NN mot Lofot-Tidende

SAMMENDRAG:
Lofot-Tidende hadde fredag 22. oktober 2004 som hovedoppslag på første side: » (YY) (21) jages av familien «. Undertittel: » Skjulte seg hos venner «. Henvisningstekst:

«I to og en halv måned har (YY) (21) bodd i skjul hjemme hos Kjell Viggo Andersen og Iris Flaaten på Leknes, etter angivelige drapstrusler fra sin egen familie. Tross besøksforbud ble hun onsdag passet opp av foreldrene og to søsken i Stamsund»

Oppslaget var illustrert med et større foto av de tre nevnte personene.

Oppslaget inne i avisen dekker nesten en hel side. Tittelen: » På rømmen fra familien «.

Ingressen:

«(YY) (21) har i to og en halv måned bodd i dekning hos Kjell-Viggo Andersen og Iris Flaaten på Leknes, i frykt for sin egen familie. Trygghetsalarm og besøksforbud til tross, onsdag skjedde det noe som får (YY) til å tenke på å flytte fra kommunen.»

I artikkelen forteller den 21 år gamle kvinnen om sin redsel for familien. Videre om en episode tidligere samme uke, der hun hevder at hun sammen med venner ble forfulgt av familien og der faren fysisk gikk løs på bilen hennes. Det opplyses at hun har trygghetsalarm og at familien er ilagt besøksforbud av Lofoten tingrett. Kvinnen forteller også om hvordan hun etter en krangel skal ha fått direkte drapstrusler fra familien og blitt innelåst på et rom, som hun rømte fra i samarbeid med arbeidskamerater.

Avisen opplyser at den har vært i kontakt med venner av kvinnen, som forteller at de har hatt besøk av familiemedlemmer som har spurt etter henne. Andersen, som kvinnen nå bor hos, opplyser at familien stadig kjører forbi huset. Kvinnen forteller at hun vurderer å flytte fra kommunen på grunn av situasjonen. En representant for politiet bekrefter at hendelsen fra tidligere i uken er politianmeldt og under etterforskning.

En liten undersak nederst på siden bærer tittelen » Søsteren nekter alt «. Her er 21-åringens navngitte søster intervjuet. Hun opplyser at hun var sammen med foreldrene som skal ha fulgt etter søsterens bil, men ifølge denne søsteren var situasjonen omvendt, idet det var de som ble forfulgt av 21-åringen og hennes venner. Disse karakteriseres som en » dårlig gruppe som har laget store problemer for familien «.

Artikkelen var illustrert med et tilsvarende foto som det som sto på første side.

Onsdag 27. oktober 2004 hadde avisen en oppfølgende artikkel. I en enspaltet henvisning på første side het det:

«Familien
vil flytte»

«Familien til (YY) (21), som har levd i skjul siden i sommer, ønsker å flytte fra Vestvågøy etter at konflikten med datteren ble kjent i Lofot-Tidende.»

Inne i avisen het det, over fem spalter: » Familien flytter «, og i ingressen:

«I Lofot-Tidende fredag fortalte (YY) (21) om hvordan hun i lengre tid har levd i skjul for sin egen familie. Hennes far, (XX), sier han nå vil ta med seg resten av familien og flytte fra Vestvågøy.»

I tillegg til å gjengi deler av innholdet i den første artikkelen, er denne artikkelen i hovedsak et intervju med 21-åringens far. Det heter blant annet:

«(XX) avviser kategorisk påstandene fra datteren og hennes venner og kolleger. ? Hun lyver. Hundre prosent, sier han. Faren gir likevel et innblikk i bakgrunnen for konflikten med datteren. ? Hun vil ha frihet, men jeg aksepterer ikke at hun bor alene, sier (XX). ? (YY) er 21 år gammel. Hvorfor kan du ikke akseptere det? ? Fordi jeg er redd for hva som skal skje med henne. Hun har havnet i en «dårlig gruppe». (XX) bruker karakteristikker som, «dårlige folk» om både datterens arbeidskolleger og hennes venner. Han frykter for at disse har en dårlig innflytelse på henne.»

Videre i artikkelen heter det at han har en annen virkelighetsforståelse enn datteren og at det ikke er henne, men resten av familien, som er forfulgt. Han har også en annen framstilling av hendelsen i Stamsund uka før, og som er omtalt i den første artikkelen. Om etterforskningen i forbindelse med hendelsen, opplyser en politibetjent at den nærmer seg avslutning.

Til slutt i artikkelen kommer følgende avsnitt:

«»Presset familie»
«- Familien føler seg veldig presset og utsatt etter det som er blitt kjent, sier (NN) som fungerer som talskvinne for familien. Hun ber folk besinne seg og prøve å forstå at dette er en vanskelig sak som involverer kulturforskjeller og religion.»

I et leserbrev som var datert 30. oktober 2004, og trykt i Lofot-Tidende etter dette, går faren til angrep på avisen og den framstilling som er gitt av konflikten mellom datteren og resten av familien. Leserbrevet hadde tittelen » Ryktenes frukter «. Han innleder med å fortelle at familien har hatt tre herlige år i Lofoten, og så heter det:

«Det hele ble visket ut i løpet av noen få timer da et grusomt og usant rykte kom på trykk for ei uke siden. Historien som Lofot-Tidende trykte, uten å sjekke kildene, fremstilte meg og min familie som fanatisk og nådeløs overfor min egen datter. Jeg skal ikke en gang begynne å liste opp angrepene vi sjøl har vært utsatt fra henne og hennes «gjeng», jeg orker ikke å trekke leserne inn i den private konflikt som burde ha vært fremstilt i sin helhet, hvis den først skulle vært avistema.» (…) Men hva hjelper mine ubetydelige påstander mot en krenkende og skandaliserende skildring av oss i lokalavisen, som leses av våre naboer og våre venner og av våre arbeidsgivere? » Han karakteriserer avisens framstilling i den opprinnelige artikkelen som » hensynsløse trykte ord «.

KLAGENE:
Klager A (NN) har ifølge henne selv hatt kontakt med den omtalte familien over lengre tid, og har forsøkt å hjelpe dem i familiekonflikten. Klagen gjelder konkret et sitat fra henne, som er brukt til slutt i den oppfølgende artikkelenen. Hun opplyser at hun var tilstede hjemme hos klager B (XX) da journalisten fra Lofot-Tidende ringte for å lage en oppfølgende artikkel, og at hun, på grunn av språkproblemene, overtok telefonen og forklarte situasjonen for journalisten. Videre: » Jeg presiserte to ganger at mitt navn ikke skulle offentliggjøres i forbindelse med denne saken, samt at jeg ikke skulle siteres på noe. Dette imøtekom journalisten; det var greitt mitt navn skulle ikke med. Vi hadde en avtale om det. »

Hun opplyser videre at klager B ble intervjuet senere på dagen, og på anmodning fra dem begge fikk de teksten faxet tilbake. Denne teksten ville de ikke godta, hvorpå avisens ansvarlige redaktør ble trukket inn. Etter noe fram og tilbake ble det gjort endringer som medførte at «den ble atskillig mindre krenkende enn første utkast».

Videre heter det i klagebrevet fra klager A at det refereres til henne som talskvinne for familien. «I slutten av artikkelen står det blant annet at jeg skal ha sagt at » familien føler seg veldig presset og utsatt etter det som er blitt kjent » … Og det står skrevet at » Hun ber folk besinne seg og prøve å forstå at dette er en vanskelig sak som involverer kulturforskjeller og religion «.

«Å bli feilsitert og få navnet mitt publisert i denne saken oppleves som en belastning for meg. Stamsund er et lite sted med 1500 innbyggere, og i denne familiekonflikten har mange valgt side, de fleste mot familien (XX), som en følge av Lofot-Tidendes oppslag. De opplever at jeg står på de drapstruede sin side og det var nettopp dette jeg ville unngå.» Hun henviser til punkt 3.5 i Vær Varsom-plakaten og mener at avisen har brutt en avtale om ikke å navngi henne.

Klager B er den omtalte faren. Klagen gjelder den første artikkelen, datert 22. 10. 2004. Han presiserer, som i leserbrevet, at familien har levd et lykkelig liv i Stamsund. Videre skriver han i klagen:

«Avisartikkelen har skapt umiddelbar reksjon i nærmiljøet. Resultatet har vært katastrofalt for hele familien. Min yngste datter har sluttet å gå sitt siste året på videregående på grunn av mobbing, min eldste gutt har sluttet på jobben sin, min yngste sønn ble slått ned på skolen mandag av flere gutter og har ligget i 3 dager på sykehuset med indre skader. (…) Min kone våger ikke å gå utenfor huset lenger. Som følge av dette har vi bestemt oss for å flytte fra Nord-Norge til Oslo i løpet av denne måneden. Dette vil ruinere oss økonomisk, men min families trygghet kommer i første rekke.»

Han framhever at saken ikke gjelder religiøse uoverenstemmelser og at han ikke er fanatisk muslim, men at han ikke ønsker at datteren skal være sammen med mennesker som «vi synes både er umoralske og grenser på det lovlige».

Klager B avslutter brevet slik: «Avisen har da et ansvar for hva slags rykter den sprer om navngitte personer, og de burde tenke på at familiens yngre barn også må lide etter en slik omtale.»

TILSVAR TIL KLAGE A:
Lofot-Tidende skriver at de oppfatter klageren slik at hun mener at «vi har brutt en avtale om at hun skulle være en anonym kilde i saken og at hun føler seg feilsitert». Avisen avviser imidlertid at klageren er kilde i saken og anfører at det er klager B som har gitt opplysningene. Avisen mener derfor at klager A ikke kan påberope seg kildevern. Avisen anser at det aldri ble inngått noen avtale med henne om at hun ikke skulle navngis i den sammenheng hun ble sitert, og som klagen gjelder. Videre hevder avisen at man ikke kan se at hun er feilsitert.

TILSVAR TIL KLAGE B:
Lofot-Tidende opplyser at det har vært kontakt mellom avisens redaktør og klageren, med sikte på å komme fram til en minnelig ordning, men at det ikke førte fram. Videre opplyser avisen at saken har vært kjent av mange over lengre tid, men ikke vært omtalt på grunn av at saken har vært oppfattet som for privat. Så tar avisen, i tilsvaret, for seg påstandene i klagen om familiens situasjon, og opplyser at undersøkelser de har gjort viser at det er stort sprik mellom framstillingen i klagen og realitetene.

Avisen viser videre til at klageren ble intervjuet og fikk anledning til å kommentere saken. Dessuten har han fått et leserbrev på trykk. Det heter videre: «Det er ingenting i (XX) sin klage som viser til brudd på Vær Varsom Plakaten. Vi kan ikke redigere Lofot-Tidende ut i fra hva folk liker eller misliker, vi er derimot svært opptatt av VVP første punkt vedrørende pressens samfunnsrolle. Min (Lofot-Tidendes redaktør: sekr. anm.) påstand er at det er (XX) som har brakt seg selv og sin familie ut i uføret. Vi har bare gjort det en lokalavis skal gjøre, nemlig fortelle våre lesere hva som har skjedd i saken.»

TILSVAR FRA KLAGER A:
Klageren opplyser at hun i en samtale med redaktøren og journalisten ga sitt samtykke til at avisen kunne sitere henne som «en talsmann for familien». Hun anfører at hun ikke ble spurt om, og ikke ga sitt samtykke til å endre den avtalen hun hadde gjort med journalisten to ganger om at hennes navn skulle holdes utenfor saken, og at hun ikke skulle siteres på noe. Hun hevder videre at hun bare hadde gitt sitt samtykke til å bli sitert på deler av det som kom på trykk. Hun stiller seg for øvrig uforstående til ikke å bli oppfattet som kilde i saken.

TILSVAR FRA KLAGER B:
Klageren reagerer sterkt på at avisen har etterprøvd hans påstander om artikkelens skadevirkninger, ved å ta kontakt med skolene og arbeiderplassene til hans barn og ham selv. Videre gjentar han at han ikke er en fanatisk muslim og at han og hans familie har levd i Bagdad som selvstendige individer, og at verken ektefelle eller barn underkues på noen måte.

TILSVAR TIL KLAGER A:
Lofot-Tidende bekrefter at det ble inngått en avtale mellom avisens journalist og klageren om at hun ikke skulle navngis, og anser ikke denne avtalen som brutt, selv om hun i den innklagede artikkelen nettopp ble identifisert. Redaktøren skriver: «Så tar jeg kontakt med (NN) (klageren; sekr. anm.) fordi hun vil ha saken stoppet. Vi blir enige om at jeg skal legge på et avsnitt, «Presset familie», hvor hun kommer til orde som talskvinne for familien. Her foreligger det ingen avtale om anonymitet.»

TILSVAR TIL KLAGER B:
Lofot-Tidende gjentar i sitt siste tilsvar at det fortsatt ikke er noe i klagers brev som viser til Vær Varsom-plakaten, og mener i utgangspunktet at klagen burde vært avvist.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagene gjelder to artikler i Lofot-Tidende om en familiekonflikt i Stamsund. Klager A mener avisen brøt god presseskikk da den navnga henne som talskvinne for familen på tross av at de, ifølge klageren, hadde en avtale om at det ikke skulle skje. Klager B er ett av familiemedlemmene i konflikten. Han mener saken var av en så privat karakter at den ikke burde vært omtalt i avisen, med den belastning det har vært for familien.

Lofot-Tidende avviser begge klagene. Når det gjelder klager A bekrefter avisen at det forelå en avtale mellom klageren og en av avisens journalister om at klageren ikke skulle navngis, men at dette ikke ble avtalt i en senere sammenheng. Når det gjelder klage B, mener avisen den har omtalt en sak av offentlig interesse, og påpeker at klageren både ble intervjuet i etterkant og har fått et leserbrev på trykk.

Pressens Faglige Utvalg vil innledningsvis peke på at selv om et forhold er godt kjent, eksempelvis i et lokalsamfunn, kan det være gode grunner til ikke å omtale forholdet i mediene. Særlig bør dette gjelde når omtalen virker konfliktskjerpende og forsterker eksisterende rykter.

Når det gjelder klage B, konstaterer utvalget at Lofot-Tidende har gått langt i å omtale svært private forhold, nemlig en intern konflikt i en familie. Utvalget er klar over at det foreligger rettslige tiltak i forbindelse med familiekonflikten, men mener likevel at avisen burde latt være å identifisere partene. Det vises her til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, der det heter: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon». Utvalget viser også til punkt 4.3, der det blant annet heter: «Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn.»

Med hensyn til klage A finner utvalget det bekreftet at det forelå en avtale om at klageren ikke skulle navngis i forbindelse med omtalen av familiekonflikten. Så langt utvalget kan forstå, måtte denne avtalen, som var inngått muntlig mellom klageren og en av avisens journalister, være bindende for avisen til den ble opphevet. Slik utvalget forstår det, skjedde ikke en slik opphevelse på en tydelig måte, noe som måtte være avisens ansvar. Det vises her til Vær Varsom-plakatens punkt 3.5, der det heter: «Oppgi ikke navn på kilde for opplysninger som er gitt i fortrolighet, hvis dette ikke er uttrykkelig avtalt med vedkommende.»

Lofot-Tidende har brutt god presseskikk.

Oslo, 25. januar 2005
Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, John Olav Egeland, Sigrun Slapgard,
Ingeborg Moræus Hanssen, Henrik Syse, Trygve Wyller