Adv. Sigmund Øien p.v.a. klient (NN) mot Aftenposten

Aftenposten (A-magasinet) brakte fredag 7. september 2007 en reportasje over til sammen ni sider om en navngitt kvinne som nylig var domfelt for svindel. Hele første side var dekket av et foto av kvinnen, delvis med ryggen til, foran Politihuset i Oslo. Innfelt tittelen «Et liv som bedrager».

Også bladets lederartikkel (intro) omhandlet reportasjen. Lederartikkelen, skrevet av A-magasinets redaktør, gjengis i sin helhet:

«En gjenganger. Da telefonen min ringte her i redaksjonen en sommerdag for 15 år siden, ble jeg en av alle dem som er blitt utsatt for ”Inger”. Den hyggelige kvinnen fortalte at hun sto i spissen for en støttegruppe for en person som på den tiden hadde fått mye mediekritikk. Nå skulle de overbringe blomster til vedkommende. Vi ble enige om å omtale dette i Aftenposten. Men ”Inger”, som hun kalte seg, hadde også en grusom sak å berette. Hun var blitt voldtatt av en svært kjent norsk samfunnsborger. Dette mente hun måtte fram i lyset.

Da bilde og referat fra den hyggelige blomsteroverrekkelsen sto på trykk, hadde vi allerede brukt mye tid på Ingers voldtektshistorie. Men utgaven hadde ikke vært på gaten lenge før telefonen ringte i ett sett. Nå fra folk som var blitt lurt og bestjålet av den samme ”Inger”. Både før og etter dette har ”Inger” påført mange mennesker økonomisk tap og personlig smerte. I 20 år har hun utnyttet andres omsorg og empati i Sverige, Norge og Danmark. Tilbake sitter mennesker som er blitt lurt på en måte man vanskelig kan lære noe av. Hun heter egentlig (navnet), i forrige uke ble hun dømt for tredje gang i Norge. Vi har valgt å identifisere henne fordi hun i så lang tid har lurt og bedratt så mange mennesker. Vi mener det er viktig å vise hvordan hun ser ut. Hun har gjort mange mennesker vondt.»

Reportasjen inne i bladet hadde inngangstittelen «Bedratt av kvinnen», innfelt i et bilde av en kirke og en kirkegård. Innfelt var også teksten «Hun lyver om at sønnene er døde. Her i Hirtshals bestilte hun gravplass til dem. Uskyldige menn beskyldes for voldtekt. (NN) (50) er en av Norges mest aktive bedragere».

I reportasjen omtales en rekke forhold som den omtalte kvinnen har vært involvert i, og delvis dømt for. Reportasjen innledes med en sak fra Danmark. Etter dette heter det:
«Det er slik Elise Gaust husker sitt møte med en av Norges største løgnere. Et møte hun har vitnet om under rettssaken som i august har gått i Oslo tingrett. Kanskje har du lest om (NN) i Aftenposten de siste ukene. Da kalte vi henne «Inger». Hun var tiltalt for 30 ulike forhold, og forrige fredag ble hun dømt til tre års fengsel, bl.a. for falsk anmeldelse, grove bedragerier, forsøk på utpressing, ærekrenkelser og hensynsløs opptreden. Det siste året ble gjort betinget med en prøvetid på tre år mot at (NN) går til psykoterapeutisk behandling under hele prøvetiden.
På begynnelsen av 1990-tallet ble (NN) dømt to ganger i Nedre Romerike forhørsrett for bedrageri og falsk anmeldelse av voldtekt. Under den første rettssaken ba hun om å bli behandlet på mildest mulige måte, og hevdet at hun i oppveksten ble mobbet av en autoritær far. På grunn av ryggproblemer har hun vært uføretrygdet i mange år, og hun har mistet omsorgen for sine to barn. (NN) kommer fra et lite sted på Østlandet, men hun har skiftet navn flere ganger og har levd en omflakkende tilværelse.
I Sverige er (NN) dømt flere ganger, blant annet for å ha giftet seg med en mann for deretter å lure penger fra hele hans omgangskrets. Etter å ha svindlet flere hoteller i Skagen, fikk hun i 1996 fire års innreiseforbud til Danmark. Da (NN) slapp ut av fengsel i Stockholm i 1999, politianmeldte hun en fengselsvokter for seksuell trakassering. Fordi hun har lurt og på det groveste mistenkeliggjort så mange personer over så lang tid, har vi valgt å identifisere henne. For at leserne skal kunne unngå å gå på limpinnen i fremtiden, trykker vi også bilde av henne.»
Reportasjen fortsetter deretter med å fortelle om et forhold knyttet til Godthaab rehabiliteringssenter i Bærum. Deretter:
«Selv ønsker ikke (NN) å la seg intervjue. Men forsvareren hennes, Sigmund Øien, har snakket mye med henne om hvorfor hun handler som hun gjør.– Vi er begge glade for at vi fikk til en delt løsning i dommen, for hun er veldig motivert for behandling. Tiden i varetekt har gitt henne større selvinnsikt, og hun mener selv at hun trenger hjelp til å komme vekk fra «det som styrer» henne, forteller Øien.
Han mener (NN) har en form for anger over at hun straffer folk som er gode mot henne. 50-åringen har et anstrengt forhold til menn, men at hun skal ha anmeldt uskyldige for voldtekt, har hun vanskelig for å forstå.– I en viss grad føler hun seg utnyttet. Hun sier at hun lett havner i situasjoner som utvikler seg til noe annet enn hun hadde tenkt. Siden har hun utnyttet flere av de situasjonene, sier Øien. Advokaten har spurt (NN) hva som driver henne, og mener hun kan ha en undertrykt følelse av ikke å bli tatt på alvor. – Hva er din oppfatning av (NN)?– Hun er en flink, nevenyttig og ressurssterk dame, med stor evne til å vekke sympati og inngi tillit. Hadde hun blitt helbredet, ville hun hatt mye å bidra med. Men aktor Cecilie Schløsser Møller tror fremdeles ikke på at (NN) vil gå i behandling.
– (NN) har sonet lange fengselsstraffer før. Også da sa hun at hun ville begynne i behandling, uten å skaffe seg det. I retten ville hun ikke erkjenne at mennene hun anklaget for voldtekt, var uskyldige. Hvis hun ikke mener at det var galt å beskylde dem for dette, lurer jeg på hva det er hun mener hun trenger behandling for.»
Etter dette omtales ytterligere to forhold NN har vært involvert i. I tillegg uttaler en psykiater seg på generelt grunnlag.

KLAGEN:

Klageren er den navngitte og avbildede kvinnen. Klagebrevet gjengis i sin helhet, men anonymisert.

«Følgende historie er bakgrunn for min klage: Sitter i varetekt på Bredtveit fengsel. Hovedforhandling i min sak var tiden 20/8-07 – 24/8-07. Hver eneste dag var det skrevet om meg i avisen. Følgende ting klages det over: 1. Bildet som ble benyttet var ikke sladdet. Alle som kjenner meg kunne identifisere meg. 2. Mitt døpenavn er Inger. Dette er benyttet i avisen, og alle i min familie, gamle venner, arbeidskolleger m. mer, kjenner meg igjen.

Undertegnede har for ikke lenge siden byttet navn. Dette selvsagt, for kanskje å få fred. Mitt navnebytte kjenner ikke min fjerne familie til. Juridiske faktafeil som er skrevet, kan advokat Sigmund Øien, Lillestrøm, si en hel del om. Legger ved bekreftelse på at jeg tidligere har hatt kreft. Disse ting ”overgrep” som avisen gjør har i dette tilfellet knust en hel familie. Verst har det gått ut over tantebarn på 22, 19, 13 år. Samt mine barn og halvsøsken av disse. Stort sett de fleste mennesker i dag, leser aviser på internett. Håper på snarlig behandling av denne klage.»

To dager senere mottok sekretariatet et tillegg til den opprinnelige klagen:

«Klager med dette på at jeg er hengt ut i gapestokk. For det første er det faktafeil, gjennomgående i alt. Grove faktafeil som det er lett, og motbevise. Identifiseringen av meg har ført til totalt kaos og store problemer, for mine nevøer, nieser og egne barn. Samt for resten av min familie i Asker og Bærum. Undertegnede klarer aldri å reise seg etter dette.»

Sekretariatet tilskrev etter dette klagerens advokat med anmodning om en presisering av hvilke faktiske feil i reportasjen det er klageren reagerer på.

Klagerens advokat svarte:

«NN har reagert på flere forhold i den fremstilling som er gitt i A-Magasinet. For det første reagerer hun på at hun er blitt identifisert med navn og bilde. Dette har ødelagt mye både for henne selv og hennes familie, bl.a. hennes barn. Hun gjør derfor gjeldende at det ikke foreligger tungtveiende grunner til å bryte med kravet om anonymisering av den person som omtales.

Videre oppgir advokaten fire konkrete opplysninger i reportasjen som angivelig ikke er korrekte.

I et tilleggsbrev til brevet fra advokaten skriver klageren selv:

«Identifisering: Bryter med vær varsom plakaten. Tungtveiende grunner til å ikke bryte anonymisering: Ja, i høyeste grad. I dette bildet finnes det barn i alt fem stk. I alder fra 13 – 23 år. Disse er nå fullstendig ødelagt. En hel familie med søsken, nevøer, nieser, egne barn, kusiner, tanter, onkler m. mer. Alt er knust, og dette lar seg aldri reparere. Dette er det mest tragiske, og ikke til å leve videre med. Det neste er det usanne i det som er blitt skrevet. Har man et ønske om å skyve et menneske rett ned i graven, var det vell ikke mer å vente.»

På bakgrunn av materialet over ble ordinær tilsvarsrunde igangsatt.

TILSVARSRUNDEN: H Hun

Aftenposten avviser klagen. Med hensyn til klagepuntet om identifisering, heter det i avisens tilsvar:

«A-magasinets artikkel sto på trykk etter at dommen (mot klageren; sekr. anm.) i tingretten var falt. Klageren har brukt det meste av sitt voksne liv på å lure mennesker. Dette har hun gjort under skiftende identiteter. Hun er en notorisk bedrager som har lurt et stort antall mennesker i Norge og i Skandinavia for øvrig gjennom disse årene. (…) Til tross for en rekke dommer både i Norge og Sverige viser hun ingen tegn til å forandre sin oppførsel. I ly av anonymitet og skiftende identiteter vil hun kunne fortsette å lure mennesker og ødelegge deres liv i årene framover. På denne bakgrunn valgte A-magasinet – etter nøye vurderinger – å lage en artikkel om henne med fullt navn. En identifisering vil kanskje kunne gjøre det vanskeligere for henne å lure sakesløse mennesker.»

I sitt tilsvar viser Aftenposten til at klageren fikk medhold i en klage til PFU mot avisen Hadeland i 2003. Også i dette tilfellet dreide klagen seg om identifisering. Det anføres fra Aftenpostens side at klageren etter dette har fortsatt sin kriminelle løpebane og at det nå har falt dom i saken. Videre vises det til at Vær Varsom-plakatens punkt 4.7 er endret. «Det er nå listet opp kriterier som berettiger identifisering, bl.a. overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer og ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger. Begge disse kriterier er etter vår mening mer enn oppfylt i vår sak.» Det vises dessuten til at klageren fikk tilbud om å kommentere artikkelen, et tilbud hun ikke ønsket å benytte seg av.

Med hensyn til klagerens anførsel om fire faktiske feil i artikkelen, kan ikke Aftenposten se at disse er av en slik karakter at de kan innebære brudd med de presseetiske normene. Avisen har vedlagt dokumentasjon som skal tilbakevise at klagerens påpekning av feil ikke er korrekt.

Klageren viser i sitt tilsvar til at Vær Varsom-plakatens punkt 4.7, om identifisering av personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold, ikke er endret på en måte som kan gi Aftenposten grunn til identifisering slik som i det påklagede forhold. Videre vises det til at avisen ikke ga henne «noen mulighet for kommentarer. En dag innen sak kom i A-magasinet gjorde advokat Sigmund Øien (NN) oppmerksom på at sak ville komme i avis.» Med hensyn til de påstandene om de konkrete opplysningene gjentar klageren at disse er feil. Hun konkluderer slik: «Identifikasjonen av NN er ikke berettiget. Min nærmeste familie: Barn, tantebarn, søsken har blitt utsatt for en belastning som ikke kan beskrives. Artikkelen inneholder feil, også feil som ikke har blitt omtalt her. Aftenposten har brutt Vær Varsom-plakaten, samt en lang rekke presseetiske regler.»

På grunn av at klageren oversendte sitt tilsvar direkte til sekretariatet, og ikke via advokaten, ba sekretariatet advokaten om å avklare om dette var å oppfatte som reelt tilsvar. Etter purring mottok sekretariatet etter fire måneder et bekreftende svar på dette.

Aftenposten anfører i sitt siste tilsvar:

«Klageren fikk anledning til, å uttale seg i artikkelen. Flere dager før artikkelen gikk i trykken henvendte vi oss til klagerens advokat og spurte om å få et intervju. Etter noen dager kom han tilbake med beskjed om at klageren ikke ønsket å stille opp til et intervju. Advokaten fikk derfor komme med sine kommentarer isteden.»

Avisen gjentar videre at spørsmålet om identifiseringen av klageren var nøye vurdert, og det anføres at identifiseringen kan begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Videre vises det til at klageren ikke har mindreårige barn og at identifiseringen dermed ikke fører til urimelig belastning for tredjeperson. Endelig vises det til at artikkelen ble publisert etter at dom hadde falt i tingretten, samt at klageren tidligere har stått fram med fullt navn og bilde i Se og Hør «som Skandinavias frekkeste, kvinnelige forbryter».

PRESSENS FAGLIGE UTVALGT UTTALER:

Klagen gjelder en omfattende reportasje i Aftenpostens A-magasinet i september 2007 om en kvinne som gjennom en årrekke har bedratt personer i Norge, Sverige og Danmark. Kvinnen har flere dommer bak seg og ble senest dømt i Oslo tingrett høsten 2007 for flere forhold. I reportasjen ble hun identifisert med navn og bilde. Kvinnen, som klager via advokat, mener Aftenposten har brutt god presseskikk ved å ha identifisert henne uten hennes samtykke. Klageren hevder videre at hun ikke har fått mulighet til samtidig imøtegåelse, samt at reportasjen inneholdt flere faktiske feil.

Aftenposten avviser klagen på alle punkter. Avisen begrunner identifiseringen med at den omtalte kvinnen har lurt sakesløse mennesker i flere land i en årrekke, og at det er av offentlig interesse å vise hvem hun er for å forhindre at andre blir lurt av henne. Videre hevder avisen at klageren fikk rimelig mulighet til å ta til motmæle, samt at eventuelle feilopplysninger ikke er av en slik art at de innebærer brudd på presseetikken.

Pressens Faglige Utvalg konstaterer at den påklagede reportasjen er en massiv negativ omtale av et enkeltmenneske. På generelt grunnlag vil utvalget bemerke at en eksponering som den foreliggende, over ni sider, med bilder og med fullt navn, må innebære en betydelig belastning både for den omtalte og for nærstående. Aftenposten har gjort et ikke uproblematisk presseetisk valg ved å påta seg oppgaven med å advare samfunnet mot klageren.

Når det gjelder de påpekte faktafeilene, kan ikke utvalget se at disse isolert sett er av en slik karakter at de alene representerer noe presseetisk brudd. Aftenposten har dessuten delvis framlagt dokumentasjon som viser at avisens påstander synes å være korrekte. Angående klagepunktet om samtidig imøtegåelse, har partene en noe ulik framstilling, men utvalget konstaterer at klagerens advokat i alle fall i noen grad har ivaretatt sin klients tarv.

Aftenposten hevder i sine tilsvar at identifiseringen av klageren har vært gjenstand for en grundig vurdering. Utvalgets flertall finner at identifiseringen synes å være selve begrunnelsen for den omfattende reportasjen. Den avgjørende presseetiske vurderingen vil etter dette være om samfunnet har et berettiget behov for å kjenne klagerens identitet, og om dette behovet skal veie tyngre enn den belastning omtalen uten tvil må ha medført for klageren og hennes nærmeste.

Utvalgets flertall finner at identifiseringen av klageren var berettiget, og mener hennes kriminelle aktivitet over lang tid, og det store antall berørte, gir tilstrekkelig presseetisk grunnlag for en slik identifisering. Det vises her til Vær Varsom-plakatetens punkt 4.7, der det blant annet heter: «Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlig og gjentatte kriminelle handlinger…»

Aftenposten har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 24. juni 2008

Odd Isungset, Ellen Arnstad, Henrik Syse

Utvalgets mindretall finner at Aftenpostens identifisering av kvinnen, innebærer at avisen har påtatt seg rollen som offentlig gapestokk, og mener dette er en rolle pressen skal være uhyre varsom med å påta seg. Mindretallet synes ikke den aktuelle saken er av et format som gir avisen moralsk rett til å gjeninnføre den offentlige gapestokken. Det er ingen tvil om at klagerens kriminelle aktivitet er omfattende, men en systematisk «outing» av denne ene personen rammer unødig hardt og nådeløst.

Hvis avisen hadde et reelt ønske om å «advare» samfunnet mot kvinnen, kunne dette ha skjedd på en beskjeden og nøktern måte, uten bruk av bilde, i et sterkt redusert omfang og uten opphevelse av anonymiteten. Den aktuelle reportasjen er preget av en sammenblanding av moralske og kommersielle interesser.

Presseetisk må man i denne saken avveie hensynet til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, («Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon») på den ene siden og punkt 4.7, («…Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlig og gjentatte kriminelle handlinger…») på den andre siden.

I det påklagede tilfellet mener utvalgets mindretall at hensynet til saklighet og omtanke bør veie vesentlig tyngre. Etter mindretallets mening er de ni reportasjesidenes systematiske «outing» klart usaklige, både i forhold til sakens karakter og i forhold til klagerens rett til vern mot unødige offentlige tilleggsdommer.

Aftenposten har brutt god presseskikk.

Oslo, 24. juni 2008

Ingeborg Moræus Hanssen, Trygve Wyller