NN mot Budstikka

Budstikka (Asker og Bærum) fortalte lørdag 23. oktober 2010 om en kronisk syk kvinne som har hatt parkeringsbevis for forflytningshemmede i ti år, men som nå ikke har fått fornyet p-beviset. Av artikkelen fremgår det at kvinnens helsesituasjon ikke skal ha blitt bedre med årene, og at kommunens vedtak strider mot medisinske anbefalinger og vurderinger. Budstikka har også forsøkt å få kommunen i tale. I denne sammenheng het det:

«Da Budstikka kontakter kommunalteknisk avdeling, som behandler søknadene, får vi beskjed om at både parkeringsansvarlig Yngve Kristoffersen og saksbehandler [NN] har avspasering. Leder for avdelingen, Torkild Løfsgaard, er heller ordknapp. Først ønsker han ikke kommentere saken på grunn av at saksopplysningene er underlagt taushetsplikt. Da vi forklarer at vi har en skriftlig fullmakt fra ekteparet, får vi følgende forklaring: – Hvis du har fullmakt, er det greit, men vi må uansett vente med å besvare henvendelsen til saksbehandlerne er på jobb.»

En uke senere, lørdag 30. oktober 2010, fulgte Budstikka opp med en ny, lignende sak under tittelen «– Frekt og freidig». Artikkelen handlet om en 67 år gammel kvinne som er sterkt bevegelseshemmet og som har hatt p-bevis for forflyttingshemmede i 22 år, men som fikk problemer med å få dette innvilget da hun flyttet fra Bærum til Billingstad. Kvinnen uttalte:

«– I august ble jeg oppringt av [NN] (saksbehandler i trafikkavdelingen, red.anm.), som ga meg klar beskjed om at jeg ikke ville få innvilget søknaden min. Dette til tross for at sykdomssituasjonen min har forverret seg de siste årene, forteller hun. (…) – Du gir ikke et avslag per telefon på den måten. Når du sitter i hennes posisjon skal du møte befolkningen på en vennlig måte. Jeg synes dette vitner om mangel på empati, sier hun.»

Videre ble det også sitert fra det skriftlige avslaget kvinnen mottok fra kommunen:

«I legeerklæringen står det også at det er planlagt operasjon på knærne, og da regner vi med at dette vil bedre situasjonen.»

Kvinnens syn på avslaget ble derpå gjengitt:

«– Dette synes jeg både er freidig og arrogant. En saksbehandler i Asker kommune har ingenting med å fortelle meg hvordan jeg skal innrette livet mitt, og min helsetilstand er ikke opp til henne å vurdere. Etter hva jeg er kjent med, er hun heller ikke lege, sier hun.»

Helt til slutt i brødteksten ble det for øvrig opplyst at kvinnen vant frem og fikk sitt p-bevis etter «en omfattende klage og flere legeerklæringer».

I en kort undersak med tittelen «Kommunen taus» fikk kommunen anledning til å kommentere saken. I denne sammenheng het det:

«Budstikka var i går i kontakt med både saksbehandler [NN] og parkeringssjef Yngve Kristoffersen en rekke ganger, for å få dem til å kommentere Rølles’ sak. Men trafikkavdelingen har konsekvent nektet å kommentere saken.»

KLAGEN:

Klager er den omtalte saksbehandleren som har behandlet søknadene om parkeringsbevis. Hun reagerer på at hun er navngitt, og forklarer at det er enkelt å identifisere henne fordi kun hennes familie bærer dette etternavnet.

Slik klager ser det, er artiklene en «forfølgelse» av hennes person og et brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 (samtidig imøtegåelse). Hun opplyser at journalisten aldri har vært i kontakt med henne, annet enn i en samtale der klager sa at hun ikke hadde noen kommentarer, grunnet taushetsplikten: «Gitt min taushetsplikt har jeg ingen mulighet for det.»

Om artikkelen som ble publisert 23.10.2010, innvender klageren: «Vi har taushetsplikt og saken var og er heller ikke ferdigbehandlet. Han [journalisten, sekr. anm.] har ikke hatt mulighet for å sette seg inn i saken, da alle papirer er unntatt offentlighet.»

Når det gjelder den oppfølgende artikkelen, anfører klageren: «Her har han [journalisten, sekr. anm.] tatt inn en e-post fra en innbygger, hengt undertegnede ut og latt denne ene innbyggernes mening om meg være headingen. Det er en bruk av enkeltkilder som er meget kritikkverdig. Han omtaler meg med fullt navn, at jeg er uten empati og har gitt dårlig service. Her er det også helt umulig å forsvare seg da dette også er saker unntatt offentlighet og ikke kan behandles i avisen.»

FORSØK PÅ MINNELIG ORDNING:

Partene har vært i kontakt i et forsøk på å komme fram til en minnelig ordning, uten at dette har lykkes dem.

TILSVARSRUNDEN:

Budstikka avviser brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 og opplyser at journalisten var i kontakt med klager flere ganger. Avisen anfører: «Allerede i første samtale svarte klager at ”hun ikke kunne uttale seg i saker som var unndratt offentlighet”. Tangen [journalisten, sekr. anm.] gjorde det da klart at kilden (…) hadde åpnet for fritak fra taushetsplikten, og at avisen satt på skriftlig dokumentasjon hvor dette fremgikk (…) Da svarte klager at hun ”ikke ønsket å kommentere enkeltsaker” og at ”eventuelle henvendelser måtte rettes til hennes nærmeste leder”[.]»

Budstikka forklarer videre at klageren i samtale to ble gjort kjent med kildens påstander om klagers opptreden som saksbehandler, og at hun også ble tilbudt å lese gjennom «saken i sin helhet». Avisen opplyser: «Likevel nektet klager, og satte uten forvarsel telefonen over til sin nærmeste leder[.]» Lederen skal så ha blitt forelagt påstandene og hele artikkelen (se vedlegg), men heller ikke han ønsket å kommentere enkeltsaker.

Slik Budstikka ser det, har klager ikke skilt mellom «påstander fremsatt av kilden som uttaler seg i saken, og journalistens». Avisen påpeker også at klager refererer tittelen feil, og det påpekes at dette er en sitattittel, «altså noe kilden sier selv». For øvrig avviser Budstikka at artikkelen kun er basert på «en enkelt e-post». Avisen opplyser at saken bygger på «et lengre intervju med kilden» samt «all skriftlig korrespondanse mellom de to partene i den aktuelle saken».

Klageren har etter dette ikke hatt ytterligere kommentarer til saken utover å påpeke at hun «ikke har hatt samtaler med Erik Tangen [journalisten, sekr. anm.]». Tilsvarsrunden ble dermed avsluttet.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder to artikler i Budstikka om to ulike personer som har opplevd vanskeligheter med å få fornyet sine parkeringsbevis for forflytningshemmede. Den ene personen uttaler seg kritisk om saksbehandleren som har behandlet søknadene.

Klager er saksbehandleren som er navngitt i begge artiklene, noe hun reagerer på, ettersom hun har et spesielt etternavn som gjør henne lett identifiserbar. Hun anfører også at sakene er unntatt offentlighet, og at hun grunnet taushetsplikten ikke hadde mulighet for å uttale seg. Slik klageren ser det, er hun hengt ut og Budstikka har brutt Vær Varsom-plakatens punkt 4.14.

Budstikka avviser klagen og opplyser at journalisten var i kontakt med klageren to ganger, og at hun i den ene samtalen skal ha blitt forelagt kritikken mot henne og også fått tilbud om å lese gjennom hele artikkelen. Dessuten skal klageren ha blitt fortalt at taushetsplikten var opphevet, slik at hun kunne uttale seg. Avisen har i tillegg vært i kontakt med klagerens nærmeste leder, som fikk hele artikkelen til gjennomlesing, slik at også han ble kjent med påstandene mot klageren.

Pressens Faglige Utvalg noterer seg at det er uenighet mellom partene med hensyn til hvor omfattende kontakten mellom klager og journalist har vært i forkant av publisering. Utvalget konstaterer imidlertid at det har vært kontakt mellom klager og journalist, ettersom begge opplyser at klager skal ha gitt beskjed om at hun ikke ville uttale seg, med henvisning til taushetsplikten. Videre har Budstikka også dokumentert at klagers nærmeste leder ble gjort kjent med kritikken mot klager, og at han derigjennom også fikk mulighet til å svare. Dessuten opplyses det i artiklene at Budstikka har forsøkt å innhente klagers kommentarer.
I Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 heter det ikke bare at den som utsettes for sterke beskyldninger skal ha anledning til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. I siste ledd blir det også presisert: «Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.» Dette innebærer at man ikke kan hindre mediene i å omtale saker ved å avstå fra å kommentere dem. I denne sammenheng vil utvalget også minne om Vær Varsom-plakatens punkt 1.5, der det heter: «Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»
Slik utvalget ser det, må man – på bakgrunn av opplysningene som fremkommer i tilsvarsrunden og de publiserte artiklene – kunne gå ut fra at klager var kjent med at det ville komme en kritisk artikkel som berørte henne, og at kravet til samtidig imøtegåelse i denne sammenheng er innfridd.
Klager har også reagert på at hun er navngitt, og det presseetiske spørsmålet er om hun som saksbehandler må tåle offentlig kritikk og svare for seg, eller om kritikken heller skulle vært rettet generelt mot den aktuelle avdelingen. Etter utvalgets mening kunne saken vært omtalt uten at klageren ble navngitt. Men samtidig kjenner utvalget til at den aktuelle avdelingen kun har et fåtall ansatte. Klager ville dermed uansett indirekte bli identifisert. I tillegg ville en anonymisert og generell omtale kunne bidra til at klagers kolleger ble utsatt for urettmessig kritikk. Dessuten har utvalget tidligere uttalt at «saksbehandlere med avgjørende innflytelse på saksfremstillingen, selv om det formelle ansvaret ikke er til stede, [må] tåle den belastning det er å møte direkte eller indirekte kritikk».

Budstikka har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 25. januar 2011

Marit Rein,
John Olav Egeland, Martin Riber Sparre, Håkon Borud,
Camilla Serck-Hanssen, Eva Sannum, Reidun Førde