Den norske Helsingforskomité mot NRK

NRK Brennpunkt sendte tirsdag 26. april 2011 dokumentarfilmen «Byen som kunne ofres». Filmen ble innledet/innannonsert slik:

Håkon Haugsbø (off screen):
« – Massakren i Srebrenica var den verste i Europa sidan andre verdenskrig.
Mørk mann i dress:
« – Clinton har kommet med et forslag. Hvis serberne går inn i Srebrenica og slakter 5000 muslimer, vil Nato angripe serbiske mål i hele Bosnia.»
Haugsbø:
«- No fortel dei overlevande ei oppsiktsvekkande historie om korleis massedrapet kunne gå til.
Super: Brennpunkt
«Velkommen til Brennpunkt. I kveld fokuserar vi på ein krig som i mange sitt minne har måtte vike plassen for alle dei krigane som kom etterpå. Vi snakkar om borgarkrigen i Bosnia frå 1992 til 95. Den blodigaste ved oppløysinga av det som då heitte Jugoslavia. Også i den krigen gjekk både FN og Nato inn militært for å verne dei sivile. Det forhindra likevel ikkje at bortimot 8000 muslimske menn vart drepne i massakren i den vesle byen Srebrenica. I kveld tar overlevande eit oppgjer med sine eigne leiarar, som ikkje gjorde noko for å forhindre den verste massakren i Europa sidan andre verdenskrig.»

Super:
In the End, we will remember
not the words of our enemies
But the silence of our friends”
Dr. Martin Luther King.

Programmet avsluttes med at den bosniske journalisten Mirsad Fazli? retter en direkte beskyldning mot den tidligere presidenten i Bosnia, Alija Izetbegovi? .
«Alija begravde oss alle.»
Fullstendig utskrift er vedlagt.

KLAGEN:
Klager er Den norske Helsingforskomité, v. generalsekretær og assisterende generalsekretær. Klagen er i innhold i det alt vesentlige sammenfallende med en parallell klage til Kringkastingsrådet.
Klagen er oppsummert slik fra klagers side, med henvisning til punkter i Vær Varsom-plakaten:
«3.2: Kilder er valgt for å bygge opp en bestemt historie, mens anerkjente eksperter, med andre synspunkter ikke blir konsultert. Feilaktige opplysninger blir ikke korrigert. Autorative kilder i form av gjeldende dommer fra internasjonale domstoler anvendes i svært liten grad, og det redegjøres ikke for når påstander i dokumentaren er i strid med konklusjoner i disse dommene.
3.3: Filmskaperne har ikke lyktes i å gjøre premissene klare for sin bosniske samarbeidspartner, journalisten Mirsad Fazli?, som spiller en viktig rolle i filmen. (Det er her vist til et intervju med Fazli? i Aftenposten på nett 01.05.2011.)
4.1, 4.2 og 4.10: Filmen legger ikke tilstrekkelig vekt på ”saklighet og omtanke i innhold og presentasjon».
4.14: Programmet anfører ikke om president Clinton er blitt konfrontert med å ha sagt at «hvis 5000 slaktes, vil NATO angripe serbiske mål i hele Bosnia».

Sekretariatet mente at det, for å kunne behandle klagepunktene 3.3 og 4.14, måtte foreligge skriftlig samtykke fra direkte berørte parter, henholdsvis journalist Mirsad Fazli? og tidligere president Bill Clinton. Samtykke ble forsøkt innhentet, uten at klager lyktes, og disse punktene falt dermed bort.

Klagen innledes med klagers anførsel om at «programmet bidrar til historieforfalskning og (at det) ikke lever opp til en journalistisk standard som må kunne forventes av allmennrikskringkasteren NRK i omtale av et dypt alvorlig tema: folkemordet i Srebrenica i juli 1995. Det representerer brudd på en rekke bestemmelser i Vær Varsom-plakaten. Programmet er tidligere kritisert fra en rekke hold, både i Bosnia og Norge.»
Helsingforskomiteen anfører videre:

«Dokumentaren er resultatet av et prisverdig journalistisk prosjekt: å bidra til mer kunnskap om motsetninger og ulike strategier i det bosniske lederskapet under krigen i Bosnia-Herzegovina 1992-95. Men det er ikke riktig slik NRK hevder at dette er ny informasjon – den har vært tilgjengelig lenge – men dokumentaren har lyktes med å få viktige bosniske vitner til å stå frem.

Hovedmotsetningen var mellom de som ønsket å forsvare et fleretnisk Bosnia-Herzegovina, slik det var flertall for i folkeavstemningen om uavhengighet fra Jugoslavia i mars 1992, og de som ville akseptere en tredeling av Bosnia-Herzegovina, med kompakte monoetniske småstater: en serbisk, en kroatisk og en bosnjakisk.

Bosnia-Herzegovinas president under krigen, Alija Izetbegovi?, var ifølge filmen tilhenger av det sistnevnte synet, og skal ha vært villig til å ofre de bosnjakiske enklavene i områder som ellers var kontrollert av bosnisk-serbiske styrker: Gorazde, Srebrenica og Zepa, mot å få områder rundt Sarajevo i gjenytelse.

Hovedproblemet med programmet er at interessante utsagn fra bosnjakiske aktører blir satt inn i en kontekst som snur grunnleggende forhold ved krigen i Bosnia-Herzegovina 1992-95 på hodet.
– I dokumentaren stilles det underforstått spørsmål ved om det faktisk skjedde et folkemord i Srebrenica, slik Den internasjonale domstolen (ICJ) og Den internasjonale domstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY) har konkludert med:

o det kommer frem at overgrepene som ble begått av bosnisk-serbiske styrker etter at de hadde tatt over kontrollen i Srebrenica i juli 1995 var massakre og krigsforbrytelser. Det særegne ved folkemordsforbrytelsen, en hensikt om å ødelegge en gruppe helt eller delvis, er totalt fraværende i filmen. De nevnte domstolene har slått fast at det fantes en plan om å rense store deler av Bosnia-Herzegovina for ikke-serbere, deriblant Srebrenica, allerede før krigen startet i mars-april 1992. Folkemordet i Srebrenica ble – ifølge dommene herfra – begått som en del av det overordnede prosjektet om etnisk rene, serbiske territorier.

o Selv der hvor intervjuobjektet Sefer Halilovi? bruker ordet “genocid” (folkemord), oversettes det til “massakre” i den norske underteksten.

o Det fremgår av dokumentaren at det var utbredt hevnfølelse blant bosnisk-serbiske styrker etter at bosnjakiske styrker fra Srebrenica hadde angrepet og begått overgrep mot personer som bodde i landsbyer i området rundt Srebrenica. Dette brukes til å forklare overgrepene i Srebrenica. Underforstått: de skjedde ikke på grunn av en plan om å ødelegge en gruppe, men fordi de bosnisk-serbiske styrkene var udisiplinerte, hevnlystne, etc.

o Det er godt dokumentert at folkemordet skjedde gjennom en serie av massakre og massehenrettelser i området rundt Srebrenica i perioden 11-16 juli 1995. Likevel får en amerikansk kommentator, John R. Schindler, i programmet stå uimotsagt når han hevder at bare om lag 2000 av de drepte ble henrettet (52.08). Ifølge Schindler døde ytterligere 5000. ”For serberne var dette mer som en vanlig militær operasjon”.

* Uttalelsene til Schindler ledsages i filmen av bilder av væpnede menn på mars gjennom skogen, og en får det inntrykk at det var soldater på flukt som ble drept (jfr Vær Varsom-plakaten 4.10, som påbyr varsomhet når det gjelder bruk av bilder ”i en annen sammenheng enn den opprinnelige”).
– Filmen rammes inn av to vidtrekkende påstander, som ikke blir dokumentert eller utprøvd, som skyver ansvaret for folkemordet bort fra de som faktisk utførte det (bosnisk-serbiske styrker) til presidenten i Bosnia-Herzegovina og den amerikanske presidenten Bill Clinton:

* Filmen åpner med at en tidligere politimann og offiser fra Srebrenica hevder at Izetbegovi? fortalte ham at president Clinton hadde sagt at hvis 5000 (underforstått 5000 bosnjaker i Srebrenica) slaktes, vil NATO angripe serbiske mål over hele Bosnia.

* Filmen avslutter med at journalisten Mirsad Fazli? sier at ”Isetbegovi? har ansvaret for det som skjedde i Srebrenica.”

En rekke andre forhold knyttet til Srebrenica underbetones eller nevnes ikke i det hele tatt, som at Srebrenica var etablert som en sikker sone av FNs sikkerhetsråd og at det dermed var opp til det internasjonale samfunn å forsvare byen og hindre overgrep mot de som oppholdt seg der.»

Som vedlegg til klagen til PFU følger den parallelle klagen til Kringkastingsrådet. Her har Helsingforskomiteen i mer detalj underbygget klagen. Det anføres der at dokumentaren selvsagt har rett i at det var en væpnet konflikt hvor alle parter begikk krigsforbrytelser, men at den «tar fatalt feil når den unngår å sette konflikten i sammenheng med ”the joint criminal enterprice”. (Dette er terminologi som brukes i dommene fra domstolen i Haag (ICTY). Den betegner en serbisk plan om å fjerne alle ikke-serbere fra landområder i Bosnia som går under betegnelsen Republika Srpska.)

Klager hevder at NRK har brakt en versjon av hendelsene i Srebrenica og om Bosnia-krigen «som er nær sammenfallende med propagandaen til de som var ansvarlig for folkemordet i Srebrenica og med synet deres forsvarere forfekter, ved å benekte og relativisere folkemordet. (…) Bosnia-Herzegovina var fra april 1992 offer for ”a joint criminal enterprise”, etnisk rensing.»

Helgsinforskomiteen viser, i sin klage til Kringkastingsrådet, til fire typer problemer som bidrar det at programmet ikke er god og etterrettelig journalistikk: faktafeil, selektiv kildebruk, tendensiøse framstillinger og bruk av perifere eksperter.

TILSVARSRUNDEN:

NRK avviser klagen. I et omfattende tilsvar, delvis på engelsk, anføres det at klagen framstår som en kronikk og meningsytring, og at det er viktig å skille mellom det programmet faktisk handler om, og som sies, det Helsingforskomiteen mener burde vært med i programmet og hvordan det tolkes.

Det anføres fra NRKs side at man ikke kan se noen grunn til å endre på innholdet, ut over vanlig oppdatering, som at Ratko Mladi? er arrestert og at antall drepte og identifiserte korrigeres.

Om filmens hensikt og mål heter det i NRKs tilsvar:

«The whole documentary is an investigation into Alija Isetbegovi? and the Bosniak leadership’s role in allowing the town (Srebrenica; sekr. anm.) to fall. We set out with no desire or interest in vindicating the actions of the Serbs in July 1995. And the evidence we presented against Isetbegovi? is not an implicit acquittal of Mladi? and Bosnian Serb forces except in the minds of the Complaint authors. (…) It was never our objective to engage in a debate about genocide at Srebrenica. (…) the programme is about Bosniak allegations that Srebrenica was betrayed by Isetbegovi? at the BiH (Bosnia og Herzegovina) government. That betrayal led directly to the downfall of the town.»

NRK avslutter sitt omfattende tilsvar slik:
«We accept none of the criticisms levelled against our programme by the Norwegian Helsinki Committee. The ill-founded complaint seems to stem from a discomfort at the idea that opinions rooted in the Bosniak community fail to fall in line with one political perspective of the events for July 1995. We do not understand why the NHC (Helsingforskomiteen; sekr. anm.) has taken it upon itself to challenge the right of Bosniaks involved in those events to express their freedom of expression about causes of a great tragedy.»

Helsingforskomiteen understreker i sitt tilsvar at organisasjonen ikke bare respekterer ytringsfriheten, men aktivt arbeider for dens fremme. «Men vi kan ikke se at dette er til hinder for å klage til Pressens Faglige Utvalg (PFU) og kringkastingsrådet eller for å kritisere dokumentaren offentlig.. Tvert imot, det er en avgjørende del av begrunnelsen for og innholdet i ytringsfriheten at ytringer og journalistiske produkter blir utfordret på en saklig måte.»

Klager gjentar at hovedinnvendingen mot filmen er forskjellen på framstilling i forhold til dommene i ICTY. «Vår klage ønsker journalistiske prosjekter som kaster lys over nye sider ved konfliktene i Bosnia velkommen. Den er positiv til at teamet bak dokumentaren har fått nye aktører til å stå frem med sine vitnemål og synspunkter. Men den er meget kritisk til at den fremmer kontroversielle synspunkter uten overhodet å relatere dem til ICTY-fortellingen om Srebrenica. Viktige saker gjenstår å behandle frem til dom (Mladi? og Karadzi?-sakene), men det er ikke ventet at de vil endre hovedfortellingen. Det er, som klagen anfører, ikke mulig å få den fortellingen som Byen som kunne ofres forteller til å gå sammen med ICTY-fortellingen. Og dette tematiseres overhodet ikke i dokumentaren. For Helsingforskomiteen er det klart: Enten er dommene feil, eller så er dokumentaren feil.»

Klager anfører også at NRKs tilsvar på flere punkter formidler andre synspunkter og inntrykk enn filmen. Blant annet spør klager om det er slik NRK anfører, at filmen viser fram bosnjakers klage på egen ledelse når det gjelder forsvaret av Srebrenica.

Om (den manglende) bruken av begrepet folkemord, heter det i tilsvaret:
«Klagen vår mistenkeliggjør ikke ”annerledes tenkende. Den søker å påvise (1) at filmen forteller en annen historie enn ICTY-historien (2) uten at dette blir omtalt i filmen, (3) filmen og presentasjonen av den henviser til at hendelsene er blitt omtalt som folkemord, men på en uforpliktende måte; (4) filmen gir et helhetsinntrykk og inneholder mange elementer som er uforenlig med en konklusjon om at folkemord ble begått i Srebrenica.»

NRK registrerer i sitt siste tilsvar at klager har anlagt en mer saklig tone i sitt tilsvar enn i den opprinnelige klagen. «Den agitatoriske formen i den opprinnelige klagen er forlatt, noe som gir rom for en mer åpen debatt om en av vår tids verste massakre – folkemordet i Srebrenica i juli 1995.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren, Den norske Helsingforskomité, mener NRK brøt normene for god presseskikk i og med sendingen av dokumentarfilmen «Byen som kunne ofres» i april 2011. Filmen omhandler bakgrunnen og opptakten til massakrene i den bosniske byen Srebrenica i juli 1995, karakterisert som det verste folkemordet i Europa etter den 2. verdenskrig. Klageren kaller filmen en historieforfalskning og anfører at den forteller en annen og uakseptabel historie enn den som er fastslått blant annet i en rekke dommer i krigsforbryterdomstolen i Haag.

NRK avviser klagen og kaller den en kronikk og en meningsytring. Det vises til at det er journalistikkens oppgave å frambringe nye opplysninger og at krigsforbryterdomstolene ikke kan være unntatt fra mulig indirekte kritikk. Så langt NRK kan se, har ikke klageren frambrakt informasjon i sin klage og tilsvar som skulle gi noen grunn til å endre filmens innhold.

Pressens Faglige Utvalg vil, på generelt grunnlag, å minne om Vær Varsom-plakatens punkt 1.2, om pressens rett til å fremme samfunnskritikk, der det også fremgår at mediene har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk. Utvalget viser også til punkt 1.4, om pressens rett til å informere og å avdekke kritikkverdige forhold. Å stille spørsmål ved etablerte sannheter er en høyst relevant oppgave for en uavhengig presse. Klageren er for øvrig helt enig i dette.
Utvalget konstaterer at klagen stiller relevante spørsmål til hvor ensidig og «alternativ» en dokumentarfilm kan være. Slik utvalget ser det, kan det umulig lages generelle normer for dette, men utvalget vil likevel mene at den innklagede filmen som prosjekt ikke kan anses å være i strid med god presseskikk.

Det er forståelig at filmen, sett i lys av dens alvorlige tema som berører mange også i vårt eget land, har skapt meget sterke reaksjoner i land der den er blitt vist. I et presseetisk perspektiv påligger det naturligvis NRK også å ha dette i tankene i forbindelse med publiseringen. Dette vil gjelde både påstander, bildebruk, språkbruk og andre virkemidler, som til sammen danner et 58 minutter langt budskap om hendelser som preger en lang rekke mennesker for resten av livet. Men reaksjonene alene kan ikke tillegges avgjørende vekt i den presseetiske vurderingen.

Det er hevet over enhver tvil at serbiske militære og paramilitære styrker sto bak det som er blitt kalt et folkemord i og rundt Srebrenica i løpet av noen få dager i juli 1995. Utvalget mener klageren tar feil når den anklager NRK for å ha skapt et inntrykk av at det ikke dreide seg om et folkemord, men utvalget vil likevel anføre at NRK med fordel kunne synliggjort at domsstolene i Haag har dømt flere serbiske krigsforbrytere for dette, knyttet til Srebrenica-massakrene. NRKs mulige manglende bruk av begrepet folkemord kan neppe i seg selv være i strid med god presseskikk.

NRK fortjener honnør for å ha påvist at det under krigen i Bosnia ble begått krigsforbrytelser, plyndring og kriminalitet på begge sider i konflikten. Krig er, som Tolstoj har formulert det, ikke skjønnhet, orden og formasjon, men blod, lidelse og død. Det er også i denne konflikten åpenbart blitt handlet med territorier, og NRK kan ikke bebreides for å ha satt et kritisk søkelys på splittelsen i den bosnisk-muslimske ledelsen. Tvert imot.

Utvalget forstår at det i en dokumentarfilm om en kompleks historie som skal fortelles på en visuelt interessant måte, er vanskelig å fortelle alt. Det konstateres at grunnlaget for påstanden om den bosniske ledelsens svik mot innbyggerne og flyktningene i Srebrenica delvis klargjøres i den omfattende tilsvarsrunden. Men, som utvalget har understreket i en rekke uttalelser, er kravet til etterrettelighet fundamentalt i all journalistikk. Det må også gjelde for en dokumentar som har som uttalt hensikt å fortelle en alternativ historie, ikke minst når det handler om et av de mest grufulle kapitler i Europas historie etter Den andre verdenskrig.
Etter utvalgets mening underslår, overser eller utelater filmen noen basale kjensgjerninger som hører med i enhver fortelling om krigen i Bosnia. Særlig finner utvalget det presseetisk uakseptabelt at programmet ikke nevner dommene ved krigsforbryterdomstolene i Haag, ICJ og ICTY. Rettsprosessene har etter gjennomgang av et omfattende bevismateriale slått fast at det eksisterte en plan om å rense landet for ikke-serbere, en plan som, som ifølge domstolene kulminerte med massakrene i Srebrenica, et av de kanskje best dokumentere folkemord i historien, med mer enn 8000 drepte. Flere kontroversielle kilder står fram i programmet uten at deres påstander veies opp mot konklusjoner fra rettsprosessene som disse kildene i praksis argumenterer imot.
Utvalget viser her til pkt. 3.2 i Vær Varsom-plakaten, der det blant annet heter: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder.»

På dette punkt mener utvalgets flertall at NRK har brutt god presseskikk.

Lillehammer, 20. oktober 2011

Hilde Haugsgjerd,
John Olav Egeland, Øyvind Brigg, Alf Bjarne Johnsen,
Henrik Syse, Camilla Serck-Hanssen, Georg Apenes

Utvalgets mindretall  mener det må legges avgjørende vekt på behovet for vide rammer i den kritiske dokumentarjournalistikken. Dette omfatter også reportasjer som er subjektive, kontroversielle eller som inngår i en løpende politisk eller historisk debatt. NRKs Brennpunkt-reportasje har svakheter, blant annet når det gjelder kildebredde, men disse er ikke av en slik karakter at de i dette tilfelle representerer brudd på normene for god presseskikk.

Lillehammer, 20. oktober, 2011

John Olav Egeland, Georg Apenes

FOR FRAMFØRING I RELEVANT SENDETID:

«Pressens Faglige Utvalg (PFU), som er klageorgan for norske medier, mener NRK på ett punkt brøt god presseskikk da Brennpunkt i april i år sendte dokumentarfilmen «Byen som kunne ofres». Filmen handler om bakgrunnen for og opptakten til folkemordet i og rundt den bosniske byen Srebrenica i juli 1995. Klageren, Den norske Helsingforskomité, mener NRK bedrev historieforfalskning. Utvalget gir NRK honnør for å ha påvist at det ble begått krigsforbrytelser på begge sider i konflikten og avviser flere av klagerens anførsler. Men utvalgets flertall mener at filmen underslår, overser eller utelater basale kjensgjerninger som hører med i enhver fortelling om krigen i Bosnia. Utvalget mindretall mener de anførte svakhetene i filmen ikke representerer brudd på god presseskikk.»