf Christophers status som savnet, skriver klager:

«Mitt poeng har hele tiden vært at vi IKKE var varslet om Rolf Chrisophers status som savnet eller drept. Det ble vi ikke før den 28. juli (…). Dermed føler jeg at det framstår som nærmest irrelevant når Adresseavisen i sitt tilsvar viser til at han var i ferd me då bli en profilert politiker i Trondheim (…).»

Klager opprettholder sin klage og begrunner dette slik:

«Særlig siden jeg utelukkende føler å ha blitt møtt med fullstendig fravær av forståelse for vår reaksjon da jeg gjorde min henvendelse til avisa (…).»

Klager viser til at innholdet i oppslagene var utelukkende positivt, og at hun følgelig ikke reagerer på dette, men på «fraværet av empati og varme under veis i prosessen (…)».

Avslutningsvis skriver klager om kontakten hun hadde med redaktøren den 26. juli:

«Presset mot oss bare fortsatte ved at han da sier følgende: ”Navnet hans kan komme i dag kl. 18.00 når politiet frigir nye navn” Jeg svarte da om det er tilfellet betyr det at vi er offisielt underrettet og da kan dere skrive hva dere vil (…).»

Adresseavisen skriver:

Klageren har rett i at de pårørende i denne saken ikke fikk noen offisiell henvendelse fra politiet om hvem som hadde status som savnet (…). Vårt poeng er at de pårørende likevel var klar over at deres sønn faktisk var savnet. Vi har ikke publisert noe hans nærmeste ikke var kjent med fra før. (…) Fra vårt dekningsområde var det flere personer som var savnet, og vi gjorde en grundig vurdering av hvert enkelt tilfelle. Som det går fram av dekningen, tok vi i stor grad hensyn til de pårørendes ønske om å vente med å identifisere.

Avisen gir så følgende årsaker til at den «likevel valgte å identifisere Rolf Christopher Johansen Perreau»:

«Han var eldre enn de fleste andre ofrene, han var en relativt kjent politiker med viktige verv og det faktum at han ikke var kommet hjem fra Utøya, var allerede gjort kjent gjennom andre kanaler. (…) Vi har forståelse for at familien reagerer, og vi erkjenner at det ville vært mulig å vente med publisering. Vi fant imidlertid at det var riktig å publisere og mener at dette ikke var et presseetisk overtramp. Omtalen (…) var dessuten kort, nøktern og utelukkende positiv.»

Videre skriver avisen:

«Slik vi oppfatter Vær varsom-plakatens punkt 4.6, er pålegget om ikke å identifisere ”uten at de nærmeste pårørende er underrettet” ment som en forsikring mot at familien får sin første informasjon gjennom mediene.»

Og avslutningsvis skriver redaksjonen:

«Vi synes det er leit at klageren opplevde mangel på medfølelse i kontakten med oss».

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder to artikler i Adresseavisen om hvem som på det tidspunktet var savnet etter Utøya-massakren 22. juli. Fire av dem avisen omtaler, er identifisert med navn, bilde og omtale.
Klager er mor til en av de fire, Rolf Christopher Johansen Perreau. Hun viser til at familien ennå ikke hadde fått noen offisiell beskjed om sønnens status, og at avisen gjentok sin omtale, selv etter at hun i kontakt med redaktøren hadde bedt dem om å vente. Klager viser til at avisomtalen var ekstra belastende for hennes andre sønn, som overlevde massakren, og hun reagerer på manglende empati fra avisens ledelse.

Adresseavisen beklager klagers opplevelse av manglende medfølelse, men viser til informasjonsbehovet i saken var stort. Avisen peker på at Rolf Christopher Johansen Perreau til dels var en offentlig person med politiske verv, og at hans status som savnet allerede var kjent for hans omgangskrets via Facebook.

Pressens Faglige Utvalg innser at den journalistiske behandlingen av Utøya-massakren har vært krevende, og spesielt de første dagene etter 22. juli. Men samtidig må det forventes at mediene særlig i denne situasjonen forsto behovet for å vise hensyn, både underveis i arbeidsprosessen, slik det oppfordres til i Vær Varsom-plakatens punkt 3.9, og i omtalen av hendelsene, slik det er beskrevet i punkt 4.6.

Slik utvalget ser det, sto ikke Adresseavisen i fare for å gi helt ukjent informasjon til familien Perreau gjennom publiseringen av de to artiklene, noe Vær Varsom-plakatens punkt 4.6 advarer mot. I dette tilfellet var familien imidlertid ikke varslet av politiet om sønnens status. Redaksjonen kunne med fordel tatt dette i betraktning.

Utvalget mener videre at avisens anførsler om det uvanlig store informasjonsbehovet i denne saken er betimelige, noe også klager viser forståelse for. Det er tidspunktet for publisering det reageres på, og slik utvalget ser det, var ikke Rolf Christopher Johansen Perreaus rolle i offentligheten så fremtredende at familiens ønsker var nødt til å vike. Det legges vekt på at klager uttrykte sitt ønske tydelig, og blant annet begrunnet dette med at familiens 14-årige sønn også hadde vært på Utøya, men overlevd. Utvalget har merket seg at Adresseavisen valgte å anonymisere enkelte andre savnede. Det vises til Vær Varsom-plakatens punkt 4.6, der det heter: «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende» og «[v]is hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse».

På dette punkt har Adresseavisen opptrådt kritikkverdig.

Oslo, 22. november 2011

Hilde Haugsgjerd,
John Olav Egeland, Øyvind Brigg, Line Noer Borrevik,
Henrik Syse, Camilla Serck-Hanssen, Stig Inge Bjørnebye