Marius Maaseide (og Sindre Nakken) mot Dagbladet

PFU-sak 261/08


SAMMENDRAG:

Dabladet hadde i mars 2008 – i likhet med norsk presse for øvrig – bred dekning av rasulykken i Ålesund, der fem mennesker omkom da en boligblokk ble truffet. 27. mars, dagen etter ulykken, brakte Dagbladet en ramme med tittelen «Disse er savnet». Her het det bl.a.:

«* 35 år gammel mann fra Ålesund. På vegne av familien sendte to av hans venner i går ut en melding til pressen. – Han er blant de savnede og fryktes omkommet, skriver de der.»

Påfølgende dag, 28. mars, presenterte Dagbladet et flyfoto av huset etter kollapsen, under tittelen «Her bodde de i dødsblokka». I spaltene på hver side av flyfotoet presenterte avisen beboerne med korte tekster og halvspaltede portrettbilder. En av de avbildede ble omtalt slik:

«1. ETASJE TIL VENSTRE I BLOKKA: Ronny Bogen Vike (35). Savnet.»

KLAGEN:

Klagere er Marius Maaseide og Sindre Nakken, med samtykke fra avdøde Ronny Vikes far på vegne av nærmeste familie. Klagen gjelder primært Dagbladets bildepublisering av den omkomne 35-åringen 28.03.08, dvs. to dager etter rasulykken. I klagebrevet heter det:

«Familie og venner til de som da hadde status som savnet, opplevde bare timer etter ulykken stor pågang fra media, der ønske om foto, personbeskrivelser og reaksjoner ble etterspurt.»

«Foreldrene til Ronny Vike – samt hans nærmeste vennekrets – var konsekvent avvisende til dette fra første kontakt med media – også til Dagbladets journalist som tok kontakt med undertegnede første gang 26. mars kl 16:45. Den 26. mars kl 18.00 sender undertegnede på vegne av Ronny Vike sine foreldre en e-post til samtlige større nyhetsredaksjoner der vi ber om at det ikke publiseres bilde og utfyllende omtale av Ronny Vike. (vedlegg 2).»

«Den 27. mars kl. 1400 blir navnene på de savnede offentliggjort på en pressekonferanse holdt av Politiet og Ålesund Kommune sitt kriseteam.»

«I forkant av pressekonferansen informerer politiet de fremmøtte journalistene at der ikke blir frigitt passfoto av de savnede etter ønske fra samtlige pårørende. Det blir også henstilt til media om å ikke publisere bilder av de savnede etter ønske fra de pårørende.»

«Den 27. mars kl 20:42 sender undertegnede en ny e-post der vi presiserer innholdet av e-posten sendt dagen før. (vedlegg 3). Den 28. mars trykker Dagbladet på side 10 i sin papirutgave et bilde av Ronny Boger Vike.»

«For Ronnys foreldre var dette en svært stor belastning. Det handler ikke om bildestørrelse eller bildeutsnitt, men om å ikke bli lyttet til i en allerede ubeskrivelig fortvilt situasjon. Dagbladets opptreden ble således oppfattet som et rent maktovergrep.»

«Vi mottok aldri noe svar fra Dagbladet, heller ikke noe informasjon om at de kom til å trykke bilde av Ronny Vike, og i forhold til andre riks- og regionale medier hadde vi aldri noen dialog med Dagbladet i etterkant av ulykken.»

«Den 27. mars skriver Dagbladet på side 12 (vedlegg 5) i en oversikt over de savnede: ”35 år gammel mann fra Ålesund: På vegne av familien sendte to av hans venner i går ut en melding til pressen. – Han er blant de savnede og fryktes omkommet, skriver de der”.»

«Den 28.03.2008 kl 16:31 publiseres en artikkel på journalisten.no med tittelen Burde ventet med savnet-bilder (vedlegg 6). I denne artikkelen står følgende: ”Etikkredaktør Lars Helle bekrefter at Dagbladet var kjent med de pårørendes ønske om å slippe å se bilder av de savnede i mediene.” Dagbladets kjennskap til de pårørendes ønsker generelt og Ronny Vikes pårørende spesielt kommer tydelig frem i disse to artiklene.»

Klagerne «kan ikke se at Dagbladet hadde noen berettiget grunn til å trykke bilde av Ronny Vike». Etter klagernes mening finnes det «ingen årsaker som kan ligge til grunn for at offentlighetens interesse skal gå foran de pårørendes ønske i denne sak». Ut fra dette anser klagerne at Dagbladet har brutt Vær Varsom-plakatens punkt 4.6.

TILSVARSRUNDEN:

Dagbladet bestrider ikke at avisen var kjent med anmodningen fra familien Vikes støttegruppe når det gjaldt bildebruk og annen utfyllende omtale av Ronny Vike. Imidlertid mener avisen at den under de aktuelle forholdene ikke kunne legge avgjørende vekt på anmodningen.

«Det er i dette krysningspunktet at sakens presseetiske dilemmaer befinner seg. Hva er de etiske kjørereglene for bruk av navn og bilde på ofre i ulykker av nasjonal karakter? Hvor går grensen for den offentlige og den private sfæren, og hvem har det siste ord når den skal defineres? Har pårørende et veto i slike spørsmål, eller må mediene foreta en helhetsvurdering hvor de pårørendes synspunkter og følelser er en del av beslutningsgrunnlaget?»

Avisen påpeker at bildet av Ronny Vike var plassert nederst på side 10. «Utsnittet er en halv spalte, det absolutt minste billedformatet i Dagbladet og fleste andre aviser. Teksten i tilknytning til bildet er så kort og nøktern som det er mulig…». Dagbladet utrykker respekt for klagernes synspunkt når de hevder «at belastningen på Ronny Vikes foreldre ikke handler om billedstørrelse eller billedutsnitt, men om ikke å bli lyttet til i en fortvilet situasjon». Likevel mener avisen at den konkrete bruken av bildet har relevans for vurdering av klagen.

«Den nøkterne presentasjonsformen forteller at denne saken ikke handler om å jage etter sensasjoner og profitthensyn, men om en reell grenseoppgang når det gjelder identifisering av ulykkesofre som har betydning for alle typer medier.»

Også Dagbladet viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.6, der det blant annet heter: «Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet.» «Kravet om at de pårørende skal være underrettet av offentlig myndighet før publisering, er å oppfatte som absolutt, i hvert fall under normale forhold og innenfor rimelig tid.»

«I denne saken brakte Dagbladet bilde av Ronny Vike dagen etter at hans identitet var offentliggjort på politiets pressekonferanse, og seinere samme dag i ulike elektroniske medier. Denne handlingen er isolert helt i overensstemmelse med gjeldende norm i slike spørsmål. Når offentlig myndighet har varslet pårørende eller omkomne i ulykker eller kriminalsaker, kan mediene identifisere disse uten å be om etterlattes tillatelse.»

Dagbladet viser til at det sjelden blir satt spørsmålstegn ved denne praksisen, «heller ikke ikke i tidligere PFU-uttalelser». Det vises spesielt til utvalgets uttalelser i sakene 098 og 099/07 (vedlagt).

Slik Dagbladet ser det, er det spesielle i den foreliggende saken at de etterlattes støttegruppe aktivt rykket ut og ba om at mediene avsto fra bruk av bilde eller «utfyllende omtale». «Spørsmålet blir da om dette i seg slev må innebære at mediene avstår fra slik publisering. Her kan siste ledd i [Vær Varsom-]punkt 4.6 tenkes å komme inn i bildet (”Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse”).»

«Ingen vil bestride at de etterlatte i forbindelse med Ålesund-ulykken trolig befant seg i sjokk, krise eller dyp sorg. Derfor er det også lett å slutte at det enkleste ville være å etterkomme anmodningen fra støttegruppa, slik de fleste medier også gjorde. Det spørsmålet PFU må ta stilling til er likevel om hvordan forholdet mellom dagens hovedpraksis (bruk av navn og bilde) skal veies opp mot pårørendes ønsker.»

«I denne saken forelå det etter vår mening ikke informasjon som tilsa at Dagbladet hadde en presseetisk forpliktelse til å etterkomme anmodningen fra støttegruppa. (…) Slik Dagbladet ser det kan en slik anmodning – uten utfyllende opplysninger – ikke være tilstrekkelig til å fravike medienes hovedpraksis i saker som denne. Det gjelde i særlig grad når identifiseringen ikke på noen måte kan sies å være krenkende.»

«Klagen utvider spørsmålet om ofrenes identifisering ved at den begrunnes med hensynet til de etterlatte. Det legges til grunn at publiseringen av bildet av Ronny Vike – uavhengig av størrelse eller plassering – er en så stor belastning at andre hensyn må vike. Sett utenfra er det selvsagt umulig å bedømme hvordan et slikt bilde påvirker de etterlattes sorgsituasjon. Heller ikke klagen gir noen nærmere innsikt i det. Uansett må saken vurderes ut fra den informasjon som forelå da offentlig identifisering fant sted og Dagbladet valgte å bruke bildet.»

Klagerne etterlyser Dagbladets kriterier for å gi boligkollapsen status som en ulykke av «nasjonal karakter». «Slik vi oppfatter det, er det nettopp den voldsomme mediedekningen som skaper denne ”nasjonale” statusen, der de sentrale myndighetenes engasjement er en konsekvens av mediedekningen – ikke årsak til den. (…) I ulykken i Ålesund var ingen av de omkomne offentlig kjente personer, og ingen av dem hadde noen tilknytning til ulykkesforløpet eller til ulykkens årsaker som ble avdekket senere. Vi kan vanskelig se Dagbladets behov for å løfte disse personene ut av den private sfære og inn i den offentlige.»

«I de konkrete PFU-sakene som Dagbladet viser til (099-07 og 098-07) oppfatter vi en vesentlig forskjell fra vår sak. Det fremkommer ikke noe sted i saksdokumentene at der har vært en aktiv kontakt fra klagers side før publisering av de omtalte bildene. Vi anser Dagbladets henvisning som lite relevant i denne sammenheng, da saksforløpet tydelig er forskjellig.»

«Dagbladets henvisninger til den hovedpraksis som brukes av pressen skiller seg vesentlig fra denne sak, da hovedpraksis – etter vårt skjønn – ikke tar høyde for pårørende som en aktiv part før identifisering og/eller eventuell publisering.»

Og videre om anmodningen om å avstå fra bildebruk for Ronny Vikes del:

«Dersom Dagbladet opplevde at de manglet informasjon om årsakene, hvorfor tok de aldri kontakt med oss for å prøve å skaffe denne informasjonen? En slik handling ligger vel godt definert i de journalistiske prinsipper som Dagbladet arbeider etter? (…) Dersom Dagbladet hadde vanskeligheter med å tolke at de pårørendes ønsker var personlig motivert, burde de tatt kontakt med oss for eventuelle avklaringer. Vi opplever her et forsøk fra Dagbladets side på å skjule slett journalistisk håndverk med å legge dette ansvaret over på oss.»

Slik klagerne oppfatter det, forsøker Dagbladet å få PFU til å se bort fra siste setning i Vær Varsom-punkt 4.6 («Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse»), og dermed «snu problemstillingen på hodet».

«Konsekvensen av en fellende dom [i PFU] er etter vårt skjønn at dersom pårørende til ofre ved ulykker aktivt kontakt med pressen før en identifisering/publisering, bør pressen i henhold til pkt 4.6 gå i dialog med de pårørende. Om utfallet av en slik dialog er publisering av bilde/omtale eller ikke, vil selvfølgelig være en redaksjonell vurdering. Vår erfaring i denne saken er at dette allerede er praksis i norske medier, med unntak av Dagbladet.»

Dagbladet skriver i sin sluttkommentar:

«Etter vår oppfatning eksisterer det generelt ikke noe presseetisk krav om at dødsulykker må ha en slags nasjonal status for eventuelt å berettige bruk av navn og bilde i mediene. Vi minner om at så godt som alle dødsulykker, herunder trafikkuhell, som regel omtales med navn og bilde i lokal- og regionpressen. Den målestokk klagerne legger til grunn, er nokså ubrukelig i et land som Norge hvor lokale begivenheter dekkes tett og intimt fordi menneskene lever nært på hverandre. (…) Vi mener det var anledning til å publisere bilder av ofrene uansett om hendelsen var av nasjonal karakter eller ikke.»

«Det er etter vårt syn ingen tvil om at hovedregelen i norsk presse er at bilde av omkomne kan publiseres uten samtykke fra pårørende, men først etter at disse er varslet om ulykken eller dødsfallet. Klager[ne] synes å mene at støttegruppas utspill i seg selv skulle sette dette til side.»

«Klagerne bebreider Dagbladet at avisa ikke gjorde mer for å gjøre seg kjent med bakgrunnen for ønskene fra de pårørende. Vi benekter ikke at mediet skal prøve å gjøre seg kjent med bakenforliggende årsaker til spesielle ønsker i situasjoner som den aktuelle, men vil peke på at det finnes begrensninger det også må tas hensyn til. (…) Terskelen for å bli oppfattet som invaderende er lav.»

«Dagbladet trekker selvfølgelig ikke i tvil betydningen av pkt. 4.6 som bl.a. handler om å vise hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse. Vi fastholder likevel at punktet ikke er en sjablong, altså fast definert i alle situasjoner. Punktets mening er ikke at mediene alltid plikter å legge til grunn hva mennesker i sorg eller ubalanse (eller deres stedfortredere) selv oppfatter som hensynsfullt. Nettopp fordi slike situasjoner består av sorg og ubalanse, må den redaksjonelle vurdering i tillegg bygge på et konkret skjønn.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen har sin bakgrunn i rasulykken som våren 2008 rammet en boligblokk i Ålesund, der fem av beboerne omkom. På vegne av etterlatte til en av de omkomne påklages det at Dagbladet to dager etter ulykken brakte bilde av den da ennå savnede mannen, mot familiens uttalte vilje. Det understrekes fra klagernes side at det her ikke dreier seg om bildestørrelse, men om ikke å bli lyttet til i en fortvilt situasjon. Etter klagernes mening finnes det i dette tilfellet ikke grunner til at offentlighetens interesse skulle gå foran de pårørendes ønske. Ifølge klagerne var Dagbladet det eneste presseorgan som ikke etterkom anmodningen.

Dagbladet bekrefter at redaksjonen på forhånd var kjent med familiens anmodning om ikke å bruke bilde av den savnede. På bakgrunn av klagen stiller avisen spørsmål om hvor grensen mellom den offentlige og private sfæren skal gå når det gjelder hendelser av nasjonal karakter. Dagbladet mener å ha holdt seg til pressens innarbeidede kjøreregel, om ikke å identifisere omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Avisen påpeker således at politiet hadde offentliggjort de savnedes identitet på en pressekonferanse dagen før.

Pressens Faglige Utvalg kan forstå Dagbladet når avisen i sitt tilsvar til klagen også stiller seg spørrende til om pårørende skal ha en vetorett i et tilfelle som det påklagede. På prinsipielt grunnlag kan det ikke herske tvil om at avgjørelser av den art det i denne saken er snakk om, helt og holdent ligger i redaksjonene. Det forutsetter imidlertid utøvelse av et presseetisk skjønn som forhindrer at mennesker som allerede er hardt rammet, påføres ytterligere lidelse. Utvalget viser her generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 4.6, der det blant annet heter: «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. (…) Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.»

Selv om Dagbladet i dette tilfellet ganske riktig har holdt seg til hovedregelen om ikke å identifisere den savnede før pårørende var varslet, anser utvalget at avisen skulle ha tillagt familiens anmodning større vekt. Utvalget merker seg at de pårørendes ønske åpenbart har hatt avgjørende betydning i øvrige redaksjoner, uten at dette i seg selv skulle vært bestemmende også for Dagbladet. Etter utvalgets mening burde redaksjonen lagt avgjørende vekt på at det kunne være helt spesielle årsaker til at de pårørendes talspersoner, og også politiet, så entydig ba mediene om å avstå fra bildebruk.

Dagbladet har opptrådt kritikkverdig.

Oslo, 31. mars 2009

Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, Hege Holm,
Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen, Stig Inge Bjørnebye