Iver Holter-Andersen mot Fædrelandsvennen

Fædrelandsvennen brakte onsdag 23. desember 2009 på sin førsteside et hovedoppslag om en fem år gammel gutt som omkom i en ulykke i oktober 2009, og om foreldrene som tok det vanskelige valget da det ble klart at deres sønn ikke ville overleve ulykken – å si ja til organdonasjon. Oppslaget var illustrert med et stort bilde, tatt sommeren 2009, av den fem år gamle gutten, og hadde stikk- og hovedtittelen: «HERMAN (5) OMKOM I BILULYKKE. Hjertet lever videre».

Reportasjen inne i avisen gikk over tre sider. Her fortalte foreldrene om den tragiske ulykken og den vanskelige tiden etterpå. Av brødteksten fremgikk det også at ulykken «krevde til sammen tre menneskeliv», og om selve ulykkesforløpet het det under mellomtittelen «Fatal forbikjøring»:

«Noen minutter tidligere hadde Herman sagt at han var sulten. Det ble hans siste ord i livet. Rett før avkjørselen til Flekkefjord, på vei østover, tok en annen sjåfør, en mann fra Bergen, sin fatale avgjørelse. Han var midt i en kø av biler, og valgte å kjøre på innsiden av køen for å komme seg forbi. Politiet har anslått at han må ha holdt minst 120 km/t. Han skal så ha sneiet en annen bil, noe som gjorde at hans bil fikk skrens, tippet over og kom over i motsatt kjørefelt.»

I en underartikkel med tittelen «– Som å gå med ladd pistol», uttalte også faren til den forulykkede femåringen seg om behovet for midtdelere på veiene, noe som kunne ha hindret den fatale ulykken. I denne sammenheng het det blant annet:

«Han mener likevel det viktigste for å hindre ulykker som denne, er en holdningsendring hos bilistene. – Man må skjønne at en bil i fart er like farlig som å gå rundt med en ladd pistol[.]»

Lørdag 2. januar 2010 publiserte Fædrelandsvennen en presisering i sin faste spalte for slike. Her het det:

«I forbindelse med vår reportasje før jul om trafikkulykken i Flekkefjord
3. oktober, skrev vi at bilen fra Bergen hadde en hastighet på 120 km/t. Politiet og Statens vegvesen har ennå ikke konkludert med en sikker hastighet, ut over at bilen må ha kjørt over 80 km/t, ettersom den passerte flere biler som holdt denne hastigheten. Vi skrev også at bilen kjørte forbi rekken av biler på innsiden av disse. Det riktige er at den kjørte forbi i et forbikjøringsfelt. Men sjåføren strakk forbikjøringen lenger enn feltet og dermed kom det møtende trafikk. Sjåføren forsøkte å svinge inn i trafikkfeltet igjen, mistet kontrollen over bilen og traff et motgående kjøretøy.»

KLAGEN:

Klager er venn av sjåføren som foretok den fatale forbikjøringen. Klageren opplyser at hans venner, sjåføren og dennes kone, også omkom i ulykken, og at deres 12 år gamle datter har «vært sterkt plaget av tanken om at hennes far forårsaket ulykken, som også kostet den lille gutten livet». Det klages med samtykke fra den 12 år gamle datterens verge.

Klageren anfører at artikkelen inneholder feilaktige opplysninger og gir en skjev fremstilling av ulykken. Det er spesielt påstandene om at bilføreren holdt en fart på «minst 120 km/t» og at han var «midt i en kø av biler» og kjørte forbi «på innsiden», klageren reagerer på. Han innvender: «Faktum er at politiet ikke vil si noe om antatt fart, men antar at den har vært over 80 km/t, og at forbikjøringen ble gjort på normal lovlig måte i et forbikjøringsfelt.»

I lys av faktafeilene og underartikkelen med tittelen «– Som å gå med en ladd pistol», mener klageren at Fædrelandsvennen fremstiller hans venn «som en fullstendig ansvarsløs og nærmest gal bilist». Slik klageren ser det, er dette ikke bare «opprørende», men også «hensynsløst overfor alle som kjente ham, og ikke minst mot hans datter (…) som har en veldig vond sorgprosess. Her er artikkelens størrelse og følelsesmessige innhold på Lille Julaften, med på å gjøre vondt verre». Klageren påpeker også at ulykken «har vært en stor tragedie for to familier», og at dette burde vært nevnt.

For øvrig opplyser klageren at han kontaktet redaksjonen samme dag som reportasjen sto på trykk, og at redaksjonssjefen da mente det var en god artikkel, men at han innrømmet «at de kanskje kunne ha nevnt at bilisten i den andre bilen, mistet livet». Klageren innvender: «Men allikevel velger de den 2/1 i sin faste ”Feilspalte”, å korrigere disse faktafeilene under overskriften ”Vi presiserer”».

TILSVARSRUNDEN:

Fædrelandsvennen bemerker: «Selv om den påklagede saken hadde sin bakgrunn i en trafikkulykke med flere omkomne, var ikke ulykken som sådan temaet for reportasjen. Det handlet om den vanskelige tiden etter ulykken for en av de rammede familiene. Et sentralt punkt i historien var det vanskelige valget foreldrene tok om å donere Herman Moe Kjærs organer, slik at andre mennesker kunne leve som et resultat av hans død.»

Når det gjelder de anførte faktafeilene, forklarer Fædrelandsvennen at opplysningene stammer fra kildene som ble intervjuet, og at reporteren ikke sjekket opplysningene med politiet, noe avisen innrømmer at man burde ha gjort.

Med hensyn til den publiserte presiseringen, anfører avisen at redaksjonen i romjulen fikk undersøkt momentene klageren gjorde avisen oppmerksom på, og at presiseringen ble plassert i avisens faste spalte for rettelser og presiseringer.

Hva angår tittelen på underartikkelen, innvender Fædrelandsvennen at den «refererer seg til farepotensialet en bil i fart utgjør for sine omgivelser», og at den altså ikke viser til den avdøde sjåførens handling.

Fædrelandsvennen er enig med klageren i at «det godt kunne vært opplyst at to av de tre personene i den andre ulykkesbilen omkom», men avisen kan likevel ikke se at «utelatelsen av denne opplysningen utgjør et brudd på god presseskikk». For øvrig påpeker avisen at bilføreren ikke ble navngitt, og at avisen derfor ikke kan ha bidratt til en identifisering.

Klageren anfører i sitt tilsvar at hans avdøde venn «helt klart (…) mistet kontroll over sin bil, og dermed forårsaket ulykken». Slik klageren ser det, burde han likevel i reportasjen «vært hørt som part, representert f.eks. av politiet». Klageren er også innforstått med at underartikkelen omtaler «farepotensialet med bilkjøring». Han mener likevel at publikum vil koble tittelen til den aktuelle ulykken.

Klageren innvender også at selv om bilføreren ikke ble navngitt i den påklagede reportasjen, så ble ulykken «betydelig» omtalt da den skjedde, og «et enkelt søk på ”ulykke flekkefjord” gir en fyldig artikkel om saken».

Når det gjelder presiseringen, anfører klageren: «Den såkalte presiseringen (…) er nærmest usynlig i forhold til den massive synligheten oppslaget Lille Julaften hadde. PFU har jo tidligere påpekt at rettelser og beklagelser skal ha en synlighet som står i forhold til feilaktige påstander.»

Avslutningsvis bemerker klageren at selv om Fædrelandsvennen har innrømmet at politiet burde vært kontaktet for kontroll av opplysningene, og det burde vært nevnt at også hans venner mistet livet, opprettholder han klagen «for å få prøvet om dette er et brudd på god presseskikk».

Fædrelandsvennen har ikke hatt ytterligere kommentarer til saken.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en reportasje i Fædrelandsvennen om en ulykke der blant andre en fem år gammel gutt mistet livet. I reportasjen ble det vinklet på at guttens hjerte lever videre og reddet et annet barns liv da guttens foreldre sa ja til organdonasjon.

Klager er venn av et par som også mistet livet i den omtalte bilulykken. Han reagerer på at dette ikke blir nevnt i reportasjen, og anfører at parets datter har det svært tøft etter ulykken. Han mener fremstillingen av ulykken er skjev, og påpeker også konkrete feil i beskrivelsen av ulykkesforløpet. Etter klagerens mening bidrar dessuten de feilaktige opplysningene og tittelen på en underartikkel til at hans venn fremstilles som en «fullstendig ansvarsløs og nærmest gal bilist».

Fædrelandsvennen anfører at ulykken ikke var temaet for reportasjen, men innrømmer at den likevel kunne ha opplyst at to av de tre i bilen som forårsaket ulykken, omkom. Slik redaksjonen ser det, innebærer utelatelsen imidlertid ikke et presseetisk brudd. Avisen vedgår at fakta om ulykkesforløpet burde vært sjekket med politiet før publisering, og påpeker at opplysningene ble sjekket i etterkant, noe som medførte en presisering i avisens faste spalte for slike. Hva angår tittelen på underartikkelen, innvender avisen at den ikke refererer til den avdøde sjåføren.

Pressens Faglige Utvalg vil innledningsvis minne om at bakgrunnen for og hensikten med de presseetiske normene er å hjelpe redaksjoner til ikke å påføre mennesker unødige belastninger. Det er også derfor pressen hele tiden har beholdt overskriften «Vær Varsom» på plakaten. Kravet til å ta hensyn er dessuten nærmere presisert i Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, der det heter: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.»

Utvalget registrerer at Fædrelandsvennen ønsket å fortelle om den ene familien som var involvert i ulykken og deres vanskelige tid etter denne, noe avisen selvsagt måtte kunne gjøre. Men selv om Fædrelandsvennen ikke hadde til hensikt å tematisere den konkrete ulykken, kan det være liten tvil om at ulykken likevel er en vesentlig del av den påklagede reportasjen. Tatt i betraktning reportasjens innhold og tema, som berører sterke og vonde følelser, ikke bare hos dem som er kilder i reportasjen, men også andre berørte, mener utvalget at avisen burde ha forsikret seg om at fremstillingen av ulykken var korrekt.

Utvalget merker seg Fædrelandsvennens innrømmelse av at den ikke sjekket opplysningene om ulykkesforløpet før publisering, men at avisen fulgte opp med en presisering. Utvalget stusser imidlertid over at redaksjonen ikke har kalt oppfølgingen en rettelse, ettersom en rettelse i større grad enn en presisering ville gjenspeilet innrømmelsen av feil.

Med hensyn til ulykkens omfang, konstaterer utvalget at det i den påklagede artikkelen fremgår at også to andre mennesker omkom i tillegg til den fem år gamle gutten. Det fremgår imidlertid ikke eksplisitt hvem disse to er, og slik utvalget ser det, kunne Fædrelandsvennen med fordel opplyst at dette var to som satt i bilen som forårsaket ulykken.

Etter utvalgets mening er publiseringstidspunktet i dette tilfellet også et relevant moment i den presseetiske vurderingen; reportasjen ble publisert bare noen måneder etter at ulykken skjedde og rett før en familiehøytid. I denne sammenheng minner utvalget om Vær Varsom-plakatens punkt 4.6, der det blant annet heter: «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. (…) Vis hensyn overfor mennesker i sorg[.]»

Fædrelandsvennen har opptrådt kritikkverdig.

Oslo, 23. mars 2010

Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, Halldis Nergård, John Olav Egeland,
Camilla Serck-Hanssen, Henrik Syse, Stig Inge Bjørnebye