Politiadvokat Rolf Thoresen mot Glåmdalen
Glåmdalen brakte tirsdag 18. november 2003 et rettsreferat over fire spalter med tittelen «Tilbød penger for guttesex» . I ingressen het det:
«KONGSVINGER: En eidskoging i 40-åra tilsto i retten seksuell omgang med to mindreårige tenåringsgutter. Hjemme hos ham fant politiet 350 bilder med barneporno på PC?en, i tillegg til to videofilmer.»
Og senere i referatet:
«De to tilfellene av seksuell omgang med mindreårige gjelder to gutter mellom 14 og 16 år. Ett av overgrepene skjedde i mannens bopel på slutten av 90-tallet.
Tilbød penger.
Mannen i 40-årene erkjente at han tilbød gutten, som han visste var under 16 år, en tusenlapp mot at han kunne utføre seksuelle handlinger med ham. De to hadde sittet og sett på en pornofilm sammen, og mannen ble seksuelt opphisset. Mannen skal flere ganger tidligere – og også senere – ha foreslått sex,
men det var kun denne ene gangen gutten sa ja. I Vinger og Odal tingrett kom det frem at fornærmede har fått store psykiske problemer etter hendelsen.»
Torsdag 20. november hadde Glåmdalen nok et oppslag om saken, denne gang i forbindelse med at dom hadde falt. Tittelen lød denne gang: » Åtte måneders fengsel for sex med mindreårige «. Og ingressen:
«KONGSVINGER: Eidskogingen som var siktet for seksuell omgang med to mindreårige gutter og oppbevaring av barneporno, er dømt til fengsel i åtte måneder av Vinger og Odal tingrett. Fem av månedene må sones i fengsel.»
Senere i artikkelen het det bl.a.:
«Den seksuelle omgangen med to gutter mellom 14 og 16 år skjedde mot slutten av 90-tallet og sommeren 2001. I det ene tilfellet betalte mannen 1000 kroner for å kunne utføre seksuelle handlinger med gutten.»
«Tillitsforholdet oppsto til alt overmål gjennom at unggutten var utplasseringselev fra en skole.»
Samme dag og på samme side brakte avisen en kommentarartikkel under vignetten » For egen regning «, signert Glåmdalens sjefredaktør. Under tittelen » Uheldig, herr dommer » gikk redaktøren til angrep på at tingretten, etter hans mening, forsøkte å bestemme hva som ikke kunne refereres fra den omtalte rettssaken. Grunnen var at retten hadde nedlagt delvis referatforbud, dvs. forbud mot å referere enkelte opplysninger fra retten.
KLAGEN:
Klageren er politiadvokat i Hedmark politidistrikt på Kongsvinger, med samtykke fra én av de omtalte fornærmede i saken. Klageren henviser til punktene 4.6, 4.7 og 4.8 i Vær Varsom-plakaten, med særlig henvisning til at det i dette tilfellet dreide seg om barn (punkt 4.8). I klagen heter det blant annet:
«Under forhandlingene kom det frem at den ene av de fornærmede guttene hadde hatt betydelige psykiske problemer i etterkant av overgrepene. Den fornærmedes bistandsadvokat fremholdt at identifikasjon av fornærmede i lokalmiljøet var en stor tilleggsbelastning for fornærmede, og at kunnskap om detaljer fra overgrepet i lokalmiljøet ville forsterke belastningen ytterligere. På denne bakgrunn ble det i medhold av domstolloven § 130a avsagt en kjennelse, som innebar et begrenset referatforbud. Referatforbudet omfattet nærmere omtale av siktedes handlinger overfor
den aktuelle fornærmede, samt forbud mot å referere slik at denne fornærmede lett kunne identifiseres i lokalmiljøet.»
» Glåmdalens journalist ble muntlig forklart av dommeren hva referatforbudet innebar, og hvilke opplysninger som ikke måtte offentliggjøres. Det ble spesifisert at det ikke måtte gjengis at siktede hadde betalt fornærmede penger for sex .»
«Tirsdag 18. november 2003 behandlet Glåmdalen rettssaken under overskriften ‘ Tilbød penger for guttesex’ . I reportasjen fremgår at overgrepet skjedde på siktedes bopel, at siktede betalte kr. 1000,- for å få utføre seksuelle handlinger med fornærmede etter at de to sammen hadde sett på en pornofilm.»
«Torsdag 20. november 2003 behandlet Glåmdalen igjen saken, og gjentok at siktede hadde betalt den ene av de fornærmede 1000 kroner for sex. Glåmdalen opplyser videre at siktede utnyttet et avhengighetsforhold, som besto i at fornærmede var utplassert hos ham fra en skole.»
«I forbindelse med innlegget 20. november 2003 har Glåmdalens sjefredaktør Rolf Nordberg skrevet et eget innlegg hvor han blant annet beskriver referatforbudet. Ved dette innlegget fremkommer klart og tydelig at både sjefredaktør og journalist var klar over hva referatforbudet innebar, men at de likevel valgte å bryte det .»
«Referatforbudet ble i dette tilfellet ilagt for å spare det fornærmede barnet for ytterligere påkjenninger. Både fornærmede og siktede tilhører et lite lokalmiljø hvor detaljer fra en sedelighetssak ikke lett blir glemt. Etter Glåmdalens reportasjer må fornærmede i tillegg til å takle selve overgrepet, også takle det faktum at lokalsamfunnet vet han tok imot penger for sex. Glåmdalen valgte å offentliggjøre opplysningene til tross for kunnskap om fornærmedes psykiske problemer .
«I følge pressens vær varsom plakat pkt. 4.6 til 4.8 skal pressen ved sin omtale av kriminalsaker, blant annet ta hensyn til hvordan omtale kan virke på ofre. Når barn omtales er det videre god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Etter politiets mening har Glåmdalen ved sin dekning av denne saken brutt pressetiske regler.»
TILSVARSRUNDEN:
Glåmdalen innleder sitt tilsvar med å peke på at «overgrep mot barn er en særdeles alvorlig handling. Derfor er det viktig at også media følger opp slike saker og gjør dem kjent for offentligheten, ikke minst ut fra et allmennpreventivt hensyn. Gjengivelse av fellende dommer kan også bidra til at personer som er blitt utsatt for seksuelle overgrep tør anmelde overgripere. Samtidig er det viktig at media gjennom sin omtale ikke tilfører ofrene ekstra byrde, og spesielt er nøye med ikke å bringe opplysninger som kan bidra til å identifisere dem .»
Avisen peker videre på at den bevisst har omtalt saken på en måte som skulle hindre at identiteten til ofre og overgriper i denne saken ikke skulle bli kjent, og opplyser at den har gjort følgende:
«Vi har ikke skrevet hvilke kommuner de to ofrene kommer fra/bor i (de bor i to forskjellige kommuner, som ikke en gang er nabokommuner). Vi har ikke skrevet alderen på de to da overgrepene skjedde annet enn at de var mellom 14 og 16 år. Vi har ikke skrevet hvor gamle de er i dag. Vi har ikke skrevet hvem som ble misbrukt når. Vi har ikke skrevet når det første overgrepet skjedde annet enn » mot slutten av 90åra «, mens vi tidfestet det andre til «sommeren 2001 «. Det gikk med andre ord mange år mellom de to overgrepene.»
» Dermed blir det helt umulig for våre lesere å identifisere de to guttene ut fra at det er mange kommuner og mange årskull å velge i. Vi har aldri skrevet yrket, alderen eller familiesituasjonen til overgriperen, nettopp for å hindre eventuell identifisering av ofrene via overgriper. Vi betegnet ham hele tiden som ‘ eidskoging i 40-årene’ .»
«Eidskog har snaut 6.500 innbyggere. Vi var også nøye med ikke å gå i detalj på hva overgrepene besto i. Derimot mente vi det var et hovedpoeng i saken at overgriperen hadde lokket en mindreårig med penger for å oppnå sex etter at gutten ved flere tilfeller hadde avvist mannens seksuelle tilnærmelser. Det viser at dette handler om en bevisst og kynisk utnyttelse av en gutt han visste var mindreårig.»
«Da vår avis mottok dommen skriftlig fra Vinger og Odal tingrett, hadde dommeren, sorenskriver Lars Mæhlumshagen, klistret en liten, gul lapp der det med håndskrift var skrevet: ‘ Kun omtales slik at de fornærmede og tiltalte ikke kan identifiseres ‘.»
» Glåmdalen har valgt å forholde seg til det begrensede referatforbudet slik det er gjengitt i rettsboka, samt den nevnte gule lappen. Slik vi tolket rettsboka gjaldt dette først og fremst identifisering, dernest hvilke former for seksuelle overgrep denne straffesaken gjaldt. Når det gjelder opplysningen om at overgriperen hadde gått til det skritt å betale en av de mindreårige guttene for å oppnå sex, mener vi dette var en svært viktig opplysning i saken, og som bidrar til å forklare det utilbørlige presset en mindreårig var blitt utsatt for .»
Avisen har vedlagt kopi av domsutskriften for det begrensede referatforbudet.
Partene har ikke hatt ytterligere kommentarer.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder et rettsreferat og en domsomtale i Glåmdalen, med opplysninger om en mindreårig fornærmet i en sedelighetssak der det var nedlagt delvis referatforbud.
Klageren, som er politiadvokat i Hedmark politidistrikt, mener avisen brøt god presseskikk ved på denne måten å bidra til gjenkjennelse av fornærmede og å forsterke belastningen for vedkommende. Den fornærmede har gitt sitt samtykke til klagebehandling.
Glåmdalen avviser klagen og anfører at man var bevisst på å unngå identifisering. Avisen mener de innklagede artiklene ble skrevet på en måte som skulle hindre unødig belastning for de involverte. På den annen side anser Glåmdalen at saken var av en slik karakter at omtalen var berettiget.
Pressens Faglige Utvalg vil på generelt grunnlag påpeke at omtale av og referat fra rettssaker er en normal del av en redaksjons virksomhet, ut fra prinsippet om åpenhet i rettspleien. Samtidig vil utvalget mane redaksjoner til varsomhet ved omtale av sedelighets- og incestsaker, slik at omtalen ikke legger sten til byrden for dem som allerede har vært utsatt for sterke belastninger.
I det påklagede tilfellet har utvalget forståelse for at den fornærmede i saken kan ha opplevd omtalen av rettssaken som belastende. Spørsmålet blir likevel om denne belastningen er av en slik art at den må veie tyngre enn de overordnede prinsipper om innsyn i hva som vitterlig framkommer i rettssalen. I denne saken finner utvalget at opplysningene som gis i artiklene, faller innenfor det presseetisk akseptable, siden den fornærmede vanskelig kan identifiseres ut over den krets som uansatt ville ha kjennskap til forholdene.
Glåmdalen har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 27. april 2004
Thor Woje,
Odd Isungset, Annette Groth, Sigrun Slapgard,
Jan Vincents Johannessen, Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen