Sør-Fron kommune v. ordfører Aksel Eng mot Gudbrandsdølen Dagningen

SAMMENDRAG:

Gudbrandsdølen Dagningen (GD) hadde fredag 25. februar 2011 hovedoppslag på første side med tittelen «Det store gardskuppet». Ingress:

«Dale-Gudbrands Gard solgt for én million. De siste årene har det offentlige brukt 24 millioner kroner på å ruste opp Dale-Gudbrands Gard. Nå har Sør-Fron kommune solgt stedet for én million kroner uten at taksmann og megler er brukt.»

Siden var dominert av et bilde av gården.

Inne i avisen var tittelen over en dobbeltside: «Solgte praktgard på «Stilling ledig» og undertittel «Sønnen til kommunalsjefen fikk førsteretten – fikk kjøpe Hundorp, Dale Gudbrands gard for én million kroner» Ingress:

«Sør-Fron kommune sløyfet både megler, annonsering, takst, salgsprospekt og advokatbistand da Dale-Gudbrands Gard ble solgt for én million kroner.»

Videre – utdrag fra teksten:

«Ordføreren tok lett på formalitetene og solgte det historiske stedet til Per Ove Aftreth og Pål Egil Rønn, sistnevnte sønn av Engs egen kommunalsjef. – Kanskje litt utradisjonalt, men helt forsvarlig, mener ordføreren. (…) Nå stilles det spørsmål ved hva som har ledet fram til salget av praktgarden, som det offentlige har brukt 24 millioner kroner på de siste årene. Folk i eiendsomsbransjen som GD har kontaktet reagerer på at en kommune ikke opptrer mer profesjonelt i forhold til salg av fast eiendom. – Eiendommer som dette er ikke nødvendigvis lettsolgte. Men en ting er sikkert: Hadde kommunen gått bredt ut med en prisantydning på én million, så hadde sentralbordet i Sør-Fron blitt sprengt, sier Tor Rugsveen, eiendomsmegler i Terra Eiendom på Lillehammer.»

I artikkelen er ordføreren i Sør-Fron intervjuet. Han kommenterer problemstillinger som er reist i artikkelens titler og ingress.

I tillegg til et stort bilde av gården er også den omtalte annonsen, omtalt som «stilling ledig», gjengitt som faksimile. Annonsen hadde tittelen «Nye ”drivere” på Dale-Gudbrands Gard». I annonsen heter det:

«Vertskap, driverfirma eller kjøpere. Driften passer godt for allsidige personer som kan ta praktisk hånd om både hotell og restaurantarbeid, salg og markedsføring, og som vil drive stedet for egen regning. Alternativt kan driften bli satt bort til et selskap og/eller kan vurderes solgt.»

Påfølgende dag, lørdag 26. februar, hadde GD en artikkel med tittelen «Må endre avtalen for gardssalget». Ingress:

«I går fikk Aksel Eng beskjed av Oppland fylkeskommune om omgående å endre avtalen med kjøperne av Dale-Gudbrands gard.»

Av artikkelen framgår det at grunnen til at fylkeskommunen, ved fylkeskonservatoren reagerer, er at avtalen mellom kommunen og kjøperne burde vært forelagt fylkeskonservatoren. Han reagerer på at en avtale om forvaltning av fellesskapets kulturverdier skal baseres utelukkende på tillit. Det framgår videre at fylkeskommunen er blitt enig med kommunen om å innarbeide et punkt i avtalen om ytterligere forpliktelser.

Samme dag hadde avisen et lengre innlegg signert ordfører i Sør-Fron, Aksel Eng. Innlegget hadde stikktittelen «Kommunen har vært eiere av Dale-Gudbrands gard siden på slutten av 80 tallet. I 1999 ble stedet valgt til Oppland fylkes tusenårssted. I ettertid kan en filosofere over om det var til glede eller sorg for kommunen.» Hovedtittel: «Salget av Dale-Gudbrand».

I innlegget går ordføreren gjennom de problemstillingene kommunen har stått overfor, og begrunnelser for hvorfor det er en god ide å selge gården til lokale krefter. Han begrunner også hvorfor kommunen mener salgssummen er riktig.

Mandag 28. februar hadde GD en lederartikkel med tittelen «Ordførerens virkelighet». Her heter det i innledningen:

«Ordfører Aksel Eng er sår over den oppmerksomhet som har blitt han og Dale-Gudbrands gard til del. I lørdagens GD forsvarer han sin egen og kommunens håndtering av eiendommen, samtidig som han syter og klager over det han mener er negativ oppmerksomhet.»

Senere i lederartikkelen:

«Vi kan forstå at det er ubehagelig når håndteringen av salget skaper ny oppmerksomhet. Også denne gangen er det først og fremst ordfører Aksel Eng som opplever ubehaget. Han har sørget for en slags forankring i kommunestyret. Det er likevel ikke slik at en tilslutning fra kommunestyret i en orienteringssak fritar ordføreren for ansvar. (…) I denne saken bør ordføreren i Sør-Fron rette det kritiske blikket mot sine egne roller, både ordførerrollen, styrelederrollen, meklerrollen og de roller han ellers måtte ha hatt.»

Tirsdag 1. mars hadde GD en artikkel med tittelen «Salget ble stilt i bero. Partene avlyste Dale-Gudbrand-signering i helga». Ingress:

«Det ble likevel ikke signert noen avtale om salg av Dale-Gudbrands gard i helga.»

Videre:
«-Vi valgte ikke å signere salgskontrakten. Årsaken er all støyen og det som er blitt hausset opp de siste dagene, sier ordfører Aksel Eng.»

Senere i artikkelen heter det:
«Før helga ble det en viss oppmerksomhet knyttet til at Rønn (en av de potensielle kjøperne; sekr. anm.) er sønn til en av kommunalsjefene i Sør-Fron kommune, og at salget har blitt gjennomført uten at det foreligger verken takst eller salgsprospekt.»

Samme dag brakte avisen et lengre innlegg signert rådmannen i Sør-Fron: «GD har 25. og 26. februar slått stort opp saken om salg av Dale-Gudbrands gard. Dette er selvsagt avisen i sin fulle rett til å gjøre. Ubevisst løgnaktig?.»

Innledningsvis heter det:

«Som rådmann reagerer jeg imidlertid sterkt på to påstander i overskriftene på side 8 i GD fredag 26. februar. I andre overskriftslinje står det «Sønnen til kommunalsjefen fikk førsteretten…»

1. Det er et faktum at en av eierne av selskapet som kjøper Dale-Gudbrands gard er sønnen til en av mine kommunalsjefer. Men hva så? Kommunalsjefen har ikke vært involvert i driften av stedet i dette århundret, og han har heller ikke vært involvert i noen ledd i salgsprosessen. Etter min mening er dette dårlig journalistikk som kun gjøres for å ”antyde” at noe er galt uten at avisen sier det rett ut.

2. Det er direkte løgn når GD skriver i overskriften at sønnen fikk ”førsteretten”. GD antyder her at korrupsjonslignende handlinger har funnet sted. Dette er ikke sant – og dette forventer jeg at avisen v/redaktøren beklager umiddelbart.»

Rådmannen går ellers i innlegget gjennom salgsprosessen og avviser flere av GDs påstander i de forutgående artiklene.

Onsdag 2. mars het det i avisen: «Trekker seg fra kjøpet». Undertittel: «Pål Egil Rønn hadde planer om konferansesenter til 12 millioner på DGG». Ingress:

«I går trakk Per Ove Afreth og Pål Egil Rønn seg fra avtalen om kjøp av Dale-Gudbrands gard. Dermed glapp en storinvestering for Sør-Fron.»

I artikkelen siteres det fra et brev fra kjøperne. Der heter det blant annet:

«-At det ikke var kjent i markedet at Dale-Gudbrands gard (DGG) var for salg, var svært overraskende for oss, skriver de to i et brev til ordfører Aksel Eng.»

Ordføreren er intervjuet. Han uttrykker forståelse for at de trekker seg, «ut fra de vinklinger denne saken har fått i media».

KLAGEN:

Klager er Sør-Fron kommune v. ordføreren. Innledningsvis i klagen heter det at «GD sin journalistiske dekning av denne saken er etter kommunens syn meget klanderverdig, og strider etter vårt syn klart mot blant annet punkt 2.1 i Vær Varsom-plakaten (redaktørens personlige ansvar; sekr.anm.) og mot 2.dre avsnitt. 2.dre punktum i Redaktørplakaten (redaktørens redigeringsrett; sekr. anm.).»

Konkret angående de innklagede artiklene: Angående det første oppslaget, «Det store gardskuppet», anfører kommunen at det ikke foreligger noen førsterett fordi det kun er denne kjøperen som har vært interessert. Det er vist til punkt 4.4, om tittelbruk.

Videre vises det til punkt 4.3 når det gjelder opplysningen om at en av kjøperne er sønn av en kommunalsjef i Sør-Fron.

Det vises til punkt 4.13 fordi GD har omtalt annonsen som en stillingsannonse, ikke som en annonse for mulig salg av Dale-Gudbrands gard. Det anføres at GD ikke har vært villig til å korrigere denne opplysningen.

Når det gjelder oppslaget 26. februar, anfører kommunen at det er feil at fylkeskommunen krever avtalen endret. Kommunen mener å dokumentere at fylkeskommunen kun ønsker et supplement, og at fylkeskommunen ikke kan kreve en endring.

Når det gjelder lederartikkelen 28. februar, mener kommunen at avisen har opptrådt i strid med god presseskikk ved å trekke inn forhold om ordførerens verv som ikke har relevans for saken.

Med hensyn til oppslaget om at salget var stilt i bero, anfører kommunen at sitatene fra brevet fra klagerne var feilsitert i avisens nettversjon, i og med at det i brevet var gjengitt med hermetegn. «Med og uten hermetegn har meget forskjellig betydning», heter det i et e-brev til kommunen der avisen blir bedt om å korrigere ved å påføre hermetegn.

Som vedlegg til klagen fulgte også tidligere artikler. Disse følger kun som bakgrunnsmateriale og skal ikke behandles av utvalget. Partene er orientert om dette.

TILSVARSRUNDEN:

Gudbrandsdølen Dagningen viser til at det dreier seg om et forhold som har vært gjenstand for uendelige diskusjoner i kommunestyret og at, «når eiendommen nå selges til private for en million kroner er det selvfølgelig en sak som har stor offentlig interesse». Det anføres også at avisens omtale av saken førte til at de aktuelle kjøperne trakk seg, og at ordføreren i et senere kommunestyremøte har sagt at ”prosessen kunne vært annerledes”. GD mener avisen har utført nødvendig og nyttig journalistikk, og anfører samtidig at klagen fra kommunen framstår som noe uklar.

Avisen mener titler og ingress er dekkende for innholdet i den første artikkelen. Det anføres at når et sted som dette tilbys for en million kroner etter å ha vært påkostet 24 millioner (noe av dette var forsikringspenger etter en brann), så må «denne omstendigheten alene forsvare bruken av ordet ”gardskupp”». GD mener også at det er korrekt at gården ikke ble annonsert som en eiendom og at annonsen var bestilt under rubrikken ”stilling ledig”. Det var heller ikke gitt opplysninger man normalt finner når eiendommer er til salgs.

Videre mener GD det var relevant og riktig å opplyse at en av kjøperne var sønn av en kommunalsjef i kommunen. Avisen hevder at det må være grunn til å anta at denne kjøperen hadde «helt andre forutsetninger for å få kjennskap til salget enn andre». GD anfører at man hadde rett til å omtale familietilknytningen, avisen mener også den hadde en plikt til å opplyse om dette.

Om bruk av uttrykket ”førsterett” anfører avisen at det bestemt var dekning for dette. «Vi mener å ha dekning for at slik salget ble bekjentgjort, så forutsatte det langt på veg at potensiell kjøper hadde lokalkunnskap samt en viss innsideinformasjon om salgsobjektet. At det ikke meldte seg flere enn en interessent da praktgarden skulle selges for en million (!), er trolig det beste beviset på at det reelt sett er gitt førsterett.»

Avisen hevder også at formuleringen i nettartikkelen om at kjøper hadde trukket seg, var dekkende for utviklingen i saken, og forklarer bakgrunnen for at kjøper velger å trekke seg. «I dette tilfellet kan vi ikke se at meningsinnholdet i setningen er endret» ved å utelate å bruker anførselstegn.

Klager anfører at det er uteområdene som har store kulturhistoriske verdier, mens bygningsmassen ikke har det. Dessuten er ikke stedet påkostet 24 millioner de siste årene, slik GD hevder, men 12-14 millioner siden 1999. Resten var en forsikringssum etter en brann i 1987.

Annonsen inneholdt også opplysning om mulig salg. «På dette grunnlag opprettholder vi vårt standpunkt om at dette var en reell stor annonse som åpnet for alle typer henvendelser, også kjøpsinteresserte.» Klager mener videre GD har opptrådt bevisst ondsinnet når avisen omtaler kjøper som kommunalsjefens sønn. Det gjentas at kommunalsjefen ikke har hatt noe med salget å gjøre. Videre spør klager om hvilket grunnlag GD har hatt for å hevde at kjøper har hatt førsterett, siden det kun var én interessent.

Gudbrandsdølen Dagningen anfører i sitt korte tilsvar at «klagen og tilsvaret fra ordføreren framstår først og fremst som et forsøk på å rettferdiggjøre egen prosess». Det vises også til at både ordfører og rådmann har fått rikelig plass til tilsvar både gjennom nyhetsreportasjer (samtidig imøtegåelse; sekr. anm.) og flittige bidrag til våre kronikk/leserspalter (tilsvarsrett; sekr. anm.).

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder Gudbrandsdølen Dagningens (GDs) omfattende omtale av salget av en kommunal eiendom, Dale-Gudbrands gard, i Sør-Fron kommune. Kommunen mener avisens omtale er i strid med god presseskikk på en rekke punkter. Det er vist til tittelbruk, privatlivets fred, feilaktige opplysninger og manglende vilje til å korrigere opplysninger.

Gudbrandsdølen Dagningen avviser klagen og mener å ha omtalt forhold av stor samfunnsmessig betydning. Avisen mener også at det faktum at kjøperne trakk seg fra avtalen viser at avisens omtale både var nødvendig og viktig. Det anføres fra avisens side at den mener å ha dekning for alle påstander i de påklagede artiklene.

Pressens Faglige Utvalg viser til at det er pressens åpenbare oppgave å føre tilsyn med offentlig styre og stell. Ikke tilsyn i juridisk og formell forstand, men tilsyn i form av kritisk journalistikk om handlinger og vedtak på alle nivåer i samfunnet. Slik sett var GDs interesse for Sør-Fron kommunes mislykkede salg av Dale-Gudbrands gard helt i tråd med samfunnsoppdraget pressen har.

Slik utvalget ser det, var det berettiget å omtale det planlagte salget av den kommunale eiendommen som «Det store gardskuppet». Dette er en avgjørelse avisen tar på basis av egne vurderinger og kildeutsagn. Videre mener utvalget det var berettiget å omtale at en av de to kjøperne er sønn av en kommunal leder. Det ville imidlertid vært på sin plass å tydeliggjøre at denne lederen ikke var involvert i salgsprosessen. Utvalget mener dette ikke er et klagepunkt som isolert sett kan innebære at avisen har opptrådt i strid med bestemmelser i Vær Varsom-plakaten. I det litt større bildet har GD nettopp oppfylt sentrale krav i pressetikken.

Gudbrandsdølen Dagningen har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 21. juni 2011

Marit Rein,
John Olav Egeland, Øyvind Brigg, Ellen Arnstad.
Camilla Serck-Hanssen, Georg Apenes, Reidun Førde