NN mot Østlandets Blad

Østlandets Blad (ØB) hadde onsdag 6. september 2006 et helsides oppslag om bisettelsen av et samboerpar som omkom under en båtulykke i Drøbaksundet tidligere samme måned. Tittelen var «Tok farvel med mamma og pappa». Ingresssen:

«Lille (fornavn) og to av hans søsken tok farvel med mamma og pappa da Kjellrun Janne Waagbø og Kjell Hesthammer ble bisatt fra Drøbak kirke i går. Paret mistet livet i båtulykken på Småskjær.»

Videre første avsnitt i teksten:

«DRØBAK: På langt nær alle fikk plass i Drøbak kirke i går da samboerparet Kjellrun Janne Waagbø og Kjell Hesthammer ble bisatt i går. Foruten en stor familie var også en lang rekke venner og kollegaer på plass for å ta farvel med de to som så brutalt omkom i ulykken på Småskjær i Drøbaksundet natt til forrige søndag.

Drøbak kirke var vakkert pyntet med et stort antall blomsterbuketter og kranser. Foran koråpningen sto de to kistene pyntet med vakre blomsterhjerter fra barna og et bilde av hver av de to. Kjellrun Janne Waagbø (42) og Kjell Hesthammer etterlater seg fire barn, hvorav ett er felles. Kjellrun Janne Waagbøs datter på 17 år var også med på den tragiske båtturen. Hun ligger fortsatt hardt skadet på sykehuset.»

Videre i artikkelen siteres blant annet følgende fra sogneprestens tale under bisettelsen:

«- Vi har pratet mye om mamma og pappa. (Fornavn) syntes det var fint å ha pappa som fotballtrener, og enten dra på butikken eller være hjemme sammen med mamma. Han synes også det er dumt at han aldri kan komme hjem på besøk til mamma og pappa når han blir voksen, fortalte presten. (…) – Barna har fortalt meg at mamma og pappa veldig gjerne ville oppfylle alle de drømmene og ønskene barna hadde. For eksempel snakket pappa og (fornavn) om en konfirmasjonstur til Afrika, mens (fornavn) og (fornavn) skulle få bil når de fylte 18 år.»

Artikkelen var illustrert med et større foto fra utsiden av kirken.

KLAGEN:

Klagerne er to av de fire barna som er navngitt med fornavn i artikkelen, det ene barnet via foreldreverge, det andre barnet er fylt 18 år og klager i egen regi. Klagen er formulert av foreldrevergen.

Klagen begrunnes i Vær Varsom-plakatens punkt 4.3, som maner til respekt for privatliv. I klagebrevet heter det:

«Klagen retter seg mot at avisen i artikkelen navngir alle de mindreårige barna, (ett av barna har fylt 18 år etter bisettelsen; sekr. anm.) og dessuten gjengir detaljer, med navns nevnelse, fra prestens tale. Ingen av barna ønsket å si noe selv under bisettelsen. Presten formidlet derfor en del av det som kom frem i de samtalene hun hadde hatt med dem.»

Klagerne anfører at en bisettelse er en kirkelig seremoni der det som blir sagt, er ment for de sørgende og ikke for den brede offentlighet. «Vi ser at bisettelsen av ulykkesofre kan ha en viss offentlig interesse, men pressen må likevel være seg bevisst at seremonien først og fremst er noens farvel med sine kjære. Deler av det som blir sagt i minneord og taler tilhører den mest private sfære. I dette tilfellet gjenga Østlandets Blad nettopp noe av dette mest private, detaljer som er svært følelsesladede for de barna det gjelder.»

TILSVARSRUNDEN:

Østlandets Blad anfører at man som lokalavis er forpliktet til å viderebringe også ufattelig tragiske hendelser i sitt dekningsområde. Videre anføres det at en offentlig begravelse i en offentlig kirke er en offentlig handling, som det er tradisjon å omtale. Videre konstaterer avisen at klagen gjelder en nøyaktig gjengivelse av det offentlig tilgjengelige budskapet presten leste i kirken. Videre i tilsvaret:

«Det var nettopp av respekt for familien vi valgte å vinkle på barna. Presten fokuserte hele sin tale på de etterlatte barna, og vi følte det ble feil ikke å vinkle på hovedbudskapet. Vi gjorde et ærlig forsøk på å skildre stemningen under seremonien, og vi ser det blir ekstra sterkt når det er små barn som er rammet. Men fordi prestens tale – kanskje etter familiens ønske – var så rettet mot de etterlatte barna, ville vårt alternativ være å ikke omtale begravelsen overhodet. Nettopp fordi en omtale da ville kunnet være en så vidt drøy omskriving av virkeligheten at offentligheten som var til stede i kirken ikke ville ha kjent seg igjen i referatet – og fordi våre lesere ville ha fått et feil bilde av hva det ble lagt vekt på i begravelses-seremonien. En anonymisering av barna ville heller ikke vært hensiktsmessig: Etter uker med massiv pressedekning var denne tragiske saken kjent for offentligheten i byen.»

Avisen avslutter tilsvaret med å beklage at familien føler seg såret over omtalen, og presiserer at man selvsagt ikke hadde til hensikt å legge stein til byrden i en svært vond tid. Men det understrekes fra avisens side at man ikke kan se at man har trådt over grensen for det etisk akseptable.

Klagerne gjentar i sitt tilsvar sine anførsler om at en bisettelse først og fremst er for de frammøtte i kirken, ikke for den brede offentligheten. Klagerne mener videre at en dyktig journalist kunne greid å omtale bisettelsen uten å nevne barnas navn, eller gå i detalj om deres private forhold, og samtidig gi et korrekt bilde av det som skjedde. Videre:

«Vi vil også tilføye at vi ba kirkekontoret om å si i fra til pressen om at vi ikke ønsket pressefotografer tilstede under bisettelsen, nettopp for å skjerme barna. Når ØB skriver på den måten de gjør, føles dette for oss som et overgrep og en fullstendig respektløs behandling av mindreårige barnas privatliv. Dette blir for oss en form for sosial pornografi!»

Østlandets Blad anfører at avisen respekterte ønsket om ikke å ha pressefotografer til stede under bisettelsen.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder Østlandets Blads omtale av bisettelsen til et samboerpar som omkom i en båtulykke i Drøbaksundet sommeren 2006. De etterlot seg fire barn. Klagerne, to av barna, mener avisen brøt god presseskikk da den i omtalen oppga de fire barnas fornavn, samt gjenga private opplysninger som handlet om dem, fra prestens tale i kirken.

Østlandets Blad beklager at avisen gjennom sin omtale av bisettelsen har såret familien, og understreker at dette ikke var hensikten. Avisen mener den ikke brøt med normene for god presseskikk, og anfører at gjengivelsen fra prestens tale var korrekt og at en bisettelse er en offentlig handling. Avisen anfører også at det var nødvendig å bringe de påklagede opplysningene for i det hele tatt å omtale bisettelsen. I tillegg viser avisen til at det hadde vært en omfattende omtale av ulykken i mediene forut for bisettelsen.

Pressens Faglige Utvalg viser generelt til at Vær Varsom-plakaten maner til respekt for menneskers privatliv, og til ikke å framheve personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.

Den påklagede artikkelen berører private forhold i en svært tragisk sammenheng. Slik utvalget ser det, er det en naturlig oppgave for en lokalavis å formidle pårørendes smerte og fortvilelse gjennom å referere fra minnestunder, bisettelser og begravelser. Men det er en svært krevende oppgave å trekke grensen mellom hva som er privat, og hva som bør kunne publiseres.

Utvalget aksepterer naturligvis avisens anførsel om at en bisettelse er en offentlig handling, men stiller seg samtidig tvilende til påstanden om at det ikke ville være mulig å omtale den aktuelle seremonien uten å identifisere barna, og gjengi detaljer fra prestens tale. Etter utvalgets mening burde Østlandets Blad forstått at navngivingen, og særlig detaljene fra prestens tale, ville kunne påføre de pårørende en unødig belastning. Det vises her til Vær Varsom-plakatens punkt 4.3, om respekt for menneskers privatliv.

Østlandets Blad har brutt god presseskikk.

Oslo, 27. februar 2007
Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, Marit Rein, John Olav Egeland,
Ingeborg Moræus Hanssen, Eva Sannum, Trygve Wyller