Ramz Productions, v. Astrid Schau-Larsen og Morvary Samaré mot Bergens Tidende

SAMMENDRAG:

Bergens Tidende (BT) hadde tirsdag 17. oktober 2006 som toppoppslag på førstesiden: «Incestfilm kan bli stoppet på festival». Henvisningsteksten:

«Festivalsjef Tor Fosse utelukker ikke at han må stoppe visningen av dokumentarfilmen ”Skyggenes dal” under BIFF fredag. Filmen kan være ærekrenkende. I filmen om incest får barn rette grove anklager mot sin far. Mannen er frikjent for incest i retten. Han kan gjennom filmen bli identifisert.»

I avisens kulturseksjon dekket saken halvannen side. Som illustrasjon brukte BT en montasje av «konstruerte tilbakeblikk» fra den aktuelle filmen, og det het i bildeteksten:

«I filmen går det frem at barnefaren ble frifunnet. Barna forteller i detalj hva de hevder han har utsatt dem for. I filmen går det ikke frem hva som er hans versjon av saken.»

En faktaramme opplyste dessuten:

«De påståtte overgrepene skal ha skjedd fra 80-tallet mot tre barn. Først nesten 20 år senere ble saken anmeldt, og endte med frifinnelse.»

Festivalsjef Tor Fosse intervjues, og han «håper i det lengste at regissørene har en god sak». «Han innrømmer likevel at han må vurdere å stoppe filmen ”hvis det viser seg at det kommer vesentlig[e] nye momenter som kan sette meg som festivalsjef i straffeansvar”.»

«Festivalsjefen hevder at han fikk opplyst at filmen er laget i samarbeid med Senteret mot incest, og at hensikten var å få mer fokus på problemet. –Så lenge incestsenteret var inne i bildet, regnet jeg med at alt var ok, sier Fosse.»

Også den angivelige overgriperens advokat, Nils E. Tangedal, uttaler seg: «-Jeg er fryktelig skuffet over regissørene. Hvis de har laget en produksjon uten å la den andre parts syn komme frem, er det kanskje betegnende for hele prosjektet; at det ikke er seriøst.» «Tangedal hevder også at han hadde en avtale om at han og klienten skulle få se filmen og eventuelt da bestemme om klienten skulle komme med sin versjon. Tidligere har mannen ikke ønsket å bidra.» «-Jeg liker ikke å tukle med ytringsfriheten. Men å reise anklager i en film, etter en frifinnelse, kan nesten ikke gå upåaktet hen, sier advokaten.»

I en underartikkel intervjues generalsekretær Nils E. Øy i Norsk Redaktørforening. På spørsmål om hvem som kan komme i straffeansvar etter en dokumentarfilm, svarer Øy: «-De som ytrer seg, og de som medvirker. I dette tilfellet regissører, produsent og de som uttaler seg. Trolig også den som viser filmen, i dette tilfellet BIFF.»

I ytterligere en undersak kommenterer filmens to regissører kritikken. «Regissørene Movary Samaré (iransk oppvokst i Sverige) og Astrid Schau-Larsen (fra Bergen) avviser at de har ærekrenket den frifunne barnefaren i dokumentarfilmen, som er produsert av Ramz Productions.»

«Overfor BT sier begge to at de har gjort utallige forsøk på å la den eks-tiltalte få komme med sin versjon.» «-Han hadde ikke sett sine barn på 14 år da rettssaken kom opp. Vi nevner ikke navnet hans, og ingenting annet som kan antyde hvem han er eller hvor han bor, sier Morvary Samaré til BT og legger til at det var ikke dette de ønsket en debatt om.»

I samme oppslag brakte avisen også en anmeldelse av dokumentarfilmen, under tittelen «Farefull filmferd i skyggenes dal». Her ble filmen karakterisert som et «velment prosjekt med svimlende fallhøyde». Anmelderen, Astrid Kolbjørnsen, skriver bl.a.:

«Den største fallgruven ligger i det faktum at den angivelige overgriper i dette tilfellet er frikjent av det norske rettsvesen, og at han ikke får komme til orde i filmen hvor barna og hans eks-kone åpent står frem med sine historier. På den måten blir også mannen identifisert. ”Skyggenes dal” reiser derfor interessante prinsipielle spørsmål: Skal en dokumentarfilm være unntatt presseetiske vurderinger? Hvem har ”redaktøransvaret” når en film som ”Skyggenes dal” vises?»

Påfølgende dag, 18. oktober, kommenterte BTs kulturredaktør Per Nyberg saken, under tittelen «Feil arena». Innledningsvis skriver Nyberg: «Kinosalen er dårlig egnet som
terapirom. BIFF bør avstå fra visning av ”Skyggenes dal”.» Filmen omtales som «ikke tilstrekkelig kvalitetssikret».

Samme dag fulgte avisen også opp saken på reportasjeplass. Advokat Dag Steinfeld intervjues, og også han går imot at filmen blir vist. Produksjonsselskapets advokat, Trond Lexau, kaller det imidlertid «en misforståelse i mediene at faren lett kan identifiseres gjennom filmen». «Det finnes likevel enkelte mennesker som kjenner historien, medgir Ramz Productions advokat.»

I en underartikkel sier festivalsjef Tor Fosse at det «pr. i dag ligger an til å vise ”Skyggenes dal” under BIFF». «Faren som er omtalt i filmen , skal se ”Skyggenes dal” sammen med sin advokat og gi sine synspunkter før BIFF-ledelsen tar den endelige avgjørelsen.»

Torsdag 19. oktober kunne Bergens Tidende på en kulturside opplyse at «Incestfilmen blir vist». «Filmskaperne og faren som er omtalt i filmen, er kommet til enighet.» «Produksjonsselskapets advokat Trond Lexau mener hele konflikten er medieskapt.»

På en debattside i samme avis fikk advokat Lexau for øvrig publisert et lengre leserinnlegg med tittelen «Skyggenes dal i medienes lys».

KLAGEN:

Klagere er dokumentarfilmens to produsenter/regissører, Astrid Schau-Larsen og Morvary Samaré. «Vi har – i samarbeid med Senter mot Incest i Hordaland – i ett år fulgt og filmet en mor og hennes tre barn. Gjennom mye samvær og lange samtaler har de delt sine tanker og erfaringer med oss.» Videre skriver klagerne bl.a.:

«Vi tok på et tidlig tidspunkt kontakt med farens advokat og informerte om at vi ville lage denne filmen. Vi ville tydelig gi uttrykk for at faren var frikjent, og at vår agenda var barnas situasjon. Faren ble gjentatte ganger tilbudt å uttale seg i filmen – enten selv, eller gjennom sin advokat, men avslo dette.»

«Vi tok selv kontakt med BT via mail – for å posisjonere oss slik at det var filmens formål som skulle få fokus i pressen. Filmkritiker og journalist Astrid Kolbjørnsen ville skrive en artkkel om seksuelle overgrep og incest. (…) Filmen var fremdeles et arbeidsdokument og vi presiserte at hun fikk låne filmutkastet for en slik artikkel, og ikke for filmanmeldelse. (…) Via telefon og mail (se vedlegg) uttalte Astrid Kolbjørnsen at hun skulle skrive en artikkel om incest, et tema hun sa hun hadde mye kunnskap om fra tidligere av.»

«Kolbjørnsen fikk låne et uferdig utkast av filmen, og vi avtalte muntlig og via mail at hun skulle kontakte oss direkte etter at hun hadde sett den, for å avklare eventuelle spørsmål og intervjue oss om prosessen bak prosjektet. (…) Vi fortalte skriftlig om vår avtale med deltagerne i filmen, at vi ikke skulle gi utkastet til pressen uten at vi fikk mulighet til å lese gjennom stoffet før det ble trykket – for å unngå faktafeil.»

«Astrid Kolbjørnsen godtok våre betingelser og svarte at det var i orden at vi skulle få artikkelen til gjennomsyn. (…) Kolbjørnsen kontaktet oss aldri etter å ha sett filmen, men dagen etter skrev hun en filmanmeldelse, ikke en artikkel. (…) Istedenfor å ringe oss og få klarhet i at faren hele tiden hadde hatt mulighet til å uttale seg og ble oppfordret til det, men at han selv valgte å ikke gjøre dette, skjer følgende: Astrid Kolbjørnsen distribuerte filmutkastet til andre journalister i Bergens Tidende uten vår tillatelse, og uten å sikre at punktene i avtalen mellom oss og henne ble fulgt.»

«Vi ble ringt opp av journalist Finn Tønder i BT, som hadde sett filmen uten vår tillatelse. Han la fram bastante uttalelser om at filmen skulle taes av Bergen Filmfestival og vi skulle bli saksøkt av motparten til barna i filmen. Alt dette viste seg i etterkant å være feilinformasjon. (…) Vi snakket med direktør for Bergens Film Festival, Tor Fosse samme dag. Han meddelte at han aldri hadde sagt til Finn Tønder at han skulle ta av filmen, men at han selvfølgelig alltid må vurdere saker på nytt hvis helt nye fakta skulle tilsi det.»

«Etter våre samtaler med Finn Tønder ringte vi raskt Astrid Kolbjørnsen for å meddele at vi var oppbrakt over hennes fremgangsmåte. Hun avviste oss og hevdet at dette var en offentlig film som vi ikke kunne kontrollere. (…) Hun informerte oss om at anmeldelsen uansett ville komme ut, og det var ingenting de eller vi kunne gjøre med det. Neste dag trykket BT fire store bilder i sammenheng med ”skandaleartikkelen” til Finn Tønder, og ingen til anmeldelsen av filmen.»

«Etter dette ringte vi kulturredaktør i Bergens Tidende, Jan Nyberg, for å meddele hvor alvorlig vi så på avtalebruddene. Vi fortalte ham at vi ville klage på BTs håndtering og useriøse fremgangsmåte, og på det vi mener er et brudd på presseetikk. Han sa han skulle se på saken og komme tilbake til oss. Da dette ikke skjedde informerte vi Jan Nyberg om at vi ville sende en skriftlig klage til Bergens Tidende. Vi spurte hvordan slike klager håndteres. Han avskrev oss og sa de skulle ta dette internt og vi skulle få en tilbakemelding, noe vi aldri fikk.»

TILSVARSRUNDEN:

Bergens Tidende opplyser at «våre journalister ble først kjent med filmen da programmet for Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) ble kjent. Naturlig nok tok vi kontakt, ikke bare fordi temaet var så spesielt, men fordi filmmakerne var kjent for oss fra før.» Videre heter det i BTs tilsvar:

«Etter litt diskusjon (jfr. mailvedleggene til klagerne) sendte filmmakerne et råutkast av filmen til Astrid Kolbjørnsen som er BTs faste og mangeårige filmanmelder. Hun bestemte seg etter hvert for å se filmen før hun tok saken opp til diskusjon i kulturredaksjonen. (…) Kolbjørnsen så filmen søndag 15. oktober, og dagen etter tok hun dekningen av denne opp til diskusjon. Konklusjonen ble at Kolbjørnsen anmeldte filmen, vel vitende om at det kun var et råutkast hun hadde sett. Ifølge Kolbjørnsen er det ikke uvanlig at anmelderne får råutkast.»

«Samme morgen ble det bestemt at Finn Bjørn Tønder skulle dekke det nyhetsmessige knyttet til filmen. Han fikk naturlig nok låne Kolbjørnsens versjon – i henhold til vanlig
praksis når flere jobber med samme sak. Vi kan ikke se at det var kritikkverdig av oss at en annen journalist fikk filmen, fem dager før den skulle vises offentlig.»

«I vår interne diskusjon denne mandagen valgte vi å fokusere på det problematiske ved at faren som i utgangspunktet var anklaget for incest mot sine tre døtre, og siden frifunnet i retten, ikke var hørt. Filmen fikk dermed en slagside som fikk oss som mediehus til å stille spørsmål ved om en dokumentarfilm skal være unntatt presseetiske vurderinger som mediene for øvrig er underlagt. Det var også denne problemstillingen vi la frem for festivalsjefen og advokaten (Steinfeld; sekr. anm.). Sistnevnte fordi han har omfattende erfaring med overgrepssaker.»

«Slik vi ser det har filmskaperne ønsket å legge premissene for hvordan Bergens Tidende skulle omtale denne filmen. Det er ikke slik vi jobber i pressen og vi beklager at klagerne muligens har trodd at de kunne bestemme, ikke bare hvem som skulle skrive om filmen, men også hvordan vi skulle gjøre det. Det er riktig som klagerne anfører at Astrid Kolbjørnsen ikke ga dem filmanmeldelsen hennes til gjennomlesning før publisering. Det ville i så fall vært i strid med vår praksis.»

«Vi kunne selvsagt varslet filmmakerne mandag morgen om hvordan vi ville håndtere dekningen av filmen i fortsettelsen. Det tar vi i så fall kritikk på.»

Klagerne viser igjen til Astrid Kolbjørnsens bekreftelse pr. mail på at de skulle få hennes artikkel til gjennomsyn, noe som altså ikke ble fulgt opp. Videre tar klagerne avstand fra at de skulle ha hatt illusjoner om at de kunne velge hvem som skulle skrive om filmen, og hvordan det skulle gjøres.

For øvrig anser klagerne at avisen med fordel kunne ha kontaktet incestsenteret, som deres samarbeidspartner og som anerkjent nøytralt organ, «for å dobbeltsjekke BT’s egen antakelse om at faren ikke var blitt hørt».

Klagerne har vedlagt klipp med andre avisers omtale av filmprosjektet.

Bergens Tidende har ikke hatt noe å tilføye.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder et angivelig brudd på en inngått redaksjonell avtale mellom Bergens Tidende og regissørene av en dokumentarfilm som skulle vises under Bergen Internasjonale Filmfestival høsten 2006. Regissørene påklager avisens uforutsatte bruk av en utlånt råkopi til å lage nyhetsstoff om at en frikjent far i en incestsak, ikke kom til orde med sin versjon i filmen. Klagerne finner dette alvorlig, siden faren for lengst var gitt slik mulighet, men hadde avslått. Likeledes reagerer klagerne på at BT, uten samtykke, la den uferdige råkopien til grunn for sin anmeldelse av dokumentaren.

Bergens Tidende avviser at det på forhånd ble inngått noen håndfast avtale med klagerne. Beslutningen om så vel nyhetsomtale som anmeldelse ble ifølge avisen gjort på helt fritt grunnlag, etter vurdering i redaksjonen. Slik BT ser det, har klagerne ønsket å legge premissene for avisens journalistiske behandling av saken, og beklager det hvis klagerne har trodd de kunne bestemme hvordan den skulle dekkes.

Pressens Faglige Utvalg finner det godtgjort at avtalen klagerne mener ble inngått med BTs medarbeider, gjaldt en annen innfallsvinkel til omtale av dokumentaren enn den redaksjonen fant interessant etter gjennomsyn av råkopien. Ut fra den nye kunnskapen om filmens innhold, anser utvalget at avisen måtte stå fritt i sin journalistiske vurdering og videre redaksjonelle behandling.

På den annen side er det med undring utvalget konstaterer at avisen, samtidig med sitt oppslag om at festivalfilmen kunne bli stoppet, satt inne med kunnskapen om at klagerne hadde gitt den frikjente faren mulighet til å komme med sin versjon. Uten at det klargjøres i tilsvarsrunden mellom partene, synes det for utvalget lite sannsynlig at festivalsjefen og andre som uttaler seg om eventuell stans av visningen, kan ha blitt forelagt denne sentrale opplysningen.

Hvis det derimot hersket tvil angående kontakten mellom filmskaperne og den omtalte faren, burde avisen ha dobbeltsjekket forholdet og synliggjort resultatet for leserne.

Bergens Tidende har opptrådt kritikkverdig.

Oslo, 24. april 2007

Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, John Olav Egeland, Sigrun Slapgard,
Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen