NN mot Smaalenenes Avis
Smaalenenes Avis hadde onsdag 6. august 2008 en førstesidehenvisning med tittelen Får markere på sin egen måte. Under et bilde av et gravsted sto det: Venner av avdøde har plassert blant annet ølbokser og en sigaretteske på graven.
Inne i avisen hadde saken hovedtittelen Uvanlig pynt og stikktittelen Ølbokser får bli på Båstad-grav. Bildet viser her samme gravsted med et hvitt trekors og diverse objekter som er plassert som pynt på gravstedet. Bildeteksten lød:
Utradisjonelt: Seks gravlys, to ølbokser, en ølflaske, et brev, en idrettsmedalje, en sigaretteske, en lighter og tre wunderbaumer er noen av gjenstandene som er plassert på gravstedet til den avdøde Båstad-gutten. Det er venner av den avdøde som har valgt å uttrykke sin sorg på denne måten.
Og i ingressen:
Hver og en må få uttrykke sorg på sin måte, mener kirkevergen i Trøgstad. Ølbokser og en sigaretteske får lov til å bli liggende på en grav på Båstad kirkegård.
Av brødteksten går det fram at enkelte har reagert på pyntingen av gravstedet. Dette blir forklart slik: En ung gutt ble gravlagt der på ettervinteren. Det er hans venner som har valgt å markere sin sorg på denne måten.
Avisen har vært i kontakt med kirkevergen og spurt om regelverket for pynting av gravsteder. Hun svarer: Det finnes vedtekter, men de er ikke veldig detaljerte. Hovedregelen er at utsmykkingen skal være sømmelig. (…) Løse dekorgjenstander skal fjernes etter bruk.
Videre mener kirkevergen at det er et definisjonsspørsmål hvorvidt gravpyntingen i Båstad er innenfor vedtektene. Hun sier ifølge avisen også at foreldrene ikke har noe i mot måten det gjøres på. Kirkevergen uttaler også:
Omgangskretsen til den avdøde går til gravstedet og har sin sorgprosess. Det ønsker ikke foreldrene å gripe inn i. Vi synes ikke dette er så galt at det går utover grensene for hva som er akseptabelt for en periode. Vi velger å gi disse ungdommene litt tid. Men fortsetter dette i mer enn kanskje ett år, må vi vurdere hva vi gjør.
Avslutningsvis påpekes det at forholdet ikke er enestående, og avisen viser til et tidligere tilfelle fra 2006 i Trøgstad, der et gravsted ble pyntet på tilsvarende måte.
Med til saken er det også en faktaboks hvor regelverket fra gravferdsloven er referert.
KLAGEN:
Klageren er far til avdøde, på vegne av familien. Han understreker innledningsvis at dette er en sak som det ligger mye følelser i, og at han vil prøve å belyse de pårørendes situasjon. Bakgrunnen er at sønnen døde i slutten av januar. Faren skriver: Uten noen spesielle forvarsler tok han sitt eget liv snaue 23 år gammel. Og videre:
Når så lokalavisen i begynnelsen av august då. kommer med et oppslag om hva vennene til avdøde har satt ned av gjenstander på grava føles det som et velretta slag i ansiktet på oss. Alle i kommunen kjenner vel til dødsfallet og kjenner igjen den avdøde i beskrivelsen. Vi føler oss uthengt som pårørende og det føles for meg som avisen krenker gravfreden.
Klageren understreker ellers at familien ikke har fått henvendelser fra andre om pyntingen på gravstedet.
Deretter går klageren inn på kommunikasjonen med avisen. Moren til avdøde har skrevet et leserinnlegg som kom på trykk 12. august. Moren og noen andre familiemedlemmer har også hatt et møte med journalisten på kirkegården. Faren har hatt en telefonsamtale med nyhetsredaktøren i avisen, og han skriver: Han (redaktøren; sekr. anm.) la frem sitt syn og mente det var en helt grei sak og skrive om. Avisen måtte noen ganger tråkke folk på tærne, det måtte de tåle. Ingen feil fra avisen og han dekket sin journalist 100 prosent. De ble så enige om at faren skulle ta klagen til PFU.
Avslutningsvis oppsummerer klageren seks punkter som han mener bør vurderes i forhold til Vær Varsom-plakaten.
1. Har saken almen interesse.
2. Bildet av gravstedet med tekst er satt på forsiden med henvisning. En av tre hovedoppslag.
3. Bildet i oppslaget er så nært at man ville kunne lese navnet på korset om det ikke var retusjert.
4. Journalisten har beskrevet de tingene som han synes gir best effekt i negativ retning
5. Som overskrift på en av avsnittene står det Greit for foreldrene. Det står at kirkevergen har fått signaler fra foreldrene at dette er greit. Vi har ikke hatt kontakt med kirkevergen om det. Man skriver en løgn.
6. Vi har ikke på noe vis blitt kontaktet av avisen. Hverken med forespørsel om og få bruke et privat gravsted eller om at det ville komme et oppslag i avisen.
TILSVARSRUNDEN:
Smaalenenes Avis avviser klagen og bemerker innledningsvis at de hadde fått flere tips om gravpyntingen og hadde blitt oppfordret til å sjekke om dette var innenfor gjeldende reglement. Avisen viser til kontakten med kirkevergen, og skriver: Hun hevdet overfor avisen at foreldrene hadde gitt signaler om at dette var greit for dem. At familien mener det ikke har vært noen slik kontakt, stiller vi oss undrende til.
Videre vurderer avisen det slik at saken har en åpenbar allmenn interesse og at det er interessant for alle hvordan man kan markere sorg på en kirkegård. At denne unorske markeringsformen var innenfor reglementet gjorde saken spesielt relevant for allmennheten. Avisen har også vurdert kirkegården og gravstedet som offentlige steder og at det dermed må være greit å ta bilder. Det understrekes at redaksjonen anonymiserte gravstedet på bildene. Årsaken er at vi oppfattet dette som en sak mellom klagerne (tipserne) og kirkevergen (som forvalter av kirkegården).
Avisen er enig i at mange likevel ville kunne kjenne igjen gravstedet, men påpeker: Men i Smaalenenes Avis dekningsområde (syv kommuner, 40.000 lesere) vil svært få kunne gjøre dette, uten aktivt å oppsøke gravstedet. Når det gjelder angivelsen av dødstidspunktet, heter det: Vi mente at et halvt års klaring mellom dødsfallet og reportasjen burde være nok i forhold til å vise nødvendig hensyn overfor familien.
Etter avisens mening var artikkelen vinklet positivt, idet vi slår fast at til tross for klager, så er faktisk denne markeringen helt ok! Avisen har for øvrig forståelse for sorgprosessen til familien: …det finnes ikke en standard for hva som er lang nok tid etter et dødsfall til at det oppleves som ok for de nærmeste at det blir skrevet om. Selv om det er indirekte. Dette har vi uttrykt svært tydelig i både møte og telefonsamtale med de nærmeste i denne saken.
Avisen mener at imøtegåelsesretten er ivaretatt gjennom at kirkevergen har uttalt seg, selv om man også ønsket å snakke med foreldrene i forkant av artikkelen. Gunnar Fjellengen forsøkte flere ganger å få tak i avdødes mor på mobiltelefon for å få en prat kvelden før saken skulle på trykk. Dessverre uten å lykkes. De forsøkte ikke å få kontakt med faren, fordi de ikke var kjent med navnet. Han har et annet etternavn enn avdøde.
Det blir også bekreftet at journalisten har hatt et møte med moren til avdøde, og at familien ble oppfordret til å skrive leserbrev, i tillegg til at nyhetsredaktøren har snakket med faren på telefon. Avisen ønsker ikke å diskutere innholdet i telefonsamtalen, selv om redaktøren har oppfattet den annerledes enn faren. Avisen skriver: Vi registrerer imidlertid at vi har ulike oppfatninger rundt begrepene offentlighet, allmenn interesse og pressens samfunnsrolle.
Avslutningsvis sier avisen seg uenig i at saken har en fremtredende plass på førstesiden: Vi mener at saken har blitt tonet ned. Det er fire andre saker som har en tydeligere plassering enn denne saken. Kun en annen henvisning er mindre tydelig plassert.
Klageren opprettholder sin klage og sender med kommentarer til avisens tilsvar fra henholdsvis avdødes mor og fra kirkevergen. Klageren påpeker også at han har samme etternavn som avdøde.
I kommentarene fra moren kommer det fram at foreldrene ikke har gitt noen signaler om pyntingen på gravstedet til kirkevergen, slik avisen skriver. Hun mener også at selv om kirkegården er et offentlig sted, så er gravstedet privat. Om anonymiseringen skriver moren: Det er ikke snakk om å anonymisere, når avisen skriver at det gjelder en grav som er et halvt år gammelt, og på hvilken kirkegård. (…) Den valfarten det ble til min sønns grav, på grunn av avisartikkelen, for og se å diskutere hvordan vi velger og ha det, føles utrolig krenkende.
Moren avviser at avisen forsøkte å kontakte henne før artikkelen ble publisert. Hun ble gjort oppmerksom på artikkelen av kirkevergen dagen den sto på trykk. Hun presiserer: Dette var samme morgen som avisen lå i min postkasse. Jeg hadde m.a.o. ingen mulighet til å kontakte avisen før artikkelen var trykket.
Fremstillingen om møtet med journalisten på kirkegården blir i stor grad bekreftet av moren, som samtidig understreker at det var hun som tok initiativet både til møtet og til å skrive et etterfølgende leserbrev. Moren skriver også: Vi fikk ikke tilbud om å stå frem, hverken en eller flere ganger. Det er rent oppspinn.
Kirkevergen gir i sitt vedlegg en redegjørelse for hvordan hun har oppfattet det som har skjedd. Blant annet skal hun ha frarådet journalisten å skrive om saken. Jeg sa til journalisten at dette neppe kunne ha allmenn interesse, og bare ville virke som en ytterligere belastning for familien.
Videre opplyser kirkevergen at hun ikke hadde hatt kontakt med foreldrene angående pyntingen av graven før hun ble intervjuet: Jeg sa omtrent følgende: siden de pårørende ikke har fjernet pyntingen går jeg ut fra at det er greit for dem også. Kirkevergen mener derfor det er en faktafeil når avisen skriver at hun hadde vært i kontakt med familien.
Smaalenenes Avis gjentar at man betrakter graven som et offentlig sted, og at saken har offentlig interesse. Det vises igjen til at saken ble anonymisert. Avisen er uenig i familiens og kirkevergens oppfatning av den kontakten som har vært mellom de ulike partene, men utdyper ikke dette nærmere.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder et oppslag i Smaalenenes Avis om pyntingen av et gravsted med uvanlige objekter, basert på lesertips. Avisen brakte et nærbilde av gravstedet, og i den tilhørende artikkelen ble kirkevergen intervjuet om regelverket som gjelder. Klagerne er familien som har det omtalte gravstedet. Den reagerer på at avisen har skrevet om pyntingen og at den avdøde i hvert fall indirekte er identifisert. Familien klager også på at den ikke ble kontaktet før bilde og omtale ble publisert.
Smaalenenes Avis avviser klagen og mener gravpyntingen var en sak av offentlig og allmenn interesse. Det vises også til at redaksjonen anonymiserte gravstedet og at man først og fremst har omtalt noe som er et forhold mellom de som har klaget på pyntingen og kirkevergen som er ansvarlig for kirkegården.
Pressens Faglige Utvalg anser at endring av gravskikker er et forhold av allmenn interesse, og at det er naturlig for en redaksjon å sette søkelys på lokale utslag av dette.
Når det gjelder klagepunktet om identifisering, legger utvalget til grunn at det i artikkelen ikke er rettet beskyldninger mot noen og finner anonymiseringen tilstrekkelig.
Utvalget har forståelse for at omtale av hendelser og situasjoner som direkte berører de pårørende, kan være smertefullt å forholde seg til. Det er utvalgets vurdering at det påklagede oppslaget ikke går lenger enn det som må være presseetisk akseptabelt. Utvalget legger i denne sammenheng vekt på at oppslaget presenterer fakta på en saklig måte og i den hensikt å belyse et tema som det foreliggende.
Likevel mener utvalget at avisen burde ha kontaktet de pårørende for å informere om at det ville komme et oppslag om gravpyntingen, og samtidig gitt familien mulighet til å uttale seg. Her legger utvalget vekt på omstendighetene rundt det aktuelle dødsfallet, og viser til Vær Varsom-plakatens punkt 3.9, der det blant annet heter: «Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen.»
På dette punkt har Smaalenenes Avis brutt god presseskikk.
Oslo, 25. november 2008
Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, Halldis Nergård, John Olav Egeland,
Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen, Henrik Syse