NN mot Adresseavisen

Adresseavisen brakte 23. juni 2007 en reportasje med tittelen ”Med jubel på rullebladet”. Den handler om hvordan en guttegjeng ifølge ingressen ”har gått fra ramp til strek på kort tid”. Av brødteksten går det fram at guttene har begynt å spille håndball, og at dette har vært positivt både for dem og nærmiljøet. Det står blant annet:

”Her fant de en bane hvor de høstet applaus og jubel. Ikke kjeft og trusler… Slik var det ikke før. Da var unger redde. Foreldrene var redde. Naboer var engstelige og irriterte. Kundene til Rema på Stavset reagerte, og kjøpmannen gikk lei av ansamling av ungdommer utenfor butikken.”

Noen av ungdommene bekrefter at situasjonen ikke var bra tidligere. ”Vi kunne plage kunder utenfor Rema, og så var det litt slåssing. Og hærverk.” Ifølge reportasjen handler dette ”om noen få ungdommer mellom 13 og 18 år. Politiet kjenner dem godt. Barnevernet er inne i bildet, og noen har tiltak rundt seg.” Guttene sier at det var ryktene rundt dem som var ødeleggende, og mener det er ”mye misforståelser og overdrivelser”.

Videre skriver journalisten:

”Når man har mark i rumpa, lopper i blodet og kanskje kommer fra et hjem hvor alt ikke er ideelt til enhver tid, så kan det fort bli sånn. Det kan fort bli vanskelig å være ungdom… Selv om disse unge menneskene i noen tilfeller kan omtales som
ressurssvake, er det utrolig hvor sterke stemmer de har.”

Deretter beskrives det hvordan moren til en av guttene tok initiativ til at gjengen skulle begynne å spille håndball:

”Så lenge de blir hundset jaget og kjeftet på, blir det ikke noe bedre. Ikke for omgivelsene, og ikke for guttene, sier (navn), mammaen til (navn).”

Det framgår så at hun er trener for et håndballag og at hun tok tak i problemguttene:

”Hun så pøbelfaktene, hun fortvilet og bekymret seg. Og hun gjorde noe med det.”

Ifølge reportasjen har guttene gjennomgått en stor utvikling, både på og utenfor håndballbanen. Det fremheves at både laget og miljøet rundt er med på å gjøre situasjonen bedre:

”Jubelen fra tribunen har løftet selvfølelsen til guttene og gitt dem en positiv oppmerksomhet de ikke har vært vant til. I publikum, håndballkretser og nærmiljø er det tydelig at håndballaget på Stavset er noe alle er stolt av og rørt over.”

Deretter påpeker moren til den ene gutten at de ”må få et oppholdssted for ungdom på Stavset.” Dette er det tilsynelatende stor enighet om i nærmiljøet, og det kommer frem at flere lokale bedrifter har støttet laget:

”Derfor støttet butikken (fornavn)s initiativ da hun ba om sponsormidler til å dra på Hamar-cupen. Og det samme gjorde Sportshuset. Byåsen IL stilte med plass i sine busser, RBK med drakter.”

Mot slutten av reportasjen blir bakgrunnen til guttene beskrevet som følger:

”Dette er gutter som har både én og to støttekontakter eller assistenter på skolen. Flere har et rulleblad, noen har en ADHD- eller annen diagnose, og alle er enige om at det de har holdt på med godt kan kalles rampestreker.”

Det er ett hovedbilde i reportasjen med alle guttene i en gruppe. Ett av de mindre bildene har også en større gruppe av gutter, mens to mindre bilder viser tre av guttene. Bildene hvor alle guttene er med er private, mens bildene av tre av guttene er tatt av journalisten.

KLAGEN:

Klageren er moren til en av guttene (som er mindreårig) i reportasjen, som hevder at verken hun eller sønnen var ”informert eller forespurt før artikkelen sto på trykk.” Hun har også vært i kontakt med foreldrene til flere av de andre guttene, og skriver:

”De var like uvitende som meg, og var heller ikke forespurt på forhånd.”

Hun sier videre at journalisten har ”vært i kontakt med tre av ungdommene, resten var uvitende”. Hun skriver at ”kilden i artikkelen er mor til en av ungdommene, – og fungerte i en periode som trener for kameratgjengen”.

Videre viser klageren til at journalisten har identifisert ungdommene med fullt navn og bilde, og at ”artikkelen inneholder utsagn om at disse ungdommene er kjent av politi og barnevern, – at flere har ADHD eller annen diagnose og at de kanskje kommer fra hjem ”hvor ikke alt er som det skal”. Klageren påpeker at ”flere av påstandene er direkte usant”.

Deretter forklarer klageren at hovedbildet i artikkelen er ”et av mine private bilder” og at hun ”ikke har blitt forespurt eller gitt tillatelse til at bildet blir brukt”.

Klageren hevder at reportasjen har vært ”belastende for både ungdommene, foreldre og familiene for øvrig”, og at dette blant annet har gitt seg utslag i at sønnen har fått slengt kommentarer etter seg angående ADHD-diagnosen. Oppslaget har også ført til at ”mer eller mindre alt ungdomsbråk i nærmiljøet er blitt knyttet opp mot denne kameratgjengen.”

Hun sier også at hun ”som mor føler seg stigmatisert, da det i artikkelen står at flere av ungdommene ”kommer fra hjem hvor ikke alt er som det skal”.

Avslutningsvis viser klageren til punkt 3.2, 4.7 og 4.8 i Vær Varsom-plakaten.

TILSVARSRUNDEN:

Adresseavisen skriver i sitt tilsvar at initiativet til reportasjen kom fra treneren til håndballaget som ”henvendte seg til avisen fordi hun mente at guttene på laget hadde gjennomgått en fin utvikling, og at de fortjente en positiv oppmerksomhet.”

Videre skriver avisen at for å få frem denne forvandlingen, ”var det nødvendig å vise leserne hvilken bakgrunn guttene hadde”. Avisen mener dette ble gjort ”på en skånsom og generaliserende måte, hvor ingen enkeltindivider ble spesielt fremhevet.”

Avisen understreker at journalisten ”nedla et stort forarbeid til reportasjen” ved å intervjue treneren og tre av guttene, samt ”politiets forebyggende gruppe, ressurssenteret for barn og unge, natteravnsjefen på Byåsen og Rema-kjøpmannen”. Hun oppsøkte også andre i nærmiljøet og i idrettslaget. Avisen skriver:

”Samtalene viste at noen av ungdommene var kjent av politi og barnevern, og hadde vanskelige forhold hjemme. Blant guttene i gruppen fantes også noen med diagnosen ADHD, fikk vi opplyst.”

Avisen mener derfor de har dekning for opplysningene de har kommet med i reportasjen.

Deretter fremkommer det at journalisten i forkant av intervjuet med guttene ”understreket overfor Inavn) at foreldrene måtte være informert og innforstått med at barna deres skulle intervjues av Adresseavisen. Det var en forutsetning for at reportasjen i det
hele tatt skulle komme på trykk”. Ifølge avisen var (navn) ”like opptatt av dette som journalisten, og lovte at foreldrene skulle forespørres”.

Avisen forklarer at mens journalisten intervjuet de tre guttene, ringte mødrene til de to andre guttene (en gutt var trenerens sønn), og journalisten sier at ”hele intervju-situasjonen gjorde meg trygg på at alle som skulle være informert også var det.”
Når det gjelder bildene, bekrefter avisen at de fikk tilsend flere lagbilder fra (navn), og at hun ”både på telefon og e-post bekreftet at foreldrene til guttene var informert om at bildene kom på trykk”. Avisen var ikke klar over at bildene var tatt av klageren, men ”forstod det slik at bildene fritt kunne brukes.”

Avslutningsvis hevder avisen at journalisten oppfattet (navn) ”som en troverdig person som var oppriktig engasjert i ungdommenes ve og vel”. De hadde derfor ingen grunn til å tvile på opplysningene om at foreldrene var informert og samtykket. Derfor mener de også at de har ”opptrådt samvittighetsfullt og i tråd med reglene i Vær Varsom-plakaten”.

Klageren opprettholder sin klage og viser til at hun har vært i kontakt med både de to andre guttene som ble intervjuet og deres foreldre. Hun understreker at selv om de ble informert om at avisen var til stede og skulle intervjue guttene, ble det ”aldri nevnt at intervjuet skulle omhandle diagnostisering osv. og at guttene skulle fremstilles som tidligere mer eller mindre kriminelle og fryktet i nærmiljøet”. Hun skriver at en av mødrene hadde ”lurt på hvilken interesse Adresseavisen kunne ha av å skrive om noen gutter som spiller håndball”.

Når det gjelder de to guttene som ble intervjuet, skriver klageren at også disse var ”helt ukjent med artikkelens innhold og beskrivelsen som ble gitt av dem”. De har også forklart at de ”pratet lite med journalisten”. Klageren påpeker videre at guttene på 14 og 16 år ”uansett var for unge til å skjønne konsekvensen av en slik omtale”.

Videre skriver klageren at det ikke er riktig at hun og de andre foreldrene var informert på forhånd. Hun viser også til ”flere andre direkte usannheter”. Blant annet er det kun to av guttene som har ADHD, og ingen andre har ”noen annen form for diagnose”. Det er også ifølge klageren usant at guttene har støttekontakt og assistenter på skolen.

Klageren mener at det er å ”frasi seg sitt eget ansvar” når Adresseavisen sier at de måtte kunne stole på håndballtreneren, og mener at ”journalisten var pliktig til å sjekke at de opplysningene som kom frem var korrekte.”

Adresseavisn skriver i sitt siste tilsvar at faktainnholdet bygde på samtaler med en rekke personer, som nevnt i sin tidligere redegjørelse. Avisen mener derfor at den ”minst har gjort det som er rimelig å kreve når det gjelder grundig research”.

Videre mener avisen at den har ”vært i god tro når det gjelder å sørge for at de saken handlet om, og deres pårørende var orientert”. Det vises til at dette ble bekreftet dette av (navn). Avslutningsvis beklager avisen hvis det ”viser seg at saken likevel inneholder feil eller at alle ikke var orientert”, men mener at den ikke har brutt reglene i VVP.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en reportasje i Adresseavisen om en guttegjeng som tidligere har hatt diverse problemer, men som nå har fått en ny mulighet gjennom å spille håndball sammen. Klageren, en mor, mener reportasjen gir et feil inntrykk, av guttene og hevder at verken guttene eller foreldrene var orientert tilstrekkelig om reportasjen og dens innhold. Hun mener også at det er flere faktafeil i reportasjen.

Adresseavisen avviser klagen og mener den har gjort grundig research og at håndballagets trener har bekreftet pr. telefon og e-post at alle involverte var orientert og hadde godkjent at reportasjen ble laget.

Pressens Faglige Utvalg mener at det er naturlig for en lokalavis å skrive om et initiativ fra en enkeltperson som har hatt positive konsekvenser for en gruppe og et nærmiljø. Spørsmålet er om avisen har opptrådt presseetisk forsvarlig i arbeidet med reportasjen.

Utvalget konstaterer at det er uenighet om enkelte fakta er blitt gjengitt riktig, og viser generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, der det blant annet heter: ”Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte.” Utvalget kan imidlertid ikke se at avisen har brakt feilopplysninger som er av en slik karakter at det har hatt avgjørende betydning for forståelsen av de faktiske forhold i saken.

Videre viser utvalget til Vær Varsom-plakatens punkt 4.8, der det blant annet heter: ”Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering.” Utvalget mener avisen burde forstått at reportasjen kunne være belastende for barna den omhandler, ettersom den inneholder sensitive opplysninger om både helse og tidligere lovovertredelser. Her vises det også til at barna identifiseres med bilde og fullt navn. Utvalget mener avisen burde anstrengt seg ytterligere for å forsikre seg om at både ungdommene og deres foresatte var inneforstått med reportasjens vinkling.

Adresseavisen har brutt god presseskikk.

Oslo, 20. november 2007

Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, Sigrun Slapgard, John Olav Egeland,
Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen, Henrik Syse