Adv. Lars Skjelbred (p.v.a. klienter) mot Telemarksavisa
Telemarksavisa (TA) publiserte 26. mai 2007 en helsides kommentarartikkel der avisens ansvarlige redaktør, Ove Mellingen, stiller spørsmål ved den årlige bekransningen 17. mai av Severin Løvenskiolds grav på Gjerpen kirkegård i Skien. Kommentaren bar tittelen:
«HELT eller en simpel landsforræder?»
Kommentaren innledes slik:
«Forrige torsdag, altså på selveste 17. mai, klokken 08.30 i skarpt lys, med vakre grønne trær, og dypblå himmel, ble det lagt krans på Severin Løvenskiolds grav på Gjerpen kirkegård. Talen ble i år holdt av skienspatrioten Ivar Skifjeld. En god mann. Og, må jeg si, i sterk motsetning til ham som ble hedret.»
Deretter forklares bakgrunnen for kommentaren:
«Etter å ha lest mye om Severin Løvenskiold i det siste, i kjølvannet av den opphetede Quisling-debatten, er det et begrep som ruller hele tiden i hodet: Landsforræder. Og da mener jeg ikke bare Quisling. Det er vanskelig å se at ikke denne mannen, denne godseieren, som ligger begravet i nærheten av Quisling, også tilhører den kategorien. Og å hedre ham på 17. mai med krans og tale og egen post i Skien kommunes offisielle program for nasjonaldagen vår er absurd. Intet mindre.»
Derpå presenteres noen biografiske opplysninger om Severin Løvenskiold, hvor hans familiebakgrunn vektlegges:
«Dette var ikke småfolk.»
Deretter argumenteres det for hvorfor det er «absurd» å hedre Løvenskiold 17. mai. Kommentatoren skriver:
«(
) det [er] mer enn nok å laste ham for i forhold til hva han faktisk gjorde.
Hør bare: (
)»
Om Løvenskiolds arbeid på Eidsvoll i maidagene 1814, heter det blant annet at han var en «antidemokratisk møteplager som hele tiden fremmet forslag, som jevnt over ble nedstemt», og at han skal ha møtt på Eidsvoll «med planer om å føre Norge rett ut av 400-årsnatten under Danmark til union med Sverige». Litt senere i artikkelen står det:
«Den frihetstanken, de nye demokratiske strømningene som preget Eidsvoll og Norge og som vi fortsatt feirer på 17. mai var fyren helt imot.»
Dessuten påstås det at han skal ha manglet nasjonalfølelse, vært intenst imot demokrati, mot selvråderett i Norge, mot framtid og utvikling, og imot Stortingets vedtak i 1821 om å oppheve adelen. I artikkelen kan man også lese følgende:
«Han konspirerte med svenskekongen og da kongen, fra Stockholm, gjorde udemokratiske grep og oppløste det norske Stortinget i 1836 var det i nært samspill med Løvenskiold. Som ble stilt for, og dømt, i riksrett. Saken gikk på at han ikke, som de andre i Stortinget, gikk imot en beslutning fra svenskekongen som hindret Stortinget i å utføre sine plikter i henhold til Grunnloven».
Videre skriver redaktøren at «Løvenskiold og hans menn» hele tre ganger skal ha klart å forhindre det nødvendige to tredjedelsflertallet som var påkrevd for å endre jødeparagrafen. Og da endringen ble vedtatt i 1851:
«( ) prøvde Løvenskiold å få kongen til å nekte å sanksjonere loven.»
Videre knyttes det an til Vidkun Quisling:
«Som en skremmende parallell ble jødeparagrafen gjeninnført 13. mars 1942. Og mannen som gjorde det var Vidkun Quisling.»
Mot slutten av artikkelen oppsummeres påstandene og argumentasjonen vedrørende Severin Løvenskiold:
«Han var og ble kongens mann i sin politiske karriere. Og var i alle vesentlige saker mot det vi kan kalle Norges interesser ( ) I ettertid er det vanskelig å finne ett eneste positivt standpunkt, for framveksten av det nye Norge, i Løvenskiolds virke.»
Deretter:
«15. september 1856 døde Severin Løvenskiold. En mann som store deler av sitt voksne liv hadde kjempet imot Norges sak var blitt historie. Og i vår tid en ganske skjev historie. Og nå ligger han altså på Gjerpen kirkegård (
) Den grimme sannhet er at Skien kommune hvert eneste år på 17. mai hedrer en mann som kunne forhindret hele grunnlaget for 17.-maifeiringen (
) Og som like gjerne kunne blitt stemplet av ettertiden som landsforræder. Slik han andre [Vidkun Quisling, sekr. anm.], på samme kirkegård, og med rette, er blitt.
Severin Løvenskiold var med på å legge nye lader til rikdommen hos godseierne på Fossum. Men jeg klandrer på ingen måte dem som er der i dag for det forfedrene har gjort. Men det er slett ingen grunn til at kommunen og vi som bor her skal hedre en mann som brukte livet sitt til å bekjempe landet vårt.»
KLAGEN:
Klager er advokat Lars Skjelbred på vegne av Severin Løvenskiolds direkte etterkommere, Herman og Leopold Axel Løvenskiold. De eier Fossum Hovedgård i Skien, slik også Severin Løvenskiold gjorde i sin tid.
Klager skriver: «Under overskriften Helt eller en simpel landsforræder? hevder redaktør Mellingen at Løvenskiold var en landsforræder i samme kategori som Quisling. Denne påstanden er krenkende for Løvenskiolds minne og hans etterslekt på Fossum. Dessuten er den saklig sett uriktig.»
Vedlagt klagen følger en betenkning forfattet av historieprofessor ved UiO, Øystein Rian.
Klager mener Rians betenkning «imøtegår saksfremstillingen og påstandene i kommentarartikkelen», og viser at Severin Løvenskiold «arbeidet gjennom sitt virke utrettelig som en ekte norsk patriot for å fremme landets interesser».
Klager skriver også at «det å bli stemplet som landsforræder eller quisling [er] en helt urimelig karakteristikk», og anfører «at det heller ikke ut fra artikkelens innhold er saklig grunnlag for overskriften og redaktør Mellingens konklusjon».
Videre viser klager til at familien Løvenskiold og Fossum Hovedgård har en sentral posisjon i Skien-distriktet, og at påstandene i kommentarartikkelen skader familiens omdømme og virker krenkende og negativt inn på deres forhold til offentligheten.
På denne bakgrunn mener klager at det er begått brudd på følgende punkter i Vær Varsom-plakaten:
* pkt. 3.2 (om kildekritikk og kontroll av opplysninger)
* pkt. 4.1 (om saklighet og omtanke i innhold og presentasjon)
* pkt. 4.2 (om å gjøre klart hva som er fakta og hva som er kommentar)
* pkt. 4.3 (om å vise respekt for menneskers egenart etc.)
* pkt. 4.4 (om ikke å gå lengre enn det er dekning for)
* pkt. 4.14 (om samtidig imøtegåelse)
* samt Redaktørplakatens bestemmelse om saklighet (som antakelig er ment som en henvisning til formuleringen: «Gjennom sitt medium skal redaktøren fremme en saklig og fri informasjons- og opinionsformidling»)
Angående punkt 4.14 påpeker klager at avisen ikke ba om kommentarer fra familien før artikkelen ble publisert, noe han mener den skulle ha gjort i henhold til Vær Varsom-plakaten.
FORSØK PÅ MINNELIG ORDNING:
Partene har forsøkt å komme fram til en minnelig ordning, uten at dette har lykkes dem.
TILSVARSRUNDEN:
Telemarksavisa (TA) åpner sitt tilsvar med å forklare motivasjonen bak kommentarartikkelen: «Rammen rundt den innklagede kommentar var i hvilken grad Skien kommune skulle hedre Severin Løvenskiold på 17.mai. Kommentaren er en argumentasjonsrekke mot at slik heder og ære skal finne sted på vår nasjonaldag».
Videre skriver TA om kommentaren: «Poenget i kommentaren er at Løvenskiold var i mot det meste av det som gjorde nettopp 17. mai så spesiell ( ) Derfor mener vi, gjennom denne kommentaren, at det er feil å hylle denne mannen på 17. mai».
I begrunnelsen for sitt syn henviser TA til et ikke navngitt oppslagsverk, som ifølge TA er «preget av nøktern og faktabasert fremstilling». TA siterer: «Under riksforsamlingene la ikke Løvenskiold skjul på standpunktene sine. Han ble derfor ved siden av Nicolai Wergeland, den mest upopulære av unionsmennene. I saker som ikke angikk forholdet til Sverige var han mer anonym. Dette til tross for at hans aristokratiske grunnsyn ofte avvikte sterkt i forhold til den relativt liberale og demokratiske Grunnloven.»
Og videre: «I 1828 ble han [Løvenskiold, sekr. anm.] statsminister og fra 1840 stattholder. Heller ikke i disse stillingene var han særlig populær. Av mange ble han ikke bare betraktet som konservativ, men reaksjonær. I 1836 ble han stilt for riksrett og dømt for ikke å ha protestert mot en oppløsningsordre fra Kongen». TA legger til at Løvenskiold er beskrevet tilsvarende i andre oppslagsverk.
TA anfører at det for avisen er litt uklart om professor Rians betenkning skal inkluderes i klagen, og viser til at Vær Varsom-plakaten ikke omhandler ulik oppfatning av historien. Men TA påpeker samtidig at de «ikke kan se at Rian imøtegår faktagrunnlaget i den aktuelle kommentaren», selv om professoren er «uenig i den del konklusjoner» og «tolker også Løvenskiolds holdninger annerledes ( ) I likhet med flere som på [Herman og Leopold Axel, sekr. anm.] Løvenskiolds oppfordring og oppdrag har ment noe om dette».
Videre mener TA at det var relevant å knytte an til Vidkun Quisling i kommentaren, og angir følgende: «I 1851 ble loven [jødeparagrafen, sekr.anm.] vedtatt opphevet med 2/3 dels flertall. Men selv da prøvde Løvenskiold å forhindre at kongen i Stockholm skrev under på Stortingsvedtaket ( ) det er åpenbart at det gjør Løvenskiold til en udemokratisk historisk figur. Og nøyaktig den samme loven ble altså gjeninnført av Vidkun Quisling som ligger like bortenfor der kransen blir lagt på Løvenskiolds grav 17. mai. Noe som gjør dette til en bisarr og nærliggende parallell.»
Og videre: «Quisling er forøvrig også relevant sammenligning i ytterligere et anliggende. Severin Løvenskiold ble dømt i riksrett i 1836 for å ikke ha gått imot svenskekongen da han satte den norske Grunnloven og Stortinget ut av funksjon. Det å bli dømt i riksrett i en slik sak som Løvenskiold ble gjør det relevant å stille spørsmål om han var en landsforræder. Han svek sitt eget land og Storting og ble dømt for det.
Vidkun Quisling ble i 1945 blant annet dømt for ulovlig endring av Grunnloven».
TA avviser klagers påstand om at kommentaren skal gi negative virkninger og skade omdømmet til familien Løvenskiold og Fossum Hovedgård. Avisen argumenterer for sitt syn med henvisning til følgende formuleringer i den innklagede kommentarartikkelen:
«Men jeg klandrer på ingen måte dem som er der [på Fossum Hovedgård, sekr. anm.] i dag for det forfedrene har gjort.»
«Ingen kan lastes for hva mor og far måtte ha gjort galt. Arvesynden er ikke noe holdbar juridisk eller moralsk term».
I sitt tilsvar skriver TA også at klager i en telefonsamtale rundt 1. juni er blitt oppfordret til å bidra i debatten som fulgte etter kommentaren, og at det dessuten er publisert andre meninger i saken, med avvikende syn fra kommentaren.
TA oppsummerer sitt standpunkt slik: «Vi mener grunnlaget for vår kommentar, nemlig sammenhengen mellom heder og krans på 17. mai og Løvenskiolds virke er relevant og faktabegrunnet. Og selvfølgelig en normal del av en meningsytring og debatt i en lokalavis. Også de to aktuelle parallellene mot Quisling er begrunnet og etter vårt syn høyst relevante».
På bakgrunn av dette avviser TA at avisen skal ha brutt noen av punktene i Vær Varsom-plakaten eller Redaktørplakaten.
Klager presiserer i sitt tilsvar at det først og fremst er «Mellingens bruk av de sterkt belastende og stigmatiserende karakteristikkene landsforræder og Quisling» det reageres på, og som det ønskes en presseetisk vurdering av. Samtidig understrekes det at professor Rians betenkning er en del av klagen. Klager er ikke enig med TA i at betenkningen ikke imøtegår fakta i kommentaren. Klager skriver: «I betenkningen er det en hel rekke av faktiske opplysninger som viser at redaktør Mellingen tegner et uriktig bilde av stattholder Løvenskiold».
Klager anfører også at artikkelens overskrift inneholder et retorisk spørsmål, som klager mener blir besvart allerede i artikkelens andre og tredje avsnitt, og klager konkluderer derfor med at «det for leserne av artikkelen i Telemarksavisa 26. mai i år må ha fremstått som utvilsomt at Løvenskiold etter Mellingens syn fortjente å bli kalt en landsforræder og en Quisling».
Videre skriver klager: «Jeg vil hevde at redaktør Mellingen ved sin bruk av ord som landsforræder og Quisling har gått for langt, og at han på ingen måte kan sies å ha lagt tilstrekkelig vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, jf. Vær Varsom-plakaten punkt 4.1.»
I sin argumentasjon for at TA har begått brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, henviser klager til tidligere PFU-uttalelser: «PFU har i flere saker vist til at det i leder- og kommentarartikler må kunne anvendes et kraftigere språk og mer tilspissede formuleringer enn hva som er vanlig i andre journalistiske sammenhenger. Men utvalget har i en rekke saker understreket pressens plikt til å utvise varsomhet ved bruk av sterke og stigmatiserende karakteristikker».
Klager refererer også til utfallet av konkrete saker, som han finner sammenlignbare med foreliggende sak, og poengterer videre: «At beskyldningene retter seg mot av [sic.] avdød, betyr ikke at det er fritt frem for pressen til å fremsette grove karakteristikker uten et tilfredsstillende faktagrunnlag».
I forlengelsen av dette mener klager at TA derfor må «kunne godtgjøre at det forelå en saklig grunn for å bruke de nevnte karakteristikkene». Klager kan imidlertid «på ingen måte se at redaktør Mellingen har påvist noen slik saklig grunn. De nevnte karakteristikkene har ingen forankring i objektive fakta, og kan derfor heller ikke sies å være saklig begrunnet».
Klager avviser videre TAs argumenter for å kunne bruke karakteristikken «landsforræder», og skriver: «Selv om Mellingen gjør seg skyldig i en svært selektiv kildebruk, og hans fremstilling på ingen måte kan karakteriseres som balansert, kan de forholdene som Mellingen trekker frem som begrunnelse for bruken av ordet landsforræder, på ingen måte forsvare en så stigmatiserende begrepsbruk. Det er noe helt annet å være konservativ og reaksjonær enn å være landsforræder».
Klager avviser også at en parallell mellom Løvenskiold og Quisling er relevant. Når det gjelder nærheten mellom gravstedene til Løvenskiold og Quisling, som klager mener TA gjør et poeng av, kan ikke den berettige en karakterisering av Løvenskiold som «landsforræder». Vedrørende parallellen knyttet til jødeparagrafen, skriver klager at det ikke bare var Løvenskiold som stemte for den såkalte jødeparagrafen (som Quisling gjeninnførte i 1942), men «samtlige av de øvrige Eidsvoll-mennene». Når TA dessuten sammenligner Løvenskiolds og Quislings dommer i riksrett, overser avisen etter klagers syn «at Quisling ikke bare ble dømt for forandring av statsforfatningen med ulovlige midler, men også for en rekke andre alvorlige forhold ( ) Riksrettsaken mot stattholder Løvenskiold gjaldt det forhold at han ikke frarådet kongen å beslutte oppløsning av Stortinget i 1836. Kongens beslutning var et legalt tiltak», og boten Løvenskiold fikk var på «1000 spesidaler».
Videre holder klager fast på at TAs kildebruk er selektiv og i strid med Vær Varsom-plakatens punkt 3.2. Dessuten viser klager til punkt 4.2 i Vær Varsom-plakaten, og hevder at TA ikke gjør det klart hva som er fakta og hva som er kommentarer. I tillegg klages det på punkt 4.4, ettersom klager ikke kan se at det er dekning for tittelen i artikkelen. Klager synes også at etterkommerne av Severin Løvenskiold burde vært kontaktet før publisering av artikkelen, for å få anledning til å gi kommentarer. At dette ikke ble gjort, medfører et brudd på punkt 4.14 i Vær Varsom-plakaten, ifølge klager.
Klager holder også fast ved synspunktet om at TAs omtale av Severin Løvenskiold virker negativt inn på familien Løvenskiolds omdømme. Det begrunnes blant annet som følger: «I den offentlige omtalen av familiens virke er tradisjonen et sentralt element. Hva tidligere generasjoner har utført ses i sammenheng med hvorledes dagens eiere forvalter eiendommen». I tillegg påpeker klager at den innklagede kommentaren «fulgte få dager etter at Telemark Museum åpnet en utstilling i Skien om Quisling. Utstillingen har vært gjenstand for stor diskusjon og mange medieoppslag ( ) Av disse grunner var det en sterk aktualisering i folks bevissthet om Quisling og hans virke».
Klager opplyser til slutt at TA har oppfordret Leopold Axel Løvenskiold til å delta i debatten etter at kommentaren var publisert, men at han ikke så noen grunn til å delta, fordi: «Skaden var allerede skjedd ved oppslaget ( ) Han ønsket heller ikke å skrive noe som kunne bli oppfattet som et partsinnlegg. Dessuten har verken Herman eller Leopold Løvenskiold historie som fag».
TA gjentar i sitt siste tilsvar agendaen rundt kommentarartikkelen og poengterer sakens kjerne: «Spørsmålet er hvorvidt det er god presseskikk å debattere følgende problemstillinger: Kan man retorisk stille spørsmålet i en kommentar om en mann som er dømt i riksrett for å gå imot eget storting til fordel for kongen i Sverige i en påtvunget union, er en landsforræder? Etter vår mening bør det være lov å stille det spørsmålet.
Kan man, i en kommentar, trekke en parallell mellom en mann som, mot fire stortingsflertall, kjemper på udemokratisk vis for å beholde en rasistisk paragraf i Grunnloven, og han som gjeninnfører den samme loven nesten 100 år senere? Vi mener at det både er lovlig og innenfor god presseskikk i Norge å reflektere slik rundt historiske hendelser i denne formen».
Videre framholder TA at klager ikke kommer med «en konkret faktaopplysning som er imøtegått», og hevder at klagers innvendinger kun bygger på «en annen forståelse av historien». TA benekter også klagers påstand om selektiv kildekritikk: «En rekke skriftlige kilder dokumenterer fakta i saken».
I tilsvaret gjentar TA også noen av sine poenger fra første tilsvar, og når det gjelder TAs argumentasjon for å trekke en parallell til Quisling, understrekes følgende: «Løvenskiolds stemmegivning på Eidsvoll i 1814 ad. jødeparagrafen har aldri vært hovedpoenget slik klager tar opp nå. Det Løvenskiold gjorde senere er kjernen. Da kjempet han for denne rasistiske paragrafen selv etter det var simpelt flertall i Stortinget imot den (tre ganger) og selv etter at det var 2/3 flertall imot den».
Og litt senere: «Løvenskiold ble dømt i riksrett på ett område som har direkte parallell til en av forholdene Quisling ble dømt for, knyttet til Grunnloven. Å trekke parallellen på denne måten, kan ikke fordre at Løvenskiold skal ha blitt dømt for samtlige av de ugjerningene Quisling ble dømt for. Det er også tydelig presisert hva som danner grunnlaget for parallellen. Og igjen, dette med samme gravsted er knyttet til rammen rundt kommentarartikkelen, nemlig kransnedleggelse på 17. mai».
Til påstanden om brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.2, om sammenblanding av fakta og kommentar, viser TA til at kommentarartikkelen «er tydelig utstyrt med bilde av og navn på kommentator. Vignetten på saken er Søkelys en fast kommentar-vignett i TA gjennom mer enn ti år. Kommentaren står også på en side, side tre, som utelukkende blir brukt til den typen stoff i TA. Det finnes ingen begrensninger i Vær Varsom mot å bruke faktaopplysninger i en kommentar».
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en kommentarartikkel i Telemarksavisa (TA), der avisens ansvarlige redaktør stiller seg kritisk til bekransningen av Severin Løvenskiolds grav på Gjerpen kirkegård i Skien hver 17. mai. Klager, som er advokat på vegne av Løvenskiolds direkte etterkommere, mener TA har krenket Løvenskiolds ettermæle og slekt ved å karakterisere ham som landsforræder og trekke paralleller til Vidkun Quisling. Dessuten hevder klager at TA tegner et uriktig bilde av Løvenskiold, og ikke har saklig grunnlag for sine påstander.
TA avviser anklagene, og framholder at hensikten var å sette søkelys på om Skien kommunes hedring av Løvenskiold på nasjonaldagen er berettiget. TA hevder også at de har begrunnet sine påstander og parallellen til Quisling tilstrekkelig, og at dette er relevant i omtalen. For øvrig benekter avisen at klager skal ha imøtegått deres faktagrunnlag.
Pressens Faglige Utvalg vil på et generelt grunnlag vise til kravet i journalistikken om å vise varsomhet ved bruk av sterke, stigmatiserende karakteristikker, men påpeker samtidig at det i leder- og kommentarartikler må kunne benyttes et kraftigere språk og mer tilspissede formuleringer enn hva som er vanlig i andre journalistiske genrer.
Utvalget mener videre at TA var i sin fulle rett til å kommentere Skien kommunes heder av Severin Løvenskiold, men vil påpeke at det presseetiske kravet til varsomhet også må gjelde overfor avdøde, både i forhold til avdødes ettermæle og slekt.
Utvalget konstaterer videre at partene er uenige i tolkningen av historien og fakta, men som TA anfører, er ikke analyse av historien noe utvalget kan ta stilling til. Utvalget er imidlertid enig med klager i at «landsforræder» er et svært belastende begrep, og at det å trekke paralleller til Vidkun Quisling fordrer en saklig begrunnelse.
Etter utvalgets mening har avisen gått svært langt i sin karakterisering og omtale der det trekkes en parallell mellom Severin Løvenskiold og Vidkun Quisling. Utvalget mener at uttrykket «landsforræder» er så spesifikt belastende og parallellen til Quisling så haltende at det ligger i et presseetisk grenseland. Likevel må det være stor takhøyde for forskjellige historiske vurderinger av avdøde personer, ikke minst i leder- og kommentarartikler.
Etter en samlet vurdering finner utvalget at Telemarksavisa ikke har brutt god presseskikk.
Oslo, 20. november 2007
Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, Sigrun Slapgard, John Olav Egeland,
Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen, Henrik Syse