Psykolog NN mot Dagbladet

Dagbladet brakte 8. februar 2005 som hovedoppslag på førstesiden: «DOKUMENT: Les om Kathrines (19) fortvilte kamp. TOK SITT EGET LIV på akutt-mottaket. -Legene trodde ikke på henne». Titlene var montert inn i et stort bilde av en smilende ung kvinne. Inne i avisen brukte Dagbladet fem hele sider på saken, under hovedtittelen «Torills datter ble bare 19 år. Kathrine tok sitt eget liv på akuttpsykiatrisk sykehus. Nå skal sykehuset granskes.» Det framgikk at Kathrine Skrindo dagen før ville ha fylt 20 år. «I stedet la moren Torill ned blomster på graven hennes.» Selve reportasjen ble innledet slik:

«STRØMMEN (Dagbladet): ‘Sender dere meg ut herfra, går det galt. Det vet jeg.’ Det var advarselen Kathrine ga legene ved Lovisenberg Diakonale Sykehus i Oslo 2. desember i fjor. Samme kveld tok hun en plastpose over hodet og strammet til med et belte rundt halsen. Nå skal dødsfallet granskes av Helsetilsynet. Sykehuset er anmeldt for grov uforstand i tjenesten.

Hoveddelen av reportasjen tar utgangspunkt i hva Kathrines mor, Torill Skrindo, forteller om datterens skjebne: «-Det finnes ingen unnskyldning for det som har skjedd. Ingenting
kan gi meg Kathrine tilbake. Mitt eneste håp er at offentliggjøring av denne historien kan forhindre at det skjer med andre.»

Moren forteller detaljert om tiden forut for datterens selvmord, om hvordan det var lett å merke når hun hadde dårlige perioder og at det de siste månedene ble verre og verre. «- Jeg vet at Kathrine opplevde mye tøft i oppveksten. Da jeg ble syk, ble det enda tydeligere at også hun trengte profesjonell hjelp, sier Torill.» Kathrine skal i november ha fortalt moren og mormoren at hun hadde vært utsatt for overgrep i barndommen. Senere het det:

«Kathrines behov for hjelp karakteriseres som ‘øyeblikkelig’ og ‘haster’ i henvisningen fra legen. I innkomstnotatet fra psykiatrisk akuttavdeling på Lovisenberg Diakonale Sykehus er ’emosjonell krise’ og ‘viss suicidalfare’ oppgitt som innleggelsesgrunn. -Jeg følte meg trygg da Kathrine kom på sykehuset. Endelig skulle hun få hjelp til å lette på byrdene sine, sier mormoren.»

«Men legejournalene og sykepleierrapportene som Dagbladet har fått tilgang til, viser at 19-åringens tilstand gradvis ble verre i løpet av sykehusoppholdet. Tre dager etter innleggelsen anmeldte hun overgriperen sin, og to politibetjenter kom for å avhøre henne.»

Her siterer avisen fra sykepleierrapporten: «Pasienten har vært gjennom et tøft politiavhør i dag. OBS på etterreaksjoner.» Og dessuten: «Pasienten er redd for at hun skal bli utskrevet for fort herfra, og sier at hun ønsker videre institusjonsopphold. Sier videre at hun er redd for hva som vil skje, når X får vite om anmeldelsen av ham. Hun er oppriktig redd for at han kan drepe henne eller moren.»

Det framgår videre at Kathrine kuttet opp håndleddene tre ganger på de 10 dagene hun var innlagt på sykehuset. En venn som kom på besøk reagerte «med vantro» da han så at begge håndleddene hennes var bandasjert. «-Likevel kunne jeg valse inn på rommet med toalettmappa hennes, som var full av kuttmateriell.»

På de to påfølgende sidene brukte Dagbladet et sitat fra moren som tittel: «‘Hun ropte desperat om hjelp (…). Dessverre ble hun ikke hørt.'» Deretter het det i teksten:

«Moren uttrykte gang på gang bekymring for datterens selvskading, og måten den ble håndtert på av de ansatte ved avdelingen. -Hun ble akutt innlagt. Likevel var det både plastposer, strikketøy, kjøkkenglass, CD-plater og et langt skjerf på rommet hennes. Jeg måtte selv be personalet plukke opp et knust speil, som hun hadde gjemt i toalettskåla, sier Torill.»

Og avisen fortsatte: «Trass i selvskadingen og advarslene fra Kathrines nærmeste, vurderte ikke psykologen jenta som aktiv suicidal.» Her siteres det hva psykologen bl.a. skrev i Kathrines journal: «Pasienten framstår som en på mange måter svært ressurssterk ung kvinne, som på tross av ekstreme belastninger har klart å få til mye i forhold til skolegang og jobb.»

Avisen finner det «åpenbart» at Kathrine de siste dagene ikke fikk tilsyn som suicidal, og siterer igjen fra journalen: «Hun føler at hun på et vis har sterkere angst nå som så mange
vet at hun har vært utsatt for overgrep. (…) Oppfordrer henne til å ta kontakt med personale dersom hun kjenner fortvilelsen så sterk at hun får impulser om å skade seg. (…) Hun lover å gjøre det, men er ikke helt sikker på om hun klarer det.»

Ifølge avisen er psykologens ord «rystende lesning for moren». «-Men selv om Kathrine også ønsket åpen dialog mellom sykehuset og pårørende, fikk jeg ikke en eneste telefon fra dem. Mine bekymringer ble fullstendig neglisjert, sier Torill.» Bare to-tre timer før datteren ble funnet livløs skal moren ha ringt sykehuset for å si at hun var redd Kathrine skulle ta livet sitt, men fikk angivelig beskjed om «å slappe av».

Også en annen bekjent av Kathrine, Christin Andersson, intervjues. Hun forteller at hun samme dag ble «sjokkert vitne til overlegens og psykologens behandlingsstrategi overfor venninnen»: «-De sto på hver sin side av rommet og truet med å gå ut dersom hun ikke sluttet å gråte. De sa at de ikke orket å prate med henne, når hun var hysterisk. Ingen forsøkte å trøste eller roe henne ned, sier Christin. Hun er ikke i tvil om at utskrivelsesdiskusjonen forverret Kathrines helsetilstand.»

Igjen siteres det fra Kathrines journal:

«Pasienten ble drøftet på teammøte og inntaksmøte i går, og på grunn av overbelegg i posten og pågang av nye pasienter ble det presisert behov for å fastsette dato for utskrivelse og overgang til dagpasientstatus. Dato for utskrivelse ble satt til 9. desember. U.T. gikk inn til pasienten på rommet cirka klokka 14 for å forberede henne på dette. Pasienten reagerte på disse tidsperspektivene med stor fortvlelse, ga uttrykk for at hun trenger mye mer tid som døgnpasient, nå som hun endelig har bedt om hjelp. (…) Kort tid etter samtalen knuste pasienten et kjøkkenglass og skar seg i håndleddet inne på badet. Dette ble rapportert i møte 14.30, og overlege H.T. og U.T. gikk derfor inn til pasienten etter rapporten. Da vi kom inn på rommet hadde hun besøk av en venninne som satt på sengekanten, venninnen var til stede under hele samtalen.»

Venninnen Christin forteller hva Kathrine sa til overlegen og psykologen: «‘Jeg trenger å vite at det er noen her for meg 24 timer i døgnet. Sender dere meg ut herfra går det galt. Det vet jeg’, sa Kathrine. Hun spurte også hva slags prioriteringer de hadde på avdelingen, da en annen pasient hadde vært innlagt i fem uker. Hun spurte rett ut: ‘Er jeg ikke syk nok for dere?’ sier Christin.»

«Venninnen mener personalet ikke tok Kathrines selvskading på alvor. -De sa at de ikke hadde tid og ressurser til å passe på henne hele tida, og at hun måtte slutte å skade seg selv. Kathrine ropte tilbake at hun skar seg opp for å dø, at hun hadde prøvd å ta livet sitt flere ganger den siste uka, men at hun hadde blitt stoppet hver gang, sier Christin.»

I en undersak, med tittel «-Legene sviktet Kathrine», uttaler advokat Gunhild Lærum at «Kathrine Skrindo verken ble hørt eller fikk tilstrekkelig tilsyn på sykehuset». Og advokaten tilføyer bl.a.: «-Det groteske i denne saken er at jenta fikk tilgang til alle mulige slags hjelpemidler hun kunne bruke for å ta sitt eget liv. Når du blir innlagt fordi du er suicidal, skal det ikke være mulig å ta livet sitt på et akuttmottak.»

På den siste reportasjesiden uttaler representanter for Lovisenberg Diakonale Sykehus (LDS) seg, under tittelen «-Hendelsen har gått hardt inn på personalet». Sjeflege Bjørn Holm «beklager Kathrine Skrindos tragiske bortgang», mens avdelingsoverlege Einar Johnsen ved Psykiatrisk akuttavdeling ikke ønsker å kommentere detaljer i Skrido-saken. «Han mener det nå er rimelig at den granskes av Fylkeslegen.» Dessuten het det:

«Legene ved LDS viser til taushetsplikten overfor avdøde. Selv om Torill Skrindo som nærmeste pårørende har opphevet denne, velger de å vise til at de har rett, men ingen plikt til å gi opplysninger til offentligheten. Dermed ønsker de ikke å kommentere alle detaljene i saken i Dagbladet.»

Overlege Johnsen forstår imidlertid at det stilles spørsmål i en sak med så tragisk utgang.
«-Vi vil gå igjennom våre rutiner og revurdere våre holdninger og praksis i denne typen situasjoner.»

KLAGE A:

Klager A, psykolog NN ved Lovisenberg Diakonale Sykehus, sendte allerede samme dag som Dagbladets reportasje sto på trykk, et e-brev til PFU. Der ba hun for det første utvalget vurdere oppslaget opp mot varsomhetskravet når det gjelder omtale av selvmord, spesielt siden selvmord «regnes som til en viss grad smittsomt». I denne sammenheng skriver klageren:

«Denne unge kvinnen begikk selvmord samme kveld som VG hadde en forside ganske tilsvarende dagens Dagbladet, hvor det ble beskrevet at en kvinne hadde begått selvmord inne på Psykiatrisk akuttavdeling ved Ullevål sykehus, med en ganske tilsvarende metode.»

I sitt andre punkt opplyser klageren at hun er eneste ansatte psykolog ved Lovisenbergs psykiatriske akuttavdeling, og at det er hun som har skrevet journalen Dagbladet siterer fra.

«Å sitere en avdøds sykejournal fremstår i seg selv høyst problematisk. (…) Jeg er naturligvis frarøvet muligheten til å utdype andre sider av denne saken. Journalisten som skrev saken har dog hatt tilgang til hele journalen. Journalisten må vite, slik jeg vet, at sitatene i teksten er løsrevne deler av resonnementer. Sitatene er tatt ut av sin sammenheng og satt sammen på måter som fordreier fakta i saken grovt, og meningen som fremkommer i avisreportasjen står i klar motsetning til det som faktisk står i journalen, både med hensyn til vurderinger som ble gjort, og i forhold til de tiltak som ble iverksatt.»

Sekretariatet ba klageren bekrefte at hennes punkt 1 var å oppfatte som en generell klage på omtale av selvmord, og ikke på vegne av den navngitte unge kvinnen som tok sitt liv.

Når det gjaldt klagens punkt 2, om journalsitatene, skrev sekretariatet: «For at PFU skal ha mulighet til å vurdere om sitatene er å anse som ‘løsrevne’ på en presseetisk uakseptabel måte, må utvalget nødvendigvis ha tilgang til hele journalen. Vi regner imidlertid med at
dette vil være problematisk pga. taushetsplikten, selv om moren skal ha opphevet denne. Alternativt måtte vi anmode Dagbladet om å utlevere sykejournalen, men avisen har selvsagt ingen plikt til å gjøre dette.»

Klager A tar det i svarbrev for gitt «at det er den vel dokumenterte faren for smitte som er grunnlaget for Vær Varsom plakatens paragraf 4.9». «Det at pårørende ønsker presseomtale av et selvmord fjerner ikke denne smittefaren.» Klageren anser, i likhet med andre som har hatt innlegg på trykk i Dagbladet, at den påklagede reportasjen «fremstår som flytting av grenser i forhold til detaljert offentlig omtale av selvmord». «Jeg mener derfor det er god grunn til at PFU på prinsipielt grunnlag drøfter hvor grensen skal gå når det gjelder offentlig omtale av selvmord.»

Når det gjelder journalsitatene, skriver klageren bl.a.: «Jeg mener at bruk av sitater fra journal til en som er død og ikke selv kan gi sitt samtykke, representerer noe nytt i en slik sammenheng, og at dette i seg selv skulle kunne gi grunnlag for en prinsipiell drøftelse i PFU.» Klageren kan ellers ikke se hvorfor Dagbladet skulle avstå fra å legge hele journalen fram for PFU, hvis avisen mener å ha sitert på en balansert måte.

Angående morens opphevelse av taushetsplikten, opplyser klageren at hun i samråd med sine overordnede, og ut fra fagetikk, har kommet til at pårørende ikke kan oppheve taushetsplikten på vegne av en som er død. Klageren påpeker dette, for ytterligere å begrunne hvorfor hun og andre involverte fagfolk ikke kan utdype saken. Imidlertid skriver klageren:

«I reportasjen fremstilles det som om det er en årsak til at denne unge kvinnen begikk selvmord, og at denne ene årsaken er faglig uforsvarlighet og umenneskelighet hos meg og mine kolleger. Jeg anser dette for å være grovt injurierende beskyldninger som vi er frarøvet muligheten til å imøtegå offentlig. (…) Presseomtalen kan således sammenlignes med forhåndsdømming i en sak hvor vi som blir ‘dømt’ ikke har muligheten til å forsvare oss offentlig.»

Til slutt stiller klageren seg kritisk til at «pressen stadig oftere later til å påta seg oppgaven med å dømme fagfolk i det psykiske helsevern i saker som får et tragisk utfall». «Noen mennesker dør dessverre av psykisk lidelse, og dette er noe av det mest belastende med å arbeide i dette feltet. Jeg ser for meg at det kan bli vanskelig å få mennesker til å ta ansvar for å forsøke å hjelpe mennesker med alvorlig psykisk lidelse, dersom trenden med forhåndsdømming og til dels demonisering av fagfolk i media fortsetter.»

KLAGE B:

Klager B, psykiater Karsten Hytten, er ikke selv direkte berørt part i saken, men har innhentet samtykke fra klager A og fra avdelingsoverlege Einar Johnsen ved Psykiatrisk akuttavdeling, Lovisenberg. Klager A anser at klage B inneholder flere utdypende og viktige punkter for klagebehandlingen.

Etter klager Bs mening representerer Dagbladets reportasje «flere brudd på presseetiske prinsipper slik disse er nedfelt i Var Varsom-plakaten». «Ulike syn får ikke komme frem i saken fordi behandlerne er bundet av sin taushetsplikt og sin behandleretikk (forhold i saken er åpenbart av en sånn natur at det vil skade både avdødes og andres ettermæle om det kom fram i offentligheten).»

Videre mener klageren at førstesidetittelen «-Legene trodde ikke på henne» antyder at behandlerne ikke tok Kathrine Skrindo på alvor, «ikke ville henne vel, ikke anstrengte seg for å hjelpe osv. Det er det etter min vurdering ikke dekning for å hevde og er grovt krenkende for dem som behandlet henne. Sykehusets behandling av saken er under etterforskning, hvilket bare forsterker dette punktet.»

Ellers viser klageren til Vær Varsom-plakatens punkt 4.9, der det som hovedregel oppfordres til ikke å omtale selvmord og selvmordsforsøk. Klageren viser også til et vedlagt artikkelutkast som på klagtidspunktet var sendt til Aftenposten. (Senere også publisert i Dagbladet; sekr. anm.). I artikkelen peker han, sammen med journalist Siri Storstein Hytten, også på smittefaren ved omtale av selvmord. Avslutningsvis heter det:

«Etter vår mening er pressen en dårlig egnet instans når det gjelder å granske selvmord i sykehus. Pressen verken kan eller vil gjøre dette på en formålstjenlig måte. Det er rutine at unaturlige dødsfall i sykehuset meldes til tilsynsmyndighet og politi. Fylkeslegen og Statens helsetilsyn har myndighet og kompetanse til å vurdere om det har skjedd kritikkverdige forhold, og disse tilsynsmyndighetene gransker selvmord i sykehus. Videre er det politiets oppgave å avdekke eventuelle kriminelle forhold.»

TLSVARSRUNDEN:

Dagbladet tar først for seg klagernes henvisning til Vær Varsom-punkt 4.9, som avisen mener har to hovedformål: Å beskytte avdødes ettermæle og å unngå at de etterlatte påføres unødige lidelser. Avisen understreker at det dreier seg om en hovedregel når det heter at selvmord eller selvmordsforsøk ikke skal omtales. Etter Dagbladets mening er unntakstilfellene særlig knyttet til tre forhold:

«1. Når selvmordet er et vesentlig element i en sak som allerede er kjent for offentligheten, bør det kunne omtales (PFU om Jarve-saken 1987).
2. Omtale av selvmord som samfunnsproblem, herunder antatt kritikkverdige forhold i helsevesenet.
3. Det skal tillegges vekt om omtalen skjer i forståelse med pårørende og/eller direkte berørte.»

Dagbladet går i rette med klagernes henvisning til «den vel dokumenterte faren for smitte», selv om PFU i en tidligere uttalelse (sak 186/02 – Thor Foss mot Dagbladet) har sagt at faren for smitteeffekt «er et hensyn som pressen må være seg bevisst i sin dekning av selvmord».

I den samme uttalelsen, som konkluderte med at Dagbladet ikke hadde brutt god presseskikk, het det også: «I det påklagede tilfellet konstaterer utvalget at reportasjene er gjort i forståelse med pårørende og direkte berørte for å gi innsyn i et dypt tragisk fenomen. (…) Etter utvalgets mening kan ikke redaksjoner være avskåret fra å omtale selvmord og selvmordsforsøk så
lenge de presseetiske varsomhetskrav overholdes. (…) Selv om påpekningen av mulig smittefare ved publisering er relevant, mener utvalget at oppslagenes form og innhold er innenfor de presseetiske regler.»

På denne bakgrunn mener avisen at selvmord må kunne omtales «når omtalen har et perspektiv utover den individuelle tragedien ethvert selvmord representerer». «Dagbladets reportasjer hadde klar karakter av systemkritikk: Søkelyset blir rettet mot behandling, metoder og rutiner på et anerkjent sykehus.»

Dagbladet har forståelse for at klager A og ansatte på sykehuset opplever reportasjen som belastende, «men hensynet til smittefaren er ikke relevant for en presseetisk vurdering av saken». «Tvert imot ville det være en alvorlig unnlatelse om slike argumenter avskjærer mediene fra å omtale konkrete forhold som kan kaste lys over kvaliteten og behandlingsmetodene i helsevesenet.»

Avisen konstaterer klagernes henvisning til taushetsplikten, men tilføyer: «Uansett er det klart at sykehuset hadde en klar rett til samtidig imøtegåelse av den kritikk som bl.a. kommer fra pårørende og deres advokat. Denne retten ble fullt ut ivaretatt gjennom et helsides intervju med avdelingsoverlege Einar Johnsen og sjefslege Bjørn Holm.»

Her kommer avisen med en detaljert redegjørelse for hvordan kontakten med sykehuset ble håndtert, siden klager A har anført at hun er «frarøvet muligheten til å utdype andre sider av saken». «Dette viser at det iallfall ikke er Dagbladet som har bidratt til eventuelle mangler ved tilsvaret.» Det framgår at sykehuset fikk flere dager på seg til å forberede den samtidige imøtegåelsen, og at intervjuet med legene fant sted i et ca. to timer langt møte på sykehuset.

«Klageren (i sak 27A) er ikke blant de som er intervjuet. Årsaken til det er at Dagbladet ikke var på jakt etter noen enkeltperson som syndebukk, men i stedet rettet oppmerksomheten mot sykehusets rutiner og ansvar. (…) Klager er ikke navngitt eller identifisert på annen måte. At ansatte på sykehuset er kjent med at hun er eneste psykolog ved Psykiatrisk akuttavdeling, innebærer ikke identifisering i presseetisk forstand.»

Når det gjelder bruken av sitater fra avdødes sykejournaler, kan ikke Dagbladet se at dette representerer noen ny utvikling. «Slik bruk er kjent fra en rekke saker som er omtalt i norsk presse. (…) Sykejournalene – som avisen fikk fra de pårørende – var et meget sentralt kildemateriale og er referert på en pålitelig og nøktern måte. Dagbladet ønsket å intervjue sykehusets ansvarlige leger om journalene og forståelsen av disse, men dette ble avslått under henvisning til taushetsplikten.»

For øvrig mener avisen at klager A snur «bevisbyrden på hodet når hun forlanger at Dagbladet skal legge fram hele journalen for PFU…». «Dagbladet ønsker ikke å utlevere upublisert materiale av denne karakter, men vil understreke at det er foretatt en grundig journalistisk behandling av journalen, uten at dette har gått på bekostning av fakta og en balansert framstilling.»

Avisen tar sterkt avstand fra at reportasjen skulle innebære forhåndsdømming i saken. «Selvsagt har mediene en oppgave gjennom å fortelle om og belyse kritikkverdige forhold,
selv om de er under etterforskning. Dette kan til og med være en ekstra rettssikkerhets-garanti for de involverte.»

«Forsøkene fra begge klagere på å beskrive en demonisering av ansatte i psykiatrien kan like gjerne være et symptom på at det fortsatt er et stykke til disse profesjonene fullt ut aksepterer behovet for mer åpenhet om psykiske lidelser, mer åpenhet om selvmord, mer åpenhet i tidligere lukkede systemer og økt orientering i retning av pasientrettigheter.»

For øvrig er Dagbladet helt enig med klagerne i at «det krever stor faglig kompetanse for å drive med arbeid på dette området, og at det også kan være svært belastende. Men vi er grunnleggende uenige i at denne kompetansen skal kunne brukes som et skjold mot innsyn i hva som foregår innenfor en så viktig del av helsevesenet.»

Som vedlegg til tilsvaret følger kopier av oppfølgende reportasjer/artikler i Dagbladet i kjølvannet av det påklagede oppslaget.

TILSVAR FRA KLAGER A:

Klager A finner det «problematisk å utlevere sensitive opplysninger til et klageorgan med åpen saksbehandling». «At mor har ønsket å oppheve taushetsplikten er noe jeg har lest i Dagbladet. Jeg har ikke sett noe slikt samtykke i sykehusets sakspapirer. Som underordnet i sykehussystemet har jeg heller ingen myndighet til å ytre meg offentlig. Taushetsplikten er ikke til beskyttelse for meg i denne saken, snarere tvert om hindrer den meg i å forsvare meg mot fryktelige beskyldninger.»

Likevel har klageren kommet til «at særlige grunner taler for å gi noe få opplysninger, både for å kunne forsvare meg selv, og for at PFU skal ha grunnlag for en bedre saksbehandling». Klageren ber om at opplysningene hun kommer med behandles med varsomhet, og sekretariatet tar dem derfor ikke med i sammendraget. (Se vedlagt kopi av tilsvaret, under Påstand 1 og 2).

Klageren oppfatter fortsatt den påklagede reportasjen som persongrep, og ikke som systemkritikk, slik avisen hevder. «Selv om Dagbladet har dreiet reportasjene de påfølgende dagene i retning av systemkritikk, gjør ikke det den første reportasjen mer sann eller mindre kritikkverdig.» «Det er svært alvorlig å beskylde noen offentlig for å ha forårsaket at et menneske har begått selvmord.

Både klageren og hennes overlegekollega som omtales i ett av journalsitatene, mener seg fortsatt identifisert, overfor kolleger, pasienter og naboer.»

Likeledes holder klageren fast ved at det avisen har presentert som fakta, er galt, «eller i beste fall grovt fordreid». «Etter hvert har jeg kommet til å lure på om mor/advokaten kan ha fjernet en del opplysninger fra journalen før Dagbladet fikk tilgang til den. Dersom Dagbladet virkelig sitter med hele journalen, er det uforståelig for meg at avisen kan stå for reportasjen 08.02.05.»

«Å drøfte hva sykehuset eventuelt kunne ha gjort bedre er ikke det samme som å gi en fyllestgjørende forklaring av pasientens fatale valg. En slik forklaring er det ingen som kan gi. Mitt inntrykk er at Dagbladet bruker vår selvevaluering i årsaksforklaringen av selvmordet. Jeg oppfatter dette som misbruk av sykejournalen, og som grove beskyldninger rettet mot samvittighetsfulle fagfolk i et meget vanskelig og krevende felt.»

Klager A avslutter med å understreke at «det er løgn å si at vi ikke trodde på pasienten, at hun skulle utskrives, og at hun kjempet en fortvilet kamp mot oss». «På lik linje med andre pasienter snakket vi med henne om fremtidig utskrivelse fra akuttavdeling, men vi revurderte planene, og ga henne garantier utover det som er vanlig da vi så reaksjonen hennes. Hun hadde et høyt omsorgsnivå og tett oppfølging. Dessverre var ikke dette nok.»

Klageren har ettersendt en utskrift fra nettsidene til det danske Center for Selvmordsforskning, med råd «Til journalister». Hun har også ettersendt en WHO-rapport med tittel «Preventing Suicide». (Kopier vedlagt).

TILSVAR FRA KLAGER B:

Klager B hevder at mange lesere som så Dagbladets førstesideoppslag 8. februar måtte tolke det slik at «den unge kvinnen er død på grunn av legene». «Etter min vurdering er dette et eksempel på tabloid og skandalepreget personkritikk og forhåndsdømming. (…) Dagbladet hevder at det ‘selvsagt ikke stemmer’ at avisen har felt en dom i saken. Slik jeg ser det er budskapet på forsiden 8/2 en tydelig dom over fagfolkene i den aktuelle saken.» Klageren mener det samme gjelder titler, ingresser og bildetekster inne i avisen.

Etter klagerens vurdering «kan man ikke på bakgrunn av en mors historie vite om det er kritikkverdige forhold ved Lovisenberg sykehus, selv om hun har anmeldt sykehuset og søkt om pasientskadeerstatning». «De første reportasjene dreier seg i hovedsak om personkritikk, ikke systemkritikk. Reportasjen 8/2 tar for seg én pasients historie og ikke, som Dagbladet hevder, metoder og rutiner ved sykehuset.»

«I Dagbladets redegjørelse reflekteres det ikke over problemstillingen knyttet til hvem som best ivaretar avdødes personvern. Jeg er ikke sikker på at en mor i sorg, sjokk og med psykisk lidelse er den som best ivaretar avdødes personvern. Vi vet ikke hvordan avdøde ville ha tenkt om sitt ettermæle, beskrevet som offer for seksuelle overgrep, og som offer for dårlige behandlere og dårlig behandling. (…) En annen problemstilling knyttet til dette punktet, er hvordan mor vil vurdere denne form for offentliggjøring når det har gått noen tid.»

Når det gjelder klagepunktet om smittefare, viser klager B til en vedlagt artikkel av professor Berit Grøholt, med tittel «Selvmord, smitteeffekt og massemedia». (Kopi vedlagt).

Også klager B viser til noen lands utformede retningslinjer ved omtale av selvmord. «Slike retningslinjer advarer bl.a. mot skandalepregede oppslag og beskrivelse av selve selvmordsmetoden. Dagbladets oppslag er skandalepreget, og metoden omtales konkret.»

«Dersom redaksjonen ikke forholder seg til mulige skadelige virkninger ved et slikt oppslag, også utover intensjonene i VVP, kan det åpenbart ha farlige konsekvenser.»

«At mor har opphevet taushetsplikten, brukes som argument mot påstanden om at Dagbladet-reportasjen var en enkildebasert reportasje. (…) Dagbladet synes å mene at de ansvarlige legene tok valget om å vise til taushetsplikten fordi de ikke var ‘villige’ til å uttale seg.. (…) Jeg kan ikke se at legene kunne gjøre noe annet valg enn å holde seg til taushetsplikten i en så vanskelig og smertefull sak som den aktuelle. Når jeg hevder at en blottlegging av avdødes liv og lidelse ikke hører hjemme i Dagbladets spalter, er det fordi jeg anser det uverdig, fagetisk feil og krenkende overfor avdøde og hennes pårørende.»

Klager B «mener det er både bra og nødvendig med kritisk helsejournalistikk – denne må imidlertid ikke være melodramatisk, enkildestyrt og uten faglig innsikt». «På dette punktet i redegjørelsen syns jeg Dagbladet fortsetter stempling av mediekritikk som psykiatriens selvforsvar, fremfor å møte kritikken med argumenter.» «Når Dagbladet slår opp en sak slik de her har gjort, skapes flere ofre og mer psykisk smerte.»

Tilsvaret avsluttes med påstand om at avisen har brutt med Vær Varsom-punktene 3.3, 3.9, 4.1, 4.4, 4.6, 4.9 og 4.14.

AVISENS SISTE KOMMENTARER:

Dagbladet fastholder «både de prinsipielle og faktiske konklusjonene» i avisens første tilsvar. Videre opplyses det at morens samtykke til opphevelse av taushetsplikten ble levert til legene under møtet med dem 2. februar.

Angående Klager As anførsel om at hun ikke har myndighet til å ytre seg offentlig, understreker avisen «som sin klare oppfatning at ytringsfriheten gjelder for alle og at klager eventuelt viser til ‘regler’ sykehuset praktiserer. Regler som blir irrelevante i denne sammenheng.»

«Vi konstaterer også at klagerne i meget utstrakt grad grovt feiltolker Dagbladets reportasjer, bl.a. med uttrykk som ‘fryktelige beskyldninger’, ‘…jeg og … skildres som ufølsomme og grusomme’. PFU vil ved en objektiv gjennomgang se at det ikke er mulig å støtte slike tolkninger.»

Avisen tilbakeviser også at «moren eller advokaten har fjernet opplysninger fra journalen vi har hatt tilgang til». Dagbladet har selvsagt fjernet noe, blant annet dagligdagse trivialitetsskildringer, men har gjort et utvalg som ikke har betydning for sakens relevans. Journaler og øvrig kildemateriale gjorde for øvrig at Dagbladet i sine reportasjer kunne konstatere at avdøde slet med forskjellige plager og at årsakssammenhengene var mange. Det undrer oss at klageren fortsetter med å tolke dem dit at vi er entydige i vår årsaksforklaring.»

«Dagbladet vil understreke at moren til avdøde i dette tilfellet følte at det å gå ut i mediene var riktig å gjøre. Avgjørelsen tok hun i samråd med sine behandlere, samtidig som
Dagbladet selvsagt foretok vurderinger i forhold til Vær varsom-plakaten og morens selvsagte ytringsrett.»

«Når det gjelder forsiden som kritiseres må det understrekes at det er et sitat fra advokat Gunhild Lærum. Dagbladet understreker at det er pårørende, venner og advokaten som mener legene ikke trodde på henne og at hun kjempet en fortvilet kamp mot personalet. Det er slik de oppfattet oppholdet, og de har sin fulle rett til å ha denne meningen.»

«At pasienten skulle utskrives står i journalen. At pasienten kunne blitt vurdert innen den datoen kom, til å være der enda lengre, kunne legene selvsagt opplyst muntlig om til Dagbladet under intervjuet. Dette ble ikke nevnt. Tvert imot ble det sagt at gjennomsnittlig liggetid er 10-12 dager på avdelingen.»

Dagbladet uttrykker til slutt «full forståelse for at selvmordet er uhyrlig smertefullt også for behandlerne». «Derfor har også Dagbladet valgt å anonymisere dem og ikke ‘legge skyld’ på enkeltpersoner.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder et førstesideoppslag og en bredt anlagt reportasje i Dagbladet, der en mor sto fram og fortalte om sin datters selvmord mens datteren var innlagt på en psykiatrisk akuttavdeling. Den behandlende psykologen ved avdelingen og en frittstående psykiater påklager selve omtalen av selvmordet, med antatt risiko for smitteeffekt. Psykologen, som mener seg indirekte identifisert, reagerer dessuten på at avisen på en svært belastende måte har skapt inntrykk av at påstått faglig uforsvarlighet alene skulle være årsaken til at den unge kvinnen tok sitt liv. Det påpekes at taushetsplikten har frarøvet psykologen muligheten til å utdype andre sider av saken. I klagen inngår også at avisen har publisert løsrevne og misvisende deler av avdødes sykejournal.

Dagbladet innestår fullt og helt for reportasjen, og går i rette med klagernes henvisning til «den vel dokumenterte faren for smitte» ved presseomtale av selvmord. Etter avisens mening må selvmord kunne omtales når omtalen har et perspektiv ut over den individuelle tragedien ethvert selvmord representerer. Når det gjelder sykehusets muligheter for å ta til motmæle mot påstander fra avdødes mor og andre kilder, anser Dagbladet at retten til samtidig imøtegåelse ble vel ivaretatt gjennom intervju med avdelingsoverlege og sjeflege. Avisen kan ellers ikke se at psykologen i presseetisk forstand er identifisert, selv om ansatte ved sykehuset vet hvem akuttavdelingens psykolog er.

Pressens Faglige Utvalg viser generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 4.9, der det heter: «Selvmord og selvmordsforsøk skal som hovedregel ikke omtales.» Utvalget viser imidlertid til at dette punktet i plakaten er under revurdering, idet holdningene til selvmord og selvmordsforsøk de siste årene har endret seg. Pressen har i stigende grad valgt å sette søkelys på bakenforliggende årsaker til selvmord som et samfunns- og helseproblem. Samtidig hviler det et stort ansvar på pressen når det gjelder å veie omtalen opp mot risikoen for smitteeffekt. I denne sammenheng kunne detaljeringsgraden i artikkelens beskrivelser med fordel vært redusert.

I det påklagede tilfellet mener utvalget at Dagbladet måtte være i sin fulle rett til ta for seg omstendighetene knyttet til at en ung kvinne tok sitt liv under opphold på en sykehusavdeling. Utvalget kan forstå den belastning omtalen har vært for de berørte ved sykehuset, og vil advare mot å gi reportasjer av denne art en form som uberettiget skaper inntrykk av at fagpersonale kan ha skyld i det som har hendt.

Imidlertid konstaterer utvalget at avisen har gitt sykehusets ansvarlige behandlere all mulighet til å gå i rette med morens og andre kilders framstilling av saken. Selv om taushetsplikten skulle være et hinder for fullt ut å kunne imøtegå kildene, kan ikke utvalget se at dette skulle avskjære avisen fra å fortelle den aktuelle historien.

Når det gjelder bruken av utdrag fra avdødes sykejournal, konstaterer utvalget at partene har ulik oppfatning av hvor representative utdragene er. Selv om journalutdragene og deler av kildenes utsagn indirekte skulle ha identifisert én eller flere av behandlerne, legger utvalget til grunn at dette ikke strekker seg ut over kretsen som allerede kjenner forholdene ved den omtalte sykehusavdelingen.

Dagbladet har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 26. april 2005

Sigrun Slapgard,
Merethe Ekanger,
Ingeborg Moræus Hanssen, Henrik Syse, Trygve Wyller