NN mot Aftenposten

SAMMENDRAG:
Aftenposten (morgen) hadde lørdag 7. mai 2005 en én-spaltet førstesidehenvisning med tittelen » FIKK BANK AV KONA I ÅTTE ÅR «. Henvisningsteksten lød:

» Frykten for å miste omsorgsretten til barnet, gjorde at ?Ola? holdt sammen med en voldelig kone i åtte år. I de verste periodene fikk han bank flere ganger i uken. »

På side 3 var saken toppoppslag, under hovedtittelen » Ble slått i åtte år » og undertittelen » Lite hjelp for menn som får juling av kona «. I ingressen het det:

» Det begynte med utskjelling og spytting, og fortsatte med slag, kloring, klyping og kvelertak. Men ?Ola? ble i åtte år av hensyn til barna. »

I intervjuet forteller «Ola» videre:

» – Jeg var blitt utsatt for utskjellinger langt utover det jeg mener er akseptabelt i et forhold. Og jeg var blitt spyttet på, noe jeg opplevde som veldig nedverdigende. Likevel kom det første slaget som en overraskelse. Hun er kraftig og veltrent. Da knyttneven smalt i øret mitt, svartnet det et øyeblikk, men jeg gikk ikke i gulvet. »

Under mellomtittelen » Hyppig vold » fortsatte avisen:

» Han hadde alltid ment at slår man, så er forholdet slutt. Men med et ett år gammelt barn, var ikke avgjørelsen like lett. Han ble i åtte år i et forhold der et halvt år var den lengste perioden uten vold, der det vanlige var månedlige voldsepisoder – og der det i de verste perioden var voldsbruk flere ganger i uken.

– Å bli utsatt for vold fra kona er et angrep på din maskulinitet. Det brukte hun også mot meg: ?Dette må du tåle, du som er mann?.

?Ola? prøvde alt for å stoppe volden. Han trakk seg unna, prøvde å snakke med henne, holdt henne fast og slo tilbake. Men uansett hva han gjorde, og selv om hun lovet bot og bedring, fortsatte volden.

Måtte ut (mellomtittel)

Barna var den eneste grunnen til at ?Ola? holdt ut. Men etterhvert ble volden både grovere og hyppigere, og barna så det som skjedde.

– Da skjønte jeg at jeg måtte ut. Først da fortalte jeg noen om volden. Jeg betrodde meg til min bror. Vi satt oppe og snakket hele natten. Hver gang jeg bebreidet meg selv og sa jeg trodde det var min skyld at hun slo, sparket han meg på leggen. Det hjalp.

Etter råd fra broren oppsøkte han Alternativ til vold. Han ble henvist til mor og barn-avdelingen. – Det var jo litt pussig. Men jeg ble trodd og fikk god hjelp, sier ?Ola?.

På legevakten (mellomtittel)

Likevel var det ingen vei tilbake til å fortsette forholdet. – Rådene fra de advokatene jeg snakket med, var entydige: Flytter du ut, mister du retten til delt omsorg. Jeg ble boende. Barnefordelingssaken tok ett år. I den perioden var jeg 20 ganger på legevakten og fikk dokumentert skader etter vold.

– Den sakkyndige gikk inn for delt omsorg fordi hun visste at jeg ble slått av min kone. Dermed ble det forlik tre dager før saken skulle opp. Jeg spurte om hun ville gått inn for delt omsorg dersom det var jeg som hadde vært mishandleren. Det svarte hun et entydig nei til, forteller ?Ola?.»

Artikkelen var illustrert med et tre-spaltet fargebilde av en mørkkledd mann med ryggen til, skuende ut over et storbyområde fra en takterrasse. Bildeteksten lød:

» Etter åtte års mishandling og grov vold angrer ?Ola? på at han ikke satte tydeligere grenser. »

KLAGEN:
Klageren er en kvinne som hevder at «Ola» er hennes tidligere mann. Kvinnen opplyser at hun gjenkjente sin eks-mann med det samme hun så bildet av ham, og hun føler seg uberettiget uthengt som mishandler over mange år.

» Da jeg tok avisen å begynte å lese hva som faktisk står i denne artikkelen holdt jeg på å gå i bakken! Det kunne ikke være mulig! Det som står der er så vanvittig og så sterkt, så voldsomt og en så vond historie, at om jeg hadde lest den slik tusenvis av andre mennesker har gjort, og uten å sett bildet av min eks-mann, hadde jeg umiddelbart tenkt at denne kvinnen måtte være gal, og fått enorm medlidenhet og omtanke for denne ?Ola? og barna hans, som i tillegg har vært vitne til denne gale kvinnens notoriske mishandling av faren!!!».

Ifølge klageren skal også hennes far og kolleger umiddelbart ha gjenkjent «Ola» som hennes eks-mann.

Klageren opplyser at hun ringte Aftenposten og fikk snakke med journalisten som skrev artikkelen. «Den samtalen var litt ?merkelig?. Han forsøkte slik jeg oppfattet det, først å flere ganger forsvare artikkelen med å si at de hadde jo anonymisert bildet av ?Ola?!» Etter hvert skal journalisten ha beklaget og sagt at han forsto at klageren var opprørt. «Da jeg spør hva han har tenkt å gjøre med saken, svarer han at han vil ta det opp på stabsmøtet. Etter dette har jeg ikke hørt noe fra hverken Aftenpostens sjef, som til syvende og sist er hovedansvarlig for det som skrives», eller fra journalist/fotograf.

Klageren forteller videre at hun har konfrontert sin eks-mann med Aftenpostens oppslag, og at hun «spurte hva i alle dager dette skulle være godt for». Ifølge klageren «forsøkte han seg med å late som om det ikke var han reportasjen gjaldt…».

Etter klagerens mening har Aftenposten i denne saken brutt med flere av Vær Varsom-plakatens punkter. «Jeg føler meg absolutt i stor grad krenket og skadet av fremstillingen av denne mishandlende kvinnen i ?Ola?s historie. (…) Redaksjonen har således vært delaktig i å påføre meg en helt unødig lidelse!»

Klageren viser spesielt til Vær Varsom-punkt 3.2, om kildekritikk og kontroll av opplysninger, og spør hvorfor hun på forhånd ikke ble kontaktet for å høre «om det er hold» i eks-mannens historie . Dessuten spør hun:

» Har han (journalisten; sekr. anm.) tatt kontakt med denne broren som blir beskrevet? Har journalisten hatt kontakt med Alternativ Til Vold? Har han kontaktet legevakten, som ?Ola? angivelig har vært til 20 ganger? Har han vært i kontakt med advokater ?Ola? påstår han ble advart fra, ang dette med barnefordeling? Og ikke minst; har journalisten kontaktet vår sakkyndige i saken…? » Klageren viser her til en navngitt psykolog, som skal være løst fra sin taushetsplikt.

I tillegg anser klageren at avisen har brutt med Vær Varsom-punkt 4.3, om bl.a. personlige og private forhold, ved å bringe et «hevnoppslag» på eks-mannens premisser.

Og klageren avslutter slik:

«Jeg håpet – og tror på en løsning i denne vonde saken! Jeg ønsker med dette å sette et søkelys på enkeltpersoners mulighet til å verne seg mot ?overgrep? fra pressen, samt at jeg ønsker og forventer at Aftenposten tar nettopp denne saken alvorlig, og gir uttrykk for at de forstår hva dette har påført meg av unødig lidelse.»

TILSVARSRUNDEN:
Aftenposten opplyser at intervjuobjektet var lovet anonymitet fra avisens side. «Aftenposten kan ikke opplyse hvem den intervjuede og avbildete personen er. Bildet og intervjuet er anonymisert slik at vedkommende ikke kan bli gjenkjent, bortsett eventuelt fra de aller nærmeste, som samtidig kjenner realitetene i mannens historie .»

«Det er brukt oppdiktet navn, hverken alder eller bosted er angitt, heller ikke antall barn eller barnas kjønn. Det er heller ingen andre detaljer i intervjuet som kan bidra til identifisering. Heller ikke bildet er egnet til å identifisere mannen. Det er tatt bakfra, i mørk jakke uten spesielle kjennetegn, og mannen har heller ingen andre særlige kjennetegn som fremkommer på bildet. Bildet er tatt på et nøytralt sted (toppen av Postgirobygget) som ikke kan knyttes til mannen eller hans nærmeste. Dette er en type anonymisering som stadig gjøres i pressen i slike saker, og vi mener at det i dette tilfellet er gjort spesielt omhyggelig. »

«Klageren opplyser at hun er intervjuobjektets kone. Det kan vi ikke bekrefte. Vi har i utgangspunktet ingen opplysninger om hvem mannens kone er. Vi har heller ikke bekreftet dette overfor klageren, slik man kan få inntrykk av i klagebrevet.»

Aftenposten viser videre til klagerens anførsel om at flere skal ha gjenkjent «Ola» som hennes tidligere ektefelle. «I den grad familie, venner og andre bekjente måtte ha gjenkjent avbildede som hennes mann, har hun i høy grad bidratt til det selv, ved at hun har gått rundt og forelagt artikkelen for en rekke mennesker, ifølge klagen.»

Videre anfører avisen: «Aftenposten er selvfølgelig klar over at det i slike parkonflikter er minst to sider. Vår hensikt med denne artikkel var å fortelle mannens historie – hans subjektive opplevelse av å være den som ble slått – uten å gå nærmere inn på de bakenforliggende årsaker til konflikten ektefellene imellom .»

«Det er ingen grunn til å tro at intervjuobjektet har hatt andre motiver for å fortelle sin historie, enn at han ønsker å vise at ikke bare kvinner, men også menn kan bli utsatt for vold i et parforhold. At han er blitt utsatt for vold av sin kone, har ingen reist tvil om. Aftenposten har dokumentasjon for dette. »

Klageren har avgitt et omfattende tilsvar, der hun finner avisens kommentarer «frustrerende, skuffende og ikke så rent lite sjokkerende». Hun «registrerer overhodet ingen ydmykhet eller unnskyldning» fra avisens side. Som følge av at Aftenposten sier man ikke kan vite hvem klageren er, har hun denne gang vedlagt dokumentasjon på sin identitet.

For øvrig framstår deler av tilsvaret som en utdypning av klagerens reaksjon på avisens artikkel, med gjentakelse av at bildet av «Ola» identifiserer hennes eks-mann, og dermed henne og barna. Klageren finner det » helt utrolig » at Aftenposten kan påstå at bildet var godt anonymisert.

Klageren går ellers langt i detaljert skildring av samlivet med eks-mannen, karakterisert som «et sammenhengende helvete». Selv om klageren i tilsvaret medgir at hun ved ett tilfelle har slått ektefellen, noe hun skal ha bedt om unnskyldning for, finner hun det uakseptabelt å bli framstilt som en «mishandler» gjennom åtte år. «Og jeg forventer en beklagelse!»

Med adresse til Aftenposten skriver klageren til slutt: » For Dere er kanskje ikke denne saken særlig stor. Men ha for all del forståelse for at for MEG som har levd i dette ekteskapet med ?Ola?, er dette en av mine værste opplevelser… å bli uthengt på denne måten.»

Aftenposten står fast på at avisen har lovet intervjuobjektet anonymitet. «Vi kan derfor hverken bekrefte eller avkrefte at klageren er hans ektefelle «.

Om artikkelen som sådan heter det videre: «Hvis kravet skulle være at vi måtte fortelle en fullstendig, ?objektiv? historie, hvor alle involverte skulle komme til orde, ville det bli umulig å ta opp slike historier. Vi mener at den innklagede artikkel tar opp et viktig, tabubelagt tema, som Aftenposten er i sin fulle rett til å ta opp, og at det er gjort i en forsvarlig, anonymisert form.»

Og om bildebruken: «Vi vil ikke benekte at mannen kan bli gjenkjent av de aller nærmeste, som kjenner hans historie, men det er ikke i forhold til dem anonymiseringen er viktig. Det vesentlige er at han er anonymisert overfor dem som ikke kjenner historien fra før. Intervjuobjektet selv, som er den nærmeste til å få reaksjoner, kan fortelle at han ikke har fått henvendelser fra folk som har gjenkjent ham, utover de aller nærmeste, som kjenner hans historie.»

» Vi vil legge til at Aftenposten sitter på et stort materiale i form av legeerklæringer, bilder, SMS-meldinger og andre opptak som grundig dokumenterer at mannen har vært utsatt for vold av sin ektefelle. Det kan derfor ikke være tvil om at disse påstander er korrekte. »

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder et intervju Aftenposten hadde med en anonym mann som fortalte at han «Fikk bank av kona i åtte år». Mannen ble omtalt som «Ola» og var avbildet bakfra. Kvinnen som klager hevder likevel å ha gjenkjent sin tidligere ektefelle, og føler seg uberettiget og sjokkartet uthengt som mishandler. Klageren mener avisen har utvist mangelfull kildekritikk, og unnlatt å kontrollere sannhetsgehalten i eks-mannens fortelling. Kvinnen anser at hun uansett burde vært kontaktet på forhånd.

Aftenposten viser til at intervjuobjektet var lovet anonymitet fra redaksjonens side, og mener det i dette tilfellet er gjort spesielt omhyggelig. Slik avisen ser det, kunne ikke mannen bli gjenkjent, bortsett eventuelt fra de aller nærmeste, som samtidig kjenner realitetene i hans historie. Aftenposten kan ikke bekrefte at klageren er intervjuobjektets tidligere ektefelle, siden avisen ikke har hatt opplysninger om hvem eks-kona skulle være. Avisen hevder imidlertid å ha dokumentasjon for den omtalte voldsbruken.

Pressens Faglige Utvalg legger til grunn at klageren er den reelle og direkte berørte part i saken, ikke bare ut fra kvinnens påståtte gjenkjennelse av mannen på bildet, men også på bakgrunn av hennes sterke følelsemessige reaksjon og detaljerte beskrivelse av et traumatisk ekteskap. Dette til tross for at det ikke foreligger en definitiv stadfestelse av at klageren er den omtalte kvinnen.

Utvalget konstaterer at avisen i utgangspunktet har ment å gi intervjuobjektet maksimal anonymitet, men at man likevel innser muligheten for at mannens aller nærmeste ville kunne gjenkjenne ham. Etter utvalgets mening skulle avisen ytterligere gardert seg, ved heller å bruke et illustrasjonsfoto.

I lignende saker, der den ene parten i et forhold ensidig får legge fram sin versjon i pressen, har utvalget flere ganger understreket viktigheten av at den andre parten på forhånd blir orientert. Utvalget har særlig lagt vekt på dette når barn er berørt av familiekonflikten, med den merbelastning også indirekte identifiserende medieomtale kan innebære.

Selv om løftet om full anonymitet måtte ha vært forutsetningen for det påklagede intervjuet, mener utvalget at det påhviler redaksjoner en selvstendig presseetisk plikt til å forsikre seg om at en artikkel som dette ikke kommer som et uventet sjokk på den eller de den rammer. Med andre ord anser utvalget at avisen, som sin forutsetning for å bringe mannens historie, skulle ha satt som krav at den omtalte ektefellen på forhånd skulle kontaktes.

Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.3, der pressen bl.a. manes til å vise respekt for menneskers privatliv.

Aftenposten har brutt god presseskikk.

Oslo, 30. august 2005
Odd Isungset,
John Olav Egeland, Sigrun Slapgard,
Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen, Trygve Wyller