Carl Otto Løvenskiold mot Dagbladet

Dagbladet brakte torsdag 27. april 2006, over to nyhetssider, en reportasje med følgende tittel:

«Hjertesyke Sverre Venneraasen mener godseier Løvenskiold har brukt ufine metoder for å overta småbruket hans. 78-åringen nekter å gi opp.»

Ingressen:

«Jussprofessor Carl August Fleischer støtter Sverre Venneraasen og mener Løvenskiold har utnyttet sin overlegne posisjon og truet en eldre og syk mann.»

Avisen opplyser at «den kompliserte eiendomsstriden startet da Venneraasen underskrev en kjøpekontrakt der han trodde at han solgte eiendommen sin i Sørkedalen i Oslo for et millionbeløp til en fjern slektning. Det viste seg at han hadde solgt småbruket for 336 000 kroner – til godseier Carl Otto Løvenskiold». «5. januar falt dommen i Oslo tingrett. Venneraasen tapte. Men den bitre striden mellom husmann og godseier fortsetter.»

Venneraasens advokat, Geir Haugen, uttaler: «- Løvenskiold har utnyttet en mann som er syk og svekket med lite kunnskap om juss og eiendomsmarked.» Venneraasen selv sier:
«- Jeg føler at de har utnyttet min sykdom og det synes jeg er uforskammet.»

Videre opplyser avisen:

«Sverre Venneraasen og hans familie mener at kjøpet er ugyldig. Løvenskiold, som eier nesten hele Nordmarka og byggekjeden Maxbo, viste til en omstridt forkjøpsrett fra 1939 som sier at Løvenskiold-familien har forkjøpsrett på eiendommen. Venneraasens familie hevder imidlertid at hans niese, Helen Venner (41) hadde overtakelsesrett fordi det i 1976 skal ha blitt inngått en avtale som ga Venneraasens søsken forkjøpsrett.»

Det framgikk dessuten at «striden har ført til rykter og beskyldninger». «På et tidspunkt mottok advokat Geir Haugen et brev fra Løvenskiolds advokat Fabian Stang, der Stang krever at Venneraasen betaler for utlegg Løvenskiold har hatt.»

Jusprofessor Carl August Fleischer, som av Sørkedalen Bonde- og Småbrukarlag ble «bedt om å se på saken», uttaler:

«- Løvenskiold, som den økonomisk helt overlegne part, bruker sine ressurser på en måte som er egnet til å tvinge Venneraasen til taushet. Løvenskiold utnytter sin overlegne posisjon. Dette bærer et visst preg av godseierens gamle styring over husmenn.»

Fleischer kritiserer også advokat Stang, som overfor Plan- og bygningsetaten angivelig skal ha utgitt seg for å være Venneraasens advokat. Ifølge Fleischer skal Stang også ha «kommet med det som må anses som rene trusler ovenfor Venneraasens ytringsfrihet og hans rett til å ivareta sine interesser.» Her tilføyer Venneraasen:

«- Løvenskiold har tydeligvis vært helt desperat for at jeg skulle si noe gæli. Jeg har aldri ønsket at Løvenskiold skulle overta eiendommen, særlig fordi min far var på kant med ham. Løvenskiold er en stor synder.»

Også tidligere nevnte Helen Venner uttaler seg, og hevder at «Løvenskiold er kjent for å drive saker så langt det er mulig i rettssystemet for å knuse den lille mann, som må betale av egen lomme.» Og Helen Venner fortsetter:

«- For det første fikk vi aldri en takst på hele eiendommen, bare på jord og skog. Nå har vi fått en takst på 1,2 millioner. I tillegg fikk Sverre plutselig 36 000 fra Løvenskiold inn på sin konto, rett før han skulle i avhør i forbindelse med rettssaken.»

Artikkelen opplyser at «husmannen» ble dømt til å betale saksomkostninger på 136 000 kroner. Advokat Stang uttaler imidlertid:

«- Etter at dommen falt, har aldri Løvenskiold hatt til hensikt å inndrive pengene. Vi mener at Venneraasen kom uforskyldt opp i dette. Det er niesen som var mest opptatt av å sette dette i gang. Det å gå til sak mot noen er uansett en risikosport. Kjøpsavtalen var gyldig. Men når det ble så mange rykter og påstander, synes vi nå det var riktig at domstolene avgjør. Men Fleischer vil uansett mene at alt Løvenskiold gjør er galt.»

Som hovedillustrasjon brukte avisen et syvspaltet foto av Venneraasen hjemme på kjøkkenet, og bildeteksten lød:

«FØLER SEG LURT: Sverre Venneraasen er fortvilet over at Carl Otto Løvenskiold kan overta eiendommen hans. Venneraasen trodde han solgtesmåbruket i Sørkedalen i Oslo for et millionbeløp, men fikk i stedet 336 000 kroner.»

Søndag 7. mai trykte Dagbladet, over fire spalter, et innlegg av Carl Otto Løvenskiold med tittelen «Presseskikk og småbruk». I innlegget tilbakevises beskyldninger i reportasjen som usanne. «Jeg håper dette innlegget kan virke oppklarende for alle som leste artikkelen i Dagbladet. I tillegg håper jeg at de som i fremtiden får rettet beskyldninger mot seg i Dagbladet også får anledning til å svare for seg før de leser beskyldningene på trykk.»

KLAGEN:

Klager er Carl Otto Løvenskiold, som viser til Vær Varsom-punktene 3.2 (kildekritikk) og 4.14 (samtidig imøtegåelse). Han skriver bl.a.:

«Det oppsiktsvekkende i Dagbladets håndtering av saken er at ingen i Dagbladet har funnet det for godt å ringe meg for en kommentar til de svært grove påstandene, eller sjekke om det eksisterer en alternativ virkelighetsbeskrivelse. Jeg er ikke en vanskelig mann å få tak i. (…) Artikkelen er gjennomgående tendensiøs, og bærer preg av å være et partsinnlegg.»

«I ettertid er jeg gjort oppmerksom på at det gikk nesten en uke fra Dagbladet gjorde intervjuene, og tilbød sitatsjekk til advokat Fabian Stang, til saken sto på trykk. Det betyr at det ikke har vært tidspress, og det gjør disse forholdene ekstra underlige.»

Klageren påpeker at det «allerede i tittel, ingress og bildetekst fremsettes sterke beskyldninger som enkelt kan motbevises gjennom fakta». Han viser til «fundamentale misforståelser om sakens gang», og tar punktvis for seg det som skal være uriktige påstander i artikkelen.

«Faktum er at jeg ikke var part i rettssaken som omtales i artikkelen.» «Forkjøpsretten fungerer her, som ellers, ved at man trår inn i høyeste bud som er godtatt av selger. I denne saken solgte Venneraasen til en tredjeperson utenom nær familie, Joakim Abelson Buer. I tråd med muligheten i avtalen fra 1939 ble forkjøpsretten benyttet ved at jeg overtok avtalen Buer hadde fremforhandlet ferdig og inngått med Venneraasen. Denne fremgangsmåten er regulert i norsk lov.»

«Saksøkte var den opprinnelige kjøper (Buer) (…) Rettssakens kjerne om kjøpekontrakten mellom Venneraasen og Buer var gyldig. (…) Det eksisterer altså ingen ‘bitter strid’ mellom ‘husmann’ (som i denne saken ikke var husmann, men reell eier av eiendommen) og ‘godseier’. (…) Buer vant saken i Oslo Tingrett. Dette førte til at min forkjøpsrett kunne effektueres. (…) Det som muligens kan ha forvirret journalisten er at
jeg, ettersom jeg allerede hadde signalisert ønske om å benytte forkjøpsretten, betalte saksomkostningene for familien Buer.»

Klageren kommer også med «andre relevante faktaopplysninger som ikke kommer frem i artikkelen, og som kanskje ville endret det etterlatte inntrykket av situasjonen, og dermed gjort Dagbladet-saken mindre spektakulær». Blant annet vises det til at «Venneraasen bor gratis på gården så lenge han ønsker» og at klageren har tilbudt å rette seg etter en eventuell ny verdivurdering av eiendommen.

På ny tar klageren for seg den manglende samtidige imøtegåelsen, og påpeker:

«Advokat Fabian Stang representerer ikke meg verken i denne rettssaken, ettersom jeg ikke er part i saken, eller generelt. (…) Jeg kan ikke se hvordan det er oppstått en oppfatning om at Stang er min talsperson. (…) Med slike personlige karakteristikker og beskyldninger, oppfatter jeg at også tilsvarsretten må sees som personlig.»

Etter klagerens mening burde det «utøves spesielt kritisk faktagjennomgang i saker der det er åpenbare motstridende interesser og beskyldningene er så sterke som i dette tilfellet».

Klageren uttrykker til slutt forståelse for at man på prinsipielt grunnlag kan «synes det er urettferdig at noen eier mer enn andre, og at dette i noen tilfeller er bestemt av arv og gamle samfunnsforhold.» «Som journalist kan man imidlertid ikke la slike holdninger gå foran grunnleggende journalistisk håndverk og nedfelte etiske spilleregler.»

Den omtalte tingrettsdommen følger som vedlegg til klagen.

TILSVARSRUNDEN:

Dagbladet har ikke innvendinger mot hovedpunktene i klagerens saksgjennomgang, men har likevel en annen vurdering av enkelte forhold som berøres i klagen.

Avisen bestrider ikke at den påklagede reportasjen krever samtidig imøtegåelse, men mener at «dette hensynet er ivaretatt gjennom vår kontakt med advokat Fabian Stang». For Dagbladet er det angivelig en ny opplysning at Stang ikke representerer klageren.

«Løvenskiold har ikke hevdet dette i den forutgående skriftlige og muntlige kontakt mellom Dagbladet og ham. Det går ikke fram av debattinnlegget han har i Dagbladet (som er gjengitt i sin helhet) og det kom ikke fram da Dagbladet var i kontakt med advokat Stang under arbeidet med saken.»

For øvrig noterer Dagbladet seg at klageren ikke nevner at han ble innrømmet tilsvarsrett gjennom å få sitt innlegg publisert.

Angående klagepunktene om «beskyldninger og faktaopplysninger» heter det i avisens tilsvar:

«Samtlige av de utsagn og formuleringer klager reagerer på er verdiutsagn fra folk som uttaler seg. Ikke på et eneste sted konstaterer Dagbladet at Løvenskiold har gjort noe av det han føler seg beskyldt for. (…) Dagbladet har vært helt bevisst på at dette er en sak med vidt forskjellige standpunkter og derfor unnlatt å konstatere noen av partenes synspunkter som faktum.»

Dagbladet bekrefter klagerens anførsel om at han ikke var part i den omtalte rettssaken, «men dette har heller ikke Dagbladet skrevet». «Klagers rolle i rettssaken er likevel vesentlig, nettopp fordi saken dreide seg om Løvenskiolds bruk av forkjøpsretten i denne saken. Domspremissene viser også at dette er sentralt i saken.»

Til slutt i tilsvaret har Dagbladet «ikke problemer med å forstå at en del av de karakteristikkene som fremmes i den innklagede sak kan oppfattes som sårende». «Avisen har likevel vært i sin fulle rett til å ta opp saken, som har vært undergitt rettslig behandling (med den offentlighet det medfører) og samtidig sette søkelys på de sakskomplekser denne saken reiste.»

Klageren kan ikke se at avisen bringer vesentlige nye poeng i forhold til klagen. Derfor fastholder klageren at reell imøtegåelsesrett ikke er ivaretatt i denne saken, og han påpeker igjen at det aldri ble undersøkt om advokat Stang var å betrakte som hans talsperson. «At det er en ny opplysning for Dagbladet at Fabian Stang ikke representerer meg i media fremstår fullstendig uforståelig.»

For øvrig går klageren i rette med at den påklagede artikkelen har «unnlatt å konstatere noen av partenes synspunkter som faktum». Klageren tilbakeviser også avisens påstand om at den «ikke på et eneste sted konstaterer» at han «har gjort noe av det han beskyldes for». «Det er fint at Dagbladet har en slik intensjon, men dessverre fremstår likevel saken som et partsinnlegg, i den betydning at synspunkter fra min side er utelatt.»

«Dagbladet skriver også at de ikke har skrevet at jeg er part i rettssaken. Det stemmer for så vidt at dette ikke er eksplisitt nedskrevet av Dagbladet. Jeg vil anta at det for den jevne leser likevel er vanskelig å tolke det annerledes når hun leser følgende: ‘5. januar falt dommen i Oslo Tingrett…Den bitre striden mellom husmann og godseier fortsetter’ kombinert med ‘Han mener godseier Løvenskiold har brukt ufine metoder til å overta småbruket hans’ og ‘er kjent for å drive saker så langt det er mulig i rettssystemet for å knuse den lille mann.'»

«Dagbladet presiserer selv i sitt tilsvar til PFU at de sitter på den skriftlige dommen. Da er det forunderlig at de ikke har benyttet de faktaopplysninger som kommer frem i dommen som motvekt til noen av påstandene i artikkelen.»

Dagbladet har ikke hatt ytterligere kommentarer.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en reportasje i Dagbladet etter en rettssak om gyldigheten av kjøpekontrakten for et småbruk i utkanten av Oslo. I reportasjen ble det sterkt personlig fokusert på godseier Carl Otto Løvenskiold, som påklager at avisen skaper et feilaktig inntrykk av at han var part i den omtalte rettssaken. Klageren reagerer sterkt på at Dagbladet lar sine kilder ukritisk få komme med grove påstander rettet mot ham, uten at han ble gitt mulighet til samtidig kommentar. Etter klagerens mening kan det ikke aksepteres at avisen nøyde seg med å kontakte en advokat som verken i denne saken eller generelt er hans talsperson.

Dagbladet bestrider ikke at reportasjen krever samtidig imøtegåelse, men mener å ha ivaretatt dette kravet gjennom intervjuet med advokaten. Avisen anser samtidig at samtlige uttalelser og formuleringer som klageren reagerer på, er verdiutsagn fra kildene. Redaksjonen kan ikke på et eneste sted se at artikkelen konstaterer at klageren har gjort noe av det han føler seg beskyldt for. Selv om klageren ikke konkret var part i rettsstriden, mener Dagbladet likevel at saken dreide seg om hans forkjøpsrett til det aktuelle småbruket. Det vises for øvrig til at klageren kort tid etter fikk et leserinnlegg på trykk.

Pressens Faglige Utvalg kan forstå klagerens reaksjon, fordi det i reportasjen ikke finnes klare holdepunkter for berettigelsen av kritikken og anklagene han utsettes for. Utvalget kan ikke se at de forhold den intervjuede advokaten blir konfrontert med, er egnet til å skape klarhet om klagerens rolle i sammenhengen, siden det i hovedsak er advokatens egen opptreden som blir berørt.

Videre finner utvalget at det gjennom tilsvarsrunden mellom partene blir godtgjort at artikkelen lider under stor mangel på tilleggsopplysninger som ville satt hele saken i et annet lys. Etter utvalgets mening måtte det åpenbart være avisens ansvar og oppgave å sørge for synliggjøring av et bredere faktagrunnlag, for å gi leserne en dokumentert basis til å vurdere hva som måtte være kritikkverdig. Utvalget mener derfor at klageren personlig skulle ha vært kontaktet før publiseringen, for på den måten å gi ham mulighet til å komme med forklarende og utfyllende informasjon.

Her viser utvalget til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, om kildekritikk og kontroll av opplysninger, og til punkt 4.14, der det blant annet heter: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»

Slik utvalget ser det, opphever ikke den påfølgende publiseringen av klagerens innlegg redaksjonens opprinnelige forsømmelse.

Dagbladet har brutt god presseskikk.

Oslo, 3. oktober 2006

Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, Kirsti Nielsen, Marit Rein,
Ingeborg Moræus Hanssen, Eva Sannum, Henrik Syse