NN mot Budstikka

Budstikka publiserte fredag 9. oktober 2009 en kortere nyhetsartikkel med tittelen «Pensjonist i full fart». Artikkelen refererte fra tingretten, der en eldre kvinne ble dømt for å ha kjørt for fort. I ingressen sto det:

«Den 76 år gamle kvinnen fra (stedsnavn) skulle bare strekke litt på beina, forklarte hun i retten. Dermed skjøt bilen opp i 131 kilometer i timen.»

Det går frem av artikkelen at kvinnen var på vei til (stedsnavn), og at fartsovertredelsen skjedde i (stedsnavn). Blant annet på grunn av kvinnens alder, ble hun ikke idømt fengselssoning, men 15 dagers betinget fengsel med to års prøvetid. Videre står det om straffeutmålingen:

«I tillegg ble hun idømt en bot på 12.000 kroner. Hun mister også førerkortet i åtte måneder og må ta ny prøve for å få det tilbake.»

KLAGEN:

Klager er den omtalte kvinnen, som reagerer på at hennes trafikkoverskridelse har fått langt mer omtale enn andre, tilsvarende tilfeller. For å underbygge sin påstand, viser klageren til to andre eksempler på vesentlig kortere referater fra tilsvarende saker (se vedlegg, sekr. anm.).

Etter klagerens mening er den påklagede artikkelen gitt «en uheldig vinkling og unødvendig utbrodering av min sak», og hun anfører også: «Dette inneholder mer enn et referat behøver – og har preg av sladder/uthenging.»

Kvinnen mener hun er blitt identifisert gjennom artikkelen, og understreker at dette har vært en stor belastning for henne: «Det er faktisk gått så langt at jeg har mistet nattesøvnen, og tør ikke vise meg utendørs på dagtid.» Hun viser til at de ulike informasjonsbitene (alder, kjønn, bosted, destinasjon) gjør at mange i nærmiljøet nå har identifisert henne: «Alle naboer i blokka hvor jeg bor og de som ellers kjenner meg i mitt nærområde vet at min avdøde mann var fra (stedsnavn) og at vi hadde feriested der. Jeg føler at destinasjonen (stedsnavn) var helt unødvendig. Det er dette som gir den avgjørende opplysning for å kunne identifisere meg.»

I tillegg til opplysningene som oppgis i artikkelen, mener kvinnen at journalisten har overdrevet presentasjonen av artikkelen: «Han har laget en kjempestor overskrift, teksten går over tre spalter og i tillegg et bilde av Tingretten som går over to spalter. Hele den nederste delen av avissiden har han brukt for å blåse opp denne saken.»

TILSVARSRUNDEN:

Budstikka avviser klagen, men er enig med klageren i at tilsvarende saker ofte kun blir omtalt i notiser. Den noe utvidede omtalen begrunner avisen slik: «Denne saken inneholdt imidlertid elementer som gjorde den annerledes; bilførerens alder, hennes forklaring på den høye hastigheten (…) og den kjensgjerning at hun bare ble ilagt en betinget fengselsstraff[.]»

Videre mener avisen at opplysningene i artikkelen bare er slike som alltid anses som relevante, nemlig alder, kjønn, bosted og sted for hendelsen. Budstikka påpeker: «I tråd med praksis i slike saker har vi ikke navngitt domfelte.»

Klager tilfører ingen nye opplysninger til saken i tilsvaret, men hun understreker at hennes trafikkovertredelse ikke er presentert på samme måte som andre, tilsvarende hendelser.

Budstikka bekrefter i sitt siste tilsvar nok en gang at det ble besluttet å bruke noe mer spalteplass på denne hendelsen enn andre domfellelser om samme type forhold: «Bakgrunnen for dette var sakens spesielle karakter.» Når det gjelder innholdet, viser avisen til at det er samme type informasjon som inngår i både notisene (som lå ved klagen, sekr. anm.) og i artikkelen om klageren.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en artikkel i Budstikka, der domfellelsen av en pensjonist som har kjørt for fort, ble referert. Klageren er pensjonisten, som mener at hendelsen har fått uforholdsmessig stor omtale. Hun anfører at hun er blitt identifisert, og at dette har vært en stor belastning for henne.

Budstikka avviser klagen. Til tross for at denne spesielle hendelsen fikk noe mer spalteplass enn andre, tilsvarende hendelser, mener avisen at dette er naturlig i og med sakens spesielle karakter. Redaksjonen viser ellers til at innholdet i artikkelen er tilnærmet det samme som i andre notiser om liknende forhold.

Pressens Faglige Utvalg konstaterer at det er vanlig praksis å omtale denne type hendelser, og at det ikke er det faktum at det er omtalt i seg selv, som er påklaget.

Det presseetiske spørsmålet er slik utvalget ser det, om avisen har tatt tilstrekkelig hensyn til den omtalte.

Utvalget har forståelse for at forholdene rundt hendelsen er såpass spesielle at det vil være naturlig å bruke noe mer plass på denne enn på andre fartsovertredelser. Det er også utvalgets oppfatning at innholdet i artikkelen i svært liten grad skiller seg fra andre notiser om liknende forhold.

Når det gjelder identifiseringen, viser utvalget generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 4.7, der det går frem at mediene skal være varsomme med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. I det påklagede tilfellet ser utvalget at summen av informasjon kan ha vært nok til å identifisere den omtalte personen. Selv om avisen med fordel kunne valgt noe mer generelle beskrivelser av hendelsen, mener utvalget likevel at opplysningene som oppgis er av en slik art at bare et fåtall personer vil kunne identifisere den domfelte, og at det er innenfor det man må kunne akseptere.

Budstikka har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 26. januar 2010

Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, John Olav Egeland,
Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen, Henrik Syse