NN mot Aftenposten

SAMMENDRAG:

Aftenposten publiserte tirsdag 15. februar 2011 en nyhetsartikkel på nett som omhandlet en lektors uttalelser på Facebook. Tittelen på artikkelen var «Studenter henges ut på Facebook» og ingressen:

«Lærere ved Universitetet i Bergen skriver på Facebook at de lider seg gjennom studenters makkverk-arbeid. – Forkastelig, mener studentrepresentanter.»

Brødteksten startet slik:

«”Blir provosert av studentinnleveringer som er så dårlige at ingenting tilsier at vedkommende faktisk studerer det de skriver om!” Dette Facebook-utbruddet kommer fra en lektor ved Universitetet i Bergen (UiB).»

Videre het det:

«På sin egen Facebook-side med over 400 venner har lektoren de siste månedene hatt flere oppdateringer der hun diskuterer det hun i en Facebook-status omtaler som studenters ”makkverkarbeid”» … «Rett før helgen var statusen hennes: ”Lider seg gjennom verdens dårligste eksamensbesvarelse”.»

Den omtalte lektoren uttalte seg slik i artikkelen:

«Selv sier lektoren til BT at hun ser på Facebook som et privat og lukket forum. Jeg har hele tiden de strengeste innstillingene og har av prinsipp ingen studenter som venner. Over halvparten av dem jeg er venner med, er andre kolleger. De skjønner frustrasjonen, sier lektoren til Bergens Tidende. For det er en reell frustrasjon lektoren beskriver. – Man støter på studenter som ikke er flittige. Det er viktig å få frem at de Facebook-statusene som BT har fått tak i, er skrevet i forbindelse med min rolle som sensor. Dette er ikke studenter jeg selv møter, sier hun. – Men hva om noen studenter likevel skulle få innblikk i statusene dine og tolke seg frem til at dette gjelder dem? – Det er uansett ikke noen hemmelighet at det finnes flittige og mindre flittige studenter. Dette vet studentene selv også. Jeg kunne gjerne sagt til mine studenter at noen skriver dårlige oppgaver, men kanskje ikke at de skriver verdens dårligste. Det er noe som er skrevet i frustrasjon i en privat setting, sier lektoren.»

Artikkelen var illustrert med et bilde av to studentrepresentanter. Bildetekst:

«- Det er naivt å tro at det man skriver på Facebook er i et lukket forum, sier Håvard Dretvik, studentrepresentant i UiB-styret. Også Tine Blomfeldt, leder for studentparlamentet, reagerer på studenthetsen.»
Også rektor ved UiB ble intervjuet.
«- Det høres ikke ut som om dette er slik man skal opptre når man er lærer ved UiB. Man kan ikke se på Facebook som et lukket medium, sier han. Han forteller at UiB ikke har noen spesielle retningslinjer for bruk av sosiale medier.»

I artikkelen advarte Cecilie Staude, høyskolelektor ved BI, mot uvettig bruk av Facebook.

KLAGEN:

Klager er den omtalte lektoren, og klagen gjelder både Aftenposten og Bergens Tidende (se parallell sak 052/11), da avisene publiserte en nesten identisk artikkel. Klagen berører både det prinsipielle, når det gjelder bruk av innhold fra åpne versus lukkede profiler på nett, og det konkrete: den journalistiske metoden (hvordan journalisten fikk tak i innholdet) og måten saken er framstilt på. Det anføres brudd på punkt 3.3 (premissene), 3.7 (gjengivelse av meningsinnholdet), 4.1 (saklighet), 4.2 (skille kommentar/opplysning) og 4.4 (tittelbruk).

Klager mener at hennes uttalelser på Facebook ikke er kontroversielle eller problematiske sagt i det offentlige rom. Hun anfører at hun kunne sagt det samme i et debattprogram, en kronikk eller under en forelesning. Slik klager ser det, har uttalelsene fått nyhetsverdi fordi de er publisert i et uformelt forum (her: Facebook). Ifølge klager er det ikke noe i hennes uttalelser som har offentlig interesse: det er ikke gjort noe overtramp av grupper eller personer, ingen er gjort narr av eller er identifisert på noe vis. Klager mener sakens kjerne er «en offentlig ansatt i høyere utdanning som på generelt grunnlag har kommentert en (eller flere) oppgaver vedkommende sensurerer, i et uvisst fag» og spør: «Er det virkelig slik at offentlig ansatte ikke skal få uttale seg omkring det generelle i et slikt forum uten at det skal bli sett på som useriøst og som en sak med allmennhetens interesser? Er det slik at en sak automatisk er å regne som offentlig når offentlige ansattes uttalelser handler om jobbrelaterte tema? Dersom man kan svare ”ja” på disse spørsmålene, er jeg bekymret for utviklingen av ytringsfriheten i sammenheng med fremveksten av sosiale medier.» Klager mener det bør være balanse mellom Vær-Varsom plakatens punkt 1.1 (pressens krav til ytringsfrihet) og punkt 1.3 (pressen skal verne om ytringsfriheten): «Dersom pressen også skal være en forkjemper for ytringsfrihet, trykkefrihet og offentlighetsprinsippet i det moderne medielandskapet, bør dette inkludere en forståelse for at ytringsfrihet også gjelder i sosiale medier […] Samtidig bør det inkludere en forståelse for at det ikke er gitt at informasjonen i disse mediene er underlagt offentlighetsprinsippet, som understreker innsyn i offentlig dokumenter og andre forhold som har allmenn interesse.»

Videre mener klager at hennes Facebookprofil må anses som privat og lukket, da hun har valgt de strengeste personvernsinnstillingene. Det vises til tidligere PFU-uttalelser, blant annet i saken mot iTromsø hvor PFU uttalte at «alle har rett til et digitalt privatliv», og også til uttalelser fra danske Pressenævnet om bruk av innhold på lukkede profiler. Klager mener at verken antall ”venner” (400) eller hennes rolle som universitetslærer gjør profilen mer åpen. Uansett, mener klager, kan ikke pressen ta uttalelser ut fra sin kontekst og bruke dem på upassende måte: «I praksis vil dette si at når sitater fra min profil er brukt ute av sin originalkontekst og med journalistens egen uberettigede fortolkning av denne […] er dette et brudd på god presseskikk selv om 400 ”venner” skulle være et argument for å klassifisere min profil som åpen.»

Det klager reagerer mest på, er selve måten informasjonen er innhentet på (mottak av utskrifter fra en lukket Facebookprofil). Hun skriver: «Ettersom informasjonen på Facebook er skriftlig og lagres, kan dette sammenlignes med en journalist som benytter seg av informasjon vedkommende har fått fra et overvåkingsopptak som han ikke selv har hatt tilgang til, men som har blitt sendt til ham fra en tredjepart.» Klager mener debatten ikke er avgjort når det gjelder spørsmålet om innhold på Facebook er offentlig eller ikke, og selv om hun står inne for alt hun har sagt, mener klager at journalisten brøt god presseskikk da han benyttet seg av «utskrifter fra min profil som grunnlag for å definere hva som er av offentlig og av allmenn interesse i denne saken.»

Hun reagerer også på selve framstillingen av saken. Klager hevder at journalisten kun framstilte enkelte aspekter ved det som ble sagt i intervjuet med henne, og videre at hans måte å skrive på «signaliserer at klager jevnt over har en negativ holdning til studentoppgaver, noe han ikke har noe belegg for å uttale seg om». Klager viser til et utdrag fra artikkelen som «slike sitater har vært vanlig på hennes Facebookside i flere måneder», og hevder at hun kun to ganger skrev slik og at begge gangene er nevnt i artikkelen. Klager opplyser videre at avisen feilaktig påførte et utropstegn bak hennes statusoppdatering, noe hun mener gjorde uttalelsen mer følelsesladet og negativ i tonen. Hun viser til reaksjonene artikkelen skapte: «Det er dermed tydelig at journalisten har gjort min helt legitime og generelle personlige uttalelse til å fremstå som en generell fiendtlighet mot studenter som gruppe, en fremstilling som jeg ikke på ingen måte kan stille meg bak.»

Videre mener klager at journalisten skulle orientert om hvordan han fikk tilgang på informasjonen, og skriver: «Jeg mener også at det må være gjennomsiktighet når det gjelder journalistisk metodebruk i saker der metoden virker inn på hva saken faktisk handler om, og at man skal være særlig oppmerksom på dette i nye mediesituasjoner der det ikke er åpenbart at informasjon har vært direkte tilgjengelig for journalisten.» At journalisten ikke offentliggjorde hvordan han hadde fått tilgang på klagers uttalelser, gjorde ifølge klager at hun i artikkelen framstår som om hun er uforstående til hvem som kan se hennes statusoppdateringer eller hvordan Facebook fungerer. Det vises til BTs politiske redaktørs kommentar «Ho hadde ei lukka profil – trudde ho». Klager skriver: «Disse konklusjonene er uriktige, og dreier debatten over på å omhandle uforsiktig bruk av Facebook og offentlig ansattes manglende forståelse for hvordan dette mediet fungerer, noe de aktuelle statusoppdateringene ikke er et eksempel på ettersom profilen faktisk var utilgjengelig for journalisterss innsyn.» Klager mener avvissaken framstiller oppdateringene som en type informasjon som klager ikke ville delt med andre. Videre skriver klager at hun ba om å få trekke intervjuet da hun ble klar over hvilke deler av intervjuet som skulle publiseres – og konteksten – noe journalisten ikke ville gjøre.

Til slutt skriver klager at Facebook står i en særstilling mellom det tradisjonelt sett private og det tradisjonelt sett offentlige, og at problemet i den innklagede artikkelen er «at journalisten antar at alt som skrives på Facebook prinsipielt sett er offentlig, samtidig som han antar at brukerne selv ikke forstår dette og derfor ser på det som privat. Denne fortolkningen kommer også til syne gjennom journalistens ensidige vinkling av saken og unnlatelse av å informere om hvordan han har fått tilgang til informasjonen. […] På bakgrunn av denne klagen håper jeg på en prinsipiell uttalelse fra Pressens Faglige Utvalg om at det ikke er gitt at sosiale medier som Facebook er å regne som offentlige arenaer, og at dette er område der pressen må være særlig oppmerksom. Jeg håper også på en uttalelse omkring bruk av lukkede profiler som kilde. I tillegg håper jeg på medhold i at god presseskikk er brutt også i fremstillingen av saken, og at det er et vesentlig moment i denne saken at journalisten har unngått å oppgi hvordan han har fått tilgang til denne informasjonen.»

TILSVARSRUNDEN:

Aftenposten informerer innledningsvis om at artikkelen er produsert av Bergens Tidende (BT) og gitt Aftenposten gjennom stoffutvekslingssamarbeidet i Media Norge-avisene. Aftenposten publiserte den innklagede artikkel dagen før Bergens Tidende, først på nett, deretter i papirutgaven.

Aftenposten avviser klagen og mener – tvert imot – at den har oppfylt pressens oppgave: «å løfte informasjon av offentlig interesse ut av et lukket forum.» Slik Aftenposten forstår klagen, handler den om to forhold:

1) Hvor går grensen for hva som er offentlig og privat på Facebook?
Aftenposten er enig i det PFU har sagt i sakene 105/10 og 117/10; «folk flest har rett til et digitalt privatliv.» Avisen er også enig i at det er forskjell på ytringer publisert i et åpent versus lukket forum: «Men det betyr etter vår mening ikke at alt som ytres på en lukket Facebook-profil, nødvendigvis er privat. Et spørsmål er hvor mange som har tilgang til den lukkede profilen, et annet spørsmål er ytringens art.» Slik avisen ser det, er det forskjell på å fortelle om private forhold til familie eller venner, og det å ytre seg om sitt arbeid som offentlig sensor ved Universitetet i Bergen. Aftenposten mener det siste er av offentlig interesse.

Videre viser Aftenposten til at klager oppgir å ha 400 venner som følger henne, og at dette ikke bare er familie og venner, men også kolleger og fagfeller. Avisen mener at meldinger i et slikt forum betyr at de er ute i det offentlige, men presiserer: «Selv om meldingene går ut til et så stort antall personer, betyr det ikke at vi fritt kan gjengi dem. Men jo sterkere ytringene er knyttet til den offentlige rolle vedkommende har, jo større offentlig interesse har de. Hva en sensor ved et av landerts største universiteter mener om kvaliteten på studentenes besvarelser, er av offentlig interesse, likeledes hvilke holdninger sensoren har til sine studenter og deres oppgavebesvarelser. Kommentarene i artikkelen fra studentrepresentantene og rektor ved UiB bekrefter det.»

2) Journalistisk adferd og forhold til kildene og publiseringsregler.
Aftenposten forklarer at avisen selvfølgelig står ansvarlig for alt innhold som publiseres i avisen, men siden det er BTs journalister som har hatt den direkte kontakten med klager og andre kilder, ber Aftenposten PFU om å behandle de to klagene parallelt.

Aftenposten skriver at kilden er klagers Facebookside, men at det ikke kan ha noen betydning hvordan journalisten mottok meldingene da det kan være minst 400 personer som kan ha videreformidlet dem. Slik avisen ser det, kan det ikke være noen uenighet om hva som stod på Facebook, og at siteringen er korrekt, siden journalisten har skjermutskriftene. Aftenposten innrømmer imidlertid at et utropstegn ble feilaktig påført, men ble fjernet.

Avisen opplyser videre at journalisten snakket med klager flere ganger, og klager fikk også opplest egne sitater. Det presiseres at det er vanlig at kilder ikke får alt de ønsker på trykk, da det er journalisten som må vurdere hva som er relevant – og redigere stoffet. Avisen bestrider at klager forsøkte å trekke intervjuet eller at det ble gitt noe løfte om å fjerne alderen, men mener klager er godt anonymisert da verken navn eller fag er nevnt. Aftenposten kan ikke se at premissene var uklare. Journalisten arbeidet åpent overfor klager, og avisen viser til at klager selv skrev på Facebook at hun ble oppringt av en journalist som ville lage sak. Videre mener Aftenposten at tittelen er spisset, men at det er dekning i stoffet og at den ikke er usaklig i relasjon til de utsagn som er gjengitt. Avisen forstår ikke hva klager mener med å anføre brudd på punkt 4.2 (skillet mellom kommentar og faktiske opplysninger). Slik avisen ser det, er ikke artikkelen skrevet i en kommenterende stil, og de kommentarer som gjengis, kommer fra relevante og åpne kilder.

Aftenposten har registrert at klager skriver at hun kunne sagt det samme i en offentlig situasjon, men at hun mener brudd på god presseskikk oppstår idet avisen har publisert noe fra et lukket forum: «Det er en misforståelse å tro at pressen bare kan sitere fra åpne fora. Det som blir sagt i lukkede rom og fora, er minst like interessant, og en av pressens oppgaver å avdekke.» Avisen påpeker at den aldri har stilt spørsmål om klagerens kunnskaper om sosiale medier, men konstaterer at ytringer ment framsatt i et lukket forum er kommet ut i det offentlige –«noe som åpenbart ikke var meningen».

Klager mener avisen ikke tar stilling til klagens kjernepunkt: «en prinsipiell problemstilling omkring hvordan journalister og andre skal forstå informasjon som publiseres i såkalte ”semi-offentlige” forum». Klager mener tilsvaret er preget av å opprettholde det tradisjonelle skillet mellom privat og offentlig, og ikke tar høyde for at sosiale medier kan befinne seg i en gråsone mellom disse ytterpunktene. Klager skriver: «Dermed trekker de (redaktørene; sekr.anm.) den slutningen at informasjonen det er snakk om må være offentlig, siden den tilsynelatende ikke er privat. Dette mener jeg er en forenkling av hvordan man skal forstå sosiale medier, og dermed også en forenkling av sakens natur.»

Videre skriver klager at det ikke er slik som avisene tror: at uttalelsene ikke var ment for offentliggjøring. Klager anfører at det ikke er offentliggjøringen som er problemet, men konteksten for og retorikken rundt deres offentliggjøring. Klager mener artikkelen er usaklig og har en kommenterende stil fordi det er journalistens retoriske grep som skaper saken, og ikke sakens innhold. Klager reagerer også på at journalisten skrev en annen type sak enn det den først ble fremstilt som.

Slik klager ser det, er ikke publiseringen gjort ut i fra en allmenn interesse: «Jeg ser ikke hvordan generelle uttalelser om ubestemt eksamensbesvarelse i et udefinert universitetsfag kan være av offentlig interesse. Det er verken oppsiktsvekkende, upassende, eller nyhetsverdig at sensorer leser oppgaver av varierende kvalitet, og kommer med generelle bemerkninger knyttet til dette […] de aktuelle statusoppdateringene har derimot blitt gjort til mer interessante enn de i virkeligheten er, ved at saken blir sensasjonalisert. Dette skjer gjennom at saken fremstilles som en situasjon der en universitetsansatt har kommet i skade for å skrive ting som ikke burde vært offentliggjort i en åpen profil som vedkommende trodde var lukket. Dette er ikke tilfelle, og jeg mener derfor at saken er fremstilt usaklig. Jeg mener at dersom journalisten hadde vært åpen om sin egen metode (mottak av utskrifter fra en lukket Facebookprofil), ville saken vært av en helt annen art og debatten som fulgte ville forholdt seg til fakta og ikke spekulasjoner knyttet til at vedkommende lektor ikke hadde forståelse for hvordan Facebook fungerer.»

Aftenposten skriver at selv om ytringen ble fremsatt i et såkalt ”semi-offentlig” rom, forandrer ikke det avisens prinsipielle holdning: «Det er ytringens innhold og karakter som må være avgjørende for om vi kan videreformidle dem. I dette tilfellet mener vi at det ikke er tvil om at ytringene har allmenn interesse.» Aftenposen mener det er bemerkningens karakter – «hva vedkommende mener om sine studenter og besvarelsene deres – som vi i dette tilfellet har vurdert er av allmenn interesse».

Aftenposten er ikke uenig med klager i at det kanskje er behov for en debatt om hvordan man skal forholde seg til gråsonemedier à la Facebook, men skriver: «I dette tilfellet [kan vi] bare konstatere at hun har fremsatt ytringer om sin offentlige funksjon som sensor i et offentlig – eller semi-offentlig – rom, og at hun må tåle å se dem gjengitt og kommentert av andre i offentlige medier.»

Slik avisen ser det, er ikke artikkelen kommenterende selv om journalisten valgte en annen vinkel enn det klageren ville valgt. Avisen er ikke enig med klager i at framstillingen av saken er med på å skape et uriktig bilde av hvordan sosiale medier i praksis virker – og skriver at dette uansett ikke kan være noe brudd på Vær Varsom-plakaten. PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en artikkel i Aftenposten som handlet om uttalelser en lektor ved Universitetet i Bergen kom med på sin Facebookside. Klager er den omtalte lektoren, som mener Aftenposten har brutt god presseskikk ved å ta innhold fra klagers private og lukkede Facebookside. Klager mener uttalelsen ikke har offentlig interesse. Klagen gjelder både metoden for innhenting av stoff og fremstillingen av saken.

Aftenposten avviser klagen, og hevder at hva en sensor ved et av landets største universiteter mener om kvaliteten på studentenes besvarelser, er av offentlig interesse.
Videre anfører avisen at det er vanlig praksis å motta opplysninger fra lukkede fora. Det samme gjelder avisens rett til å velge vinkling og redigere stoffet.

Pressens Faglige Utvalg minner om pressens rett til å motta opplysninger fra lukkede fora. Dette er helt nødvendig for at pressen skal ivareta sin samfunnsoppgave. Slik sett var Aftenposten på trygg etisk grunn da de mottok informasjon fra en lukket Facebookside. Spørsmålet er hva avisen gjør med informasjonen; hvordan den behandles, hva som publiseres og hvordan.

PFU har tidligere uttalt at alle har rett til et digitalt privatliv. Selv om det er naturlig å trekke et skille mellom det som er publisert på et lukket område og det som er fullt allment tilgjengelig, er ikke dette skillet absolutt. Utvalget har flere ganger uttalt at det avgjørende er ytringens innhold og ytrerens samfunnsrolle.

I det påklagede tilfellet mener utvalget at ytringens karakter har offentlig interesse i kraft av ytrerens rolle. Det er i samfunnets interesse å få innsikt i hvilket syn universitetsansatte har på studenter og studentarbeid. Utvalget konstaterer også at klager er anonymisert. Videre vil utvalget minne om redaksjonenes rett til å vinkle og redigere stoffet. Likevel skal den som blir utsatt for kritisk omtale få mulighet til å ta til motmæle. I denne sammenheng registrerer utvalget at klager ble kontaktet og fikk utdype sine uttalelser.

Aftenposten har ikke brutt god presseskikk.

Fredrikstad, 24. mai 2011

Marit Rein,
John Olav Egeland, Øyvind Brigg,
Henrik Syse, Camilla Serck-Hanssen, Georg Apenes