Støttesenter for fornærmede i straffesaker, v. prosjektleder Hanne Haugen mot Adresseavisen

Adresseavisen brakte 26. september 2006 en nyhetsartikkel med stikktittelen «Politimann dømt for vold mot samboer – sønnen skrev brev til politiet» og hovedtittelen «‘Det mamma har sagt om pappa er ikke sant'». I ingressen sto det:

«I et brev til politiet ba sønnen (15) om at politifaren måtte bli frifunnet for beskyldningene om å ha slått og truet moren.»

Av teksten går det fram at mannen i tingretten og lagmannsretten er funnet skyldig i to tilfeller av legemsfornærmelse og trusler mot sin tidligere samboer. Han er blitt dømt til 60 dagers fengsel, foruten å måtte betale 10 000 kroner i saksomkostninger. I brødteksten står det blant annet:

«En uke etter tingrettsdommen i mars mottok Sør-Trøndelag politidistrikt et udatert brev fra tiltaltes eldste sønn, der han skriver: »Det mamma har sagt om pappa er ikke sant. Ikke si det til mamma, for da kan hun bli lei seg og sint. Pappa må kanskje i fengsel og det er feil».

Gutten ble 1. september avhørt av politiet. Han sier han ikke skjønner hvorfor det er blitt sak, at han ikke har sett pappa slå eller true mamma mens de bodde sammen, at han ikke har sett synlige skader på mamma og at han ikke har snakket med sin yngre bror om saken.

Gutten var stevnet som vitne for lagmannsretten, men møtte ikke. Angivelig var han syk. Etter at foreldrene skilte lag, har 15-åringen bodd hos faren. Tiltalte og fornærmede var samboere i 15 år. Tiltalte har vært ansatt i politiet i 29 år.»

KLAGEN:

Klager er Støttesenter for fornærmede i straffesaker, med samtykke fra guttens mor. Klageren skriver:

«En uke etter tingrettsdommen mottok politiet et brev fra tiltaltes og fornærmedes sønn, som etter bruddet mellom de to har bodd hos faren… Det burde være lett å forstå at dette barnet lever i en situasjon som må være særdeles vanskelig og belastende. Foreldrene har brutt med hverandre, det har vært vold og trusler under samlivet, faren er dømt til fengsel og vil som politimann rimeligvis stå i fare for å miste sitt arbeid, og dette skjer på et sted utenfor Trondheim hvor forholdene må antas å være relativt gjennomsiktige. Om gutten har vært påvirket av sin far til å skrive som han gjorde er ukjent, men hele situasjonen tilsier at journalisten i hvert fall burde sett muligheten for dette.»

«Avisen har ikke tatt hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. (…) Hvordan et slikt oppslag kan tenkes å virke inn på forholdet mellom mor og sønn kan ikke avisen ha hatt noe grunnlag for å vurdere. En annen side er at det ligger en opplagt fare for gjenkjennelse i saken – med de konsekvenser det får for gutten. Det er åpenbart at en sak som dette har vært gjenstand for betydelig omtale i lokalmiljøet. Videre har avisen satt til side det ønsket om konfidensialitet som lar seg lese ut fra brevet. Dette er en total manglende respekt for det ønsket barnet selv har gitt uttrykk for, og som avisen var kjent med.»

Klageren viser så langt til Vær Varsom-punktene 4.6 og 4.8.

«Brevet var skrevet rett etter dommen i tingretten. I den situasjonen er det lett å tenke seg at barnet har vært i ubalanse. Oppslaget er videre i strid med pkt. 4.1, idet det ikke er lagt vekt på ‘omtanke i innhold og presentasjon’. (…) Når det gjelder presentasjon vises det særlig til at guttens brev er hovedoppslag i rettsreferatet og at hans utsagn er gjengitt i overskriften og med sitattegn.»

Klageren mener dessuten at Vær Varsom-punkt 4.3 er brutt, og hun skriver her:

«Saken har naturligvis allmenn interesse; det er tale om en politimann som dømmes for familievold. Men med den form og det innhold oppslaget er gitt ved å bringe gutten inn på denne måten, har avisen ikke vist respekt for hans privatliv. Fokuseringen på dette brevet er å trekke inn ‘personlige og private forhold’ på en måte som i forhold til naturlig og nødvendig pressedekning av straffesaker var ‘saken uvedkommende’.»

TILSVARSRUNDEN:

Adresseavisen skriver i sitt tilsvar:

«I den påklagede saken refererer Adresseavisen til et brev omtalt i en offentlig dom fra Frostating Lagmannsrett. Retten brukte en god del plass på å omtale dette spesielle brevet i sin endelige dom. I tillegg var brevet fra tiltaltes 15 år gamle sønn ett av flere bevis som førte til at to av fagdommerne stemte for frifinnelse.»

«Bakgrunnen for saken er en rekke artikler i tidsrommet 22. oktober 2005-26. september 2006.» (Kopier vedlagt.) «Sakens karakter vurderte vi å ha stor allmenn interesse både på grunn av tiltaltes yrke som polititjenestemann og det saksforhold han sto tiltalt for. (…) Den påklagede saken er ett av flere oppslag Adresseavisen har publisert for å belyse sakens omfang og alvor. Det var derfor viktig for oss å omtale dommen og rettens vurderinger av de viktigste bevisene i saken.»

Adresseavisen hevder at den sjelden omtaler barn i kriminalsaker, men viser til at brevet fra sønnen vies stor oppmerksomhet i den aktuelle dommen. «Derfor vurderte vi det slik at brevet var relevant å bruke i saken.» Deretter skriver avisen:

«I dommen heter det blant annet: »Det kan være vanskelig å vurdere dette beviset, men det er etter mindretallets mening ikke grunnlag for å se bort fra det. Det er et konkret holdepunkt som sammen med det øvrige inntrykk av bevisførselen, medfører at det foreligger en konkret og rimelig tvil om tiltalte har øvet vold og/eller fremsatt trusler mot sin samboer», hevder mindretallet.»

Videre siteres det fra flertallets vurdering i dommen:

«»Sønnen er altså 15 år og har siden samlivsbruddet bodd hos far, som han etter alt å dømme har et godt forhold til. (…) Påvirkning fra far eller fars familie kan ha forekommet. Ut fra de foreliggende omstendigheter finner flertallet det vanskelig å tillegge guttens brev og politiforklaring særlig bevismessig betydning.»»

Og Adresseavisen fortsetter:

«Mye av rettsprosessen har altså vært knyttet til 15-åringens troverdighet. I vår omtale opplever vi at dette er et moment Adresseavisen ikke kunne unnlate å peke på. I motsatt fall hadde vi tildekket faktiske forhold. Vi kan ikke se å ha brukt barnets forklaring mer enn det retten selv bygger sine vurderinger på.»

«At avisen skal ha oversett ‘ønsket om konfidensialitet som lar seg lese ut av brevet’, mener vi ikke er riktig, all den tid dette brevet blir så behørig omtalt og vist til også av rettens medlemmer. (…) Når det gjelder identifisering av 15-åringen, vil Adresseavisen presisere at vi aldri har identifisert tiltalte og hans familie ved navn eller oppgitt deres lokale tilhørighet. (…) På grunn av formen og omtalen i saken – mener vi at det ikke har vært fare for gjenkjennelse i saken – utover det familie og eventuelt venner selv kjenner til.»

Klageren har følgende bemerkninger til avisas tilsvar:

«Det er upresist at ‘mye av rettsprosessen har vært knyttet til 15-åringens troverdighet’. Som dommen viser ble det ført 12 vitner i en hovedforhandling som varte i tre dager. (…) Pressen har i utgangspunktet fri adgang til å referere innholdet i dommer. Det er uholdbart når avisa bruker som argument at man ‘omtaler en offentlig dom’.»

Klageren mener det som særlig påkaller offentlighetens interesse i denne saken, er gjerningsmannens yrke, og hun tilføyer:

«Å referere barnets brev var ikke nødvendig for å informere avisas lesere om denne prinsipielt viktige siden av saken. Likevel gjør avisa dette elementet til saken i sitt hovedoppslag når dommen skal refereres. (…) Det er også uriktig når det anføres at retten selv i stor grad vektlegger barnets brev. Retten – det avgjørende flertall på fem av sju dommere – har jo vitterlig gjort det stikk motsatte…».

Avslutningsvis skriver klageren: «Det er grunn til å merke seg at avisa heller ikke nå, i tilsvaret, synes å reflektere over hvilke konsekvenser et slikt oppslag kan tenkes å få for barnet.»

Adresseavisen skriver i sitt siste tilsvar:

«Brevet fra domfeltes 15 år gamle sønn var av sentral betydning i bevisvurderingen. Mens flertallet la størst vekt på andre vitneforklaringer, mente mindretallet at blant annet brevet fra sønnen burde føre til frifinnelse. Det ville være umulig å gi en dekkende fremstilling av saken uten å omtale brevet og dets innhold.»

«Adresseavisen har selvsagt vurdert om vår omtale på noen måte kunne være urimelig belastende for sønnen. I vår omtale har vi lagt stor vekt på å ikke identifisere den involverte familien ut over den krets som likevel kjente til saken. Vi legger også stor vekt på at gutten er 15 år gammel og derfor selv i stor grad vil være i stand til å vurdere betydningen av brevet. Det er også vår vurdering at 15-åringen har skrevet brevet nettopp fordi hans opplysninger skulle bli kjent og legges vekt på.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder Adresseavisens omtale av en lagmannsrettsdom, etter at en politimann av rettens flertall ble dømt for vold og trusler mot sin tidligere samboer. Tittel og ingress fokuserte på et brev som en sønn av domfelte hadde sendt til politiet. I brevet hevdet den 15 år gamle sønnen blant annet at morens påstander om at faren hadde utøvet vold mot henne, var usanne. Også uttalelser fra politiavhør av gutten ble gjengitt i artikkelen.

Støttesenter for fornærmede i straffesaker klager, med samtykke fra guttens mor. Klageren mener Adresseavisen i for liten grad har tatt hensyn til hvordan omtalen ville virke både på offeret og sønnen. Senteret anser dessuten at risikoen for at gutten blir gjenkjent i nærmiljøet som stor. Videre mener klageren at avisen gjennom brevet trekker fram private forhold som er offentligheten uvedkommende, og viser i tillegg til at gutten ikke ønsket at moren skulle få kjennskap til innholdet.

Adresseavisen påpeker at den refererer en offentlig dom, og at brevet og 15-åringens troverdighet var viktige elementer i rettens vurderinger. Avisen viser til at rettens mindretall ønsket frifinnelse i saken, blant annet på grunn av brevet. Ved å unnlate å omtale brevet, mener avisen at den ville ha tildekket faktiske forhold. Adresseavisen er ikke enig i at man har bidratt til å identifisere gutten for nærmiljøet, siden redaksjonen bevisst har unnlatt å bruke navn og lokal tilhørighet.

Pressens Faglige Utvalg mener Adresseavisen var i sin fulle rett til å omtale den aktuelle dommen. Utvalget anser også at avisen var tilstrekkelig varsom med å bringe identifiserende
opplysninger.

Videre forstår utvalget redaksjonens ønske om å belyse den uenighet som oppsto mellom dommerne, blant annet som følge av 15-åringens brev og avhør. Utvalget mener imidlertid at avisen skulle ha tatt større hensyn til hvilke konsekvenser gjengivelse av detaljene fra brevet og avhøret kunne få for gutten. Her viser utvalget til Vær varsom-plakatens punkt 4.8, der det blant annet heter: «Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet».

På bakgrunn av familiens situasjon, anser utvalget at redaksjonen skulle ha lagt avgjørende vekt på den åpenbare tilleggsbelastningen en så detaljert gjengivelse av brevet og avhøret ville være for 15-åringen og familien; dette ikke minst sett i lys av avisens kunnskap om at gutten selv ønsket konfidensialitet omkring brevets innhold.

Adresseavisen har brutt god presseskikk.

Oslo, 21. november 2006

Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, John Olav Egeland,
Ingeborg Moræus Hanssen, Henrik Syse, Trygve Wyller