NN mot Agderposten

Agderposten brakte 7. mai 2007 en nyhetsreportasje over to sider med tittelen ”-Fryktet for livene våre etter en trafikkulykke på E18. I artikkelen intervjues beboere i området der ulykken inntraff om hva de opplevde den aktuelle natten. Beboerne forteller blant annet at de fryktet for at husene deres ville bli satt fyr på av brennende bildeler.

Mot slutten av brødteksten går det fram, som forklaring på ulykken, at det var en ”22 år gammel Risør-mann som valgte å avslutte livet ved å kjøre inn i vogntoget.” Ifølge avisen hadde han fortalt venner at ”de aldri fikk se ham igjen” før han satte seg i bilen. Det fortelles deretter at vennene fulgte etter kameraten sammen med politiet, men at de ”var uten mulighet til å stoppe ham.”

Reportasjens hovedbilde, som fylte halvannen avisside, viser et brennende bilvrak, og bildeteksten lyder: ”Ekstrem varme: Lenge fryktet naboene at broen ville kollapse av den enorme varmeutviklingen etter dødsulykken i Tvedestrand.”

Samme dag tar Agderposten på lederplass opp medienes rolle i forbindelse med omtale av selvmord. Avisens vurdering er, til tross for reglene i Vær Varsom-plakaten, at redaksjonen har ”et selvstendig ansvar for å vurdere hvilke opplysninger som skal gis om årsaken til ulykker.” Avisen mener at ”i dette tilfellet fikk ulykken på E18 ved Tvedestrand så dramatiske konsekvenser at vi ikke kommer utenom” også å beskrive sted og metode. Agderposten begrunner dette med at ulykken hadde konsekvenser for mange mennesker, og skriver i lederen: ”Vi vet dessuten at venner forsøkte å overtale sjåføren til ikke å gjennomføre sine dystre planer.”
KLAGEN:

Klageren er avdødes søster, som representerer nærmeste familie. Hun mener Agderposten har brutt mange etiske normer i sin omtale av kollisjonen. Det vises til det klageren mener er faktiske feil i reportasjen: ”Det ble slått fast at min bror valgte å avslutte livet. Politiets etterforskning har ikke konkludert med dette.” Og klageren fortsetter:

”I forbindelse med denne påstanden ble det skrevet at min bror i forkant hadde gjort det kjent for flere av sine venner at han planla selvmord. Dette hadde ikke skjedd. Det ble hevdet i artikkelen at politiet fulgte etter min bror fra Risør til det stedet ulykken skjedde. Heller ikke dette stemmer med det faktiske hendelsesforløpet …”

Klageren anfører at disse feilene og avisens manglende oppfølging innebærer brudd på flere punkter i Vær Varsom-plakaten. Det understrekes at ”for den nærmeste familien opplevdes det som en ekstrem påkjenning at media fremstilte hendelsesforløpet feilaktig”. Klageren sier dette ble forsterket ved at ”avisen gikk mye lengre enn saklig nødvendig for å skape en mer sensasjonspreget historie ut av tragedien.” Videre mener klageren at ”Bildet nærer også opp om sensasjonspreget over hendelsen”, og hun minner om at pressens aktsomhetskrav også gjelder overfor fotografiske framstillinger.

Etter klagerens mening kan ikke reportasjen slik den framstår, anses å være nødvendig ”for å oppfylle det allmenne informasjonsbehovet.” Klageren mener kollisjonen kunne vært omtalt ”i et mer nøkternt ordelag uten spekulasjoner om hva som lå bak ulykken”. Klageren henviser til et eksempel fra Aust Agder Blad (vedlagt), og mener dette viser at ”andre medier har klart å opplyse allmennheten uten slik uriktig informasjon og med respekt for de nærmeste pårørende”.

Deretter kommenterer klageren avisens kilder, og mener disse må ha vært ”sjokkerte ungdom”. Klageren skriver at ”på tidspunktet for artikkelen hadde disse tenåringene ikke alle fakta på bordet og i en liten by blir ”fakta” lett til noe annet enn det som faktisk er skjedd.” Klageren mener derfor at man bør være ”sikker på at de påstandene som kommer på trykk er sanne, og i hvert fall rette på dem, når de viser seg å være feilaktige.”

Avslutningsvis opplyser klageren at familien ønsker en ”offentlig beklagelse og korrigering av opplysningene, slik at de stemmer med det virkelige hendelsesforløpet.”

TILSVARSRUNDEN:

Agderposten skriver i sitt tilsvar at de har stor forståelse for klagerens/familiens følelser, og viser samtidig til lederartikkelen som sto på trykk samme dag, med redegjørelse for beslutningen om å omtale kollisjonen slik det ble gjort. Redaktøren gjentar innholdet fra lederartikkelen, og hevder at ulykken fikk så dramatiske konsekvenser at avisen mente den ikke kunne komme utenom å henvise også til selvmordet.

Avisen mener at ”forpliktelsen overfor leserne til å informere om alle sider ved en så dramatisk hendelse er sterkere enn formaningen om å holde opplysninger tilbake.”

Deretter kommenterer avisen det klageren hevder er faktiske feil i artikkelen. Redaktøren viser til at han har kontaktet lensmannen i Tvedestrand og en lensmannsbetjent ved Gjerstad lensmannskontor. Sistnevnte har opplyst at han ”mens han var på patrulje… ble oppringt av en person som fortalte at en bekjent hadde gitt uttrykk for at han ville ta sitt eget liv… Idet lensmannsbetjenten også var i ferd med å sette kursen i samme retning oppover mot E18 fikk han meldingen om at ulykken var et faktum.”

Avisen nevner at man har tatt inn et leserinnlegg fra ordføreren i Risør, der han kritiserer Agderpostens handlemåte, og at det også er publisert et innlegg fra en yrkesbilsjåfør. Redaktøren viser deretter til yrkessjåførens innlegg, som i hovedsak omhandler yrkessjåførers behov for å bli sett og husket i slike situasjoner.

Til slutt oppsummerer redaktøren: ”Det er selvfølgelig mulig vi vurderte dette feilaktig. Jeg tror likevel når alt kommer til alt at sannheten står seg best, også når tragedien rammer.”

Klageren kommer med tilføyelser når det gjelder angivelige feil i reportasjen:

Det hevdes i tilsvaret at politiet ikke ble oppringt av en kamerat av avdøde, men at kameraten så at politiet var på patrulje og stoppet for å spørre dem om de hadde sett bilen til avdøde. Mens de snakket, skal politiet ha fått beskjed om at ulykken var inntruffet. Klageren konkluderer slik: ”Det er dermed ikke snakk om noen politijakt, eller at politiet allerede var på utkikk etter avdøde før ulykken fant sted.”

Klageren har fått bekreftet fra lensmannen at dette er det korrekte hendelsesforløpet, og han skal også ha sagt seg ”villig til å uttale seg om dette til PFU, hvis dere skulle finne det nødvendig.” Klageren viser også til at Agderposten skal ha opplyst ”at de kun hadde vært i kontakt med operasjonslederen i Kristiansand.”

Videre skriver klageren at hun stiller seg helt uforstående til at avisen skal ha vært i kontakt med venner og familie.

Og klageren fortsetter : ”At Agderposten senere har inntatt tre leserinnlegg i avisen, kan ikke unnskylde den artikkelen som vi fikk lese, knappe to døgn etter min bror døde.” Hun ønsker likevel å komme med noen kommentarer til yrkessjåførens innlegg og sier blant annet at de også vurderte å klage dette innlegget inn til PFU, men konkluderte med at det ikke var nødvendig. Klageren presiserer også at ”ingen andre medier har skrevet noe som kan ligne på det Agderposten skrev ”, og at hvis de hadde gjort det, så ville også de blitt klaget inn.

Avslutningsvis finner klageren det fortsatt ”svært forunderlig at Agderposten har funnet ut av at det var selvmord basert på feiltolking av politiutsagn og rykter fra kamerater som ikke var i nærheten av avdøde før ulykken inntraff:”

Agderposten påpeker i sitt siste tilsvar at avisen ikke har nevnt noe om at det har foregått en ”politijakt”, slik klageren hevder, men at de tvert imot har ”brukt runde og generelle formuleringer nettopp for å beskrive det som skjedde forut for det tragiske sammenstøtet så skånsomt som mulig”.

Deretter avslutter avisen tilsvarsrunden med å henvise til den stadig pågående debatten vedrørende omtale av selvmord i mediene. Redaktøren mener det vil være ”et alvorlig tankekors om PFU kommer til at VVP pålegger mediene å fortie hva dette (møteulykker på veiene som i mange tilfeller er selvmord, sekr.anm) i virkeligheten er.”

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en reportasje i Agderposten etter en dødsulykke på E18, i hovedsak om hvilke konsekvenser ulykken hadde for de nærliggende bolighusene, men mot slutten av artikkelen opplyses det at årsaken til ulykken var at en ung mann ønsket å ta sitt eget liv. Klageren representerer avdødes familie, og mener det har skapt unødig belastning for de nærmeste at ulykken blir omtalt som et selvmord. Ifølge klageren er ikke opplysningen bekreftet av noen involvert part.

Agderposten avviser klagen og mener vurderingen om å omtale selvmordet er riktig med tanke på de dramatiske konsekvensene kollisjonen hadde for beboere i nærheten av kollisjonsstedet. Som grunnlag for opplysningene vises det til flere kilder.

Pressens Faglige Utvalg mener at det er naturlig at en så dramatisk ulykke blir omtalt av lokalpressen, og Agderposten var således i sin fulle rett til å skrive om kollisjonen. Spørsmålet er imidlertid om det er presseetisk forsvarlig å omtale hendelsen som et selvmordstilfelle på den måten som avisen har valgt å gjøre.

Utvalget viser generelt til Vær Varsom Plakatens punkt 4.9, der det heter: ”Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.”

Utvalget konstaterer at det er uenighet om hvilke fakta som er korrekte og om hvorvidt det er avklart om det faktisk var tale om et selvmord. Etter utvalgets mening er det spesielt viktig å være sikker på fakta når det er tale om saker som er av stor følelsesmessig betydning for de berørte. Utvalget viser til punkt 4.6, der det blant annet heter: ”Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende.”

Selv om det i artikkelen er henvist til selvmord på en diskret måte, merker utvalget seg at forholdet ikke var avklart. Dermed burde redaksjonen ha avstått fra å påføre de nærmeste den ekstra belastningen det vår å motta slik informasjon via avisen.

Agderposten har brutt god presseskikk.

Oslo, 9. oktober 2007

Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, John Olav Egeland, Halldis Nergård,
Ingeborg Moræus Hanssen, Eva Sannum, Camilla Serck-Hanssen