Advokat Venil Katharina Thiis (p.v.a. klient) mot Adresseavisen

SAMMENDRAG:
Adresseavisen brakte torsdag 10. november 2005 en artikkel over syv spalter med tittelen « 35-åring frikjent etter incest-anke » . Ingressen var: « 35-åringen ble i tingretten dømt til nesten fire års fengsel for overgrep mot sin 5-årige datter. I går ble han frikjent i lagmannsretten. »

Artikkelen lød i sin helhet slik:

« Mannen ble i går frikjent i Frostating lagmannsrett, etter at han i april ble dømt til fengsel i tre år og åtte måneder for overgrep mot sin datter.

– Sexovergrep
Ifølge Stjør- og Verdal tingrett skal datteren ha blitt utsatt for grove sexovergrep hver gang hun var på besøk hos faren, rundt åtte-ti ganger i løpet av 2000 og 2001. Men juryen i Frostating lagmannsrett er ikke enig i dette.

Etter to timers rådslagning frikjente juryen 35-åringen onsdag. Mannens advokat, Christian Wiig, reagerer sterkt på at tingretten dømte hans klient i april.

– Mangler bevis
– Politi, påtalemyndighet og domstolene har nok en gang fått et varsel fra Frostating lagmannsrett. Dette viser at man skal være forsiktig med å dømme mennesker i sedelighetssaker. Spesielt i saker som denne, der man kun legger til grunn en troverdighetsvurdering, og det ikke finnes andre beviser, sier advokaten.

35-åringen har hele tiden bedyret sin uskyld og anket dommen fra tingretten på stedet.
Anmeldt i 2004
Til tross for at sexovergrepene skal ha skjedd i 2000 og 2001 ble ikke saken anmeldt til politiet før i februar 2004. Da moren vitnet i tingretten fortalte hun at overgrepene tilfeldigvis kom for dagen da hun, skulle forklare barna hva en voldtekt er.
Besteforeldre
Det var etter å ha hørt forklaringen at datteren sa: «Det var det pappa gjorde mot meg».

35-åringen håper nå at frikjennelsen gjør at han igjen kan treffe sine barn.

? Min klient har hele tiden nektet å ha begått noe overgrep. Han betegner sitt forhold til barna som godt, og håper både han og hans foreldre på nytt kan få samvær med barna, sier advokat Wiig til Adresseavisen.
Erstatningskrav
Barnefaren ble også dømt av tingretten til å betale sin nå ti år gamle datter en oppreisningserstatning på 100 000 kroner. I lagmannsretten prosederte bistandsadvokaten at mannen må betale 150 000 i oppreisning til sin datter. Dommerne vil ta stilling til dette i løpet av en uke.»

Saken sto også på avisens nettside, adressa.no , dagen før, den 9. november 2005 .

KLAGEN:
Klageren , bistandsadvokat Venil Katharina Thiis pva. moren til den omtalte jenta, mener « oppslaget innebærer et åpenbart overtramp i forhold til de etiske normer for pressen. »

Advokaten skriver at « Det anføres at oppslaget representerer et brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.1. Oppslaget er usaklig. En jurykjennelse, hvor det svares nei på skyldspørsmålet innebærer ikke at Frostating lagmannsrett kommer med et «varsel» til politi, påtalemyndighet og domstolene. Adresseavisen stiller seg til disposisjon for representanten for den ene av sakens parter uten at påtalemyndigheten eller bistandsadvokaten er kontaktet og gitt adgang til imøtegåelse etter punkt 4.14. »

Hun hevder videre at « Det er åpenbart at avisen kun bygger på muntlig informasjon fra advokat Christian Wiig. Gjengivelse av sakens faktum er derfor direkte fortegnet. Det fremstilles som om barnets uttalelser vedrørende hva faren hadde gjort, første gang skulle ha kommet i forbindelse med en samtale om voldtekt. Det er direkte feil. Den første gang barnet uttalte at faren hadde begått overgrep var sommeren 2000. Disse uttalelsene falt i forbindelse med at barnet hadde store smerter i skrittet, og hadde blødd, slik at truse var blodig. I denne situasjonen var det hun første gang formidlet farens overgrep til sin mor. »

Klageren anfører videre « at reportasjen er i strid med Vær Varsom-plakatens punkt 4.8. Barnet er 10 år gammel. Hun kunne meget vel ha kommet over avisoppslaget selv, og forstått at saken dreie seg om henne. Hun var selvfølgelig informert om at saken pågikk, og ble også informert onsdag 09.11.05, om ettermiddagen, når det gjaldt resultatet. Adresseavisen hadde imidlertid ingen kunnskap om at dette barnet hadde fått informasjon. »

Klageren legger i den sammenheng til at « I avsnittet «Besteforeldre» annonseres det at 35-åringen forventer at han nå kan treffe sine barn. Gjennom forsvareren kommer han til ordet på at han har et godt forhold til barna sine, og at han og hans foreldre på nytt nå kan få samvær med barna. En mulig konsekvens av Adresseavisens oppslag, kunne ha blitt at barnet fikk presentert gjennom avisen at hennes far og besteforeldre nå ville treffe henne. En informasjon Adresseavisen åpenbart ikke hadde, var at dette barnet over en lengre periode hadde gått til samtaler hos BUP, hvor blant annet hennes angst for å treffe faren i ulike situasjoner var en del av det barnet hadde behov for å snakke om. »

Advokaten hevder også at datterens klassekamerater dagen etter oppslaget, begynte å vise mer interesse for hvem hennes far var, enn tidligere.

TILSVARSRUNDEN:
Adresseavisen avviser klagen, og benekter innledningsvis at eneste kilde i saken var advokat Christian Wiig. Det påpekes at « Det ble innhentet bakgrunnsinformasjoner og opplysninger fra flere kilder. [?] Med de kilder vi hadde tilgang til, mener vi saken ble fremstilt på en balansert måte. Vi mente, og mener fortsatt, at det ikke var nødvendig å snakke direkte med bistandsadvokat for å få de nødvendige opplysningene. »

Avisen legger i denne sammenheng til at « Når klienten til advokat Christian Wiig blir frikjent i Frostating lagmannsrett, etter først å ha blitt dømt i Stjør- og Verdal tingrett, var det selvsagt naturlig å få en kommentar fra ham. En bistandsadvokat kan ikke påberope seg et krav om få seg forelagt disse uttalelsene før de trykkes. Dersom advokat Thiis reagerte på noe i artikkelen da den sto på nettet 09.11.05 og i papiravisen 10.11.05, burde hun ha kontaktet oss. Hun ville da selvsagt straks ha kommet til orde. Vi hørte intet fra henne før klagen til PFU kom. »

Når det gjelder faktum om saken i oppslaget, og omtalen av når barnet begynte å snakke om de påståtte overgrepene, viser avisen til at dette bygger på opplysninger i dommen fra Stjør- og Verdal tingrett.

Når det gjelder klagerens anførsel om brudd på punkt 4.8, understreker avisen at « ingen som ikke kjente til denne saken kunne ut fra reportasjen identifisere barnet. Det var ingen stedsangivelse og det var heller intet annet i reportasjen som kunne identifisere barnet eller hennes familie. »

Klageren opprettholder klagen, og legger til at « Hvis avisen påberoper seg å ha tilstrekkelig kildegrunnlag, bør det være en plikt å opplyse hvilke kilder det dreier seg om. »

Bistandsadvokaten skriver videre at «Uavhengig av hvilken kilde avisen bygger på, er imidlertid det sentrale i kritikken av reportasjen at fremstillingen er tendensiøs, og at det neppe kan være tvil om at fremstillingen passer inn i det standpunkt som forfektes av forsvareren, som er den eneste av sakens parter som slipper til. I tilsvaret for øvrig virker det som om avisen er av den oppfating at kritikken av ensidigheten dreier seg om at bistandsadvokaten ikke fikk slippe til. Det bør ikke være ukjent for en avis som driver med rettsreportasje at motparten til tiltalte i en straffesak er påtalemyndigheten. Det var derfor først og fremst relevant å innhente uttalelse fra statsadvokaten [?] ». Klageren legger ved et utklipp av en reportasje fra Trønder-Avisa, der dette er gjort.

Når det gjelder påstanden om brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.8, trekker klageren frem at « Redaktøren fastslår at ingen andre enn de som kjente til saken fra før ville kunne identifisere barnet. I forhold til punkt 4.8 er spørsmålet om å ta hensyn til eventuelle virkninger av at barnets forhold til saken blir kjent av flere, bare ett av flere momenter. »

Adresseavisen viser innledningsvis til at hovedregelen i norsk rett er offentlighet i rettspleien, og at klageren ikke kan nekte omtale av rettsavgjørelsen. Videre viser avisen til at « Ut over det som allerede er gitt, vil advokat Thiis ikke få oppgitt hvilke andre kilder vi har hatt for vår bakgrunnsinformasjon og de opplysninger som kommer frem i artikkelen. [?] Det er en selvfølge at vi ikke utleverer våre kilder. »

Avisen skriver videre at « Vi har vært lyttende og forsøkt å forstå hvordan en slik sak fortoner seg, ikke bare for mor og datter, men også andre involverte. Vi synes advokat Thiis har manglende forståelse for at det er flere parter i denne saken. Det har vi forsøkt å ta hensynet til i vår fremstilling.»

Det avsluttes med å understreke at «Vi er særlig opptatt av at advokat Thiis forsøker å få PFU til å etablere nye regler for god presseskikk i pressens omtale av rettspleien. Får hun medhold i sin klage, vil det frata pressen muligheten til å innhente reaksjoner fra den ene av de involverte parter i en omdiskutert rettsavgjørelse. Selv om en sak kan være vanskelig fordi barn er involvert, kan man ikke frata noen rett til å ytre seg etter at dom har falt.»

Klageren kommer, til tross for at tilsvarsrunden formelt er avsluttet, med en tilleggskommentar. Den første delen her gjelder merknader til klagen. Den andre gjelder klage over Adresseavisens redaktørs opptreden i tilsvarsrunden. Dette fremsettes av advokaten på egne vegne.

Når det gjelder tilleggsmerknader til klagen, skriver hun blant annet at « Jeg er positivt innstilt til at pressen innhenter uttaleser fra hvem det måtte være. Det er imidlertid slik at det finns allerede visse regler, som Vær Varsom-plakatens punkter 4.1, 4.8 og 4.14, om hvordan pressen skal gjøre dette på en fagetisk forsvarlig måte. Klagen dreier seg om disse regler er fulgt i avisas reportasje 10.11.05. »

Vedrørende kildebruken, legger hun her til at « Slik jeg har forstått reglene om pressens forhold til å oppgi kilder, er hovedregelen at både den alminnelige leser, og ikke minst den eller de personer reportasjen gjelder, bør få opplyst hvilke kilder reportasjen bygger på. Det er dette som er hovedreglen når det gjelder opplysninger om kildebruk. »

Bistandsadvokaten presiserer igjen at «Redaktøren søker å fremstille det som om det bare er spørsmålet om identifikasjon og spredning av kjennskap til saken som har relevans til punkt 4.8. Det røper vel egentlig at redaktøren har en uriktig forståelse av innholdet i begrepet «konsekvenser» i denne bestemmelsen.»

Klageren avslutter i tilknyting til påstand om brudd på punkt 4.14 og ensidige kommentarer fra advokat Wiig, med å understreke at « Ikke noe sted i reportasjen kommer det til uttrykk at Adresseavisen har noen forståelse av at det er flere parter i saken, slik redaktøren påstår. »

Når det gjelder advokatens personlige klage, er denne avvist med følgende begrunnelse: « Slik sekretariatet ser det, ligger en ordinær tilsvarsrunde i en klagebehandling i Pressens Faglige Utvalg ikke innenfor det som er ideen bak denne formuleringen. Det det siktes til her er adferd knyttet til den journalistiske prosessen, jfr. Vær Varsom-plakatens punkt 3.9, der det heter: «Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen.» I tillegg vises til plakatens innledning. »

Advokaten klager igjen på dette, og mener PFU bør «selv ta stilling til om redaktørens opptreden hører inn under vedtektene.» Hun viser blant annet til at « En klagesak til PFU kan etter mitt syn sees på som en avsluttende behandling eller oppsummering av et journalistisk arbeid som har vært presentert for publikum. »

Adresseavisen fastholder at de innklagede oppslagene er innenfor de etiske normer som er trukket opp i Vær Varsom-plakaten. «Etter å ha gjennomgått dommen i tingretten, og sakens øvrige dokumenter på ny, er det etter vår oppfatning klart at vår fremstilling av saken er godt i overensstemmelse med det som fremgår som faktagrunnlag» , legger avisen til.

Når det gjelder advokatens personlige klage, mener avisen dette ligger « utenfor hva PFU skal ta stilling til » , og fordi sekretariatet har avvist denne delen av klagen, ser avisen « ikke grunn til å gå nærmere inn på alt det Thiis tar opp i sine siste tilsvar. »

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder samme nyhetsartikkel i Adresseavisens papir- og nettutgave, der en frifinnende juryavgjørelse i en incestsak i Frostating lagmannsrett dagen før, blir omtalt. Klageren, bistandsadvokaten pva. av moren til jenta i saken, mener oppslaget innebærer et åpenbart presseetisk overtramp. Hun anfører at artikkelen er usaklig, og at avisen kun lot den ene av sakens parter få uttalelse seg om dommen. Hun mener avisen kun bygger på muntlig informasjon fra forsvareren i saken, og at gjengivelsen av dens faktum dermed er direkte fortegnet. Klageren hevder også at avisen ikke i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til hvilke konsekvenser oppslaget kan ha for jenta.

Adresseavisen avviser klagen, og benekter at eneste kilde var forsvareren i saken, men vil av hensyn til kildevernet ikke avsløre de andre kildene. Avisen understreker videre at når klienten til forsvareren blir frikjent i lagmannretten, etter først å ha blitt dømt i tingretten, var det naturlig å få en kommentar fra ham. Avisen mener bistandsadvokaten ikke kan påberope seg et krav om å få forelagt disse uttalelsene før publisering. Det trekkes frem at dersom klageren hadde tatt kontakt etter oppslagene, ville hun selvsagt ha kommet til orde. Når det gjelder dekningen av faktum i saken, viser avisen til at dette bygger på opplysninger i dommen fra tingretten. Avisen legger til at ingen som kjente til denne saken, kunne ut fra reportasjen identifisere jenta eller familien.

Pressens Faglige Utvalg mener Adresseavisen var i sin fulle rett til å omtale den frifinnende juryavgjørelsen, men henviser til en tidligere prinsipputtalelse, der det understrekes at incestsaker bør omtales på en så nøktern og skånsom måte at de berørte ikke påføres nye og unødige lidelser.

I det påklagede tilfellet kan utvalget ikke se at avisens gjengivelse av saken gir et misvisende bilde, og finner at den i tilstrekkelig grad har synliggjort sitt kildegrunnlag. Utvalget anser at oppslagets innhold og presentasjon er i samsvar med presseetikkens aktsomhetskrav i rettsreferater og saker der mindreårige er involvert.

Utvalget vil videre på generelt grunnlag vise til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, som understreker at når det fremsettes sterke beskyldninger i pressen, skal de som utsettes for dette, så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse. Selv om avisen med fordel også kunne ha gitt den annen part i saken mulighet til å komme samtidig til orde, mener utvalget det her ikke forelå et angrep som påla avisen noen presseetisk plikt til samtidig imøtegåelse.

Etter en samlet vurdering finner utvalget at Adresseavisen ikke har brutt god presseskikk.

Oslo, 28. mars 2006
Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, John Olav Egeland,
Ingeborg Moræus Hanssen, Henrik Syse, Trygve Wyller