Advokat Terje Søvik p.v.a. klienter mot Østlandets Blad

PFU-sak 066/06


SAMMENDRAG:
Østlandets Blad (ØB) brakte mandag 3. april 2006 følgende artikkel på side 10:

«Anbudssaken i Ski
Belønnet med SKUP-diplom

ØBs to journalister, Elin Svendsen og Harald Wisløff, ble på den årlige SKUP-konferansen i helgen tildelt diplom for «Anbudssaken i Ski». Vinnere av SKUP-prisen ble Aftenposten og NRK Brennpunkt.
-Kjempehyggelig for oss som har jobbet med saken. Det har vært en tøff sak som vi nå har fått anerkjennelse for blant pressekolleger i for det vi har gjort, sier ØBs journalister Elin Svendsen og Harald Wisløff. De to ble tildelt SKUP-diplom for «Anbudssaken i Ski» under SKUP-konferansen i Tønsberg i helgen. SKUP-prisen er norsk presses pris for fremragende undersøkende journalistikk. På den årlige SKUP-konferansen kåres en vinner. Premien består av SKUP-kuben, laget av Røros-kunstneren Synnøve Korssjøen, og et prisbeløp på 50.000 kroner. I år ble prisen delt mellom Aftenposten og NRK Brennpunkt. Aftenpostens med avsløringene rundt vannverket på Øvre Romerike og NRK Brennpunkt med kvikksølvsaken.
Prestisje (mellomtittel)
I pressemiljøet blir SKUP-prisen høyt verdsatt. Og at Østlandets Blad ble tildelt diplom, vil bli lagt merke til. SKUP står for Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP) og har som formål å inspirere til undersøkende journalistikk i norske medier. -Dette er norsk presses mest prestisjefylte konkurranse og kalles for NM i journalistikk. Vi er svært stolte av at ØB – som en av få – fikk diplom, sier nyhetsredaktør Alexander Øystå. I begrunnelsen for tildeling av diplom til Østlandets Blad heter det: «En middels stor norsk kommune har gjerne et årsbudsjett på rundt en milliard kroner. Denne pengestrømmen gjør at lokalmediene har en av Norges viktigste vaktbikkjefunksjoner. I en slik kommune førte rykter om ureglementert anbudspraksis og sammenblanding av roller til at kommunerevisjonen satte i gang granskning. Det gjorde også to journalister i lokalavisen.
Revisjonsrapporten slo fast at ingen kommuneansatte hadde blandet roller.
Men journalistene jobbet systematisk videre. De ønsket å finne det revisjonen ikke fant. De oppsøkte alle kommunens byggeplasser og kunne ved selvsyn konstatere hvem som fikk jobbene. De undersøkte metodisk alle offentlige registre for kommunale anbud – Og for kommunale sjefers private byggeprosjekter. De oppsøkte hus og hytter, og snakket med en mengde kontraktører, bransjefolk og kommuneansatte.
Og slik kunne de til slutt dokumentere hva de offentlige granskerne ikke fant: At to kommunale sjefer, som hadde delt ut byggeoppdrag til firmaer for flere hundre millioner kroner uten anbud, hadde mottatt varer og tjenester privat fra de samme firmaene. I ettertid har de to kommunelederne sagt opp jobbene sine, kommunen har laget nye anbudsregler og kurset ansatte om regler for offentlige innkjøp.»

Artikkelen var illustrert med et bilde av de to journalistene, samt en mindre faksimile.

KLAGEN:
Klagerne er de to omtalte kommunale lederne, via advokat. Det omfattende klagebrevet innledes slik:

«Av oppslaget på side 10 fremkommer at journalistene til slutt kunne dokumentere hva de offentlige granskerne ikke fant: «At to kommunale sjefer, som begge hadde delt ut byggeoppdrag til firmaer for flere hundre millioner kroner uten anbud, hadde mottatt varer og tjenester privat fra de samme firmaene….» Innholdet i avisartikkelen påklages som uriktig og krenkende.»

Vedlagt klagen fulgte utskrift fra avisens nettsider, til sammen 43 artikler som omhandlet den såkalte anbudssaken. De aller fleste artiklene var fra 2005.

Klagernes advokats viser til granskingene, som ble gjennomført i regi av kommunerevisjonen og deretter av advokatfirmaet Deloitte. Ifølge klagen ble det for den ene klagerens del ikke avdekket annet «enn et tilfelle av manglende viderefakturering av et utlegg» som trolig skyldtes en forglemmelse fra leverandørens side. «Forholdet er, etter at forglemmelsen ble oppdaget, ordnet. Granskerne er imidlertid kritiske til at den ansatte (den ene klageren; sekr. anm.) ikke selv så viktigheten av å få brakt forholdet i orden tidligere, ikke minst av hensyn til risikoen for at hans, kommunens og vedkommende leverandørs omdømme. Forholdet påtales som stridende mot interne etiske retningslinjer i Ski kommune.»

For den andre klagerens vedkommende er det omtalt i granskingsrapporten at han har benyttet ansatte i firmaer som var leverandører til Ski kommune til utarbeidelse av arkitekttegninger, søknad om ansvarsrett og ferdigattest for rørleggerarbeid. «Det er opplyst at gjenytelser er gitt i form av bytte av tjenester. Om dette forholdet rettes det i granskingsrapporten kritikk til at den ansatte ikke har betalt i henhold til forretningsmessige vilkår, at han ikke har oppfattet at dette var uforenlig med hans rolle i kommunen, og stridende mot kommunens etiske retningslinje i Ski kommune».

Det understrekes fra klagernes advokat at granskerne ikke fant forhold som ga grunnlag for mistanke om korrupsjon, men anførte at det syntes å eksistere en «bytte(u)kultur». Ski kommune anmeldte forholdene, men saken ble henlagt etter at politiet innhentet en uttalelse fra Fylkesskattesjefen.

Det anføres i klagen at Østlandets Blad over lang tid systematisk har gitt et fortegnet bilde av virkeligheten. Dette blant annet ved at avisen har karakterisert klagerne som kommunale sjefer på tross av at de bare var mellomledere med begrenset beslutningsmyndighet.

Avisen beskyldes videre for å ha tilbakeholdt relevante opplysninger, blant annet ved ikke å ha omtalt at politiet henla anmeldelsen som grunnløs, og heller ikke har omtalt innholdet i svaret fra Fylkesskattesjefen, som var begrunnelsen for henleggelsen.

Klagerne viser også til Vær Varsom-plakatens punkt 1.5, og mener avisen har bidratt til overgrep mot enkeltmennesker. Det anføres her at avisen har viderebrakt sladder og «løpt ærend for en eller flere kommunestyrerepresentanter».

Det pekes også på at Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, om saklighet og omtanke, synes å være brutt. «Det er gjennomgående i ØBs fremstilling av saken at avisen har valgt inkvisitorens rolle og spilt denne helt ut, med liten mulighet for korrigerende innspill og enda mindre vilje til selv å formidle opplysninger som ikke stemmer med den fremstilling som ØB har ønsket å gi av saken». Det vises i denne sammenheng til at avisen «gjemte bort» et leserinnlegg. Innlegget var svar på et større oppslag.

Avisen beskyldes også for å ha gått lengre i overskrifter, henvisninger og ingresser enn det har vært dekning for i stoffet. Og endelig mener klagerne avisen har brutt punkt 4.7 ved å ha identifisert de to på et tidlig stadium i etterforskningen.

Det anføres til slutt at omtalen i Østlandets Blad har vært en enorm belastning for klagerne og deres familier. Begge har sagt opp sine jobber i kommunen, og den ene med familie har «funnet det nødvendig å flytte fra kommunen».

TILSVARSRUNDEN:
Sekretariatet fant det nødvendig, med bakgrunn i klagen, å rette en henvendelse til klagernes advokat med sikte på å få klarhet i hva klagen i realiteten omfattet. Muntlig opplyste advokaten at klagen kun omfatter artikkelen 3. april, og at den i realiteten gjelder at avisen her gjentar tidligere påstander om at to kommunale sjefer har mottatt varer og tjenester privat fra firmaer de hadde delt ut byggeoppdrag til, men unnlater å opplyse at dette ikke er dokumentert i granskinger utført av flere instanser.

Sekretariatet tilskrev deretter avisen med anmodning om en kort redegjørelse. I tillegg til å informere avisen om hva klagen omfatter, ble det bedt opplyst om avisen tidligere har omtalt eventuelle konklusjoner fra granskinger som «frifinner» klagerne. Videre i brevet til avisen het det: «Sekretariatet er fullt klar over at den påklagede formuleringen er ordrett sitat fra SKUP-juryens begrunnelse for å tildele avisens medarbeidere diplom, og ber om avisens kommentar til dette faktum.»

Østlandets Blads orientering var på fire sider, og hadde en slik form at sekretariatet valgte å sette i gang ordinær tilsvarsrunde. Etter avtale med avisen inngår orienteringen som ordinært tilsvar. Avisen anfører innledningsvis i sitt tilsvar at ansvarlig redaktør er ansvarlig for alt som trykkes, også publiseringen av den påklagede jurybegrunnelsen.

Om avisens omtale av saken, som foregikk over et helt år, heter det i tilsvaret: «ØB har i presentasjonen av saken lagt stor vekt på hensynet til de omtalte (klagerne; sekr. anm.) og deres familier, og har vært særs aktsom i forhold til regler om tilsvarsrett, imøtegåelsesrett og identifiserende kjennetegn. Det har vært brukt navn, men ikke i tittel eller ingress, og det er aldri brukt bilde av advokat Søviks to klienter (klagerne).»

Som begrunnelse for å oppgi navnene på de to, viser avisen til at man ville unngå å kaste mistanke mot andre i kommunen. Det anføres videre at klagerne og deres advokat fra første dag ble oppfordret til å kontakte avisen for å rette opp eventuelle feil eller komme med sin side av saken. Avisen mener å ha balansert framstillingen ved en så skånsom omtale som mulig av en meget viktig sak.

Om klagens anførsler heter det i avisens tilsvar:

«Begge klagerne hadde både formelt og uformelt ansvar og hadde avgjørelsesmyndighet i kommunen.»

Avisen har en rekke ganger opplyst at ØB ikke har funnet holdepunkter som dokumenterer at det er tale om korrupsjon. «Avisen har imidlertid dokumentert at (den ene klageren) fikk levert bygningssten til sin bolig – identisk med sten bestilt for en rekke kommunale bygg, og at han ikke betalte tilbake moms på tusenvis av kroner til leverandør av denne steinen før granskerne i Deloitte spurte ham hvor disse moms-pengene var blitt av. Videre har ØB dokumentert at (den andre klageren) fikk utført en rekke arbeider på sine hytter av firmaer som fikk oppdrag utenfor anbud, og at det ble betalt for disse tjenestene med ikke identifiserte gjenytelser fra (klagerens) side.» Avisen kan ikke se at publiseringen av disse opplysningene strider mot punkter i Vær Varsom-plakaten.

Avisen opplyser i tilsvaret at man i en artikkel 9. februar i år omtalte henleggelsen av anmeldelsen. Tittel over fem spalter: «Tidligere kommunetopper i Ski etterforsket i anbudssaken: Henlegger saken.»

Avisen viser til at den ga et stående tilbud om at klagerne kunne komme med sine eventuelle tilsvar og imøtegåelser. Når det gjelder det tilsvaret advokaten viser til, anføres det fra avisens side til at dette fikk ekstraordinær behandling ved at det ble plassert på nyhetsside, ikke på ordinær leserbrevplass.

Det vises videre til at avisen aldri har insinuert at klagerne har gjort seg skyldig i korrupsjon, men at man har vært nøye med å være konkret og nøktern.

Avslutningsvis peker avisen på at det ikke er funnet grunn til å klage før ØB viderebrakte begrunnelsen fra SKUP-juryen.

Klagerne opprettholder klagen. I tilsvaret heter det:

«ØB bebreides å ha gitt en uriktig fremstilling fordi avisens fremstilling er egnet til å framkalle/styrke den misforståelsen at det er to aktuelle mellomledere som har fattet beslutninger om å tildele byggeoppdrag uten anbud.» Klagerne mener kritikken som er framkommet i Deloitte-rapporten i like stor grad er rettet mot Ski kommune som mot klagerne. Klagernes advokat skriver videre: «Jeg konstaterer at ØB ikke har dokumentert at avisens fremstilling er riktig. Koblingen mellom forhold som (klagerne) kan bebreides for (overtredelse av kommunens etiske retningslinjer) og at byggeoppdrag er tildelt uten anbud er utillatelig.»

Det anføres videre at «(F)or å rettferdiggjøre den behandlingen ØB har gitt de to mellomlederne, har ØB systematisk overdrevet sin fremstilling av hvilken rolle de to faktisk har hatt og hva de faktisk kan bebreides. Det er dokumentert at ØB har ledet an i en hekseprosess som har vart over svært lang tid.»

Senere i tilsvaret:

«Resultatet av at ØB i sin framstilling av saken har gitt et fortegnet bilde av de to nevnte mellomlederes (klagernes: sekr. anm.) ansvar og rolle, anses dokumentert ved begrunnelsen for tildelingen av SKUP-diplomet. Det som er spesielt er at begrunnelsen for SKUP-diplomet inneholder en gjengivelse av ØBs eget tidligere utsagn. I alle fall på det tidspunkt utsagnet ble gjengitt, forstod ØB, eller burde ØB ha forstått, at dette utsagnet var uriktig og at det var krenkende. Det vises til det grunnlagsmaterialet og de imøtegåelser som ØB da hadde mottatt.»

Det anføres i tillegg at det som er påklaget er tredjemanns gjengivelse av ØBs uttalelse, ikke kan påberopes som begrunnelse for tilsidesettelse av avisens aktsomhetsprinsipp.

Østlandets Blad anfører i sitt siste tilsvar at selv om klagerne, ved deres advokat «igjen og igjen hevder at faktum er usanne, gjør (dette) dem ikke mindre sanne. Vi har belagt vår journalistikk med tilgjengelig offentlig og etterprøvbar dokumentasjon, og viser til vårt første tilsvar i denne forbindelse. Store deler av vår dokumentasjon er til alt overmål dokumentert vha faksimiler i våre reportasjer. Likevel benyttes nå uttrykk som «hekseprosess», «manipulerende fremstilling» og «systematisk overdrevet» fra Søvik – som ikke dokumenterer noe av dette.» Avisen viser ellers til at det var ØB som avslørte de to kommunesjefenes fortielse av at de har mottatt tjenester fra selskaper som er tildelt oppdrag utenom anbudsreglene. «Deloittes granskning, at kommunestyret politianmeldte og deretter innskjerpet de etiske reglene i Ski kommune er en direkte konsekvens av ØBs artikler.»

Avisen viser til sitt første tilsvar, men tillater seg å «stille spørsmål ved at Søvik (advokaten; sekr.anm.) stadig kommer med opplysninger som faktisk er uriktige: I sitt tilsvar skriver Søvik nå at det fremgår av hans «utskrift» at artikkelen av 9. februar i år ikke var publisert på nettet. Også dette er dokumenterbart galt. Den omtalte saken – OG saken hvor Søvik selv ble intervjuet om henleggelsen – ble publisert på nett samme dag den sto i papiravisen, nemlig 9. februar (klokken 18:15). (Artiklene vedlagt.)

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder Østlandets Blads omtale av at avisen hadde mottatt diplom fra Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP) for en artikkelserie om anbudspraksis i Ski kommune. I artikkelen var juryens begrunnelse gjengitt. I den het det blant annet at to kommunale sjefer, som begge hadde delt ut byggeoppdrag til firmaer for flere hundre millioner kroner uten anbud, hadde mottatt varer og tjenester privat fra de samme firmaene.

Klagerne er de to kommunalt ansatte, via advokat. De mener avisen i den påklagede artikkelen på denne måten gjentok tidligere feilaktige opplysninger. De påklager også at avisen har navngitt dem, ikke balansert omtalen, og overdimensjonert det hele i forhold til sakens reelle innhold.

Østlandets Blad avviser klagen, og viser til granskinger både av kommunen selv og av et eksternt advokatfirma. Videre viser avisen til at framstillingen av saken har vært balansert og at identifiseringen av de to har vært så skånsom som mulig, men nødvendig for ikke å kaste uberettiget mistanke mot andre.

Pressens Faglige Utvalg vil innledningsvis understreke at klagen kun gjelder avisens egen omtale av at den hadde mottatt SKUP-diplomet. Den omfattende tidligere omtalen av den såkalte anbudssaken, over nesten ett år, er formelt sett bare bakgrunnsinformasjon. Men begge parter har rent praktisk sett seg nødt til å gi sin framstilling av avisens dekning av saken.

Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 1.4, der det blant annet heter: «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold». Med kritikkverdige forhold menes her ikke bare straffbare forhold, men også forhold av annen kritikkverdig art. Avisen har, etter den kunnskap utvalget har, aldri påstått at klagerne har drevet med ulovligheter i kriminell forstand. Utvalget konstaterer samtidig at den eksterne granskingen rettet kritikk mot klagerne, og mot kommunens etiske regelverk – et regelverk som ble endret som følge av avisens omtale.

Utvalget konstaterer at klagernes og avisens framstilling av forståelsen av den eksterne granskingen er noe ulik, men kan ikke se at klagerne har ført en argumentasjon som dokumenterer at avisens tidligere omtale, og den påklagede formuleringen, er presseetisk uakseptabel.

Østlandets Blad har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 20. juni 2006
Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, John Olav Egeland, Halldis Nergård,
Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen