Hege Storhaug mot Klassekampen

Klassekampen brakte 13. juni 2009 et intervju med TV 2-journalist Gerhard Helskog under tittelen ”- Jeg var sjokkert”. Intervjuet kom i tilknytning til en større reportasje med kritikk av organisasjonen Human Rights Service, primært framført av norsk-somaliske Amal Aden. I intervjuingressen het det:

”Amal Aden er ikke alene om å være kritisk til Hege Storhaugs metoder. Gerhard Helskog jobbet med Storhaug i 2000.”

Og videre i brødteksten:

”- Jeg har veldig dårlige erfaringer med Hege Storhaug, sier Helskog, som jobbet med Storhaug i TV 2. Han refererer til arbeidet med Rikets Tilstand-dokumentaren ’Norske jenter omskjæres’, hvor Storhaug var ansatt som researcher. Dokumentaren var startskuddet for en lang diskusjon om omskjæring i Norge, blant annet frontet av Kadra…”.

”- Storhaug bidro til å holde kontakt med et stort kildenett. Det er kjent at hun fikk sparken hos oss. Det har noe med hvordan hun behandlet folk og kilder. Jeg skal aldri ha noe med henne å gjøre igjen, og jeg kommer aldri til å stole på hvordan hun behandler folk, sier Helskog.”

”- Jeg kjenner ikke de sakene som kommer opp nå, men jeg mener vi har forsøkt å si fra om dette i en god stund. Det jeg tror gjør dette vanskelig er at Hege Storhaug har hatt rett i veldig mye, hun har kommet med relevant kritikk mot dere i Klassekampen og mot venstresida.”

”- Hun har utvilsomt store kunnskaper, men jeg var sjokkert over måten hun gikk fram på. Men at jeg ikke stoler på henne, betyr ikke at hun ikke har rett i mye, sier han.”

”- Mange politikere syns det er befriende at hun har et bredt kildenettverk, som hun riktignok svir av og fornyer. Hun får støtte av politikere som sitter sentralt i departementene, og ikke minst av høyresida, sier Helskog.”

”- Nettopp vi som er enige med henne i en hel del av det hun sier, må være de første til å si fra når hun bruker metoder som vi mener er uakseptable, sier Helskog.”

På spørsmål om hva han mer konkret sikter til, svarer Helskog:

”- Det er todelt. Det ene, som er kjent, er at hun ikke klarte å verne om anonymiteten til kilder. Det er en dødssynd i journalistikken. Det andre handler om hvordan hun omgås og behandler folk. Jeg var veldig i tvil om hun greide å holde en profesjonell distanse til menneskene hun skulle ta ansvar for. Jeg hadde en dårlig følelse av at hun ikke forsto når hun tråkket innenfor folks private liv, og jeg hadde en følelse av at målet helliger middelet for henne. Jeg hadde en klar følelse av at de menneskene hun skulle hjelpe, opplevde henne som en belastning. Da blir jo alt snudd på hodet. Jeg gikk og lurte på om hun var ganske grenseløs, sier han.”

KLAGEN:

Klager er Hege Storhaug på egne vegne, og for sin del spesielt på intervjuet med Gerhard Helskog 13. juni. Klageren anfører at hun ikke kjente til at Klassekampen hadde snakket med Helskog før hun så intervjuet på trykk, og ”ble med andre ord ikke forelagt mulighet for samtidig imøtegåelse”. Videre skriver klageren bl.a.:

”Påstandene er i stort gjentakelser av hva Helskog tidligere har gått ut med, og som han aldri har dokumentert, hvilket ikke er overraskende da påstandene ikke medfører riktighet. Hva Helskog måtte mene om meg og mitt arbeid, står han helt fritt til å fortolke selv. Problemet er at Helskog tyr til løgner om meg og mitt arbeid for å verifisere sin holdning.”

”Slik sett er det vel heller Helskog som opptrer ’ganske grenseløs’ overfor en tidligere medarbeider, jf. at han ’aldri (skal) ha noe med henne å gjøre igjen, og jeg kommer aldri til å stole på hvordan hun behandler folk’. Dette nivået kan ikke karakteriseres som annet enn fullstendig uanstendig personhets.”

”Helskog hevder at ’Det er kjent at hun fikk sparken hos oss. Det er noe med hvordan hun behandler folk og kilder.’ Denne såkalte oppsigelsen forteller mer om hvordan Helskog behandler folk, enn om meg. Kan Helskog for eksempel fremlegge noen oppsigelse? Sannheten er at jeg, fire timer før mitt engasjement opphørte, ble kastet på dør av Helskog i en harrang av udokumenterte og komplett uforståelige beskyldninger som jeg aldri fikk anledning til å imøtegå. (…) Klassekampen kunne slik sett etterspurt ’oppsigelsesgrunnene’, eventuelt oppsigelsen, heller enn ukritisk [å] gjengi Helskogs ’meninger’.”

”Helskog påstår jeg ’svir av og fornyer’ kildenettverk. Hvordan kan han dokumentere dette? Hvilken dokumentasjon har Klassekampen bedt om? Det var for øvrig nettopp mitt kildenettverk, kunnskap og erfaring som gjorde at jeg ble hyret inn i Rikets tilstand i 1999, og som bidro til at TV 2 kunne produsere en rekke program med stor suksess.”

”Påstanden om at jeg ’ikke klarte å verne om anonymiteten til kilder’, er en svært alvorlig beskyldning som Klassekampen burde bedt om dokumentasjon på. For hva er det han sikter til? Både Kadra Noor (som hun het i år 2000) og Saynab Mohamud, stod åpent frem i programmene om kjønnslemlestelse, og jeg jobbet i Rikets tilstand til uken etter det siste programmet var sendt. Hvilket vern av anonymitet skulle jeg således ha brutt?”

”Mye kunne være sagt om Helskogs påstander, men det upresise og udokumenterte nivået gjør det umulig å forholde seg [til påstandene]. Men dette forteller også at Klassekampen i sin artikkel ikke gjør noe for å få påstandene verken presisert eller dokumentert. De opptrer helt ukritisk.”

”Hvis Klassekampen hadde tatt seg bryet med å gjøre noe research, kunne de for eksempel funnet interessante opplysninger fra Helskog selv, som igjen kunne gitt avisen noen tanker om Helskogs mulige motiv, da han fremdeles, ni år etterpå, fortsetter det jeg opplever som en personforfølgelse av meg i full offentlighet.”

”Gitt de svært injurierende karakteristikkene av meg, burde ikke bare Klassekampen forelagt meg påstandene før de ble trykket. Klassekampen burde også etterprøvd de ukonkretiserte påstandene så langt det lar seg gjøre. Det er umulig å se annet enn at dette er et klassisk eksempel på énkildejournalistikk for å styrke hovedreportasjens tendensiøse omtale av meg og mitt arbeid.”

Klageren sikter her til hovedreportasjen med kritikk av Human Rights Service (HRS) i samme utgave av Klassekampen, og som parallelt er innklaget til PFU (sak 210/09). Avslutningsvis skriver hun:

”Min erfaring er at når min person kobles inn, kan det meste hevdes, noe som blant annet har ført til at noen oppfatter det som legitimt å gå til angrep på meg, både i ord og handling. Dette har gått så langt at min personlige sikkerhet er satt i fare, hvilket jeg har måttet ta konsekvensen av.”

Klageren viser til en rekke Vær Varsom-punkter som hun mener er overtrådt.

TILSVARSRUNDEN:

Klassekampen har avgitt et felles tilsvar til klagen fra HRS mot hovedreportasjene 13. og 16. juni (sak 210/09) og den foreliggende fra Hege Storhaug personlig på intervjuet med Helskog. Tilsvaret omhandler i hovedsak HRS-klagen, og berører i liten grad Storhaugs klagepunkter angående Helskog-intervjuet. Midt i fellestilsvaret heter det imidlertid:

”Vi tok kontakt med HRS og Hege Storhaug 11. juni, to dager før reportasjen kom på trykk, og frastilte hovedinnholdet i kritikken vi ville trykke. Som HRS skriver i klagen, valgte verken Rita Karlsen eller Hege Storhaug å gå inn i en intervjusituasjon med Klassekampen, men ga i stedet sitt tilsvar på e-post.”

”Ettersom det var umulig å få en intervjusituasjon der vi kunne forelegge HRS og Hege Storhaug alle anklager i større detalj, mener vi det er urimelig av Storhaug i ettertid å påberope seg at vi ikke har gitt henne tilsvarsrett, med konkret henvisning blant annet til Gerhard Helskogs kritikk.”

”Vi ønsket å forelegge henne alle konkrete påstander og anklager i saken, men det var ikke mulig… Det var også full anledning for Hege Storhaug og HRS til å imøtegå påstandene i dagene som fulgte. Vi holdt åpen linje for HRS, og sendte dem e-post og forsøkte å ringe daglig med beskjed om at de ville få kommentere alt vi trykket. I stedet for å kommentere våre artikler i Klassekampen, valgte de heller å gjøre det på sine egne nettsider…”.

Klageren har også latt sine kommentarer angående Helskog-intervjuet inngå i et felles tilsvar for begge klagesaker (210 og 211/09). Angående klagepunktet om manglende samtidig imøtegåelse av Helskogs utsagn, mener klageren at journalisten hadde ”full anledning til å henvende seg til Storhaug telefonisk og på e-post”.

”At vi skulle benytte spaltene i Klassekampen de påfølgende dagene til å svare på kritikk, faller på sin egen urimelighet: Klassekampen brøt prinsippet om samtidig imøtegåelse overfor Storhaug.”

Klassekampen har ikke hatt ytterligere kommentarer.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder et intervju i Klassekampen med TV 2-journalist Gerhard Helskog, i tilknytning til en større reportasje med søkelys på organisasjonen Human Rights Service (HRS). I intervjuet kommer Helskog med en rekke kritiske utsagn om HRS’ informasjonsleder Hege Storhaug, på bakgrunn av tiden hun arbeidet som researcher for
TV 2-programmet ”Rikets Tilstand”. Storhaug påklager at hun på forhånd aldri ble gjort kjent med Helskogs udokumenterte påstander, og dermed heller ikke fikk mulighet til samtidig å ta til motmæle mot det hun opplever som ”uanstendig personhets”.

Klassekampen viser til at klageren i sammenheng med den øvrige reportasjen om HRS i samme utgave, avsto fra å la seg intervjue, og at man derfor ikke fikk mulighet til forelegge henne alle anklager mer detaljert. På denne bakgrunn finner avisen det urimelig av klageren i ettertid å påberope seg at hun ikke er gitt samtidig imøtegåelsesrett.

Pressens Faglige Utvalg har forståelse for at klageren oppfatter det påklagede intervjuet som et frittstående personangrep, og omhandler forhold som ikke har noe med den øvrige kritikken av HRS å gjøre.

Etter utvalgets mening måtte redaksjonen forstå at uttalelsene til Helskog skilte seg fra det øvrige reportasjeinnholdet på en måte som ville ramme klageren personlig ekstra hardt. For utvalget framstår det som en selvfølge at hun spesifikt skulle vært kontaktet og forelagt den tidligere TV 2-kollegaens belastende utsagn om henne. Selv om klageren ikke ønsket å la seg intervjue om anklagepunktene i hovedreportasjen, men der valgte å svare skriftlig på vegne av HRS, kunne ikke dette uten videre bety at hun ikke ville snakke med Klassekampens medarbeidere om Helskogs særskilte kritikk av henne.

Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, der det blant annet heter: ”De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.”

Klassekampen har brutt god presseskikk.

Oslo, 26. januar 2010

Hilde Haugsgjerd,
Hans-Christian Vadseth,
Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen, Henrik Syse