Marianne Olavesen mot Aftenposten

SAMMENDRAG:

Aftenpostens A-magasinet brakte i nr. 49/2007 (fredag 7. desember) en bredt anlagt reportasje (coverstory) med forsidetittelen «Spabransjens skyggesider». Selve reportasjens førsteside hadde hovedtittelen «Keiserens nye badekåpe» og denne undertittelen:

«Onsdag åpnet Marianne Olavesen luksusspa på Grand Hotell. Dit er hun blitt hjulpet av ukritiske journalister.»

Etter en detaljert beskrivelse av innredning og utstyr i det hotellet skal ha betegnet som «verdens beste byspa» og håper skal bli en «ny attraksjon for Oslo som destinasjon», fortsatte artikkelen slik:

«Forretningskvinnen som har fått æren av å drive den nye attraksjonen, heter Marianne Olavesen. En dame som lenge har fascinert journalister, hotelleiere, investorer og spasentre. Tilsammen har minst ti journalister de siste to årene fortalt historien om Marianne Olavesen, hud- og kosmetikkeksperten som ofte har gjestet ”TV2 hjelper deg” og ”God Morgen, Norge”. Den kvinnelige utgaven av Askeladden, som skal ha brukt erfaringene fra en kvisete tenåringstid til å skape seg en gullgrube, og som fant kjærligheten på veien.»

Magasinet gjengir her eksempler på hva norske journalister tidligere har fortalt om Olavesen, «uten å ha sjekket uttalelsene hennes». «En ringerunde til ti journalister som har intervjuet
Marianne Olavesen, bekreftet at ytterst få hadde gjort annen research enn å gå inn på selskapets egne nettsider, hvor mange av kollegenes artikler ligger. ”Det var jo ikke akkurat en dokumentar heller”, lød forklaringen fra flere.»

«Hadde de gjort en bedre jobb, ville de funnet ut at historien om Olavesen ikke er fullt så spektakulær, og at det er gode grunner til å lage en dokumentar om spabransjen.»

Artikkelen tegner videre et bilde av bransjens store omfang internasjonalt og i Norge, med særlig påpekning av veksten de siste årene. «Disse spaene kan hvem som helst starte. Du trenger hverken formell utdanning eller å dokumentere at behandlingene dine har noen effekt. Likevel reklamerer stadig flere spasentre nå for behandlinger som nærmer seg det medisinske, mange med lys- eller laserbehandling, og balanserer på grensen av lovgivningen.»

Reportasjen vender tilbake til Marianne Olavesen, som angivelig produserer egne lysmaskiner via et engelsk firma. Olavesen skal ha hevdet å kunne tilby «høyteknologiske hud- og kroppsbehandlinger på sitt beste i vårt århundre». Artikkelen går her over til intervju med spagründeren, og hun beskriver bl.a. hvordan lysbehandling og «hyaluromic acid» virker mot rynker og død hud ved å skulle fremme «cellefornyelse». Deretter het det:

«Hverken Merete Hannevik i Statens strålevern, hudspesialist Ole Fyrand eller hudsykepleier Ellen Rysand forstår hva Marianne Olavesen sier. Rysand har jobbet med lys og laserbehandlinger på MBC-senteret på Fornebuklinikken i ti år. – Det er utrolig vanskelig å fjerne rynker og behandle kviser, og det finnes ikke én lysmaskin som kan fikse på alt. Basert på disse uttalelsene aner jeg ikke hva Marianne Olavesen bruker lyset sitt til, annet enn til å tjene penger, sier hun.

– Det går ikke an å flushe næringsstoffer ned i huden, og det virker som om Marianne Olavesen vet hvordan en celle virker. Biologien er ikke sånn som hun beskriver. Dette er sludder og vås, en eneste graut av fremmedord og begreper som ikke gir noen mening. Jeg får håpe Olavesen i det minste tror på dette selv, sier Ole Fyrand.»

«Strålevernet har sjekket Olavesens lysbehandlinger, og konkluderte med at lyset deres ikke kan skade noen. Det betyr at tilsynet anser lyset deres som så svakt at det ikke kan kurere kundene for noe heller, særlig ikke mer dyptliggende problemer.»

Og Merete Hannevik tilføyer: «-Jeg har ingenting imot at folk slapper av og nyter massasje og velvære på spa. Men for meg er mange spabehandlinger keiserens nye klær. (…) De lover nok mer enn de kan holde.»

«Men spasentre som allerede bruker Olavesen Systemet, er svært fornøyd med lysmaskinene og mener de gir økt effekt av behandlingene. KK, som har testet Olavesens cellulittbehandling, synes også den virket. Hudsykepleier Ellen Rysand tror likevel at mange kunder blir lurt. – Folk har ikke peiling og er prisgitt hudpleieren sin – som igjen ofte er lurt trill rundt av en eller annen leverandør.»

Det framgår at redaksjonen har anmodet Olavesen om dokumentasjon av bølgelengder, intensitet og behandlingstid, men det heter i artikkelen: «Slikt står det ingenting om i den tekniske presentasjonen Olavesen har sendt A-magasinet.» Det vises videre til en studie Olavesens ektefelle har sendt redaksjonen, og som skal «vise systemets evne til å redusere rynker».

«-Å undersøke en lysbehandling på tre personer er en helt uvitenskapelig metode som ikke beviser noen ting, sier Ole Fyrand.» En bok der Olavesen presenterer seg selv, betegnes dessuten av Fyrand som «råtten kvasidokumentasjon» og «forføring av kunden».

«Selv kan ikke Marianne Olavesen forstå hvorfor hun skulle trenge vitenskapelig dokumentasjon på at lysbehandlingene hennes virker. –Det er ikke sånn vi jobber. Vi jobber holistisk og med velvære, understreker hun. –I dag får folk krystallterapi med varme steiner. Det er heller ikke vitenskapelig testet. Jeg har caser på caser og en rekke bilder av kunder før og etter behandling. Resultatene mine taler for seg selv, mener hun.»

Reportasjen inneholder for øvrig en opplysning om at Olavesen i mars 2007 ble innklaget til Forbrukerombudet, men saken ble ikke behandlet «fordi ombudet kun ser på markedsføring overfor forbrukeren».

I siste del av reportasjen settes ytterligere kritisk søkelys på presseopplysninger som tidligere er formidlet om Marianne Olavesen, og som andre journalister ikke har etterprøvd.

Ifølge A-magasinets undersøkelser har Olavesen for eksempel aldri vært kåret til «årets forretningskvinne i England». Oxford-professoren som leder universitetsinstituttet der man skal ha hjulpet med å bevise at lysapparatene ikke kan skade folk, «sier han aldri har hørt om Marianne Olavesen». En faksimile av Oxford-rapporten gjengis, men i teksten til illustrasjonen heter det: «Universitetsekspertene drar ikke kjensel på dokumentet.» Et navngitt engelsk lærested som Olavesen hevder å ha en businessgrad fra, «finner ikke den norske forretningskvinnen i sine studentregistre».

«Etter sterk oppfordring opplyser Olavesen at hun har handelsskole fra Larvik og to år med markedsføring fra BI. I tillegg skal hun ha studert lysterapi, kinesiske behandlingsmetoder for arr og strekkmerker og helsekosthygiene, samt fullført et Businss Management-kurs i England. Om hun egentlig er hudterapeut vil ikke spagründeren svare på, men understreker at alle hun ansetter har fagkompetanse.»

Når det gjelder tidligere medieomtale, sier Marianne Olavesen at hun «føler at pressen skriver det de vil, ofte ut fra egen synsing eller det de tror». Og med adresse til journalisten: «-Det burde du virkelig ta pressen for, og ikke meg.»

Reportasjen avsluttes med en gjennomgang av de økonomiske sidene ved Olavesens forskjellige virksomheter. Det framgår blant annet at selskapet O-Lys Limited, med tilhold i De arabiske forente emirater, for noen år siden ble slått konkurs.

Videre vises det til opplysninger Dagens Næringsliv i 2006 kom med om resultat før skatt på 10 millioner og omsetning på 33 millioner to år tidligere. «I fjor gikk begge de norske
firmaene med underskudd, blant annet på grunn av stor skattekostnad. Likevel henvises det på Olavesens egen nettside spesielt til DN-artikkelen hvor det virker som om firmaet selger i bøtter og spann.» Ifølge Marianne Olavesens ektefelle har man ingen planer om å fjerne artikkelen.

På side 3 i samme utgave av A-magasinet introduserte redaktør Kjersti Løken Stavrum reportasjen ved blant annet å skrive: «Vår journalist har gått en av aktørene nærmere etter i sømmene. Det viste seg å være et spaeventyr som ikke helt holder vann.»

Påfølgende dag, lørdag 8. desember, ble saken fulgt opp i Aftenpostens morgenutgave, under hovedtittelen «Flere klager på skjønnhetsbransjen». I en underartikkel med tittelen «Ulovlige lån i spa-selskap» lød ingressen:

«Spa-selskapet Olavesen har manglet skattetrekkskonto, levert regnskap for sent og gitt ulovlige lån til eieren eller nære forbindelser av eieren.»

Avisen viser til revisorrapporter for de tre siste årene, og skriver videre:

«Den nærstående parten må ha vært Marianne Olavesen, som er daglig leder, styreleder og eneste eier i selskapet, eller en nær forbindelse til henne. Paul Olavesen-Stabb, som er gift med Marianne Olavesen og driver spa-virksomheten sammen med henne, vil ikke svare på spørsmål om regnskapene. – Vi er ikke villig til å gi noen kommentarer til Aftenposten etter artikkelen i A-Magasinet, sier han. Olavesen-Stabb hevder at de vil gå til sak mot Aftenposten…».

KLAGEN:

Klager er Marianne Olavesen på vegne av spa-selskapet sitt. Etter hennes mening er
A-magasinets reportasje «skrevet med en aggresjon og personliggjøring som ellers i mediesammenhenger er forbeholdt den helt grove volds- og vinningskriminalitet». «Jeg mener å kunne påvise at A-Magasinet på en rekke områder, og i graverende grad, har brutt pressens etiske spilleregler. Den viktigste av dem er at jeg ikke fikk anledning til å imøtegå de groveste beskyldningene før de kom på trykk.»

Klageren forteller at hun i mai 2007 inviterte journalisten til en demonstrasjon av behandling mot søvnløshet i sitt spa. «Under og etter behandlingen stilte journalisten er rekke spørsmål med påstander som jeg imøtegikk. Disse ble delvis tatt hensyn til i reportasjen som ikke var udelt negativ, men som jeg likevel kunne ha vært foruten, spesielt fordi jeg visste at en del av påstandene ikke var korrekte. Jeg hadde dessuten en klar fornemmelse av at avisens utgangspunkt var å fremstille meg og behandlingen negativt.»

Noen måneder senere ble klageren igjen kontaktet av avisen, med forespørsel om intervju. «Jeg mottok et par mailer der jeg oppfattet deler av innholdet som truende. (Vedlegg 1). Jeg gikk derfor motstrebende med på å bli intervjuet enda en gang av den samme journalisten. Det ble en svært ubehagelig samtale med utfordrende spørsmål og problemstillinger som i flere sammenhenger ikke har relevans til spabransjen og min virksomhet.»

Det opplyses at klageren anmodet om å få lese reportasjen før den kom på trykk, og dessuten ble det bedt om en utskrift av lydopptaket journalisten hadde gjort. «Anmodningen ble ikke besvart. Jeg fikk derimot en kortfattet mail fra intervjueren som redegjorde for en liten del av innholdet. (…) Samtidig fikk jeg melding om at jeg hadde fem og en halv time på meg til å respondere fra melding ble mottatt til fristen gikk ut. Den dagen mailen ble sendt, var jeg opptatt med lansering av Olavesen Spa Grand Hotell hele dagen, og så ikke mailen før 30 minutter før tidsfristen var utløpt (Vedlegg 2).»

Klageren oppfattet tidsfristen som «arrogant og umulig», men avga likevel «et slags svar». «Mine innsigelser ble i liten eller i ingen grad tatt hensyn til.» «Vi sendte også to mail til A-Magasinets redaktør der vi ba om kopi av artikkelen og kopi av lydbåndet som ble benyttet under intervjuet.» (Vedlegg 3). «Disse to henvendelsene ble ikke besvart.»

Om selve innholdet i artikkelen skriver klageren bl.a.:

«Reportasjen insinuerer at dokumentet fra Oxford University som viser sikkerhet om vårt lysterapi-system er et falsum. (…) Etter at journalistens reportasje kom på trykk, kontaktet vi professor Walsley som ble opprørt over hvordan hans utsagn er blitt misbrukt. At han ikke kjente til meg eller eksistensen av en rapport av svært mange fra nesten 20 år tilbake, beviser ikke noe som helst. (…) Professorens assistent har i ettertid sendt oss en mail der det uttrykkelig heter at han aldri engang antydet at rapporten fra 1988/89 var et falsum. Hun har også fortalt at Prof. Walsley har ikke snakket direkte med journalisten!»

Klageren finner det «oppsiktsvekkende at A-Magasinet på et så spinkelt grunnlag kan komme med en så alvorlig insinuasjon om bedrageri». «Jeg fikk ikke anledningen til å imøtegå insinuasjonen før den sto på trykk.»

Videre tilbakeviser klageren at det ikke er foretatt offisielle tester av det omtalte lysbehandlingssystemet, og viser til resultater som på forhånd ble forelagt journalisten. (Vedlegg 5). Angående dette punktet skriver klageren dessuten:

«Reportasjen inneholder svært entydige og negative uttalelser fra medisinske enkeltpersoner og fagmiljøer ang. behandlingsmetoden. Det vil alltid være divergerende oppfatninger om virkningen av holistiske behandlingsmetoder, i dette tilfelle med lys. (…) Jeg har forståelse [for] at PFU vil ha problemer med å evaluere effekten av behandlingsmetoden. (…) Jeg kritiserer da heller ikke reportasjen for å bringe motforestillinger mot min virksomhet. Såpass må jeg tåle. Derimot er jeg både forundret og fortvilet over at avisen kun refererer kilder som står i opposisjon til min behandlingsmetode.»

Klageren hevder at journalisten fikk navn og telefonnummer til «en lang rekke referansepersoner», uten at noen av dem ble kontaktet. (Vedlegg 6). «De mange angrepene på min behandlingsmetode fikk jeg ikke anledning til å imøtegå eller gjøre meg kjent med før de kom på trykk.»

Og klageren fortsetter:

«Reportasjen trekker min utdannelse i tvil og mer enn antyder at den ikke er tilstrekkelig i forhold til min nåværende posisjon og virksomhet. Påstanden er usann. Jeg har bak meg en
lang periode av utdannelse og opplæring som det vedlagte dokumentet viser. (Vedlegg 7). Journalisten har også ignorert det faktum at jeg har brukt 20 år på å studere lysterapi med mitt eget system. (…) Jeg står ikke ansvarlig for eventuell feilinformasjon i mediene, og jeg har aldri påstått at jeg har medisinsk bakgrunn.»

Her tilføyer klageren at hun ikke kan huske «noen sinne å ha lest i norske medier at en reporter, på en så arrogant måte, uten videre diskvalifiserer samtlige kolleger som har skrevet om det samme som hun selv». «Det alene burde ha fått varselklokkene til å ringe hos A-Magasinets redaktør.»

Når det gjelder opplysningen om den avviste klagen til Forbrukerombudet, kan ikke klageren se at redaksjonens hensikt kan ha vært noen annen enn å skandalisere henne og virksomheten hennes.

For øvrig går klageren i rette med opplysningen om at hennes britisk-registrerte virksomhet O-Lys Limited gikk konkurs, og anfører at hun heller ikke fikk anledning til imøtegå denne påstanden.

I sammenheng med det forretningsmessige ser klageren også alvorlig på Aftenpostens oppfølging dagen etter. «Avisen mener å ha fanget opp at økonomien er dårlig, med flere års underskudd, og betydelige problemer og uregelmessigheter i driften av vårt selskap. Hva disse består i nevnes ikke.» Klageren viser her til en uttalelse fra sitt regnskapsbyrå, om at «både drift og økonomi er i den beste orden». (Vedlegg 4).

Angående den oppfølgende artikkelen 8. desember, skriver klageren dessuten:

«Vi fikk en telefon fra en journalist i Aftenposten som spurte om firmaets regnskap. Med bakgrunn i sakens utvikling der vi fikk stadig sterkere fornemmelse av at jeg og vår virksomhet skulle ”tas”, hadde vi ikke lyst til å kommentere dette på telefon og ba ham å sende en email med spørsmålene. Dette ble ikke gjort. Vi fikk dermed ikke anledning til å imøtegå påstandene om konkurs, regnskapsmessige misforhold og dårlig økonomi før de kom på trykk.»

TILSVARSRUNDEN:

Aftenposten anfører at «hensikten med reportasjen i A-magasinet var både å sette søkelys på pressens ukritiske omtale av Olavesens virksomhet og på spabransjen generelt». «Etter å ha ettergått de opplysninger som var blitt videreformidlet i ulike medier, tok journalisten kontakt med Olavesen og ba om et intervju. Det var selvfølgelig utenkelig å sette søkelys på hennes virksomhet, uten at hun selv fikk tilbud om å komme til orde.»

Når det gjelder e-korrespondansen klageren har vedlagt, kan avisen «overhodet ikke se at innholdet kan oppfattes som truende, hvis ikke en omtale i seg selv er det». «Men A-magasinet kan selvfølgelig ikke legge bort arbeidet med en slik artikkel fordi den det settes kritisk søkelys på, ikke ønsker å uttale seg. Ettersom klageren var opptatt med lanseringen av spaet på Grand Hotell, ventet vi rundt 10 dager på at hun skulle få tid til intervjuet.»

Det vises til at det under intervjuet, der også klagerens ektefelle deltok, ble stilt «en rekke spørsmål, blant annet om dokumentet fra Oxford, deres test av lysmaskinens effekt mot rynker, Marianne Olavesens utdannelse, hvordan lysbehandlingen hennes virker osv.» «Underveis ble de enige om at journalisten skulle få stille spørsmål på e-post. Det gjorde hun dagen etter (vedlegg 1).»

«Vi mener Marianne Olavesen og Paul Olavesen-Stabb fikk god anledning til å kommentere innholdet i reportasjen. I stedet for å svare på oppfølgingsspørsmålene, fikk journalisten et langt skjermbrev tilbake. Her trues det med søksmål hvis reportasjen ble trykket (vedlegg 2). Etter dette fikk Olavesen-Stabb oversendt til gjennomlesning det ekteparet er sitert på i artikkelen. Som svar fikk vi et nytt skjermbrev fra Olavesen-Stabb hvor han gjentok at de ikke ville at reportasjen skulle trykkes. Han kom med en mindre innsigelse, som ble rettet (vedlegg 3).»

«Morgenen etter fikk journalisten en ny tekstmelding fra Marianne Olavesen om at hun ville sende sine rettelser samme formiddag. Det ble godtatt, men vi mottok dem aldri, hverken på e-post eller telefon. Hvilke innsigelser Marianne Olavesen mener at vi ikke tok hensyn til, vet vi derfor ikke.»

Videre heter det i avisens tilsvar:

«Som dokumentasjon på at Oxford University hadde testet Olavesens lysmaskin og kommet til at den ikke kan skade noen, sendte Olavesen-Stabb journalisten et en-sides dokument som er vedlagt klagen. Det har hverken signatur eller dato, og det nevner ikke Olavesens lysmaskin. Vi kontaktet Oxford University, hvor ingen gjenkjente dokumentet, og hvor man stusset på at det hverken var datert eller signert. Ingen ved den aktuelle avdelingen kjente til Marianne Olavesen eller Marianne Broad, som hun het da. Hvorvidt dette er et ekte Oxford-dokument, er nå til vurdering ved universitetets juridiske avdeling.»

«I artikkelen stiller vi spørsmål om hva dette dokumentet viser, men vi skriver ikke noe sted at det er falskt. Både under intervjuet og i e-post har Marianne Olavesen fått anledning til å gjøre rede for dokumentet.»

Aftenposten tilbakeviser at det ikke er referert til offisielle tester i A-magasinets artikkel. «Det står at Statens strålevern har testet Olavesens lysmaskin, og det fremkommer at det ikke finnes holdbar vitenskapelig dokumentasjon på at Olavesens lysbehandling virker.» Her vises det for øvrig til en ny rapport fra Strålevernet (vedlegg 5).

Når det gjelder fagpersonene som uttaler seg i reportasjen, betegner avisen dem alle som relevante og kompetente på hud og bestråling. «Vi kan ikke se at disse fagpersonenes kommentarer til Olavesens påstander utløser samtidig imøtegåelsesrett. Olavesens syn fremgår jo av artikkelen, og det er det som blir kommentert.»

Også i avisens tilsvar vises det til andre mediers opplysninger om klagerens utdannelse fra bl.a. to studiesteder i England. Det påpekes på ny at opplysningene framkommer i artikler som det henvises til på klagerens egne nettsider. Dessuten oppga klageren i en messekatalog høsten 2006 å ha en business-grad fra det ene oppgitte studiestedet (vedlegg 6). Og Aftenposten fastslår:

«Ingen av de to studiestedene finner henne i sine studentregistre. Hvilken utdannelsesbakgrunn hun har, ble derfor et sentralt tema i artikkelen. Det er relevant å få vite om en av Norges mest profilerte spagründere er hudterapeut eller fysioterapeut, eller ikke. Vi har ikke skrevet at hun påberoper seg medisinsk bakgrunn, og vi har understreket at hun ikke benytter laser.»

Angående klagerens synspunkter på journalistens kritikk av andre medier, viser Aftenposten til vedlagte artikler som avisen mener «taler for seg selv».

For øvrig fastholdes opplysningen om at O-Lys Limited ble slått konkurs og avviklet. «Dette er en faktisk opplysning som ikke utløser imøtegåelsesrett.» Det vises ellers til en redegjørelse fra Dubai-selskapet som overtok O-Lys innen konkursen (vedlegg 4).

Om oppfølgingen i avisen 8. desember skriver Aftenposten dessuten:

«Det er ikke riktig at uregelmessighetene ikke er konkretisert. Allerede i ingressen heter det: ”Spa-selskapet Olavesen har manglet skattetrekkskonto, levert regnskap for sent og gitt ulovlig lån til eieren eller nær forbindelser av eieren.” Klageren bekrefter at de ikke ville svare på spørsmål over telefon, men det er ukjent for oss at det ble krevet å få spørsmålene på e-post. Uansett er det på det rene at klageren fikk anledning til å imøtegå påstandene i artikkelen.»

Klageren konstaterer – etter å ha lest redaksjonens tilsvar – at hun og avisen har «en svært divergerende virkelighetsoppfatning». «Av de mange tilbakemeldinger jeg har fått, er det et gjennomgående tema at A-Magasinet beskylder meg for å fremlegge et falsk dokument. Det er da også komplett uforståelig at A-Magasinet nå hevder at de aldri har skrevet at dokumentet er uekte.»

Ifølge klageren fant Oxford-undersøkelsen sted syv år før instituttprofessoren som det refereres til ble ansatt. Klageren hevder at det gjøres forsøk på å få tak i personene som i praksis utførte undersøkelsen, og at disse i tilfelle vil kunne bekrefte at dokumentet er reelt.

Videre fastholder klageren at leserne må oppfatte omtalen av konkursen i O-Lys Limited som om det gjaldt hennes selskap, mens det på konkurstidspunktet altså hadde fått en ny eier. «Jeg kan ikke stå ansvarlig for kjøperens vikarierende motiver som brukes som påskudd til å nedlegge selskapet og flytte det til Dubai. Konkurs er irrelevant, jeg har aldri gått konkurs og begrepet er utelukkende brukt for ytterligere å sverte min virksomhet.»

Klageren finner det oppsiktvekkende når Aftenposten hevder at uttalelsene fra fagpersonene ikke utløser retten til samtidig imøtegåelse, og hun skriver:

«Det er altså god presseskikk når samtlige intervjuer om metoden er gjort med fagpersoner som meget sterkt opponerer mot behandlingen. (…) Begrunnelsen for at mine støttespillere i og utenfor det akademiske miljø ikke blir referert er at jeg, som blir angrepet, har fått beskrive det jeg holder på med – og det rekker. En underlig opplysning all den tid A-Magasinet i samme artikkel og med store bokstaver stiller spørsmålstegn ved min utdannelse, kompetanse, holdninger og rettskaffenhet.»

Siste del av klagerens tilsvar omhandler den «skjebnetid» hennes virksomhet er inne i, og som henføres til A-magasinets artikkel. «Jeg har allerede forlist flere millioner kroner som følge av tapte kontrakter, tap som direkte kan relateres til reportasjen. Og tapene øker.» I tillegg skildrer klageren belastningen det hele har vært for hennes barn og øvrige familie.

Klageren har ettersendt en erklæring fra en Oslo-basert tann- og helseklinikk som «i snart 2 år» har «arbeidet med Marianne Olavesen’s mangfoldige system… med nye og gjennomgripende terapiresultater». (Kopi vedlagt). Også et ettersendt referansebrev fra AMC Medispa i Arendal følger tilsvaret.

Aftenposten presiserer igjen at «hensikten med A-magasinets artikkel var å sette søkelyset på spabransjen generelt, og Olavesens virksomhet spesielt». «Olavesen ble valgt fordi virksomheten er omfattende og har fått mye omtale».

Avisen «kan ikke se at de attester som er innhentet fra Olavesens kunder etter at artikkelen sto på trykk, og som er blitt ettersendt, er særlig relevante». «A-magasinet har valgt å gå til sentrale, uavhengige kilder og ikke til kilder som er samarbeidspartnere med Olavesen. (…) A-magasinet må være i sin fulle rett til å sette søkelys på en omfattende og omdiskutert virksomhet som spabransjen er, og en like selvfølgelig rett til å spørre om dokumentasjon på den behandling en av de største aktører i bransjen tilbyr publikum.»

For å imøtegå en tidligere påstand om at journalisten opptrådte «aggressivt» under intervjuet med klageren, har Aftenposten vedlagt et utdrag «som journalisten skrev ut fra båndet rett etter samtalen». «Vi kan ikke se at det er noe truende ved spørsmålsstillingen. Spørsmålene er pågående, fordi svarene er unnvikende, men det er journalistens oppgave å prøve å få klare svar. Derimot truet Paul Olavesen-Stabb med mulig rettslig oppfølgning under samtalen, slik det fremgår av utskriften fra båndet.»

For øvrig finner avisen det «trist å lese at Olavesen mener at A-magasinets artikkel har fått negative konsekvenser i hennes familie, men det er ikke forhold A-magasinet kan være ansvarlig for.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder primært en bredt anlagt reportasje i Aftenpostens A-magasinet med utgangspunkt i spabransjens raskt økende utbredelse nasjonalt og internasjonalt. Redaksjonen hadde valgt å sette et særlig søkelys på virksomheten til den norske gründeren Marianne Olavesen, som ifølge reportasjens innfallsvinkel er blitt hjulpet fram av ukritiske journalister. Ekspertise innen hudbehandling og strålevern uttaler seg kritisk om gründerens behandlingsmetode, og det settes spørsmålstegn ved hennes faglige kompetanse og økonomiske plattform. Det forretningsmessige ble også tatt opp i en oppfølgende nyhetsartikkel i Aftenpostens morgenutgave dagen etter.

Olavesen mener A-magasinet på en graverende måte har brutt med pressens etiske spilleregler, først og fremst ved ikke å gi henne anledning til å imøtegå de groveste beskyldningene før de kom på trykk. Videre reagerer klageren på at reportasjen insinuerer forfalskning av et dokument som bekrefter sikkerheten til hennes lysterapisystem, samtidig som hennes langvarige utdannelse på området trekkes i tvil. Klageren finner det dessuten kritikkverdig at artikkelen kun refererer kilder som står i opposisjon til lysterapimetoden, og at en konkurs omtales som om det var hennes firma det gjaldt.

Aftenposten understreker at det ville vært utenkelig å sette søkelys på klagerens virksomhet uten at hun selv fikk tilbud om å komme til orde. Avisen påpeker imidlertid at arbeidet med en slik artikkel ikke kan legges til side fordi den det gjelder, ikke ønsker å uttale seg. Redaksjonen viser til at det i intervju med klageren også ble stilt spørsmål om dokumentet som angivelig bekrefter lysterapiens effekt, men et svar pr. e-post inneholdt i stedet trussel om søksmål hvis reportasjen ble publisert. I tillegg anfører Aftenposten at det ikke noe sted er skrevet at dokumentet er falskt.

Avisen er ellers ikke enig i at de intervjuede fagpersonenes uttalelser skulle utløse samtidig imøtegåelsesrett for klageren, idet det er hennes metodebeskrivelser som kommenteres. Når det gjelder spørsmålene knyttet til klagerens utdannelse, mener Aftenposten det er relevant å få vite om en av landets mest profilerte spagründere er hudterapeut eller fysioterapeut, eller ingen av delene. For øvrig forsvarer avisen omtalen av at ett av hennes selskaper ble slått konkurs, riktignok av den nye eieren, og kan heller ikke se at denne faktiske opplysningen skulle utløse imøtegåelsesrett.

Pressens Faglige Utvalg mener Aftenposten/A-magasinet hadde legitime grunner til spesielt å sette et kritisk søkelys på klagerens virksomhet, i tråd med pressens samfunnsrolle. Utvalget vil imidlertid sterkt understreke viktigheten av journalistisk redelighet og presseetisk ansvar når det personfokuseres så sterkt som i dette tilfellet, og åpenbart med risiko for betydelige økonomiske og anseelsesmessige konsekvenser for klageren.

Særlig finner utvalget grunnlag for å vurdere reportasjens framstilling av forhold knyttet til dokumentet som klageren mener det insinueres forfalskning av. Etter utvalgets mening kan det ikke herske tvil om at dette punktet i artikkelen, sammen med spørsmålene som stilles angående klagerens utdannelse og faglige bakgrunn, setter henne i et mistankens lys.

På den annen side finner ikke utvalget grunnlag for å si seg enig med klageren i at hun ikke har fått rimelig mulighet til å forsvare seg. Ut fra det foreliggende materialet, ser utvalget det som godtgjort at klageren er blitt konfrontert med de sentrale problemstillinger som redaksjonen aktet å ta for seg i reportasjen, uten at hun har kommet med dokumentasjon som kunne gjendrive den underliggende mistanken om fusk. Slik utvalget ser det, kunne redaksjonen likevel med fordel gjort det tydeligere for leserne at klageren var gitt mulighet til å ta til motmæle på de nevnte punktene.

Når det gjelder de intervjuede fagpersonenes kritiske uttalelser, konstaterer utvalget at redaksjonen ikke anså disse for å være av en art som utløste rett til samtidig imøtegåelse. På bakgrunn av de til dels sterke karakteristikker som framkommer om klagerens behandlingsmetode, mener utvalget at Aftenpostens standpunkt i denne sammenheng kan diskuteres. Utvalget velger likevel å la tvilen komme avisen til gode, siden ekspertenes utsagn i hovedsak er meningsytringer og kommentarer til klagerens gjengitte beskrivelse av lysbehandlingen.

For øvrig kan ikke utvalget se at redaksjonen skulle ha en presseetisk forpliktelse til også å innhente og formidle uttalelser fra instanser som måtte ha et positivt syn på klagerens metoder. Basis for reportasjen er historien om spabransjens og klagerens framganger til nå, og det legges ikke et øyeblikk skjul på at redaksjonens formål nettopp har vært å komme med kritisk motvekt.

Etter en samlet vurdering finner utvalget at Aftenposten/A-magasinet ikke har brutt god presseskikk.

Oslo, 31. mars 2008

Odd Isungset,
Halldis Nergård, Ellen Arnstad,
Ingeborg Moræus Hanssen, Henrik Syse, Trygve Wyller