Marion Bock mot Finnmark Dagblad

Finnmark Dagblad hadde lørdag 19. august 2006 en artikkel over en helside i avisen med tittelen «Prosten tok 20.000 kroner i husleie», og med undertittelen «Selv betaler han bare 2.985 kroner for presteboligen». I ingressen sto det følgende:

«For presteboligen betaler prost Hans Bock under tre tusen kroner i leie. Selv har han tatt nesten syv ganger mer for en treroms leilighet et kvartal unna, og har ingen kvaler med det.»

Videre i artikkelen:

«- Tja, hva skal man si? Vi tar vel alle det som markedet er villig til å betale, sier prost Hans Bock til Finnmark Dagblad, men innrømmer at det er stor forskjell på det han forlanger i husleie og hva han selv betaler i leie til staten for den langt større presteboligen. Ifølge ham selv har han imidlertid bare vært i utleieleiligheten, som ligger i C-blokka i Sentrum Panorama i Hammerfest, en eneste gang. Og forteller at det var for å bære inn et kjøleskap til en av leietakerne. Utleievirksomheten og det praktiske med det, har han overlatt til sønnen, eiendomsmegler Inge Bock.»

I artikkelen var også den omtalte sønnen intervjuet. Han uttalte til avisen at han ikke trodde foreldrenes prisforlangende var med på å presse opp husleieprisene i Hammerfest, og hevdet prisen tilsvarte markedspris for denne type leiligheter.

Ifølge avisen medga prost Hans Bock at det å være en aktør i utleiemarkedet, kunne by på et moralsk dilemma i forhold til jobben, men sammenlignet dette med moralske dilemmaer han møtte på hele tiden som prost:

«- Jeg syntes også at det var et moralsk problem da et av verdens rikeste land skulle bygge ut Snøhvit. En rik nasjon skulle få enda mer rikdom, men det nyttet ikke at jeg mente at vi kunne la rikdommen ligge og vente til neste generasjoner, sier prost Hans Bock.»

Og videre:

«- Når det gjelder denne leiligheten så er dette liksom ikke meg, men det er riktig at jeg står som formell gjeldsslave, fortsetter han, og innrømmer at han med ujevne mellomrom har tenkt på problemstillingene når husleieprisene i Hammerfest stadig har nådd nye høyder.»

På spørsmål fra journalisten om det noen gang har vært problematisk for prosten å forlange et så stort beløp i husleie når staten tilbyr prestebolig til 2.985, svarte han følgende:

«- Staten tilbyr ikke. Jeg er tvunget til å bo i presteboligen, og ville vært avskåret fra å få kjøpe bolig før prisstigningene dersom jeg ikke kunne kjøpe bolig. Når jeg går av en gang så må jeg flytte. Dør jeg, får kona tre måneder på å komme seg ut. Samtidig nærmer pensjonsalderen seg, og da er det ikke urimelig å forlange at jeg må kunne sitte med to boliger i Hammerfest.»

Artikkelen var supplert med en uttalelse fra Kultur- og kirkedepartementet som bekreftet at det ikke finnes noe regelverk som hindrer en prest i å være aktør på eiendomsmarkedet, og at det eneste regelverk på området er at prosten har plikt og rett til å bo i presteboligen som er stilt til disposisjon. Departementet ønsket ikke å kommentere forhold i den aktuelle saken, men uttalte følgende:

«En prest må nødvendigvis kunne eie en bolig og leie denne ut. For når de slutter i tjenesten vil de trenge et sted å bo.»

Videre inneholdt reportasjen en undersak om eiendomsmeglerfirmaet Eiendomsmegler1 og den tidligere nevnte sønnen til prosten, som jobber som eiendomsmegler i dette firmaet. Gjennom konkrete eksempler satte avisen søkelys på flere salg av fast eiendom der Eiendomsmegler1 og sønnen hadde vært involvert, enten som privatperson ved kjøp eller som eiendomsmegler ved salg. Avisen hadde innhentet uttalelser fra Kredittilsynet og den aktuelle sønnen. Kredittilsynet uttalte seg på generelt grunnlag om de nevnte tilfellene, og ga uttrykk for at transaksjonene i all hovedsak fremsto som lovlige, men at det i ett av tilfellene ville blitt et bevisspørsmål om sønnen kunne klandres. Sønnen hevdet han alltid har opptrådt lovlig. Han uttalte at Eiendomsmegler1 gjør «alt for å holde stien ren», og at de er «overkonsekvent» i sine vurderinger av hvilke oppdrag de skal ta.

I en ny artikkel, publisert 7. september samme år, satte Finnmark Dagblad søkelys på hvordan man kunne spare titusen kroner ved å droppe tinglysning, og dermed unngå dokumentavgift. Under overskriften «Slik unngår de dokumentavgift» og med underteksten «Og tjener hundretusener på kort tid», ble det redegjort nærmere for hvordan dette gjøres i praksis. Som case benyttet avisen transaksjoner foretatt av

«hammerfestmannen Ørjan Bock», og en annen navngitt person. Det faktum at førstnevnte var sønn av prosten ble ikke nevnt eksplisitt i artikkelen. Begge bekreftet overfor avisen at de hadde benyttet seg av metoder for å unngå dokumentavgift, men understreket at det de hadde gjort, var helt i tråd med loven. Avisen hadde også innhentet uttalelser fra Kredittilsynet, som i en undersak med overskriften «Dette er helt lovlig», bekreftet at metoden som var benyttet, var lovlig. Reportasjen var illustrert med et bilde av sønnen til prosten, og hadde denne bildeteksten: «Når systemet åpner for at man kan spare dokumentavgift på denne måten, så er det klart at man gjør det, sier eiendomsgründer Ørjan Brock».

KLAGEN:

Klager er prostens kone, som først og fremst reagerer på overskriften i hovedartikkelen fra 19. august, og spør om dette er god presseskikk. Klager kan ikke se at overskriften hadde noe med en saklig reportasje om boligmarkedet og husleiepriser i Hammerfest å gjøre. I stedet føler hun at hun og hennes mann ble satt i gapestokk, og at deres kristne tro og moral ble trukket i tvil.

Videre reagerer klageren på måten saken er fremstilt på, herunder konkrete ord og uttrykk i artikkelen, og hun skriver:

«Nedover siden brukes det ord som «medgir» og «innrømmer», noe som insinuerer at vi skjuler noe, og litt motvillig må gå med på at – jo da, vi er med på noe som er galt, eventuelt moralsk forkastelig også.».

Klager hevder artikkelen har sådd tvil om det arbeid prosten gjør i og for kirken, ved at den «så sterkt poengterer hvor moralsk fordervet prosten muligens er».

Dessuten viser klageren til artikkelen fra 7. september, og mener denne understreker det hun oppfatter som «hets» mot hennes familie:

«Og journalisten følger opp med å ta sønnene våre i flere artikler senere, se FD torsdag 7. september. Også da uten å få medhold hos Kredittilsynet for at det er gjort noe som er ulovlig. For meg såg det etter hvert ut som hets mot min familie.»

Klager gir flere steder uttrykk for at saken har vært en psykisk belastning for henne. Hun viser blant annet til at en av hennes sønner skriftlig har bedt avisen om å la være med å «ta» deres familie på grunn av morens helse, uten at avisen har tatt hensyn til dette.

TILSVARSRUNDEN:

Finnmark Dagblad viser til den «høyst spesielle utviklingen på boligmarkedet i Hammerfest-regionen de siste årene», noe som har kommet som følge av Snøhvit-utbyggingen. Ifølge avisen har utbyggingen ført til at byen på kort tid har fått et boligmarked med en «nærmest eksplosjonsartet prisutvikling», hvilket har skapt betydelige problemer for mange:

«Det kan blant annet nevnes at prisnivået på boliger og tomter er blitt så høyt at småbarnsfamilier og ungdom som ønsker å flytte hjem etter studier sørpå, sliter med å etablere seg. Dette har vært et tema i den offentlige debatten i Hammerfest, og saken har vært oppe til politisk drøfting.»

Avisen mener boligsituasjonen i Hammerfest-området er av stor allmenn interesse. Som del av dekningen av denne har avisen satt søkelyset på de ulike aktørene på markedet, herunder konkrete transaksjoner som er foretatt. Her ble det oppdaget at navnet Bock [prostens familie; sekr.anm.] gikk igjen i ulike sammenhenger, og at flere av familiens medlemmer var aktive i eiendomsmarkedet. Avisen valgte å informere leserne om dette.

Avisen hevder den har brukt mye tid på å kontrollere faktiske opplysninger før publisering av de aktuelle artiklene, både gjennom dokumentinnsamling og samtaler med ulike kilder. Den understreker at man hele tiden har lagt stor vekt på at de omtalte fikk mulighet til å ta til motmæle gjennom samtidig imøtegåelse. I tillegg til at journalisten hadde intervjuer med begge sønnene til prosten og prosten selv, fikk samtlige tilbud om å lese gjennom artiklene før publisering. For å gi en nyansert dekning valgte de også å ta med uttalelser fra instanser som redegjorde for tolkningen av sentralt regelverk på området. Avisen kan ikke se at de faktiske opplysningene er bestridt av noen, og mener avisen totalt sett har opptrådt ryddig og innenfor det presseetisk forsvarlige.

Finnmark Dagblad uttrykker forståelse for at artiklene kan ha vært belastende for familien, spesielt med tanke på at de ble publisert i en lokalavis i et miljø der så å si alle kjenner alle. Avisen avviser imidlertid med styrke klagerens påstander om at den har hatt skjulte motiver for dekningen av dette stoffet, og viser til Vær Varsom-plakatens punkt 1.4, om pressens rett til å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Som lokalavis finner Finnmark Dagblad det spesielt krevende å drive undersøkende journalistikk i et nærmiljø, nettopp fordi man blir møtt med beskyldninger om forfølgelse av enkeltpersoner, og det vises til at det enkleste i mange tilfeller vil være å legge saken til side.

Avisen hevder den har forsøkt å komme klager i møte så langt det har vært mulig, men presiserer at den av prinsipielle grunner ikke kan komme med en beklagelse av artiklene.

Til påstanden fra klager om at man ikke har fokusert på øvrige aktører i eiendomsmarkedet, svarer avisen at den ønsker å gå videre med temaet, men at man av ulike årsaker ikke har prioritert ressurser til såpass krevende journalistikk. Det understrekes imidlertid at dette er til løpende vurdering nettopp på grunn av temaets allmenne interesse.

Klager bestrider ikke at det har skjedd store ting på eiendomsmarkedet i Hammerfest by og regionen som følge av Snøhvit-utbyggingen, men er uenig i beskrivelsen av at hun og hennes mann er involvert i eiendomstransaksjoner. Hun viser blant annet til at billig prestebolig er en del av lønningen som prost, og at leiligheten som i dag leies ut, skal sikre dem bolig som pensjonister.

Utover dette bekrefter klager at fakta som legges frem om deres utleieforhold er korrekt, men presiserer at det er overskriften i artikkelen, og den tendensiøse måten fakta er fremstilt på, hun ønsker å påklage. Spesielt viser klager til at avisen i omtalen av hennes mann benytter «prosten» i stedet for hans navn, noe som peker tilbake på hans arbeid og på kirken.

Klager bestrider at avisens henvisning til Vær Varsom-plakatens punkt 1.4 er relevant i denne sammenheng. Videre mener hun avisens forsøk på å imøtekomme henne som klager gjennom et møte mellom henne, redaktør og journalist, ble gjennomført på en måte som ikke kan beskrives som imøtekommende. Klager føler seg ærekrenket og mobbet av avisen:

«Jeg har hele mitt voksne liv stått til tjeneste for andre mennesker (…). Noe av det viktigste for meg har vært å vise alle jeg har møtt gjennom mitt arbeide den respekt de har krav på. Derfor reagerer jeg kanskje så sterkt på at en liten lokalavis begynner å opptre som det jeg oppfatter som mobber og ærekrenker i lokalsamfunnet, og uten den respekt jeg som leser av F.D. har krav på.»

Til slutt reagerer klager på at avisen har kontaktet ekspedisjonssjefen i Kultur- og kirkedepartementet «for å klage sin nød over prosten i Hammerfest og hans utleievirksomhet – og endatil får sette det på trykk(…)».

Finnmark Dagblad merker seg at det i klagerens tilsvar fremmes nye påstander. Avisen finner disse påstandene urimelige, men velger å avstå fra å kommentere saken ytterligere.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder to nyhetsartikler i Finnmark Dagblad høsten 2006, som omhandlet ulike sider ved eiendomsmarkedet i Hammerfest. Klager er ektefellen til en navngitt prost, som reagerer på oppslaget om at hennes mann tok 20 000 i månedlig leie for sin egen leilighet, mens han selv bodde i prestebolig for kr. 2.985. Klager mener Finnmark Dagblad har brutt god presseskikk gjennom en overskrift og en fremstilling som gir inntrykk av at prosten har gjort noe ulovlig og moralsk forkastelig. Videre hevder klager at avisen driver hets mot hennes familie ved at den stadig også tar opp forhold der hennes sønner er involvert.

Finnmark Dagblad tilbakeviser klagen på alle punkter, og mener avisen gjennom artiklene satte søkelyset på et tema som er av stor allmenn interesse for lokalbefolkningen i Hammerfest, og at de faller innenfor det pressen har rett til å informere om etter Vær Varsom-plakatens punkt 1.4. Avisen påpeker at de faktiske forhold i artikkelen ikke er bestridt, og at de omtalte hele tiden har fått anledning til å imøtegå fakta før publisering. Videre hevder avisen at den har lagt vekt på å gi en nyansert dekning av stoffet ved å innhente uttalelser fra fagfolk.

Pressens Faglige Utvalg mener Finnmark Dagblad var i sin fulle rett til å skrive om de sakene som er omtalt i de påklagede artiklene. Det at en familie som har aktører på ulike sider av eiendomsmarkedet omtales ved flere anledninger i en lokalavis, er etter utvalgets oppfatning en naturlig del av pressens samfunnsrolle. Her vises det til Vær Varsom-plakaten punkt 1.4, som understreker pressens rett til å informere om det som skjer i samfunnet.

Etter utvalgets vurdering har avisen omtalt prostens utleieforhold på en akseptabel måte. Utvalget viser til at alle berørte parter har fått komme til orde, og at avisen har gjengitt departementets forklaring saksforholdet. Slik utvalget ser det, må det vektlegges at prosten innehar et viktig embede i lokalsamfunnet, og av den grunn må akseptere et sterkere søkelys fra pressens side enn mange andre.

Finnmark Dagblad har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 19. desember 2006

Odd Isungset,
Ellen Arnstad, Sigrun Slapgard, John Olav Egeland,
Ingeborg Moræus Hanssen, Henrik Syse, Trygve Wyller