Human Rights Service (HRS) v. Rita Karlsen/Hege Storhaug mot Klassekampen

SAMMENDRAG:

Klassekampen hadde lørdag 13. juni 2009 som hovedoppslag på førstesiden:

Uro i regjeringen for HRS-kritikk:
HUITFELDT PÅ KRISEMØTE OM STORHAUG

Henvisningsteksten lød:

”BEKYMRING: Barne- og familieminister Anniken Huitfeldt og statssekretær Lotte Grepp Knutsen møtte onsdag somaliske Amal Aden, forfatteren av boka ’Se oss’, for å drøfte en sterk kritikk av stiftelsen Human Rights Service (HRS) og informasjonsleder Hege Storhaug. Aden har også møtt i Arbeids- og inkluderingsdepartementet om saken.”

Inne i avisen ble to nyhetssider brukt på reportasjen, under stikktittelen ”Anniken Huitfeldt reagerer på beskyldninger om uetiske metoder” og hovedtittelen ”Metoder under lupen”. I ingressen het det:

”BLE VARSLET: Påstander om at stiftelsen Human Rights Service utnytter innvandrerjenter har vært tema for møter i to departementer denne uka.”

Og videre i brødteksten:

”Press, trusler, manipulering, ulovlig avlytting og betaling av kilder. Dette er noe av innholdet i anklagene som retter seg mot Human Rights Service (HRS), og som har fått alarmen til å gå i regjeringskvartalet.

Anklagene er framstilt av Amal Aden, forfatteren av boka ’Se oss’, som vekket stor oppsikt da den kom ut i august i fjor. Den gangen varslet Aden om rystende forhold som vold og overgrep mot barn, khat-misbruk og trygdemisbruk i somaliske miljøer. Nå varsler hun om forhold i en av landets mest toneangivende organisasjoner, som taler voldsutsatte innvandrerbarn- og kvinners sak, nemlig Human Rights Service.”

Under mellomtittelen ”Uetisk” fortsatte det:

”Aden hevder Hege Storhaug og organisasjonen bruker uetiske metoder i sitt arbeid. Blant annet skal de ha presset henne til å gjøre ting som er ulovlige.

Både Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) og Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) skal ha vært interessert i å få vite hva konflikten har bestått i, og etter det Klassekampen erfarer har det vært avholdt ett møte i BLD og mer enn et møte i AID, hvor metodene til Hege Storhaug og HRS har vært tema.

Etter det Klassekampen erfarer tar statsråd Anniken Huitfeldt (Ap) anklagene om uetiske metoder svært alvorlig. Statssekretær Libe Rieber-Mohn (Ap) skal også være klar over beskyldningene.”

Og under mellomtittelen ”Opplever det krenkende”:

”Dette er noe av det Amal Aden har varslet om:

* Unge innvandrerjenter skal ha blitt tilbudt tusen kroner for å si at de er omskåret, eller truet til å bruke hijab.
* Hege Storhaug skal ha sagt at hun har tatt lydopptak av Aden, og truet med at dette vil bli brukt mot henne.
* Aden skal ha blitt presset til å hente inn taushetsbelagt materiale fra barnevernet.
* Vedkommende skal også ha blitt presset til å gå ’undercover’ for å skaffe opplysninger, blant annet gjennom å late som om hun skal omskjære barna sine.
* Hun er også blitt oppfordret til å late som om hun er ’kommet tilbake til’ islam for å hente inn opplysninger fra moskémiljøer. Selv sier hun at hun aldri har forlatt religionen sin, og hun opplever det som krenkende at de tar det for gitt at hun vil ’utrydde islam’.”

Amal Aden er intervjuet, og uttaler bl.a. følgende:

”- De har sagt til meg: ’Du skal være vårt våpen i vår kamp for å utrydde islam’, sier Aden som mener seg mistolket av HRS.”

Klassekampen opplyser at Arbeids- og inkluderingsdepartementet har ansvar for tilskuddsordninger for organisasjoner som HRS, og håndterer spørsmål knyttet til deres virksomhet.
I en underartikkel med tittelen ”Statsstøtte har vært under press før” inngikk en beskrivelse av Hege Storhaugs bakgrunn som journalist/forfatter og hennes virke for HRS. Det ble samtidig referert til kritikk av ”metodene hennes” fra tre innvandrerjenter i 2004, og i et avsnitt het det:

”Amal Aden var i Somalia den gangen de tre jentene gikk ut, og hun kjenner dem ikke personlig. Men hovdetrekkene i hennes kritikk likner den som kom fra Saynab, Kadra og Nadia den gangen. Nemlig at HRS og Storhaug har en pågående og aggressiv tilnærming til innvandrerjenter i en sårbar situasjon.”

Ifølge avisen mottar HRS årlig 1,8 mill. kr. av offentlige midler. Det vises til at spørsmålet om fortsatt statsstøtte ble tatt opp også i 2004, som følge av kritikken fra de tre jentene.

I en underartikkel nr. 2, med tittelen ”Skal ha betalt kilder for å komme med sin historie”, het det ingressen:

”I dokumenter Klassekampen har innhentet som skriver seg fra 2004 kommer det fram at flere Hege Storhaug tidligere har jobbet med er kritiske til hennes metoder.”

I artikkelen vises det til to innslag i NRK Ukeslutt i 2004, om innvandrerjenters kritikk av HRS, og som Hege Storhaug klaget inn til PFU, uten å få medhold. Også en parallell PFU-klage mot VG, der Storhaug vant fram, omtales.

I ytterligere en underartikkel, med tittelen ”Hege Storhaug avviser all kritikk mot Human Rights Service”, ble det opplyst:

”Klassekampen har gjort flere forsøk på å forelegge kritikken fra Amal Aden direkte for informasjonsleder Hege Storhaug og daglig leder Rita Karlsen i Human Rights Service (HRS). De vil ikke kommentere saken i intervjus form, men Hege Storhaug har sendt følgende kommentar på e-post:

’Ingen påstander medfører riktighet. Hvem som helst kan fremsette grunnløse beskyldninger mot oss, det er ikke noe vi kan kontrollere. Samtidig bevitner oppslaget at det er for enkelt å få fremsatt slike beskyldninger i offentligheten. Ingenting etterprøves før avisen trykkes. Det interessante således blir å se hvem som i ettertid bruker denne feilinformasjonen, ut fra politiske og økonomisk motiv.

Hva gjelder hvem som gir informasjon til HRS, så kommenterer vi ikke dette, annet enn å understreke at vi blant annet forholder oss til pressens Vær Varsom-plakat, eksempelvis i kontakt med kilder, og vi har alltid grunnleggende anstendighet i front. På dette grunnlaget kan vi således verken bekrefte eller avkrefte eventuell kildeinformasjon knyttet til samarbeid med Amal Aden.’

’Det bør også bemerkes at det er interessant hvis regjering og departement mottar slik særdeles alvorlig informasjon, som deretter kjøres ut i media, uten at HRS er innbudt til møte i regjeringskvartalet eller er informert om dette på annen måte. Dette har vi opplevd før, og dette minner sterkt om metoder som benyttes i land vi ikke liker å sammenlikne oss med.

Både regjering og departement er for øvrig hjertelig velkommen til å besøke HRS sitt kontor når det måtte passe, der vi kan fremlegge håndfast dokumentasjon på et diametralt motsatt bilde av HRS sine arbeidsmetoder og etiske standarder. Denne gangen var vi nemlig føre var.’”

Tirsdag 16. juni 2009 fulgte Klassekampen opp saken med et nytt førstesideoppslag:

HRS sikret ”bevis” mot Amal Aden:
TOK ALLE SAMTALER PÅ BÅND

Denne gang lød henvisningsteksten:

”DOKUMENTERT: Human Rights Service (HRS) tok opp alle samtaler med sin tidligere medarbeider Amal Aden på bånd, ’fordi vi tidligere har erfart hvilke beskyldninger som kan komme’, sier daglig leder Rita Karlsen. Aden visste ikke om opptakene. Som dermed kan være ulovlige.”

Over to nyhetssider inne i avisen hadde reportasjen stikktittelen ”Human Rights Service innrømmer lydbåndopptak av Amal Aden” og hovedtittelen ”Uvitende om avlytting”. I ingressen het det:

”OVERVÅKING: Daglig leder i HRS Rita Karlsen sier hun på et tidspunkt bestemte seg for å dokumentere alle samtaler med Amal Aden på bånd. Aden sier hun ikke var orientert om overvåkingen.”

I brødteksten het det videre:

”I en kommentar på Human Right Service (HRS) sine hjemmesider innrømmer daglig leder Rita Karlsen at hun har tatt lydbåndopptak av Amal Aden: ’Etter at jeg tok Aden i feilinformasjon, bestemte jeg meg for å kunne dokumentere alle videre samtaler med henne, nettopp fordi jeg tidligere har erfart hvilke beskyldninger som kan komme. Det er vel ikke annet å si enn at jeg fikk rett, og lydopptakene eksisterer. Heldigvis.’ skriver Karlsen.

Dermed gir hun Amal Aden rett i en av påstandene hun kom med i lørdagens Klassekampen, hvor hun tok et oppgjør med organisasjonens arbeidsmetoder. Alle Adens påstander ble blankt avvist av informasjonsleder Hege Storhaug.

Ifølge Aden skal hun først ha fått vite om lydbåndopptakene i forbindelse med at hun ville avslutte samarbeidet med HRS.”

Avisen hadde innhentet kommentar fra professor i arbeidsrett Henning Jakhelln, som bl.a. uttaler:

”- Lydopptak av ansatt er tillatt i en del situasjoner, men det kreves saklig grunn, og at de ansatte er informert om at opptakene skjer. Å gjøre opptak av ansatte er et kontrolltiltak som de ansatte skal gjøres kjent med.”

Igjen vises det til HRS’ hjemmesider:

”Rita Karlsen hevder i sin kommentar at ’det er ikke ulovlige opptak’, uten å begrunne dette videre.”

Og avisen tilføyer:

”Det lyktes ikke Klassekampen i går å få Karlsen i tale for å uttale seg om lovligheten av opptakene. Derimot lyktes det oss å få tak i styreleder i HRS Carl August Ameln. – Dette er som du sikkert vet regulert i straffeloven § 145a. Der framgår det at lydopptak er lovlig av samtaler som du selv deltar i, uansett om de øvrige personer er informert eller ikke.”
”Aden på sin side hevder at hun ikke har noe å skjule. Hun mener organisasjonen ’avslører at de benytter seg av uetiske metoder’.” ” – Hvis de ikke hadde tillit til meg, hvordan kan det da ha seg at de ansatte meg?”

Videre het det bl.a. i noen avsnitt:

”Også Saynab Mohamud, som tidligere har samarbeidet med Hege Storhaug og Human Rights Service, har erfaring med HRS sin bruk av avlytting. – Jeg og mange andre som har vært borti dem. De truet oss med at de hadde lydopptak da vi gikk ut mot HRS for noen år siden, sier hun.”

”Journalist Eva Norderhaug har jobbet tett med både Saynab, Nadia og Kadra, som tidligere har gått kritisk ut mot HRS. (…) Hun gjenkjenner både kritikken mot HRS og reaksjonene organisasjonen nå kommer med. – Strategien deres er å mistenkeliggjøre disse jentene, og å blånekte på at noe kritikkverdig har skjedd. De slår hardt tilbake, og bruker jentenes vanskelige bakgrunn og oppvekst som en av forklaringene på at de går ut mot organisasjonen, sier hun.”

For øvrig reagerer Amal Aden på ”at HRS på sine nettsider nå kommer med detaljerte opplysninger om det som har vært et kort og hemmelig arbeidsforhold… på et tidspunkt da Adens identitet ikke var kjent”. ”- Jeg har kun hjulpet dem med å tolke fra somalisk til norsk. Jeg har ikke funnet jenter til dem, eller formidlet taushetsbelagt informasjon, sier Aden.”

Hun tilbakeviser også en påstand fra HRS om at Klassekampens oppslag har bidratt til å sette sikkerheten hennes i fare. ”- Artikkelen i Klassekampen var godkjent av meg.” Og Amal Aden tilføyer: ”- Hege Storhaug sier hun er en frihetskjemper, og så gjør hun det hun kan for å begrense friheten min.”

Ifølge avisen hadde det dagen før ikke lykkes å få kontakt med Hege Storhaug for kommentar.

I en underartikkel med tittelen ”Krever dokumentasjon av påstandene” het det at ”Arbeids- og inkluderingsdepartementet tar Amal Adens kritikk på alvor”, men ”ingenting skjer før Aden selv dokumenterer påstandene”. Statssekretær Libe Rieber-Mohn bekrefter imidlertid at HRS i sin tur vil få mulighet til å svare på beskyldningene.

KLAGEN:

Klagere er Rita Karlsen og Hege Storhaug, på vegne av Human Rights Service. De hevder at den første reportasjens bærende elementer baserer seg på ”udokumenterte og grove beskyldninger, samt beskyldninger av straffbar karakter” fra HRS’ tidligere ansatte Amal Aden. ”Disse beskyldningene suppleres med tidligere og lignende påstander fremsatt i offentligheten. Disse påstandene er avvist tidligere, blant annet ved at HRS skriftlig har dokumentert de feilaktige forholdene overfor Stortingets kontrollkomité.”

”I tillegg ble VG enstemmig dømt for å ha brutt god presseskikk i PFU i 2004 for en svært lignende reportasje som Klassekampen nå presenterer, der også nettopp den aktuelle VG-reportasjen er et bærende element. PFU anførte den gang at VG ikke hadde god nok dokumentasjon på de fremsatte påstandene, jf. PFU-sak 52-04.”(Kopi vedlagt).

”Klassekampens reportasje følger samme (journalistiske) metode som VG i 2004. Man tar sannhetsgehalten i påstandene for gitt, refererer dem ukritisk og bruker dertil tidligere tilbakeviste påstander som et styrkende argument. Ikke bare opptrer Klassekampen som et ukritisk mikrofonstativ overfor Amal Aden, hun fremstilles som en ’varsler’, og Klassekampen holder liv i usanne påstander om HRS generelt og Hege Storhaug spesielt.”

”Klassekampens ukritiske tilnærming kan eksemplifiseres ved en av hennes påstander, som dertil er en av de mest konkrete; nemlig at ’unge innvandrerjenter’ er ’tilbudt tusen kroner’ av HRS ’for å si at de er omskåret, eller truet til å bruke hijab’. Dette ville i så fall innebære at HRS bedriver en straffbar aktivitet. Men selv en slik alvorlig påstand ettergår ikke Klassekampen. Seriøs journalistikk ville ha avkrevd dokumentasjon på påstanden.”

”Videre er det interessant å forfølge påstanden i et målperspektiv: Ingen har ’stått frem’ via HRS og fortalt at de er ’omskåret’ eller ’truet til bruke hijab’. Hva skulle så HRS bruke slik, dertil betalt, ’informasjon’ til? Hadde HRS i noen sammenheng gjort bruk av slik informasjon, hvilket Klassekampen enkelt kunne ha etterprøvd hvorvidt vi har gjort, kunne man kanskje stille spørsmål ved hvordan den var innhentet.”

”Men siden vi aldri har gjort bruk av slik informasjon, burde påstanden i seg selv vekke kritisk nysgjerrighet. Dette er ikke en innfallsvinkel Klassekampen har valgt, de opptrer heller totalt ukritisk og refererer rett og slett Adens påstander uten at det fremkommer ett eneste kritisk spørsmål til henne.”

”Påstandene som rettes mot oss er ikke sanne, men de er like vanskelig å bevise som de er å motbevise. Derfor blir det da også usedvanlig viktig at journalister er særdeles kritiske overfor slike påstander. Men i Klassekampens reportasje velger man side, da ved at våre tidligere motsvar (jf. også Klassekampens vektlegging og ukritiske bruk av tidligere påstander) ikke tillegges samme vekt som påstandene.”

”Vi vil poengtere at Aden var en likeverdig ansatt i HRS, som arbeidet fra hjemmekontor, og med svært fritt spillerom. Hun var dertil ansatt på kodenavn for at hennes arbeid for HRS ikke skulle bli offentlig kjent, dette av sikkerhetsmessige årsaker for henne og barna. Slik sett er det en absurd situasjon at en som av sikkerhetsgrunner måtte ilegges en rekke ekstratiltak i sitt ansettelsesforhold fordi hennes arbeid i HRS ikke skulle gjøres offentlig kjent, nettopp går til media og slik sett blåser sin tilknytning til HRS.”

”HRS’ hensyn og tilrettelegging i Adens engasjement i HRS fremkommer både i ansettelseskontrakten og i lydopptak daglig leder Rita Karlsen til slutt så seg nødt til å gjøre av samtaler med Aden.” (Utskrift vedlagt.) ”Disse lydopptakene omtales i Klassekampen som ’ulovlig avlytting’ og som ’Hege Storhaug skal ha sagt at hun har tatt lydopptak av Aden, og truet med at dette ville bli brukt mot henne’.”

”Det problematiske med dette er at når Klassekampen tar kontakt og fremlegger noen av Adens påstander mot oss, er det faktisk vi som blir stående i en beskyttelsesrolle overfor Aden. Vi kunne således verken bekrefte eller avkrefte eventuelt samarbeid med Aden, da vi ikke kunne sette oss i en situasjon der vi tilkjennegjorde hennes arbeid for oss, nettopp av Adens sikkerhetsmessige grunner.”

”Dette prøvde vi å formidle til Klassekampen, både telefonisk og gjennom e-post til Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen, henholdsvis 11. og 12. juni 2009.”
”Vi fikk ikke noe gehør for dette i Klassekampen. Derfor valgte vi å ikke gå inn i en intervjusituasjon med Klassekampen, men å gi vårt tilsvar på e-post (som i sin helhet er gjengitt i Klassekampen). Til dette vil vi bemerke at vi på dette tidspunkt ikke kjente hele innholdet av reportasjen.”

”Man kan selvsagt stille spørsmål ved hvor moralsk det er å ta opp samtaler på bånd uten alle deltakernes viten eller i det minste spørre hva som er grunnen til at en slik beslutning var fattet, i særdeleshet når det gjelder en ansatt.”

”Hadde Klassekampen forelagt oss at det gjaldt lydopptak av samtaler med Aden, kunne vi også forklart at det var en beslutning fattet av daglig leder relatert til at Aden i flere omganger i tiden forut hadde kommet med foruroligende informasjon, både relatert til enkeltpersoner og organisasjoner, som vi fant svært tvilsom. (…) Hadde hun ren samvittighet, og var blitt så manipulert, truet og presset av HRS som hun hevder, da hadde hun vel heller ikke noe å frykte i forhold til lydopptak?”

”Det interessante er at nettopp lydopptakene dokumenter at Adens påstander er oppspinn fra ende til annen. Her fremkommer det faktiske samarbeidsforholdet, tonen mellom oss, Adens iver og engasjement for å fortsette prosjektet som planlagt til tross at Karlsen ønsker å stoppe det, samt Adens plutselige snuoperasjon (over telefon) med likevel å trekke seg ut av prosjektet (i underkant av en måded før tiden).”

”Hennes begrunnelse er helt og holdent knyttet til hennes egen og barnas sikkerhetssituasjon, hvilket Karlsen ikke bare uttrykker full forståelse for, hun støtter også Aden i beslutningen. Med andre ord er lydopptakene utvetydige: Aden verken presses til det ene eller andre, slik Klassekampen slår opp. Tvert om.”

”HRS vil i denne anledning ikke spekulere i Adens motiv, men vi stiller spørsmål ved hvorfor Klassekampen ikke etterspør hennes motiv, og hvorfor avisen eksempelvis ikke stiller dette åpenbare spørsmålet: Hvorfor ventet ’varsleren’ Aden i fire måneder etter avsluttet engasjement i HRS med å gå ut mot oss, når innholdet i påstandene er så alvorlige og graverende?”

”I sum stiller vi oss svært undrende til Klassekampens etiske grenser for publisering av grove og udokumenterte påstander om enkeltpersoner, og Klassekampens lite tilslørte fokus på HRS’ økonomiske statsstøtte. Dette ligner utvilsomt på ren propagandajournalistikk fra Klassekampens side.”

Videre stiller klagerne seg spørrende til om det var dekning for førstesidetittelen og innsideingressen 13. juni, siden det av reportasjen framgår at det ifølge Barne- og likestillingsdepartementet var Aden selv som ba om et møte. Klagerne viser til at det i reportasjen samtidig heter: ’Etter det Klassekampen erfarer, medfører det ikke riktighet at det var Aden som ba om dette møtet’. Skulle dette så bety at Klassekampens tillit til Aden er så ukritisk, at de mener departementet skulle lyge om hvem som tok initiativ til møtet 10. juni?”

”Det er vel dessuten åpenbart for de fleste at et møte, selv om det skulle være statsråder til stede, ikke har noen forhåndsgodkjenning av hva som blir sagt. Om Aden kritiserte, eller fremmet påstander om HRS i dette møtet, så kunne ikke departementet annet enn bekrefte det overfor Klassekampen. Men kan dette karakteriseres som ’krisemøte om Storhaug’?”

”Vi registrerer derimot at departementene ikke bekrefter noe ’krisemøte om Storhaug’ eller ’uro for HRS-kritikk i regjeringen’, men at Klassekampen ’erfarer’ at statsråd Huitfeldt tar anklagene svært alvorlig. Hva denne erfaringen består av, fremkommer ikke.”

Når det gjelder underartikkelen med tittelen ”Statsstøtte har vært under press før” 13. juni, viser klagerne til at opplysninger som framkommer, er ”dokumentert gjentatte ganger som feil”. ”Heller ikke dette ble vi forelagt for kommentar/samtidig imøtegåelse.”

Ifølge klagerne gjelder det samme underartikkelen med tittelen ”Skal ha betalt kilder for å komme med sin historie”. ”Vi vil i tillegg påpeke at tittelen i seg selv går lengre enn de uriktige påstandene som fremmes.”

”Vi finner det ekstra kritikkverdig at Klassekampen repeterer gamle grove påstander, en repetisjon vi mener underbygger vår påstand om at dette er kampanje mot oss, og ikke forsøk på å produsere etterrettelig informasjon av samfunnsmessig viktig karakter.”

I et eget klagebrev om den oppfølgende reportasjen 16. juni anser klagerne at avisen gir ”et feilaktig bilde av faktiske forhold”.

”For det første finnes det ingen dekning for at ’alle samtaler’ er tatt opp på bånd, og videre er avlytting noe annet enn å ta opptak av en samtale en selv deltar i, som verken er ulovlig eller avlytting. De faktiske forholdene handlet overhodet ikke om å avlytte Aden, eller ’overvåke’ henne, som hun siteres på i reportasjen.”

”Klassekampen benytter således en kommentar daglig leder Rita Karlsen har gitt på HRS’ hjemmesider, rights.no, for å bygge opp under denne reportasjen og de påstander som de fremsatte i reportasjen 13. juni. (…) I Karlsens kommentar på rights.no (vedlagt) formidles det åpent at det er tatt opp samtaler med Aden… Hvorvidt dette kunne skape noen arbeidsrettsmessige følger, knyttet til at samtalene ble ført med en kollega, har daglig leder Karlsen aldri avvist, men vi har avvist at det har noe med ulovlig avlytting å gjøre.”

”Dermed blir Klassekampens bruk av ’innrømmelser’ og ’uvitende om avlytting’ en feilaktig fremstilling, ensidig benyttet som om Aden har hevdet noe riktig, som vi skal ha avvist. Jf. Klassekampens fremstilling: ’Dermed gir hun Amal Aden rett i en av påstandene hun kom med i lørdagens…’.”

”Reportasjen bærer videre preg av at Aden og andre får fortsette å fremsette løgner, uten at dette forsøkes etterprøvd. For eksempel hevder Aden at ’Jeg har kun hjulpet dem (HRS, vår merknad) med å tolke fra somalisk til norsk.’ Klassekampen kunne enkelt sjekket dette opp ved å be Aden om innsyn i hennes ansettelseskontrakt med HRS. I kontrakten eksisterer et eget punkt om hva som var hennes arbeidsoppgaver, og det står ikke et ord om tolking.”

Klagerne stiller seg likeledes kritisk til at Saynad Mohamud trekkes inn som ”sannhetsvitne”. ”Igjen brukes begrepet ’avlytting’, og uten at intervjuobjektet blir stilt noen kritiske spørsmål.” Tilsvarende innvendinger har klagerne mot ukritisk bruk av Eva Norderhaug som kilde.

”Vi vil også benytte anledningen til å vise til den noe forunderlige sidereportasjen med et intervju [med] statssekretær Libe Rieber-Mohn. Her heter det at Rieber-Mohn forventer dokumentasjon fra Aden før departementet iverksetter noen tiltak, altså et reaksjonsmønster som Klassekampen selv burde fulgt før de starter sin reportasje-serie…”. ”Dette bevitner at Klassekampen ikke har noen dokumentasjon på Adens påstander, før de selv slår dem stort opp.”

Samlet anser klagerne at Klassekampen med sine førstesideoppslag og reportasjer har brutt med en rekke punkter i Vær Varsom-plakaten.

TILSVARSRUNDEN:

Klassekampen skriver innledningsvis generelt om bakgrunnen for sine reportasjer:

”I sitt arbeid mot kjønnslemlestelse og andre grove overgrep mot jenter i innvandringsmiljøene har HRS ved flere anledninger gjort overtramp i forhold til sine informanter, som naturlig nok står i en svært sårbar situasjon, ikke minst i forhold til sitt eget miljø.”

”Mange som har vært informanter for HRS, eller som HRS har hatt kontakt med på annen måte, føler etter hvert at de mister sin egen integritet, de mister kontrollen over sine egne historier, de blir på en måte ’spist opp’ av HRS. De opplever et utilbørlig press om å bryte mer fundamentalt med sitt miljø og/eller familie enn det de i utgangspunktet har ønsket. Når så informantene forsøker å løsrive seg, opplever de at represaliene kan bli harde.”

”Gjennom arbeidet med denne saken, er vi av den oppfatning at HRS, i stedet for å beskylde alle og enhver for å være løgnere, bør gå i seg selv for å se om det er noe i deres egen arbeidsform som bør endres. I all beskjedenhet mener vi det ville ha styrket både organisasjonen og saken.”

”Man kan selvfølgelig si at alle disse sakene der innvandrerjenter forteller at de føler seg misbrukt av HRS er oppspinn, løgner eller uttrykk for bevisste bakvaskelseskampanjer, men vi har under arbeidet med denne saken blitt overbevist om at det er hold i påstandene om at forholdet mellom HRS og informantene ikke oppleves som sunt og holdbart.”

”Vi synes også etterspillet etter Klassekampens innledende reportasje 13. juni viser en type hensynsløshet, som kanskje er forståelig ettersom det er Human Rights Service som kritiseres, men som likevel er kritikkverdig.”

”I Klassekampens første reportasje hadde vi valgt ikke å skrive om Amal Adens konkrete ansettelsesforhold i HRS, for ikke å utsette henne for unødvendig fare i forhold til miljøer som eventuelt ville ’hevne seg’ på henne hvis de fikk mistanker om at hun hadde jobbet for å avdekke kjønnslemlestelse i somaliske miljøer.”

Avisens redaktør bekrefter telefonsamtale med og epost fra Hege Storhaug hhv. 11. og 12. juni, angående en rapport om politianmeldelser som HRS 15. juni ville legge fram. ”Disse opplysningene… var et avgjørende argument mot å offentliggjøre Adens tidligere arbeidsforhold i HRS, nettopp av frykt for represalier.”

”Hege Storhaug skrev at ’en omtale av at HRS har samarbeidet med Aden (vil) vil sette henne og barna hennes i stor fare, grunnet de svært alvorlige forholdene som ligger anmeldt hos politiet. Hvis dere likevel velger å kjøre en sak på dette, kan vi derfor ikke gi noen som helst kommentar som bekrefter eller avkrefter samarbeidet’, skrev hun.”

”Til tross for dette valgte likevel HRS selv å offentliggjøre Amal Adens arbeidsforhold til HRS på sine nettsider etter at Klassekampens første reportasje hadde stått på trykk, selv om organisasjonen altså mente dette satte hennes liv i fare.”

”Vi kan forstå at HRS var i en presset situasjon og ønsket å forsvare seg, men tatt i betraktning hvilken utsatt sikkerhetssituasjon HRS mente Amal Aden befant seg i, virker likevel denne ’outingen’ svært uoverveid, grensende til kynisk. Vi tror denne typen brutalitet fra HRS sin side når organisasjonen føler seg presset, er en viktig faktor i den kritikken tidligere støttespillere, inkludert Amal Aden, har kommet med mot organisasjonen.”

”Også avlyttingen av medarbeidere med tanke på at lydbåndopptakene skal brukes senere, i tilfelle informantene ’hopper av’ eller ’svikter’ Rita Karlsen og Hege Storhaug, gir en forklaring på hvorfor så mange tidligere informanter føler seg ’brukt’ av HRS.”

”I vår reportasje 13. juni valgte vi å gjengi de av Amal Adens anklager mot HRS som var grunnlaget for møtene som ble holdt i Barne- og likestillingsdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet. (…) Klassekampen har så langt det har vært mulig brukt flere forskjellige kilder for å dokumentere innholdet i anklagene, selv om det ligger i sakens natur at det i alle tilfeller ikke lar seg gjøre fullt ut. Fordi det er snakk om spørsmål som bare Amal Aden og Human Rights Service kan kjenne til i detalj.”

”Vi har valgt å basere saken på den åpne kildens troverdighet, kombinert med andre kildeutsagn og skriftlig HRS-materiale vi har fått tilgang til. (…) Vi valgte likevel å publisere alle anklagene i sin sammenheng, for å gi et helhetlig bilde av hva kritikken fra Aden handlet om… Det at disse anklagene var lagt fram på møter i departementene og ble diskutert der, var en selvstendig journalistisk grunn som veide til fordel for publisering.”

”Vi vurderer Aden som en klassisk varsler, som har vært vitne til og fått kjennskap til forhold i en organisasjon, som hun mener det er etisk riktig å gå videre med. (…) De fem påstandene vi endte opp med å trykke 13. juni var bare en liten del av et større bilde. Vi satt på opplysninger om grovere forhold, som vi ikke trykte, fordi vi ikke hadde tilstrekkelige åpne kilder.”

”Vi snakket med til sammen seks forskjellige innvandrerjenter, helt uavhengig av Amal Aden, som har hatt kontakt/samarbeid med HRS. Deres opplysninger var med på å sannsynliggjøre Amal Adens opplysninger. Vårt inntrykk av Aden er at hun er en svært troverdig kilde, og vi finner det fullstendig urimelig når HRS påstår at ’samtlige andre påstander’ (i tillegg til de HRS avviser i klagen) er uttrykk for ’oppspinn og vrengebilder’.”

”Når det gjelder tilsvarsretten skriver HRS at de ikke kunne uttale seg fordi de hadde en ’beskytterrolle’ i forhold til Aden. Nå viste det seg at denne ’beskytterrollen’ ikke var så mye verdt likevel, men vår vurdering var at vi ikke kunne la være å publisere saken, selv om HRS ikke ville kommentere påstandene og innholdet i anklagene i detalj, slik vi ønsket og inviterte til.”

”Ettersom det var umulig å få en intervjusituasjon der vi kunne forelegge HRS og Hege Storhaug alle anklager i større detalj, mener vi det er urimelig av Storhaug i ettertid å påberope seg at vi ikke har gitt henne tilsvarsrett…”.

”Det var også full anledning for Hege Storhaug og HRS til å imøtegå påstandene i dagene som fulgte. Vi holdt åpen linje for HRS, og sendte dem e-post og forsøkte å ringe daglig med beskjed om at de ville få kommentere alt vi trykket. I stedet for å kommentere våre artikler i Klassekampen, valgte de heller å gjøre det på sine egne nettsider…”.

”HRS’ påstander om at lydbåndopptakene av Amal Aden dokumenterer at hennes påstander er ’oppspinn fra ende til annen’, kan vi ikke se at det er noen grunn til å feste lit til. Ingen av oss har noen som helst mulighet til å kontrollere hvilke lydbåndopptak som finnes og hvilke av dem HRS har valgt å offentliggjøre. Det kan også være samtaler som ikke er tatt opp.”

”Når det gjelder vår framstilling av møtene i Barne- og likestillingsdepartementet, hevder HRS at de ikke kan karakteriseres som ’krisemøte’ og at det ikke er riktig at det var ’uro i regjeringen’. Slik vi oppfattet situasjonen, etter kontakt med flere kilder, var det mange i departement og regjering som var informert, og kritikken fra Amal Aden ble tatt alvorlig av regjeringen, noe statssekretær Libe Rieber-Mohn også bekrefter i vårt intervju med henne 16. juni.”

”Når det gjelder HRS’ påstander om at Klassekampen ukritisk videreformidler tidligere påstander framsatt i offentligheten, påstander som er gjendrevet og dømt i PFU, er det grunn til å påpeke at Klassekampen i vår første reportasje nøyaktig gjengir og beskriver utfallet i PFU.”

Angående tilleggsklagen som gjelder den oppfølgende reportasjen 16. juni, anser redaktøren at ”man kan mene hva man vil om” bruken av begrepene ”avlytte” og ”overvåke”. Han viser imidlertid til hva Rita Karlsen selv har skrevet om formålet med opptakene på HRS’ hjemmesider, og dessuten til hva professor Henning Jakhelln uttalte til avisen i sakens anledning.

Klagerne fastholder i sitt tilsvar avvisningen av ”alle påstander og kritiske punkter fra Amal Aden som ’løgner’”, og reagerer på at Klassekampen ”velger å tro” på sin kilde ”heller enn å dokumentere Adens påstander”. Klagerne noterer seg dessuten at avisen ”fortsetter… å fremsette påstander om HRS’ arbeid og forhold til ’informanter’, og hva disse informantene angivelig skal ha opplevd. Klassekampen kan hevde at det er deres oppfatning at HRS bedriver det vi beskyldes for, men påstandene har aldri vært, og vil aldri forbli, annet enn løgn.” ”HRS har kritisert Klassekampen for ikke å være kildekritiske nok og for å ha for lemfeldige krav til dokumentasjon, hvilket antakelig også er forklaringen på hvorfor de ikke selv avdekker at de publiserer fullstendig gal informasjon om en organisasjon og navngitte personer. (…) Vi kan ikke godta at et medium i Norge ’velger’ hvem de vil stole på og slik fullstendig overser informasjonen fra den andre part i saken.”

”Hvis det eksisterer kildegrunnlag som ikke er offentliggjort, kan vi vanskelig forholde oss til disse… Men hvordan vet Klassekampen at disse innvandrerjentene har hatt noen tilknytning til HRS? Og hvordan vet Klassekampen at ’skriftlig HRS-materiale’ de har fått tilgang til, er autentisk?”

Når det gjelder Klassekampens skepsis til innholdet i lydopptakene, finner klagerne denne forstemmende. ”Men de foretar igjen et valg; de kan ikke se at det er noen grunn til å feste lit til hva HRS forteller.”

Videre finner klagerne argumentasjonen ”mildest talt syltynn” når avisen begrunner hvorfor man ikke ønsket å tilkjennegi Adens arbeidstilknytning til HRS. Klagerne viser her til at ”Aden i samme artikkel retter særdeles alvorlige påstander om oss og vårt interne arbeid, hvilket arbeid hun påstår hun har blitt presset til å utføre for oss, og helt klart tilkjennegir at hun har arbeidet i HRS.” Og klagerne spør: ”Hvilken tilknytning til HRS hadde Klassekampen tenkt at dette ga Aden?”

”At Klassekampen således mener vi gjennom en artikkel 13. juni på hjemmesiden, altså samme dag som reportasjen i Klassekampen stod på trykk, viser hvor ’kyniske’ vi er, da vi påpekte at Klassekampen blåser vår kilde, sier noe om Klassekampens vurdering.”

”At HRS ikke ’ønsket å kommentere påstandene og innholdet i anklagene i detalj’, medfører ikke riktighet. I e-poster mellom Storhaug og Brandvold (journalisten; sekr. anm.), fremkommer det at Storhaug avventer alle anklagene denne aktuelle dagen før det sendes et tilsvar.” (Utskrift av e-korrespondansen vedlagt). ”At vi skulle benyttet spaltene i Klassekampen de påfølgende dagene til å svare på kritikk, faller på sin egen urimelighet: Klassekampen brøt prinsippet om samtidig imøtegåelse overfor Storhaug.”

”Vi vil også bemerke dette: At vi valgte å ikke gå inn i en muntlig intervjusituasjon, men forholde oss til det skriftlige ordet som vi har kontroll på, handler om manglende tillit til Klassekampens evne til å opptre redelig overfor oss.”

”Avslutningsvis vil vi kommentere noe ’interessant’ i Klassekampens tilsvar, nemlig at de hevder at de bare publiserte en del av påstandene som ble fremmet om HRS, og at de satt på ’opplysninger om grovere forhold’. Det ’interessante’ med dette er at det er nøyaktig det samme som VGs redaktør repliserte i sitt tilsvar, da vi klaget VG inn i 2004.”

”For oss forteller dette at ryktene om og påstandene som fremsettes mot HRS mildt sagt er grenseløse, for skal noe være ’grovere’ enn det som allerede er publisert, burde det etter vår oppfatning ytterligere bidra til å skjerpe den journalistiske kritiske sansen.”

Klassekampen kar ikke hatt ytterligere kommentarer.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder to førstesideoppslag med tilhørende reportasjer i Klassekampen, på basis av sterk kritikk av Human Rights Service (HRS) fra norsk-somaliske Amal Aden etter å ha arbeidet for organisasjonen. Nyhetsmessig tok avisen utgangpunkt i nylig avholdte møter i berørte departementer som følge av innvandrerkvinnens påstander.

HRS påklager primært at Klassekampen i sin første reportasje ukritisk har basert seg på Adens ”udokumenterte og grove beskyldninger”, herunder om forhold ”av straffbar karakter”. Det reageres videre på at avisen samtidig har trukket inn andre lignende påstander som klagerne tidligere har avvist og skal ha dokumentert som feilaktige, både om organisasjonen generelt og HRS’ informasjonsleder Hege Storhaug spesielt. Klagerne viser for øvrig til at flere deler av reportasjen ikke ble forelagt dem for samtidig kommentar.

Når det gjelder avisens andre oppslag knyttet til Amal Aden, finner klagerne det kritikkverdig at lydopptak av samtaler HRS-ledelsen har hatt med henne, urettmessig blir mistenkeliggjort som ulovlig avlytting og overvåking av en ansatt. I den sammenheng mener klagerne for øvrig at opptakene nettopp viser at Adens påstander er ”oppspinn fra ende til annen”.

Klassekampen forsvarer de påklagede reportasjene fullt ut, og anfører at man bevisst valgte å basere seg på Amal Adens troverdighet, kombinert med andre kildeutsagn. Avisen mener ellers det ligger i sakens natur at ikke alle anklagene mot HRS lar seg dokumentere fullt ut. Det at hovedkildens anklager ble lagt fram på møter i to departementer, var ifølge Klassekampen en selvstendig journalistisk grunn som veide til fordel for publisering. Avisen mener ellers å ha oppfylt klagernes rett til samtidig imøtegåelse ved å ta inn deres egen skriftlige redegjørelse i reportasjen, siden de ikke ønsket å la seg intervjue.

Pressens Faglige Utvalg vil sterkt understreke hvilke strenge krav til kildekritikk som må stilles når det framsettes alvorlige beskyldninger som ikke lar seg dokumentere, og som den angrepne part vanskelig kan ta til motmæle mot på en overbevisende måte. Utvalget viser her generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2.

I det påklagede tilfellet legger utvalget imidlertid til grunn at redaksjonen har gjort en grundig vurdering av hovedkildens troverdighet, og derfor vanskelig kan klandres for ikke ha vært tilstrekkelig kritisk. Ut fra dette anser utvalget at redaksjonen hadde legitime journalistiske grunner til å ta den norsk-somaliske kvinnens anklager på alvor, noe avisen også fikk bekreftet at myndighetene gjorde etter møtene som omtales.

Utvalget finner det videre godtgjort at hovedpunktene i kvinnens påstander ble forelagt klagerne, og at det var deres eget valg når de ikke ville la seg intervjue, men i stedet svarte skriftlig. Slik utvalget vurderer det, har avisen så langt, i henhold til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, oppfylt sin plikt til å la den angrepne part komme samtidig til orde. Derimot kan ikke utvalget se at klagerne er blitt forelagt alle forhold som omtales i underartikler, noe som med fordel burde vært gjort. Det framkommer imidlertid i en av artiklene at klagerne tidligere har tilbakevist lignende anklager, og i ett tilfelle også fått medhold i PFU.

Hva oppslaget om ”avlytting” og ”overvåking” angår, må utvalget gi klagerne rett i at avisen her har gått langt i å skape inntrykk av at de har foretatt seg noe lovstridig. Utvalget finner det imidlertid formildende at spørsmålet om lovligheten av lydopptakene blir nyansert i selve reportasjen, der også representanter for HRS klart får bestride antydningene om lovbrudd.

For øvrig er det utvalgets oppfatning at klagerne, med sitt kraftige engasjement i den offentlige debatten om innvandrerspørsmål, må tåle å få et sterkt kritisk søkelys på seg. Selv om mediene selvsagt er forpliktet til å overholde alle presseetikkens kjøreregler i enhver sammenheng, kan ikke utvalget i denne saken se at avisen har gjort seg skyldig i overtramp.

Etter en samlet vurdering finner utvalget at Klassekampen ikke har brutt god presseskikk.

Oslo, 26. januar 2010

Hilde Haugsgjerd,
Hans-Christian Vadseth,
Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen, Henrik Syse