Magne A. Meier mot Dagens Næringsliv

PFU-sak 213/05


SAMMENDRAG:
Dagens Næringsliv (DN) hadde lørdag 27. august 2005 et hovedoppslag på første side med tittelen «» Generalkonsul» på glattcelle». Henvisningteksten:

«Den tidligere Finance Credit-konsulenten Magne A. Meier skulle finne olje i Mauretania og starte en islamsk bank i Oslo. Han fikk med seg en av Storbritannias fremste advokater. Ble spesialrådgiver for Somalias statsminister og kalte seg generalkonsul. Nå sitter han i fengsel siktet for grovt bedrageri. Side 23 ? 29.»

Oppslaget var illustrert med et foto av den omtalte Meier i samtale med Somalilands president Dahir Riyate Kahin.

Oppslaget viste til en reportasje under dokumentar-vignetten med inngangstittelen «Nettverk uten en tråd. Magne Meier lurte politikere over et helt kontinent til å tro på sitt afrikanske luftslott.»

Neste side hadde tittelen «Oljebaronenens ville ritt» og teksten «Magne Andreas Meier er en oljebransjens baron von Münchhausen. I årevis har den tidligere salgskonsulenten i Finance Credit ridd på en kule av løgner, løfter og vidløftigheter. Denne måneden endte ferden i fengsel.»

Reportasjen gikk over de påfølgende fem sider og var innledet slik:

«KLOKKEN HAR SNART PASSERT midnatt og jeg må tilstå at min 41-årsdag ser ut til å bli noe spesiell. Det er litt underlig hva fire dager i glattcelle og isolat gjør med en, men nå er jeg overflyttet og har det litt greiere. Det verste var i grunnen det å ikke få røyke.»
Forretningsmannen Magne Meier sitter i en celle i Oslo kretsfengsel og forfatter et brev til sine venner og samarbeidspartnere. «Det er veldig viktig at vi alle står sammen og at vi lykkes med alt det viktige vi skal utrette,» skriver han. «Såvidt jeg vet har det ikke stått noe i pressa ennå, men du vet jo aldri. Hvis noe skulle komme på trykk får vi vurdere hvorvidt jeg skal trekke meg/mitt navn fra huset inntil jeg blir «frikjent»» Når han ikke skriver, leser han. Han leser Jens Bjørneboe, Gert Nygaardshaug og Bibelen. Han har også bestilt Koranen på norsk, men den fantes ikke i fengselsbiblioteket. Til tross for at han er siktet for grovt bedrageri, er Magne Meier optimist. Fra isolatet innser han ikke at spillet er over, at flere av samarbeidspartnerne i Oslo og London har gjennomskuet ham. Derfor skriver han et notat til sine samarbeidspartnere, en liste over hva de må gjøre mens han sitter i forvaring; Etablere en African Oil Association, finansiere Islamic Bank i Norge, finansiere tankbåter, fiskeflåter, arrangere åpningsfest av African House i Oslo, skaffe Somalia konsulatstatus i Norge, få i stand statsbesøk, selge gull fra Burkina Faso og handle libyske dinarer. Få orden på vinproduksjonen i Øst-Afrika. På papiret er Magne Meier en mektig mann i det afrikanske miljøet i Norge. På papiret.»

Videre utvalgte avsnitt i artikkelen:

«Da Meier kommer hjem til Oslo, får han raskt trykket opp visittkort. «Magne Meier, Special advisor for prime minister/general consul». At han er generalkonsul legger han til for egen regning. Også det norske utenriksdepartementet får beskjed om utnevnelsen.

Det hverken statsministeren eller konsulen vet, er at Magne Andreas Meier er en oljebransjens Baron von Münchausen. I årevis har den tidligere direktøren i Vålerenga og den tidligere salgskonsulenten i Finance Credit ridd på en kule av løgner, løfter og vidløftigheter.»

«På kontorene i Tollbugata henger han opp bilder av seg selv med rekken av alle de afrikanske ministrene han har møtt. Han viser dem gjerne frem til de som måtte passere. Den største ubehageligheten er at det til stadighet dukker opp torpedoer som ville ha valuta for sine investeringer i oljeprosjektene.»

«I likhet med Groom er det mange som tror på Meiers overdådige forestilling om at han skal finne olje i Afrika. En av dem ? en småentreprenør fra Oslo ? pantsetter hus og hjem for å investere nærmere tre millioner kroner i Meier. Entreprenøren må stadig betale for reiser til Afrika. Oljeinntektene blir det mindre av.»

Den omfattende artikkelen var avsluttet slik:

«Den andre uken i August i år slår Finans- og miljøkrimseksjonene ved Oslo politidistrikt til mot Tollbugata 19. Over lengre tid har politiet arbeidet med å avdekke en brevgirosvindel i millionklassen i Oslo. Politiet mener å knytte Magne Meier til brevgirobanden. Tre politibetjenter tar med seg det de finner av papirer og dokumenter på Magne Meiers kontorer. Magne Meier blir siktet for grovt bedrageri.

Sakte går det opp for Magne Meiers entusiastiske team i Tollbugata at de er ført bak lyset. Han har aldri kjøpt lokalene som skulle bli «African House», han har ikke betalt husleie for kontorene. Han har ikke betalt lønninger. Alt er bare luft og løgner.

I dagene etter arrestasjonen setter en sjokkert konsul Abdirahman Leeban seg ned og skriver et brev til Utenriksdepartementet. «Før jeg kommer inn på brevets målsetning og innhold, takker jeg Afrika-avdelingen for deres støtte og samarbeid når det gjelder å fremme utvikling og demokrati i vårt land. Jeg har tidligere hatt møte med dere sammen med Magne Meier som rådgiver. Jeg vil med dette gjøre kjent at Magne Meier sitter i varetekt grunnet saker som jeg ikke vet om, men som betegnes som alvorlig. På bakgrunn av dette, informerer jeg at ikke kan forholde meg til ham så lenge den saken pågår. Jeg er fullstendig engasjert i somaliske spørsmål og gjør mitt beste for å ivareta somaliernes interesse, dette i tråd med norske lover og prinsipper. Jeg avslutter med å fornye min takknemlighet for deres støtte og forståelse».

Onsdag denne uke reiser Leeban til Trento i Italia for å møte statsminister Ali Mohammed Gedi. Han vil fortelle ham historien om Magne Meier ansikt til ansikt. Knappe fire måneder etter utnevnelsen avsetter statsminister Ali Mohammed Gedi Magne Meier som sin personlige rådgiver.

***
Fredag 26. august, Oslo tinghus, sal 128. Magne Meier entrer rettssalen med et opplagt smil. Han har lilla skjorte med matchende lilla slips, i det han skal gå i vitneboksen, forlanger politiadvokat at fengslingsmøtet skal gå for lukkede dører. Retten beslutter at Magne Andreas Meier skal varetektsfengsles for to nye uker. Hittil er 13 personer siktet i brevgirosaken. Fire er i varetekt. En av Magne Meiers forretningsforbindelser er internasjonalt etterlyst. Magne Meiers advokat Egil Jarlsett vil ikke kommentere siktelsen mot Meier.»

KLAGEN:
Klager er den omtalte Magne A. Meier. Klagen gjelder både påståtte faktiske feil i artikkelen, og påstått skade og belastning artikkelen har medført for ham og hans familie.

Klageren anfører at han, i motsetning til hva artikkelen opplyser, aldri har vært, eller har ønsket å være, generalkonsul for Somalia. Han opplyser at han er spesialrådgiver for landets statsminister og for landets generalkonsul i Norge, og han finner det underlig at DN «spekulerer i hvorvidt jeg har løyet på meg en tittel jeg i utgangspunktet ikke ønsket å inneha». Han anfører også at han ikke hadde hatt noen innflytelse på teksten på visittkortet han hadde, der det het «Special advicer for Prime Minister/General Consul» Han finner det videre underlig at avisen hevder at han skulle starte en islamsk bank i Oslo. Han viser til at dette er avisens tolkning av et privat notat til noen av hans ansatte.

Med hensyn til artikkelens omtale av brev han skrev til sine venner og samarbeidspartnere, heter det i klagen at han reagerer «sterkt på hvordan DN kunne få tilgang til mine private brev til min familie og kolleger. Det at man i tillegg siterer disse på trykk i en satirisk ramme sier mer om ønsket om å støte/såre meg enn noe annet.» Videre reageres det på at DN har tatt seg inn på hans kontor og tatt bilder av private bilder på veggene.

Klageren reagerer også på å bli omtalt som oljebransjens Baron von Münchausen som i en årrekke skulle ha ridd på en kule av løgner og vidløftigheter, og anfører at få i Norge faktisk vet hva han har utrettet de seneste årene.

Han peker også på at han aldri har vært direktør i Vålerenga, slik artikkelen hevder, «men derimot styreformann i Vålerenga Ishockey AS over en 3 års periode.»

Klageren avviser at han noen gang har hatt torpedoer, pengeinnkrevere, på døren, og han har heller ikke sett noen «lure i buskene». Han viser ellers til at deler av siktelsen for bankgirosvindel er frafalt.

Opplysningen om at en entreprenør skal ha pantsatt huset sitt for å investere i klagerens virksomhet, er ifølge klageren helt ukjent for ham.

En anførsel fra klageren gjelder avisens kildebruk: «Det jeg finner underlig er som sagt hvorfor jeg så til de grader skulle bli latterliggjort uten at noen av mine kolleger eller partnere er blitt sitert.»

Klageren anfører også at det er ukjent for ham hvem av hans forretningsforbindelser som er internasjonalt etterlyst.

Han avslutter med å anføre at hans forlovede og hennes familie har reagert på opplysningen om at det var pengeinnkreverere/torpedoer etter ham, og at artikkelen har gitt et vrengebilde som har ført til at hans svigerfamilie ikke ønsker kontakt med ham. Dessuten er han, av sin tidligere ektefelle, av samme grunn, nektet kontakt med sine egne barn.

TILSVARSRUNDEN:
Dagens Næringsliv anfører innledningsvis i sitt første tilsvar at «en beskrivelse av (klagerens) virksomhet (ligger) klart innenfor rammen av Vær Varsom-plakatens punkt 1.4».

Videre tar avisen for seg klagerens anførsler om faktiske feil i artikkelen, punkt for punkt:

Angående bruken av tittelen generalkonsul, viser avisen til at klageren har operert med et visittkort med tittelen «General Consul», noe han selv har dokumentert i eget vedlegg til klagen.

Med hensyn til punktet om klagerens plan om å starte en islamsk bank, heter det i tilsvaret at «Magne Meier har i forretningskorrespondanse, i prospekter og i møter med en rekke samarbeidspartnere hevdet at han ønsket å starte en islamsk bank i Oslo.»

Om bruken av private bilder fra klageren kontor, heter det i tilsvaret fra DN at «(B) ildene som er gjengitt fantes på veggen i kontorene til Somalias konsulat i Tollbugaten i Oslo. Gårdeier i Tollbugata opplyste til DN at Magne Meier på dette tidspunkt ikke lengre hadde noen leieavtale i Tollbugata, da han ikke hadde betalt husleie de siste seks måneder. Brevet som er sitert i artikkelen ble etter Magne Meiers eget ønske distribuert til alle hans forretningsforbindelser/kontakter i Tollbugata.»

Om avisens kildebruk heter det i tilsvaret: « De fleste av Magne Meiers kolleger/partnere i Oslo er intervjuet i forbindelse med artikkelen. Mange ønsket ikke å stå frem med navn i redsel for å bli assosiert med Meier. Partneren Malcom Groom ble flere ganger forelagt sakskomplekset rundt Inverse/Meier, men ønsket ikke å la seg intervjue. Meiers tidligere partner Rakesh Rajan er sitert i artikkelen. Han opplyste til DN at selskapet Inverse var meldt avviklet til Companies House i London – samt at selskapet ikke hadde generert inntekter de siste årene. Som deleier i selskapet bekreftet Rakesh Rajan at Inverse ikke hadde noen kontrakter med afrikanske eller andre land.»

Om besøk av pengeinnkrevere heter det i tilsvaret: «Flere kilder, samt naboer, opplyste overfor Dagens Næringsliv at tre navngitte torpedoer gjentatte ganger var sett i Meiers lokaler i Tollbugata. DN ble også gjort kjent med at disse var engasjert for å få Meier til å oppfylle sine økonomiske forpliktelser overfor medinvestorer.»

Til klagerens anførsel om entreprenøren som skal ha pantsatt huset sitt, heter det: « En av Meiers medinvestorer opplyste til DN at han hadde pantsatt sitt eget hus for å finansiere prosjekter i Afrika – prosjekter som aldri genererte penger.»

Om den angivelig etterlyste forretningsforbindelsen: « I forbindelse med Finans- og miljøkrimseksjonenes razzia mot Magne Meiers lokaler i Tollbugata ble en norsk forretningsmann etterlyst av Interpol. Kilder i politiet og blant Meiers forretningspartnere opplyste at vedkommende hadde forretningsinteresser sammen med Magne Meier.»

Om å bli framstilt som bløffmakeren Baron von Münchausen: «Hverken Magne Meier eller hans forretningspartnere har så langt kunnet oppvise noen kontrakter som viser at Magne Meier har drevet reell forretning med de afrikanske land han har involvert seg i.»

Dagens Næringsliv konkluderer i sitt tilsvar med å avvise at det foreligger noe brudd på god presseskikk i den påklagede reportasjen. Det pekes på at avisen så langt det har latt seg gjøre har sitert både dokumenter, samarbeidspartnere og forretningsforbindelser i artikkelen. Avisen kan ikke se at det foreligger brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 3.1, om å identifisere kildene. Avisen kan heller ikke se at klageren har påpekt faktiske feil som begrunner noe brudd på Vær Varsom­-plakatens punkt 3.2. Det opplyses at klageren og hans advokat har avslått å snakke med Dagens Næringsliv, og at avisen derfor ikke er kjent med at det er tøyset med sitater.

Avisen anfører videre at klagerens virksomhet er av offentlig interesse og at bruken av de omtalte bildene på hans kontor må kunne aksepteres, blant annet fordi det er bilder klageren selv har brukt i sin virksomhet og som derfor har en klar dokumentasjonsverdi. «Meier viser også i sin klage til brevet han skrev mens han satt i fengsel. Brevet inneholdt ordre til hans forretningspartnere om hvordan prosjektene skulle styres i hans fravær. Brevet er stilet til mange, og inneholder også en oppfordring om å gi det videre til andre. Dagens Næringsliv mener at også dette brevet har klar dokumentasjonsverdi og relevans i forhold til de forhold avisen beskriver.».

Klageren uttrykker i sitt tilsvar undring over DNs «manglende evne til å forholde seg til fakta i saken», og avviser nok en gang DNs påstander.

Når det gjelder «tittelen» general consul, mener klageren at det klart framgår av visittkortet at han er «»special advisor» for Statsministeren og general konsulen i Norge». (…) «At DN klarer å tolke seg fram til at jeg er «general consul» får stå for deres regning, men det bør vel igjen sies at man sjekker kilder og titler før man setter påstander på trykk. Mye av forside oppslaget hadde vel ikke hatt den samme effekt / oppmerksomhet, uten at «general konsul på glattcelle» var blitt nevnt.»

Klageren bekrefter at det var planer om at en eksisterende islamsk bank skulle være leietaker i det planlagte African house i Oslo, men han avviser at han hadde planer om å etablere en slik bank. Videre avviser han DNs påstand om at han ikke hadde betalt husleie for bolig og kontor og, anfører ellers at avtaler mellom ham og gårdeier blir mellom ham og gårdeier.

Videre anføres det i tilsvaret fra klageren at den omtalte entreprenøren aldri har vært i stand til å låne penger av det omfang det her er snakk om, for å investere i klagerens selskap. Klageren hevder entreprenøren kun har «lagt ut noe i forbindelse med turer og statsbesøk fra Afrika».
an

Han avviser nok en gang at han har hatt besøk av pengeinnkrevere, utover at han i en periode på 90-taller var regnskapsfører for et vaktselskap drevet av en person som er kjent som torpedo.

Klageren ber videre om å få opplyst hvilken omtalt forretningsforbindelse det er som var etterlyst av Interpol.

Når det gjelder klagerens avvisninger av DNs forespørsler om kommentar, heter det i tilsvaret:

«Det faktum at jeg aldri har ønsket å uttale meg til Dagens Næringsliv, har gjort deres publikasjoner om og rundt meg til de reneste «festforestillinger». At jeg ikke ønsker å fremlegge konfidensiell informasjon og avtaler, er ikke det samme som at jeg har noe å skjule eller ikke driver reell forretnings virksomhet i utlandet/Afrika.»

Til slutt i tilsvaret uttrykker klageren overraskelse over at DN i sitt tilsvar ikke har kommentert hans anførsler om konsekvensene den påklagede artikkelen har medført for hans barn, stebarn og familie.

Dagens Næringsliv peker i sitt siste tilsvar på at DN ikke har hevdet at klageren virkelig var generalkonsul, men at han brukte et visittkort med «general consul» som en del av teksten, noe avisen hevder forretningsforbindelser oppfattet som at han var konsul for Somalia. Det pekes også på at han opererte med e-postadressen magne@somaliconsul.no .

Avisen hevder videre å ha kilder som har opplyst at klageren planla å starte en islamsk bank i Norge. Når det gjelder manglende husleieinnbetaling, viser avisen til at gårdeier har opplyst til DN at klageren ikke hadde betalt husleie på seks måneder og var begjært utkastet.

Angående entreprenøren viser DN til at vedkommende selv har opplyst til avisen at han investerte 4.5 millioner i klagerens prosjekter, og at 2.5 mill. av disse var lånt i Nordlandsbanken.

DN navngir i sitt tilsvar den omtalte forretningsforbindelsen, og viser til en dom i Oslo Tingrett fra oktober 2005. I domsutskriften framgår det at klageren og forretningsforbindelsen hadde flere forretningsmøter sammen.

Dagens Næringsliv kan ikke se at klageren har påpekt forhold eller fakta som tilsier at avisen har brutt god presseskikk.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER::
Klagen gjelder en bredt anlagt dokumentar over syv sider samt førsteside i Dagens Næringsliv i august 2005. I reportasjen ble forretningsmannen Magne Meiers virksomhet beskrevet, og særlig gjaldt dette hans virksomhet og tilknytning til flere afrikanske land.

Klageren viser i sin klage til en rekke punkter i Vær Varsom-plakaten, men hans primære påpekninger gjelder et antall faktiske feil i reportasjen, samt avisens latterliggjøring av ham og de belastninger dette har medført for hans barn og stebarn, og hans øvrige familie.

Dagens Næringsliv viser til Vær Varsom-plakatens punkt 1.4, om pressens rett til å informere om det som skjer i samfunnet. Avisen hevder å ha dekning for reportasjens innhold, og har i sine tilsvar vist til kilder og dokumenter for dette, men har ellers valgt ikke å kommentere klagerens anførsler om publiseringens skadevirkninger for hans familie.

Pressens Faglige Utvalg vil på generelt grunnlag vise til Vær Varsom-plakatens punkt 1.4, som legitimerer pressens rett til å sette søkelys på kritikkverdige forhold i samfunnet. På denne bakgrunn var avisen, slik utvalget ser det, i sin fulle rett til å undersøke og omtale klagerens næringsvirksomhet.

Klageren hevder at den påklagede reportasjen inneholder en rekke faktiske feil. Imidlertid har Dagens Næringsliv, etter utvalgets mening, i tilstrekkelig grad dokumentert at avisens framstilling i det alt vesentlige er korrekt. Utvalget registrerer at klageren avviste avisens forsøk på å få ham til å medvirke i reportasjen. Klageren har dermed også valgt bort en mulighet til selv å korrigere det han mente var faktiske feil.

Utvalget vil ikke på noen måte avvise klagerens påpekning av reportasjens skadevirkninger for hans nærmeste. Enhver negativ omtale i pressen vil åpenbart være en belastning. Utvalget vil imidlertid peke på at reportasjen ikke berører klagerens privatliv eller hans familie direkte, og mener det var helt naturlig for Dagens Næringsliv å identifisere ham i den omfattende omtalen.

Dagens Næringsliv har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 31. januar 2006
Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, John Olav Egeland, Sigrun Slapgard,
Ingeborg Moræus Hanssen, Eva Sannum, Trygve Wyller