["1941"] mot NRK

SAMMENDRAG:

NRK sendte våren 2010 programserien Hjernevask, som ifølge tv-kanalen selv er et «populærvitenskapelig program om biologi og samfunn». Serien var laget av Harald Eia og Ole-Martin Ihle, og besto av sju programmer om ulike tema, der programleder Eia forsøkte å besvare spørsmålet: Er vi født sånn eller blitt sånn – hvorfor oppfører vi oss slik vi gjør?

I hvert program ble både folk på gata og forskere fra ulike felt intervjuet om det aktuelle temaet. Ett sentralt virkemiddel i formidlingen var å sette de kulturelle og samfunnsvitenskapelige forklaringene opp mot de biologiske og naturvitenskapelige. Gjennom programmene vekslet det derfor mellom klipp fra intervju med forskere fra de to motsatte leirene, som til en viss grad også ble konfrontert med det motsatte syn.

Første program ble sendt mandag 1. mars 2010 og hadde tittelen «Likestillingsparadokset». Her forsøkte Eia å finne ut hvorfor kvinner og menn fremdeles velger så ulike yrker i det likestilte Norge: Er det noe medfødt som bestemmer våre interesser, eller skyldes det påvirkning fra samfunnet og kulturen?

Innledningsvis i det første programmet, etter en intro, presenterte for øvrig programlederen, som tidligere er mest kjent som komiker, også både seg selv og hva hensikten med programserien Hjernevask er:

«Dette er meg, og dette er månen min. Vanligvis sitter jeg her sammen med Bård og Atle og finner på vitser. Men i dag skal jeg ikke finne på, men finne ut ting. I stedet for å tulle med samfunnet skal jeg prøve å forstå det.»

I presentasjonen av det første programmets tema avla programlederen noen sykepleiere og ingeniører en visitt, før han forklarte:

«Kvinner og menn i verdens mest likestilte land jobber fortsatt med forskjellige ting. Regjeringsrapporten ”Kjønn og lønn” slår fast at nesten 90 % av alle sykepleiere i Norge fortsatt er kvinner, mens bare ca. 10 % av ingeniørene er det. Og sånn har det vært helt siden 80-tallet. Regjeringen konkluderer derfor med at kjønnsdelingen av arbeidsmarkedet i Norge er forbløffende stabil. Og dette kalles ”Det norske likestillingsparadokset”.»

I et forsøk på å besvare spørsmålet om kjønn og yrkesvalg, oppsøkte så programlederen videre i programmet diverse forskere. Én av disse var kjønnsforsker Jørgen Lorentzen ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. På spørsmål om hva Lorentzen tenker om den forskningen som hevder at kvinners og menns hjerner er ulike, svarte han:

«JL: – Da tenker jeg at det er gammeldags forskning. Mesteparten av den type forskning er også tilbakevist i senere undersøkelser. De fleste snakker ikke sånn lenger, om at hjernen er skrudd sammen på forskjellig måte.
HE: – Forskjellen mellom gutter og jenter er egentlig bare kjønnsorganet?
JL: – Nei, også bryster og hår og høyde og muskelmasse og en del andre ting, ikke sant. Men alt utenom det da, er ingen forskjell.
HE: – Følelser…
JL: – Emosjonalitet, ja. Følelser…
HE: – Interesser…
JL: – Interesser, intelligens, altså – kapasitet…
HE: – Er likt?
JL: – Ja, er i utgangspunktet likt, ja.»

I intervjuet fremkom også kjønnsforskerens forklaring på hvorfor gutter og jenter er interessert i forskjellige ting, når han i utgangspunktet mener det ikke finnes slike medfødte forskjeller:

«HE: – Lorentzen mener at gutter og jenter tar opp i seg omgivelsens forventninger til hva gutter og jenter skal gjøre.
JL: – Man håndterer gutter og jenter systematisk forskjellig fra dag én.»

Kjønnsforskerens syn ble også noe utdypet litt senere:

«HE: – Hvis gutter og jenter hadde blitt møtt med like forventninger, så ville forskjellen i interesser forsvinne også. Tenker du at dette er så plastisk at du kan finne samfunn hvor ting er byttet om?
JL: – Altså, det er meningen… en grunnlære, mener jeg, nesten altså. Vi er, som du sier, plastiske og bevegelige. Det er ingen grenser for hva menn kan gjøre eller kvinner kan gjøre, i forhold til det som er det viktige, nemlig oppførsel, emosjonalitet, atferd, evner vi har.
(…)
HE (kommenterer): – Ja, det er klart kvinner og menn kan gjøre hva som helst, hvis de virkelig vil. Men finnes det noen kulturer hvor kvinner har mest lyst til å jobbe med tekniske ting og menn mest lyst til å jobbe med mennesker?»

Lorentzen blir derpå delvis konfrontert med utenlandsk forskning på feltet; det vises først til psykologiprofessor Richard Lippa som har undersøkt hva menn og kvinner i 53 ulike land har lyst å jobbe med. I denne forbindelse het det:

«HE (kommenterer): (…)Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen var skeptisk til denne type forskning.
HE (i intervju): – Det er en litt morsom undersøkelse. (Både JL og HE ler.) Du ler bare jeg sier undersøkelse… hvorfor det? Du bombarderes av undersøkelser hele tiden?
JL: – Jeg får telefoner fra hele Nordens medier når de får sånne nye amerikanske undersøkelser inn.
HE: – Ja, for de er ofte amerikanske?
JL: – Ofte amerikanske, ja.
HE: – Er amerikanerne spesielt dyktige eller er de spesielt…
JL: – De er spesielt dårlige, vil jeg si. Eller spesielt spekulative eller det er spesielt mange som forsker på veldig mye rart.
HE (kommenterer): Ja, det er nok mye rar forskning i USA. Men jeg har nå likevel bestemt meg for å gi amerikanerne en sjanse. »

Derpå følger klipp fra intervjuet med Lippa, som ut fra den omtalte studien konkluderer:

«RL: – When you see results like that, where the two lines are pretty flat, and they do not change across the countries, that gives you a hint that something biological is going on here.»

Videre intervjues også flere andre forskere som mener det finnes biologiske forklaringer knyttet til interesseforskjellene mellom kjønnene. Én av disse er Simon Baron-Cohen, som introduseres slik:

«HE (kommenterer): – (…)Baron-Cohen er britisk professor i psykiatri, og han har gjort noen banebrytende eksperimenter på nyfødte barn. Og for å snakke med ham, må jeg dra dit mor og far ikke hadde råd til å sende meg for å studere. Til Cambridge og det legendariske og ærverdige Trinity College. Trinity College ble grunnlagt i 1546, og har i alt vunnet 32 Nobel-priser. Det har også huset folk som Isaac Newton og Ludwig Wittgenstein. Dette er britisk forskning på sitt ypperste.»

Om sin forskning forteller Baron-Cohen:

«SBC: – We looked at babies who were one day old. And again we presented them, either with a mechanical object or a face to look at. And filmed how long does the baby look at each of these two objects. And we find that more boys look longer at the mechanical object, and more girls look longer at the face, even on the first day of life. So this is before toys have been introduced, or various cultural biases or prejudices have been introduced.

I fortsettelsen utdypes funnene til Baron-Cohen. Disse blir også knyttet til en studie som viser ulikt testosteronnivå i fosterlivet:

«HE (kommenterer): – Baron-Cohens funn tyder på at disse interesseforskjellene må ha oppstått før barna ble født, i fosterlivet.»
SBC: – What we know is that boys and girls are producing different amounts of hormones, particularly testosterone. Boys are producing twice as much testosterone as girls. And this hormone, testosterone, influenced the way the brain develops.»

I jakten på et svar på spørsmålet om yrkesvalg og interesser, oppsøker programlederen også en britisk evolusjonspsykolog som får se klipp fra intervjuet med kjønnsforsker Lorentzen der han uttaler seg om at alt som ikke har med det reproduktive systemet å gjøre, i utgangspunktet er likt mellom kjønnene. Evolusjonspsykologen reagerer slik på den norske kjønnsforskerens utsagn:

«AC: – Absolutely amazing! I’m astonished that someone could say that. I guess the question I would pose is: “Where do bodily differences come from? Where do the differences between men and women through reproductive systems come from?” Evolution, I am sure, would be the answer that most social scientists would give. And what orchestrates those bodily differences, what is responsible for the production of hormones and peptides that keep everything going? The human brain, mostly, through feedback systems. It seems to me quite extraordinary that you could imagine that evolution has operated on the reproductive systems and has had absolutely no effect at all on our brain – the single most expensive organ that we have in the body.»

Avslutningsvis i programmet konfronterer programlederen noen av de norske kjønnsforskerne med den utenlandske forskningen. Lorentzen får se klippet av evolusjonsforskerens reaksjon på førstnevntes egen uttalelse. I denne sammenheng het det:

«JL: – Det som jeg synes er fascinerende med denne vitenskapen, det er jo hvorfor de er så opptatt av å prøve å finne det biologiske opphavet til kjønn? Hvorfor er de så frenestisk opptatt av kjønnsforskjellene?
HE: – Men når du sier at det ikke er noen medfødte forskjeller mellom jenter og gutter, som forklarer deres ulike interesser, hva baserer du det på?
JL: – Altså, jeg må jo forholde meg til vitenskapen, ikke sant, når jeg skal prøve å si noe om hvordan ting er og hva som henger sammen der. Og så, så langt, har ikke vitenskapen klart å vise at det er genetisk opphav til kjønnsforskjeller, utover det som er i det reproduktive systemet.
HE: – Nei, for du anerkjenner ikke de, at de undersøkelsene på noen måte viser …
JL: – Fordi de har en missing link, Harald, de har en missing link!
HE: – Hvordan vet du at det ikke er noe medfødt, da? Det er det jeg ikke forstår.
JL: – Nei, men jeg sier at i det øyeblikket vi klarer å vite…
HE: – Ja, men du har jo sagt at det ikke er noen viktige medfødte forskjeller når det gjelder følelser, interesser, sånne ting. Hvordan vet du at det ikke…
JL: – Nei, la oss si det sånn, min hypotese er at det ikke er noen forskjeller. Vitenskapen har ikke bevist at det er noen forskjeller, ikke sant? Da må jeg jobbe ut fra den, det kunnskapsnivået, altså…
HE: – Men du baserer, du antar at det ikke er noen forskjell inntil det motsatte er bevist på en måte?
JL: – For eksempel, ja!
HE: – Ja, men dette er interessant og dette er ikke noe gode, peker ikke dette…
JL: – Dette er svak, vil jeg kalle, svak forskning, ja, jeg vil det.»

Det er imidlertid en av de utenlandske forskerne, Simon Baron-Cohen, som får siste ordet i dette første programmet om «Likestillingsparadokset»:

«HE: – Ja, er alt det de andre gjør, svak forskning? Jeg spør meg: ”Hadde Lorentzen syntes dette var like svakt hvis det passet bedre med hans teorier? Lorentzen sier at de andre forskerne er ”frenetisk opptatt” av å finne biologiske årsaker til kjønnsforskjeller. Men jeg oppfattet ikke dem som så veldig frenestiske. De mente jo ikke at alt handlet om biologi – tvert imot, det var de norske kjønnsforskerne som mente at ingenting handlet om biologi. Hvorfor er de så skråsikre? Og er det så farlig om det er noe biologisk her? Men viktigst: Kan man som forsker virkelig forstå verden hvis man ikke tar alle muligheter i betraktning?
SBC: – It is a very moderate proposal, to say it is a mixture of biology and culture. I am not saying it is all biology, I am simply saying: “Don’t forget about biology.”»

Det tredje programmet i serien Hjernevask, sendt mandag 15. mars 2010, hadde tittelen «Homo/hetero» og handlet om forskjeller mellom homofile og heterofile. Her forsøkte programlederen å finne ut om det er arv eller miljø som avgjør ens legning.

Innledningsvis i programmet stilte Eia spørsmålet om det er mulig å se på folk om de er homofile: «Fungerer homo-radaren?» Etter å ha spurt folk på gata og også snakket med en homofil mann om trekk som forbindes med homofile, ble tre norske forskere presentert:

«HE (kommenterer): – Etter å ha forsøkt meg som amatørhomo-radarforsker, bestemmer jeg meg for å snakke med noen som virkelig er eksperter på homofili. De tre jeg skal snakke med er: Agnes Bolsø, sosiolog og førsteamanuensis ved Senter for kjønnsforskning ved NTNU i Trondheim. (…)
– Nils Axel Nissen, professor og homoforsker ved Universitetet i Oslo. (…) – Og Jørgen Lorentzen, mannsforsker ved Tverrfaglig kjønnsforskning, som opprinnelig begynte på en agronomutdannelse (…).

Også disse tre forskerne ble stilt spørsmålet om man kan se hvem som er homofile:

«JL: – Nei, det kan man ikke. (…)
AB: – Nei, det… altså, hva mener du med homofil, da?
NAN: – Det er jo det som på en måte er den store misforståelsen, at feminine menn automatisk blir antatt å være homofile menn.»

Etter denne korte presentasjonen forflytter programlederen seg til USA for å snakke om forskning på «homoradaren». Her møter Eia en psykolog, Gerulf Rieger, som har studert blant annet kroppsspråket og stemmen til ulike personer:

«HE (kommenterer): – Rieger filmet 40 heterofile og 40 homofile menn og kvinner som satt i en stol og snakket om været. Opptakene ble så modifisert, og så ble disse opptakene vist til vanlige mennesker, som skulle vurdere kroppsspråket til de som snakket.»

Programlederens konklusjon etter samtalen med Rieger er at man «til en viss grad [kan] se og høre om folk er homofile eller heterofile», noe han så påpeker at «de norske forskerne» også innrømmer «kan være tilfelle»:

«JL: – Altså, noen kan man se det på, fordi de tilfredsstiller noen kulturelle forventninger om hvordan man skal opptre, som f. eks. en homofil mann. Noen spiller det helt ut.»

I fortsettelsen berøres også temaet fra første program, nemlig forskjeller i yrkesvalg og interesser, men denne gang ikke mellom kjønnene, men mellom homofile og heterofile. Også her snakker programlederen med Lippa som har undersøkt folks preferanser og interesser i 53 ulike land. Lippa forteller:

«RL: – (…)There is a big difference between gay men and straight men (…) on average, and I always emphasize, on average (…)but on average, gay men are much more feminine in their interests than straight men are. Same for women, lesbian women are more “masculine” or more thing-oriented in their interests and occupational preferences.»

Programleder påpeker deretter at det ikke er gjort noen «systematiske studier» av homofiles yrkesvalg. Han fortsetter likevel sin jakt på flere svar og tar opp tråden med de norske kjønnsforskerne:

«HE (kommenterer): – (…) Ligner homofile menn mer på kvinner også når det gjelder andre ting? Jeg finner en engelsk undersøkelse som viser at homofile menn er dårligere til å lese kart enn heterofile menn.
HE: – Man leser i avisen at homofile menn er dårligere til å lese kart.
JL (ler): – Ja, altså, den type, jeg får, jo, dette inn hele tida.
HE: – Er du lei av det, eller?
JL: – Altså, jeg kan ikke annet enn å le av det, for at det er jo stadig vekk nye, snodige forskere, som setter opp de snodigste ting, og prøver å påstå at de har funnet noe. Men det er så tynt og marginalt og dårlig forskning. Det har ikke noe utsagnskraft, rett og slett. Det har ikke troverdighet.
HE (kommenterer): – Men det er mer også, på Karolinska Institutet i Stockholm har de funnet ut at hjernen til homofile menn og heterofile kvinner reagerer likt på lukter.»

Eia konfronterer professor Nissen med denne svenske studien, men han avviser dette som «patetisk» og «kvasivitenskap», mens Bolsø uttaler at «[i]ngen undersøkelse har klart å påvise biologiske forskjeller, ikke én». Eia fortsetter:

«HE (kommenterer): – Ja, dette er jo en ganske kategorisk avvisning. Er det virkelig ikke én eneste biologisk undersøkelse det har vært noe hold i?
JL: – Nei, altså, den mest kjente forskeren er jo en som på (mumler… husker jeg, var det på) femti- eller sekstitallet, LeVay, laget en kjempestor greie på det at han hadde, endelig, funnet den homoseksuelle hjernen. Også fant han ut at de hadde da en mindre hjernebark i lillehjernen, eller hvor det nå var, ikke sant?
HE (kommenterer): – Når jeg kommer på kontoret og sjekker det ut, finner jeg ut at LeVay ikke gjorde denne studien på femti- eller sekstitallet, men i 1991, og fikk publisert resultatene i det prestisjetunge tidsskriftet ”Science”. Og her kommer det frem at det var ikke lillehjernen han undersøkte, men hypotalamus. Hypotalamus er en liten, men viktig del av hjernen, som styrer sult, tørst og seksuell lyst. Jeg bestemmer meg for å oppsøke Simon LeVay, og drar til homse-distriktet i vest-Hollywood, hvor den nå pensjonerte nevrologen, bor.»

LeVay forteller programlederen om sin studie og funn, som kort fortalt – med Eias ord – går ut på at:

«HE: – Denne lille delen av hjernen hos homofile menn, lignet altså mer på kvinners hjerne enn på heterofile menns.»

På spørsmål om hva funnet betyr, svarer LeVay:

«SLV: – Taken by itself, my findings don’t mean very much. But, when you look at the complete field of research (…) it points much more to the idea that these structural differences are a result of something that happens during fetal life, rather than something that results from adult behavior or adult choices, and so on.»

Deretter bærer det tilbake til Norge, og programlederen spør både folk på gata og de norske forskerne om man er født eller blitt homofil. Folk på gata svarer født sånn, mens de norske forskerne ikke er helt enig i dette; de uttaler at det kan tenkes at man kan velge legning:

«HE: – Såpass plastisk er …?
JL: – Såpass plastisk er det, ja.
HE: – Man er født med, på en måte, en slags lyst, men den er ikke rettet mot et spesielt kjønn eller …?
JL: – Nei, altså, det tror jeg ikke, i utgangspunktet.»

Videre intervjues også ytterligere en utenlandsk forsker som, i likhet med Simon LeVay, mener man må til fosterlivet for å finne ut hvorfor noen blir homofile og andre heterofile. I denne sammenheng blir også genenes betydning berørt, og programlederen oppsummerer etter hvert sine funn/svar:

«HE: – Nøyaktig hvordan og hvorfor disse genene slås av og på, det vet man fortsatt ikke. Og det er ingen som sitter på det endelige svaret. Men mye forskning tyder på at det er noe biologisk som bestemmer hvilket kjønn man blir tiltrukket av. Og kanskje er homofile en slags mosaikk av mannlige og kvinnelige egenskaper? Og at det derfor er en grunn til at mange homofile menn oppfattes som litt mer feminine, og mange lesbiske som litt mer maskuline? Jeg tenker tilbake på mitt forrige møte med de norske homoforskerne og deres syn på biologisk forskning. (Det vises klipp fra intervjuene med de norske forskerne)
AB: – Ingen, ingen undersøkelser har klart å påvise biologiske forskjeller, ikke én.
JL: – Det er så tynt og marginalt og dårlig forskning, at det… Det har ikke noe utgangskraft, rett og slett.»

Derpå konfronterer programlederen de norske forskerne med de utenlandske studiene. Først møter han Bolsø, deretter Lorentzen, og i dennes sammenheng het det:

«HE: – Jeg blir litt usikker på om Bolsø synes denne forskningen er dårlig, uinteressant eller om hun egentlig synes den er moralsk forkastelig. Men, hva da med Lorentzen? Jeg viser ham LeVay fortelle om studier som tyder på at homofile menn ligner på kvinner når det gjelder romfølelse og evnen til å lese kart. Hvordan tror han disse evneforskjellene kan ha oppstått, hvis de ikke er medfødt?
JL: – Det kan hende at det kan være, altså når en gutt, en mann, tar et valg om å leve homoseksuelt, ikke sant, og kommer ut av skapet, som vi sier, da, ikke sant, som homoseksuell, kan det hende at han ønsker å markere en avstand til en maskulinitet han ikke trives med.
HE: – Hvordan vet du at det ikke er noen sånne medfødte forskjeller hos homofile, at de har litt mer sånne ”feminine” orienteringer i forhold til…?
JL: – Nok en gang, fordi det ikke er bevist. Altså, det er rett og slett ingen ting.
HE: – Så du har ikke noe mer vitenskapelig belegg for å si at det ikke er, homofile menn er mer feminine, enn de har for å si at det er…
JL: – Nei, jeg har egentlig ikke noe belegg for å si det ene eller det andre. Det har jeg ikke. Men dette er ikke interessant, heller. Det er ikke interessant, heller. For det som er interessant er hvordan vi som et samfunn forholder oss til homoseksualitet.
HE: – Det er også interessant…
JL: – Det er det viktigste. For toleransen for homoseksualitet er det viktigste, synes jeg, å studere. For det sier noe om nivået på demokratiet i et samfunn. Og nivået og toleranse hos enkeltmennesket. Ikke sant, nemlig det å akseptere forskjellighet.
HE (kommenterer): – Jeg er jo helt enig i at det viktigste er at vi respekterer homofile, men jeg forstår ikke hvorfor det er noen motsetning mellom toleranse på den ene siden og biologisk forskning på den andre. Den skepsisen, som de norske homoforskerne har mot biologi, på meg virker den både uvitenskapelig og basert på misforståelse om at biologisk forskning stigmatiserer homofile.»

Som i første program får også en av de utenlandske forskerne, som representerer den «biologiske» forklaringsmodellen, avslutte det tredje programmet i serien Hjernevask:

«SLV: – I am a gay man, I am a happy gay man and I have done this kind of research, and so have quite a few other gay people, so I think the basic motivation of this kind of research is to try and understand the basis of human nature and human diversity. And I think that biology has a lot to do with that.»

KLAGEN:

Klager er Jørgen Lorentzen, en av forskerne som ble intervjuet i programserien Hjernevask. Han anfører brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 3.3 (premiss), 3.7 (gjengivelse av uttalelser) og 4.1 (saklighet og omtanke).

Slik klageren ser det, ble premissene for hans deltakelse i Hjernevask ikke klarlagt: «Det ble ikke redegjort for meg på noe tidspunkt i prosessen at jeg skulle intervjues til et program om Likestillingsparadokset. Konteksten var en annen enn forespeilet.» Her viser klageren til henvendelsen fra NRK, der det het: «Vi vil altså svært gjerne intervjue deg i forbindelse med programmet «Hjernevask». Om mye av det vi snakket om på telefonen, dvs kjønn, seksualitet, legning osv.»

Videre bemerker klageren at han ikke ble fortalt at Hjernevask skulle bestå av sju programmer, der han skulle «klippes inn litt her og litt der». Forskeren skal heller ikke ha blitt gjort kjent med at internasjonale forskere skulle kommentere hans uttalelser. Klageren påpeker: «Dette ville medført en helt annen intervjusituasjon og krav til stringens. På NRK sine nettsider er Ole-Martin Ihle sitert, selv på et langt senere tidspunkt (etter diskusjonen sommeren 2009): «Manusforfatter og researcher i NRK, Ole-Martin Ihle, presiserer i dag at hovedmålet med serien er at norske forskere skal fortelle om egen forskning.» Dette er også i tråd med det jeg ble presentert for muntlig før intervjusituasjonen.»

Slik klageren ser det, er hovedinnholdet i intervjuene med ham ikke korrekt gjengitt. Han anfører: «I selve intervjuet uttaler jeg meg en rekke ganger om betydningen av biologisk forskning på en positiv måte. I intervjuet kommer dette fram tydelig for eksempel mellom det 41. og 52. minutt i det første intervjuet [råtape, sekr. anm.]. Dette kommer ikke fram i programmet. Tvert imot framstilles jeg generelt som biologifiendtlig i programmet.»

Med hensyn til det sistnevnte momentet, opplyser klageren for øvrig at han i en e-post oppfordret Harald Eia til å lese et bokkapittel han har skrevet, der han blant annet prøver «å si noe om at tiden er inne for en bedre dialog mellom biologisk forskning og kjønnsforskning».

I det andre intervjuet Eia gjorde med klageren, fikk klageren se klipp fra intervjuer med flere forskere. Klageren bemerker om én av disse: «Baron-Cohen har to resonnementer, ett om framvisning av ansikter og ting for en dags gamle babyer, og ett om betydning av testosteron i mors mage. Jeg uttaler meg skeptisk til det første og positivt til det andre. Denne nyansen kommer ikke fram.»

Klageren påpeker også at hans konklusjon om at dette er «svak forskning», kun viste til Baron-Cohens «endagersstudie»: «I selve programmet blir dette klippet flyttet og lagt inn som en konklusjon etter at alle de fire forskerne er presentert, som om jeg avviser alle sammen som svak forskning. Dette er en direkte manipulasjon fra redaksjonens side. Klippet er også helt vesentlig, for det gjør at jeg i programmet blir stående som om jeg avviser all biologisk forskning generelt, og disse fire i særdeleshet, som svak forskning. Noe jeg faktisk ikke gjør.»

Videre innvender klageren at det i programmet opplyses at det handler «om motsetningene mellom biologi og samfunnsvitenskap». Klageren opplyser at han ikke er noen samfunnsviter og at «heller ingen biologer [er] med i det første programmet». Dessuten anfører klageren at han i program 3 omtales som homoforsker, til tross for at han har avvist at han kan kalles det.

Når det gjelder kravet til saklighet, mener klageren dette er «brutt på en grov måte ved at sentrale opplysninger som danner bakgrunnen for saken[,] ikke er tatt med». Klageren mener også saklighetskravet er brutt ettersom det «heller ikke [ble] korrekt redegjort for programmets karakter eller tendens», og det gir «en systematisk skjev presentasjon av de internasjonale forskerne og [de] norske forsker[n]e». Klageren viser i denne sammenheng til en e-post fra Eia, etter at klageren uttrykte bekymring for programmets innhold. Eia skriver: «[J]eg ønsker å lage et seriøst program, og det håper jeg det blir også. Dette er IKKE et program hvor jeg skal drite ut noen… Jeg skjønner at du blir urolig når du hører sånne fæle rykter, men jeg vil virkelig at du skal føle at vi yter deg rettferdighet i programmet.» Klageren tilkjennegir imidlertid at han føler det motsatte, at redaksjonen ikke har ytt ham rettferdighet.

TILSVARSRUNDEN:

NRK avviser at det foreligger brudd på de presseetiske normene, og forklarer om bakgrunnen for programserien: «Tanken bak Hjernevask var i utgangspunktet å søke svar på samfunnsspørsmål knyttet til kjønn, seksualitet og sosial reproduksjon hos forskere som representerer forskjellige perspektiver. På den ene siden de som opererer med kulturelle forklaringsmodeller, på den annen side de som opererer med biologiske. Vi ønsket på den måten å skape en debatt om forholdet mellom arv og miljø som har vært lite belyst i Norge.»

NRK fortsetter: «I Norge har de dominerende forklaringene på spørsmålene vi tok opp (…) primært kommet fra samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag. (…) Biologiske forklaringer slipper sjeldent til. Vår oppfatning var imidlertid at mye psykologisk, genetisk og nevrologisk forskning også kan være relevante for å forstå samfunnsspørsmål knyttet til kjønn, klasse og seksualitet, og vi ønsket derfor å vie den større plass.»

Redaksjonen erkjenner dessuten: «Programmet hadde også en kritisk og gravende agenda. Vi hadde en mistanke om at det innen enkelte fagmiljøer var lite åpenhet i forhold til biologiske perspektiver som utfordret etablerte sannheter innen miljøet.»

For at redaksjonen skulle kunne undersøke sin mistanke om «lite åpenhet», eller «denne fagarrogansen», som NRK også omtaler dette som, var det nødvendig, slik redaksjonen ser det, å få forskerne til å snakke fritt. Om den journalistiske metoden som ble benyttet, forteller NRK: «Intervjuobjektene ble godt informert om premissene og temaene for intervjuet, men vi fortalte ikke at programmet kom til å rette et kritisk søkelys mot kjønnsforskningen og enkelte deler av samfunnsforskningen. (…) Vi var imidlertid nøye på at all kritikk av Lorentzen og andre forskere i programmet eventuelt skulle komme fra faglig hold, og at de forskerne som ble kritisert også var de som fikk bruke tilsvarsretten i et intervju nr. 2.»

Med hensyn til klagerens anførsel vedrørende «likestillingsparadokset», forklarer NRK at dette er programtittelen, som ble til i etterkant av intervjuet: «Vi mener redaksjonen bør stå fritt til å gi programmet den tittelen vi måtte ønske.» NRK påpeker dessuten: «I forkant av intervju 1. var det klargjort at programmet skulle ta for seg temaer knyttet til ”kjønn, seksualitet og legning.” I den forbindelse er ulike yrkesvalg mellom kjønnene (”likestillingsparadokset”) i Norge et relevant tema. I telefonintervjuet med Lorentzen var også ulike yrkesvalg mellom kvinner og menn ett av temaene som ble diskutert. Så også i intervjuet, der det diskuteres i lengre strekk (se råmaterialet 10:50 til 16:04 og 22:39 til 24:31 intervju 1, der Lorentzen svarer direkte på spørsmål om yrkesvalg og kjønn).»

Ifølge NRK har redaksjonen «aldri lagt skjul på at dette er en programserie», noe som skal være formidlet til klageren både muntlig og i e-post, der Eia blant annet skriver: «Du er med i flere programmer: om kjønn, homofili, seksualitet og om diskusjonen rundt biologi. Det er flere synspunkter som kommer til uttrykk i programmet og jeg håper at du kan komme hit og se på og kommentere de andre forskernes perspektiver i august en gang.»

Alle som er intervjuet skal i tillegg ha blitt informert «om at temaene i serien skal belyses av forskere fra ulike fagområder», og NRK anfører: «Å la ulike kilder kommentere hverandre er et vanlig journalistisk grep (…). Kildekritikk er et ideal både i journalistikk og vitenskap som Lorentzen neppe er ukjent med (…). Vi stiller oss også uforstående til at dette skulle medført ”en helt annen intervjusituasjon og krav til stringens”. Ville denne informasjonen medført at Lorentzen faktisk endret sine synspunkter?»

NRK presiserer dessuten: «Jørgen Lorentzen fikk mulighet til å kommentere de andre forskernes uttalelser (en tilsvarsrett som ikke ble de biologisk orienterte forskerne til del), uten at dette medførte at han modererte påstandene sine fra intervju 1. I forkant av intervju 2. ble han forelagt informasjon om hvem forskerne var, transkripsjoner av hva de hadde sagt, og hva vi ønsket at han skulle svare på (se vedlegg). Da vi første gang informerte han om at vi hadde vist noen av uttalelsene hans til andre forskere, reagerte han heller ikke på dette. (…) Lorentzen fikk også tilbud om å lese manus i sin helhet i forkant av programmet.»

NRK avviser også å ha «feilrepresentert Lorentzens synspunkter i programmet»: «Lorentzens argument er at kjønnsforskjeller er sosialt og kulturelt konstruert. Dette kommer utvetydig fram i råmaterialet og er også det som kommer til uttrykk i programmet.
At Jørgen Lorentzen uttaler seg positivt til betydningen av biologisk forskning, ser vi på som lite relevant. Det Lorentzen blir spurt om, er ikke om han er for eller mot biologi, men om forskjeller i interesser mellom kjønn også kan ha en biologisk forklaring. Lorentzen benekter dette og påstår gjentatte ganger at det ikke finnes noen biologiske forskjeller utover det reproduktive system.»

Redaksjonen gir imidlertid klageren rett i at han «uttaler seg positivt til det ene studiet til Simon Baron-Cohen i intervju 2», og at «denne nyansen» ikke er tatt med. NRK forklarer at dette bygger på en vurdering om at «Lorentzens uttalelse om denne studien får ham til å fremstå svært inkonsistent», noe som gjør det «vanskelig å forstå hva han egentlig mener, både for redaksjonen og for den gjengse TV-seer».

Samtidig avviser NRK at klippet er flyttet: «I programmet kommer Lorentzens uttalelse på slutten av et uavbrutt klipp på over ett minutt (se råmaterialet intervju 2. 28:35 til 29:48).» Etter redaksjonens mening kan det likevel fremstå som «noe uklart om Lorentzens uttalelse (”dårlig forskning”) retter seg mot Baron-Cohen eller samtlige forskere han har blitt konfrontert med», men redaksjonen ender likevel opp med å mene at det er «naturlig å tolke det dit hen at Lorentzen avviser all forskningen han er forelagt for ”svak forskning”». Redaksjonen mener også det fremgår av andre uttalelser at klageren anser den øvrige forskningen han er forelagt som svak. NRK underbygger sitt syn i denne sammenheng ved å sitere hva klageren uttaler i råmaterialet om blant andre Lippas og Diseths forskning (se tilsvarets side 4-5, vedlagt, sekr. anm.).

NRK kan ikke se at det noe sted i programmet hevdes at dette er om «motsetninger mellom biologi og samfunnsvitenskap», slik klageren skriver. Etter redaksjonens mening må imidlertid programmets tema være styrende for hvilke forskere som blir valgt ut, noe som forklarer hvorfor ingen biologer er med i første program. NRK anfører: «Dypest sett prøver programmet å forklare ulik kjønnsrolleatferd og ulike interesser hos menn og kvinner. Dette er en problemstilling som biologer i liten grad befatter seg med, og den mest relevante forskningen for å forstå fenomenet fra et biologisk perspektiv foregår i dag innen psykologien.»

Når det gjelder titlene som er benyttet på klageren, opplyser NRK at han i program 3 introduseres «som ”mannsforsker ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning” (05:19)», men at «sekkebetegnelsen ”homoforskere”» er brukt om flere forskere «for enkelhetsskyld». NRK «beklager om dette oppleves negativt eller upresist». Redaksjonen presiserer også at klageren er ikke er samfunnsviter, men litteraturviter, men at han selv i Aktuelt på NRK1 05.03.10 «presiserer (…) at han har utvidet kompetanse, til kjønn og samfunn». Slik NRK ser det, kan også mye av hans forskning «karakteriseres som samfunnsforskning».

Med hensyn til saklighetsnivået i programserien, bemerker NRK: «Hadde vi fortalt Jørgen Lorentzen og andre kjønnsforskere at programmet skulle være kritisk til norsk kjønnsforskning og at kritikken skulle komme fra biopsykologisk hold, ville det blitt umulig å drive gravende journalistikk. (…) Vi står likevel fast ved at Hjernevask er et seriøst program, at vi ikke har hatt til hensikt, eller bevisst gått inn for å drite ut noen (all kritikk av Lorentzen i programmet er faglig), og at vi har ytt Jørgen Lorentzen rettferdighet (vi har presentert hans argumenter og synspunkter om kjønn i samsvar med det som kommer fram i råmaterialet, og latt ham bruke tilsvarsretten overfor kritikken).»

Etter redaksjonens mening er klageren for øvrig «ingen hvem som helst» – han er «en høyt profilert og offentlig gasjert forsker» – og «kritikken som blir ham til del i Hjernevask [er derfor] berettiget».

Klageren anfører i sitt tilsvar: «Jeg opplever det som NRK i all hovedsak direkte eller indirekte innrømmer at de har gjort feil i forhold til de punktene jeg klager på, men at de ikke vil karakterisere det som brudd på god presseskikk. Det blir opp til [PFU] [å] avgjøre om slikt, eller slike, brudd foreligger eller om det foreligger kritikkverdige forhold.»

Slik klageren leser NRKs tilsvar, «erkjenner [redaksjonen] at temaet Likestillingsparadokset ble til i etterkant av intervjuet, og at premissene for intervjuet dermed ikke er klarlagt», samt at «det ikke ble klargjort på forhånd at opptakene skulle brukes i flere programmer». Klageren påpeker: «I strekket om yrkesvalg, som varer fra 10:50 til 13:45 (og ikke 16:04 som NRK skriver) og 22:39 til 24:31, nevnes ikke begrepet likestillingsparadoks fra Eia overhode. Han presenterer ingenting som skulle tyde på at dette er en problemstilling han er opptatt av. I vår diskusjon har jeg imidlertid en rekke betraktninger over utviklingen av yrkesvalg i Norge som kunne være interessant for et program om yrkesvalg og kjønn, men dette er utelatt.» Etter klagerens mening er det også «en helt annen sak» at han ble «informert om at [programskaperne] skulle intervjue flere forskere om de samme temaene», enn at andre forskere skulle kommentere hans uttalelser. For øvrig understreker klageren at hans hovedpoeng med hensyn til premissene er at han ble kontaktet for intervju om egen forskning.

Videre fastholder klageren at hans meninger ikke er korrekt gjengitt og at det ikke kan være tvil om hva konklusjonen «svak forskning» henviste til. Han forklarer: «NRK erkjenner at jeg uttalte meg delvis positivt til Baron-Cohens forskning, og at dette utelates. (…) I intervju 2 blir jeg presentert for Baron-Cohens forskning ca 20 minutter ut i intervjuet og vi diskuterer hans forskning i godt over ti minutter. I dette strekket kommer jeg med mange konkrete refleksjoner over problemer ved ettdagersstudiet hans og etter hvert går vi også over til å diskutere det mer generelt. Det er dette klippet som er med i programmet. Rett etter at jeg har uttalt at dette er svak forskning, så fortsetter Eia og jeg å diskutere poenget med direkte henvisning til hans forskning. Både Eia og jeg henviser til ”han” og bildestudiet, og det kan ikke være tvil om at hele diskusjonen foregår i relasjon til Baron-Cohens studie.»

Klageren påpeker også: «Umiddelbart etter diskusjonen rundt Baron-Cohen presenterer NRK meg for uttalelser fra Anne Campbell, fra ca 33 minutter ut i intervju 2. Hennes forskning blir altså presentert etter at vi er ferdig med å diskutere Baron-Cohen og etter at jeg har uttalt at dette er svak forskning. I selve programmet Hjernevask blir min refleksjon over Baron-Cohens forskning presentert direkte etter Anne Campbell. Hvordan er det mulig å si at dette klippet ikke er flyttet og dermed ikke innebærer en bevisst manipulering fra NRK sin side? I og med at dette blir stående til sist virker det åpenbart som en avvisning av alle forskerne. Dette forsterkes også av Eias voice umiddelbart etter intervjuet med meg, hvor han sier 36:57: ”er alt det de andre gjør svak forskning”. Her generaliserer han min uttalelse og forsterker inntrykket av at det var et utsagn om alle. Han fortsetter også å feilframstille mine uttalelser ved å konkludere med at vi mente at ”ingenting handlet om biologi” (37:23). Dette sier han etter at jeg gjentatte ganger i begge intervjuene framhevet betydningen av biologi, og presiserte flere ganger i intervju 2 at disse forskerne drev ikke med biologisk forskning, men statistisk forskning. Dette stiller meg i et svært dårlig lys.»

Etter klagerens mening har NRK også «snudd helt om på sin forståelse av sitt eget program» idet redaksjonen nå anfører at den hadde en agenda. Klageren anfører: «Forklaringene framstår som pseudoforklaringer». Videre avviser klageren NRKs mistanke om «manglende åpenhet» innen hans fagfelt med hensyn til biologi. Her henviser han til både litteratur og seminarer der det reflekteres over «kritiske problemstillinger og mulige faglige møtesteder», og bemerker: «I både intervju 1 og intervju 2 uttaler jeg meg også en rekke ganger positivt om betydningen av biologisk forskning (…) i intervju 2, 32:08, [snakker jeg] om epigenetikken og at motsetningen mellom arv og miljø svekkes (…). I Intervju 1 viser jeg også til at hjerneforskere mener at det finnes noen generaliserte forskjeller mellom kvinner og menn når det gjelder hudfølsomhet, breddesyn og vidsyn (altså det som programmet er spesielt opptatt av), men at dette har liten konsekvens for oss som mennesker.»

Klageren understreker at hans poeng i begge intervjuene «er at det ikke finnes biologiske ”bevis” for at man kan operere med dikotome motsetninger mellom kvinner og menn når det gjelder intelligens og emosjonalitet. Biologer og genetikere som har uttalt seg i debatten etter programmene sier det samme. Forskjellene innad mellom kjønnene er vel så store.»

Etter klagerens mening har han fremstått som «det totalt motsatte av det redaksjonen forestilte seg» med hensyn til programskapernes mistanke om manglende åpenhet: «[Hvis] NRK-redaksjonens gravende agenda skulle taes alvorlig (…), så burde hele intervjuet med meg være en absolutt tilbakevisning av en slik hypotese. I det første intervjuet svarer jeg velvillig på Eias spørsmål om biologiske perspektiver, selv om jeg presiserer at dette ikke er det jeg akkurat driver med og at det ligger utenfor min forskningsinteresse som litteraturviter. I hele intervju 2 sitter jeg i godt og vel 1 time og diskuterer saklig med programleder forskere som har et helt annet utgangspunkt enn meg og driver med helt annen forskning. (…) Både har jeg en viss innsikt i biologisk forskning, på tross av at det er langt utenfor det jeg driver med som litteratur- og kulturviter, og jeg har interesse og nysgjerrighet i forhold til å diskutere slike problemstillinger. NRK-redaksjonen burde juble. Men isteden praktiserer de utstrakt kryssklipping og gir et vrengebilde av den åpenhet jeg viser, for å forsøke å få virkeligheten til å passe inn i deres forutinntatte bilde av forskningsmiljøet.»

Avslutningsvis kommenterer klageren at det første intervjuet med ham fremsto som alt annet enn gravende journalistikk, og han anfører: «Det NRK har presentert i Hjernevask er langt unna den gode tradisjonen som finnes i Norge for kritisk og gravende journalistikk. Jeg opplever det som graverende at NRK forsøker å legitimere et presseetisk overtramp på denne måten.» Han tilføyer dessuten: «I mine 18 år som forsker ved Universitetet i Oslo har jeg både drevet med utstrakt tverrfaglig forskning, hatt samarbeid med mange forskere fra inn- og utland og muligens vært altfor bred i min forskningsorientering. Dessuten er jeg en av de forskerne som gjennom disse årene har engasjert meg i samfunnsmessige spørsmål og debatter og drevet en utstrakt formidling av min kunnskap til alt fra barnehager til politiske miljøer og allmen[n]heten gjennom media. At NRK i sin nye forskningsformidling nå framstiller meg som det motsatte, er det hårreisende paradoks som NRK bør stå til ansvar for.»

NRK står fast ved sitt syn: «Premissene for intervjuene har vært klare. Vi har ikke kryssklippet [klageren] på noen måte. Og vi har presentert innholdet i programmet på en saklig måte. Vi har også hatt en åpen dialog med Jørgen Lorentzen underveis, der han har hatt mulighet til å komme med innspill og påvirke det redaksjonelle innholdet i programmene.»

Slik NRK ser det, «fordreier» klageren innholdet i redaksjonens første tilsvar, og «tegner et feilaktig bilde av [NRKs] journalistiske metoder som uforsvarlige».

NRK påpeker at redaksjonen erkjente at «tittelen, ikke temaet, Likestillingsparadokset ble til i etterkant», og tilføyer: «Selv om uttrykket ”likestillingsparadokset” ikke ble nevnt, ble temaet (kjønn og yrkesvalg) diskutert i researchsamtaler med Lorentzen og i selve intervjuene.»

«At premissene for intervjuet var at Lorentzen skulle få snakke om sin egen forskning, er også feil. I forkant av intervju 1. hadde vi lange researchsamtaler med Lorentzen. Temaene som ble diskutert var som tidligere nevnt. Etter disse intervjuene ble Lorentzen spurt om dette var noe han hadde kompetanse til å snakke om i et TV-intervju for en serie som skulle omhandle disse temaene. Det mente han at han hadde, og han ville gjerne stille opp. Lorentzen ble altså intervjuet i kraft av sin forskerstilling, som representant for sitt fagfelt (…) Hans egen forskning var imidlertid aldri et tema, verken i researchsamtalene eller i intervjuet, selv om han selvfølgelig sto fritt til å bringe den inn. Det gjorde han ikke.»

Når det gjelder den journalistiske metoden, bemerker NRK: «I forkant av [intervju 2] (…) var det også kjent at serien hadde en kritisk agenda, etter vår kronikk i Aftenposten ”Trygghet eller kritikk?” (01.10.09). Ikke noe av dette førte imidlertid til at Lorentzen endret eller modererte sine påstander fra intervju 1., snarere forsterket han dem.»

Med hensyn til hvorvidt klagerens mening og uttalelser er gjengitt korrekt, innvender NRK at det er nødvendig «å trekke et skille mellom kryssklipping, som Lorentzen kaller det, og redigering.» NRK anfører: «I klippet det er snakk om, diskuterer Lorentzen og programleder biologiske bevis i forhold til kjønnsforskjeller uten direkte referanse til Baron-Cohen. I råmaterialet forekommer dette klippet på et tidspunkt der Lorentzen er forelagt alle forskere bortsett fra Anne Campbell. Det er likevel ingen tvil om at Lorentzen synes at også det Campbell (og de andre forskerne for øvrig) driver med [er] ”svak forskning” (se dokumentasjon i forrige tilsvar). Klippet er sånn sett flyttet, men uten at meningsinnholdet manipuleres. Dette har ingen ting med kryssklipping å gjøre. Hovedbudskapet til Lorentzen i råmaterialet er i samsvar med det som fremkommer i programmet. Skulle man fulgt Lorentzens retningslinjer, måtte et hvert klipp fulgt i kronologisk rekkefølge i forhold til hvordan det opptrer i råmaterialet. Da hadde det vært umulig å lage tv.»

Videre opplyser redaksjonen at klageren takket nei til å lese gjennom manus i forkant av første program, men at han takket ja til «å se gjennom de påfølgende programmene, hvorpå han kom med en rekke kommentarer som redaksjonen tok hensyn til». NRK bemerker: «Å gi et intervjuobjekt denne typen redaksjonell innflytelse er høyst uvanlig. Denne muligheten hadde han også i forkant av første program. At han ikke benyttet seg av den kan ikke vi ta ansvar for. Det bør her også nevnes at Lorentzen ikke reagerte på at han ble omtalt som ”homoforsker” etter å ha sett gjennom programmet ”homo/hetero” i forkant. Hadde han gjort det, hadde vi endret det.»

NRK avviser at argumentasjonen i forrige tilsvar er en «snuoperasjon», og det vises i denne sammenheng til blant annet et av de første innleggene programskaperne skrev etter program 1. Innlegget hadde tittelen «Hjernevasks agenda» (08.03.2010). NRK påpeker: «Å ha en journalistisk agenda er heller ikke et presseetisk brudd.»

Redaksjonen imøtegår også klagerens fremstilling av kjønnsforskningen som et åpnere fagfelt enn NRKs hypotese tilsier. Det siteres i denne sammenheng blant annet fra en artikkel klageren også selv viser til i sitt tilsvar. I artikkelen skriver klageren og medforfatteren: «Biologi har ingen mening før den fortolkes sosialt og kulturelt.» NRK legger til: «Artikkelforfatterne påstår også at biologer ofte ”overdriver kjønn” på grunn av sine ”ureflekterte kjønnsbriller”. Med referanse til en eneste biolog (den omdiskuterte amerikanske feministbiologen Anne Fausto Sterling) skriver de følgende om biologisk forskning på kjønnsforskjeller: ”I de aller fleste tilfeller er det snakk om motstridende funn og dessuten om oppsiktsvekkende metodisk svak forskning.”»

På bakgrunn av blant annet ovennevnte artikkel fastholder NRK at motstanden mot biologiske perspektiver eksisterer, og det tilføyes: «At denne motstanden er reell har også kommet tydelig fram i debatten i kjølvannet av Hjernevask, ikke minst gjennom Lorentzens egne innspill, der han gjentatte ganger har avvist at det finnes biologiske forskjeller mellom kjønnene hva interesser og følelser angår (se dokumentasjon i første tilsvar). At Lorentzen er ”positiv til biologi” er i denne sammenheng irrelevant. Det vesentlige er at han gang på gang avviser at det finnes medfødte psykologiske forskjeller mellom kjønnene. Det var funn og forklaringer som pekte i denne retningen han ble forelagt i programmet, og som han kategorisk avviste. Han har aldri moderert uttalelsen om at biologiske forskjeller begrenser seg til det reproduktive system.»

Avslutningsvis anfører NRK: «Lorentzens holdninger til biologiske forklaringer av kjønnsforskjeller er slik vi ser det preget av alt annet enn åpenhet. Å avdekke slike holdninger blant kjønnsforskere mener vi har vært viktig. Både fordi Lorentzen og andre kjønnsforskere er premissleverandører for offentlig debatter og politiske beslutninger, og fordi vi mener biologiske perspektiver bør være relevante for kjønnsforskernes egen forståelse av kjønn. I beste fall håper vi debatten serien har avstedkommet kan føre til større åpenhet og bedre forståelse av disse perspektivene.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder to programmer i NRKs populærvitenskapelige serie Hjernevask, der programleder Harald Eia forsøkte å besvare spørsmålet: Er vi født sånn eller blitt sånn – hvorfor oppfører vi oss slik vi gjør?

Klager er kjønns- og mannsforsker Jørgen Lorentzen, en av forskerne som ble intervjuet i programserien. Han anfører at NRK ikke redegjorde for premissene; blant annet skal han ikke ha blitt fortalt at internasjonale forskere skulle kommentere hans uttalelser. Slik klageren ser det, har NRK også kryssklippet på en slik måte at hovedinnholdet i det han sa ikke er korrekt gjengitt. Klageren påpeker dessuten at en uttalelse som viste til én konkret studie, i programmet fremstår som en kommentar til en rekke forskere. For øvrig mener han at saklighetskravet er brutt, ettersom NRK heller ikke redegjorde for «programmets karakter eller tendens».

NRK avviser klagen og anfører at intervjuobjektene ble godt informert om både premissene og temaene for intervjuene. Redaksjonen vedgår imidlertid at den ikke fortalte om sin kritiske agenda, men påpeker at klageren «fikk bruke sin tilsvarsrett» og kommentere de andre forskernes perspektiver, samt at han også ble tilbudt å lese manus i sin helhet i forkant av programmet. Slik NRK ser det, har redaksjonen heller ikke kryssklippet, men redigert og klippet på vanlig måte slik at hovedbudskapet i klagerens uttalelser samsvarer med det som fremkommer i råmaterialet.

Pressens Faglige Utvalg konstaterer at NRK har hatt en kritisk agenda, noe som med tydelighet også fremgår av dramaturgien i programmene. Isolert sett er dette ikke i strid med de presseetiske normene; det må være opp til enhver redaksjon å bestemme hvordan en sak skal vinkles. Det kan heller ikke være et krav at pressen på forhånd skal informere sine kilder om hva man eventuelt ønsker å avsløre. Et slikt krav ville umuliggjort gravende journalistikk. Dessuten er det å innta en kritisk holdning og stille spørsmål grunnleggende i journalistikken, og derfor ikke noe som burde overraske.

En kritisk agenda forutsetter imidlertid at det ytes en viss rettferdighet mot den som kritiseres. Dette er også bakgrunnen for at Vær Varsom-plakaten stiller krav til pressen når det gjelder hvordan den kritiserte skal få komme til orde.

Slik utvalget ser det, er de påklagede programmene utvilsomt tendensiøse i sin fremstilling, i disfavør klageren. NRK har ikke bestrebet seg på å gi et nyansert bilde av klagerens synspunkter. Det er samtidig et faktum at pressen må forenkle, alt kan ikke tas med, noe som kan være ekstra krevende i forbindelse med omtale av forskning, ettersom den gjerne inneholder en rekke reservasjoner. Selv om NRK kunne tatt med flere av klagerens uttalelser, må det avgjørende i en presseetisk vurdering være hvorvidt meningsinnholdet er endret av klippingen.

Utvalget merker seg at NRK enkelte steder har valgt ut uttalelser der klageren ytrer seg på generelt grunnlag, og redigert disse inn i tilknytning til omtale av én bestemt forskers studie, slik at man får et inntrykk av at klageren kommenterer denne ene. På generelt grunnlag vil utvalget advare mot klipping av denne typen. I det påklagede tilfellet må utvalget imidlertid legge vekt på at klagerens hovedpoeng er formidlet, og utvalget kan ikke se at meningsinnholdet er endret på en presseetisk uakseptabel måte. Utvalget kan heller ikke se at nyanser som fremkommer i råmaterialet endrer på dette inntrykket.

NRK har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 22. juni 2010

Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, John Olav Egeland, Halldis Nergård,
Camilla Serck-Hanssen, Henrik Syse, Ingeborg Moræus Hanssen