Sigurd Baldursson mot Fædrelandsvennen
SAMMENDRAG:
Fædrelandsvennen hadde onsdag 6. mars 1996 en førstesidehenvisning med tittelen «Lå åtte dager hjemme på hybelen med lårbensbrudd». Henvisningsteksten lyder:
«I åtte dager lå byglendingen Frank G. Sordal med store smerter på sofaen hjemme på hybelen. 27-åringen hadde glidd på en issvull og slått seg kraftig. Lege og ambulanse ble tilkalt da uhellet skjedde, men legen mente at det bare dreide seg om en blod-ansamlig i låret. Etter åtte dager med nesten uutholdelige smerter, tilkalte foreldrene ambulanse. Sordal ble kjørt til ASA i Arendal der legene raskt konstaterte at det dreide seg om et komplisert lårbensbrudd. – Denne saken kommer jeg til å forfølge, sier Sordal.»
Henvisningen er illustrert med et bilde av Frank G. Sordal, sittende i en sofa og med en krykke foran seg. Bildeteksten lyder:
«Frank G. Sordal måtte ligge åtte dager hjemme med lårbensbrudd. Legen som besøkte ham hjemme mente det var blodansamling som var årsak til smertene.»
Innsideartikkelen går over fem spalter, og har tittelen «Byglending lå i åtte døgn med lårbeins-brudd» og undertittel «‘Bare en blodansamling’, sa legen». Ingressen har følgende ordlyd:
«- Jeg kommer til å forfølge denne saken. Helseetaten i Bygland må ta det hele og fulle ansvar for at jeg ikke kom til røntgenundersøkelse, men i stedet ble liggende med sterke smerter i åtte døgn på en hybelsofa uten noen slags form for medisinsk hjelp.»
I brødteksten beskrives hva som skjedde da Frank G. Sordal skled på en issvull og falt og skadet seg, og et stykke ute i teksten heter det:
«Etter en rask undersøkelse konkluderte legen med at smertene skyldtes blodansamling i låret. Frank G. Sordal fikk ikke medisiner av noe slag av legen, men han fikk beskjed om at han kunne benytte smertestillende tabletter av merket Aporex. Slike tabletter hadde moren hjemme hos seg selv på Sordal.»
Det fremgår av artikkelen at foreldrene varslet ambulansetjenesten etter åtte dager. Sordal skal da ha hatt store smerter. På legekontoret i Bygland «var også legen som hadde hatt Rolf G. Sordal (må være feilskrift for Frank G. Sordal – sekr. anm.) til behandling en uke tidligere. Etter en kort samtale bar det rett til ASA i Arendal.» På Agder Sentralsykehus ble det konstatert lårbensbrudd, og Sordal ble operert og senere sykmeldt for fire måneder. I artikkelen forteller Sordal om smertene og de praktiske problemene han hadde slitt med mens han lå hjemme på sofaen. Det fremgår at han har tatt saken opp med pasientombudet i Arendal, og at han ble rådet til å klage saken inn for fylkeslegen. Det fremgår også av intervjuet at Sordal har engasjert advokat for å stille «helseetaten i Bygland» til ansvar. Erstatningssøksmål er også aktuelt. Avslutningsvis sier Sordal: «At jeg er bitter og skuffet over den manglende legebehandlingen jeg fikk i Bygland i samband med lårbeinsbruddet, er et alt for mildt uttrykk.»
Artikkelen er illustrert med et bilde av Frank G. Sordal, ledsaget av følgende bildetekst:
«Frank G. Sordal tilbake på hybelen på Ose der han i åtte døgn ble liggende med lårbeinsbrudd.» KLAGEN:
Klager er Sigurdur Baldursson, kommunlege i Bygland. Han viser til at artikkelen i Fædrelandsvennen inneholder «ei samanhengande rekke med grove skuldingar mot ‘legen på Bygland’.» Klageren viser til at Bygland kommune, med 1350 innbyggere, har to leger, og at det derfor ikke gikk mange dager før «alle» visste at det var han som var omtalt.
Klageren mener artikkelen inneholder en rekke feilaktige påstander, påstander han ikke kan kommentere så lenge han ikke er fritatt for taushetsplikten. Klageren mener avisen burde ha spurt pasienten om å frita ham for taushetsplikt. «Det einaste avisa då hadde risikert var at det ikkje hadde blitt substans igjen til eit slikt sensasjonelt oppslag…»
Klageren mener avisen har forbrutt seg «grovt» mot Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 om retten til samtidig imøtegåelse. TILSVARSRUNDEN:
Fædrelandsvennen anfører at klageren aldri tok kontakt med avisen vedrørende den påklagede artikkelen, og at han i så fall ville blitt tilbudt tilsvarsplass. Etter at klagen forelå tok avisen selv kontakt med klageren, og tilbød ham spalteplass. Det skjedde etter at pasienten hadde fritatt legen for taushetsplikten. Avisen påpeker at klageren da ikke ønsket å uttale seg.
Når det gjelder det som skjedde før den påklagede artikkelen sto på trykk, skriver avisen at den, kvelden før, forsøkte å få kontakt med klageren. Avisen anfører at man kontaktet Televerkets opplysningssentral, men at de ikke hadde registrert noe telefonnummer i Bygland på klagerens navn, og at opplysningssentralen antok at legen hadde hemmelig nummer. Videre heter det i tilsvaret at «Det kan muligens reises spørsmål om avisen har foretatt seg nok for å få legen i tale. På den annen side har heller ikke legen foretatt seg noe for å fremlegge sitt syn på hva artikkelen inneholdt av faktiske feil.» Avisen mener at klagerens reaksjon etter at han ble løst fra taushetsplikten viser at han «allikevel ikke ville ha uttalt seg.»
Avisen mener forøvrig at artikkelen omhandler «klare fakta» , nemlig at pasienten lå i åtte dager med noe som viste seg å være et lårbensbrudd som ikke ble oppdaget av «den lokale legen».
Vedlagt tilsvaret følger kopi av to korte oppfølgingsartikler. Den første, fra 3. april, omtaler pasientens forsøk på å få klarlagt ansvarsforholdene rundt det som skjedde, og pasientens advokat er sitert. Den andre, datert 25. april, har tittelen «Tier tross fritak fra taushetsplikt» omhandler blant annet klagen til PFU, samt legens reaksjoner på at pasienten fritok ham for taushetsplikten. I artikkelens siste avsnitt skriver avisen at «Legen trakk imidlertid den konklusjon at han likevel ikke ønsket å kommentere saken. Legen begrunner dette ut fra hensynet både til ham selv og pasienten.»
Klageren mener det er «bakvendt» når avisen beskylder ham for ikke å ha tatt kontakt med avisen «når det er avisa som har forsømt seg grovt ved ikkje å kontakte meg verken før eller etter at artikkelen kom på trykk!» Klageren viser dessuten til en telefonsamale med avisens redaksjonssjef etter at klagen var sendt til PFU. Redaksjonssjefen skal da ha erkjent at avisen hadde gjort en feil ved ikke å kontakte ham. Klageren skriver videre at «For ein erfaren journalist skulle det ikkje vere vanskeleg i ei lita bygd å få tak i ein kommunelege som var heime heile den aktuelle tida!»
Klageren anfører at han «svært gjerne» skulle bidratt til at den opprinnelige artikkelen hadde blitt riktig, og imøtegår også avisens påstander om at artikkelen dreier seg om «klare fakta». Klageren viser til Fylkeslegens konklusjon om at klageren ikke kan klandres for at pasienten ble liggende hjemme med store smerter i syv dager.
Klageren er også overrasket over at avisen, i artikkel av 25. april, trykte et «referat» fra et møte mellom klageren og avisens journalist. Klageren mener dette var i strid med forutsetningene for samtalen med journalisten, nemlig at denne ikke skulle være noe intervju, men en drøfting av saken og klagen til PFU.
Avisen gjentar i sin siste kommentar at klageren ikke på noe tidspunkt tok kontakt før klagen til PFU forelå. Avisen har ellers en helt annen oppfatning av forutsetningene for samtalen mellom klageren og avisens journalist. Avisen mener poenget med dette møtet var at klageren skulle intervjues, og derigjennom få frem hvilke fakta i den første artikkelen han mente var feilaktige. Ifølge avisen var det først da journalisten møtte frem at klageren nektet å uttale seg. PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren, som er kommunelege i Bygland i Vest-Agder, mener Fædrelandsvennen brøt god presseskikk i forbindelse med en artikkel om en mann som ble liggende hjemme i en uke med lårbensbrudd. Klageren, som er identisk med legen som undersøkte mannen etter uhellet som påførte ham lårbensbruddet, mener artikkelen inneholdt en rekke feil, og at han utsettes for alvorlige beskyldninger. Han påklager at han ikke ble kontaktet forut for omtalen. Selv om han ikke ble navngitt i avisen, mener klageren han var lett identifiserbar i en liten kommune med bare to leger. Klageren mener også det var kritikkverdig at avisen gjenga deler av en samtale han senere hadde med avisens journalist, til tross for at det var avtalt at samtalen ikke var noe intervju.
Avisen anfører at det forut for artikkelen ble gjort anstrengelser for å innhente samtidig kommentar fra klageren, men at man ikke lyktes med å få tak i hans telefonnummer. Det påpekes også at klageren ikke tok kontakt med avisen etter at artikkelen sto på trykk. Avisen mener de faktiske forhold i artikkelen er klare, og dokumentert i ettertid. Det vises også til at da klageren senere ble fritatt for taushetsplikt, ville han likevel ikke uttale seg. Når det gjelder den omtalte samtalen med avisens journalist, anfører avisen at klageren i utgangspunktet hadde akseptert å bli intervjuet og at det først var da journalisten møtte opp at han nektet å uttale seg.
Pressens Faglige Utvalg kan ikke ta stilling til nøyaktig hva som ble avtalt mellom klageren og avisens journalist i forbindelse med samtalen i etterkant av den påklagede artikkelen. Utvalget konstaterer imidlertid at avisen ikke har tilbakevist klagerens versjon, og presiserer at det er journalistens ansvar å klargjøre premissene for intervjusituasjonen.
Når det gjelder klagerens hovedankepunkt viser utvalget til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»
I det påklagede tilfellet mener utvalget at klageren hadde en åpenbar imøtegåelsesrett til de beskyldningene som fremkom i artikkelen. Selv om klageren ikke var navngitt, måtte avisen forstå at han i sitt virkeområde var lett identifiserbar. Kravene til opplysningskontroll i Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 tilsier også at det skulle vært innhentet kommentarer fra den legen som først undersøkte pasienten. Utvalget kan ikke se at avisen har dokumentert tilstrekkelige anstrengelser for å få kontakt med klageren, og konstaterer at avisen heller ikke senere gjorde noe forsøk på å få hans versjon av de forhold artikkelen omhandlet.
Fædrelandsvennen har brutt god presseskikk.
Røros, 23. juni 1993
Per Edgar Kokkvold,
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Brit Fougner
Fædrelandsvennen hadde onsdag 6. mars 1996 en førstesidehenvisning med tittelen «Lå åtte dager hjemme på hybelen med lårbensbrudd». Henvisningsteksten lyder:
«I åtte dager lå byglendingen Frank G. Sordal med store smerter på sofaen hjemme på hybelen. 27-åringen hadde glidd på en issvull og slått seg kraftig. Lege og ambulanse ble tilkalt da uhellet skjedde, men legen mente at det bare dreide seg om en blod-ansamlig i låret. Etter åtte dager med nesten uutholdelige smerter, tilkalte foreldrene ambulanse. Sordal ble kjørt til ASA i Arendal der legene raskt konstaterte at det dreide seg om et komplisert lårbensbrudd. – Denne saken kommer jeg til å forfølge, sier Sordal.»
Henvisningen er illustrert med et bilde av Frank G. Sordal, sittende i en sofa og med en krykke foran seg. Bildeteksten lyder:
«Frank G. Sordal måtte ligge åtte dager hjemme med lårbensbrudd. Legen som besøkte ham hjemme mente det var blodansamling som var årsak til smertene.»
Innsideartikkelen går over fem spalter, og har tittelen «Byglending lå i åtte døgn med lårbeins-brudd» og undertittel «‘Bare en blodansamling’, sa legen». Ingressen har følgende ordlyd:
«- Jeg kommer til å forfølge denne saken. Helseetaten i Bygland må ta det hele og fulle ansvar for at jeg ikke kom til røntgenundersøkelse, men i stedet ble liggende med sterke smerter i åtte døgn på en hybelsofa uten noen slags form for medisinsk hjelp.»
I brødteksten beskrives hva som skjedde da Frank G. Sordal skled på en issvull og falt og skadet seg, og et stykke ute i teksten heter det:
«Etter en rask undersøkelse konkluderte legen med at smertene skyldtes blodansamling i låret. Frank G. Sordal fikk ikke medisiner av noe slag av legen, men han fikk beskjed om at han kunne benytte smertestillende tabletter av merket Aporex. Slike tabletter hadde moren hjemme hos seg selv på Sordal.»
Det fremgår av artikkelen at foreldrene varslet ambulansetjenesten etter åtte dager. Sordal skal da ha hatt store smerter. På legekontoret i Bygland «var også legen som hadde hatt Rolf G. Sordal (må være feilskrift for Frank G. Sordal – sekr. anm.) til behandling en uke tidligere. Etter en kort samtale bar det rett til ASA i Arendal.» På Agder Sentralsykehus ble det konstatert lårbensbrudd, og Sordal ble operert og senere sykmeldt for fire måneder. I artikkelen forteller Sordal om smertene og de praktiske problemene han hadde slitt med mens han lå hjemme på sofaen. Det fremgår at han har tatt saken opp med pasientombudet i Arendal, og at han ble rådet til å klage saken inn for fylkeslegen. Det fremgår også av intervjuet at Sordal har engasjert advokat for å stille «helseetaten i Bygland» til ansvar. Erstatningssøksmål er også aktuelt. Avslutningsvis sier Sordal: «At jeg er bitter og skuffet over den manglende legebehandlingen jeg fikk i Bygland i samband med lårbeinsbruddet, er et alt for mildt uttrykk.»
Artikkelen er illustrert med et bilde av Frank G. Sordal, ledsaget av følgende bildetekst:
«Frank G. Sordal tilbake på hybelen på Ose der han i åtte døgn ble liggende med lårbeinsbrudd.» KLAGEN:
Klager er Sigurdur Baldursson, kommunlege i Bygland. Han viser til at artikkelen i Fædrelandsvennen inneholder «ei samanhengande rekke med grove skuldingar mot ‘legen på Bygland’.» Klageren viser til at Bygland kommune, med 1350 innbyggere, har to leger, og at det derfor ikke gikk mange dager før «alle» visste at det var han som var omtalt.
Klageren mener artikkelen inneholder en rekke feilaktige påstander, påstander han ikke kan kommentere så lenge han ikke er fritatt for taushetsplikten. Klageren mener avisen burde ha spurt pasienten om å frita ham for taushetsplikt. «Det einaste avisa då hadde risikert var at det ikkje hadde blitt substans igjen til eit slikt sensasjonelt oppslag…»
Klageren mener avisen har forbrutt seg «grovt» mot Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 om retten til samtidig imøtegåelse. TILSVARSRUNDEN:
Fædrelandsvennen anfører at klageren aldri tok kontakt med avisen vedrørende den påklagede artikkelen, og at han i så fall ville blitt tilbudt tilsvarsplass. Etter at klagen forelå tok avisen selv kontakt med klageren, og tilbød ham spalteplass. Det skjedde etter at pasienten hadde fritatt legen for taushetsplikten. Avisen påpeker at klageren da ikke ønsket å uttale seg.
Når det gjelder det som skjedde før den påklagede artikkelen sto på trykk, skriver avisen at den, kvelden før, forsøkte å få kontakt med klageren. Avisen anfører at man kontaktet Televerkets opplysningssentral, men at de ikke hadde registrert noe telefonnummer i Bygland på klagerens navn, og at opplysningssentralen antok at legen hadde hemmelig nummer. Videre heter det i tilsvaret at «Det kan muligens reises spørsmål om avisen har foretatt seg nok for å få legen i tale. På den annen side har heller ikke legen foretatt seg noe for å fremlegge sitt syn på hva artikkelen inneholdt av faktiske feil.» Avisen mener at klagerens reaksjon etter at han ble løst fra taushetsplikten viser at han «allikevel ikke ville ha uttalt seg.»
Avisen mener forøvrig at artikkelen omhandler «klare fakta» , nemlig at pasienten lå i åtte dager med noe som viste seg å være et lårbensbrudd som ikke ble oppdaget av «den lokale legen».
Vedlagt tilsvaret følger kopi av to korte oppfølgingsartikler. Den første, fra 3. april, omtaler pasientens forsøk på å få klarlagt ansvarsforholdene rundt det som skjedde, og pasientens advokat er sitert. Den andre, datert 25. april, har tittelen «Tier tross fritak fra taushetsplikt» omhandler blant annet klagen til PFU, samt legens reaksjoner på at pasienten fritok ham for taushetsplikten. I artikkelens siste avsnitt skriver avisen at «Legen trakk imidlertid den konklusjon at han likevel ikke ønsket å kommentere saken. Legen begrunner dette ut fra hensynet både til ham selv og pasienten.»
Klageren mener det er «bakvendt» når avisen beskylder ham for ikke å ha tatt kontakt med avisen «når det er avisa som har forsømt seg grovt ved ikkje å kontakte meg verken før eller etter at artikkelen kom på trykk!» Klageren viser dessuten til en telefonsamale med avisens redaksjonssjef etter at klagen var sendt til PFU. Redaksjonssjefen skal da ha erkjent at avisen hadde gjort en feil ved ikke å kontakte ham. Klageren skriver videre at «For ein erfaren journalist skulle det ikkje vere vanskeleg i ei lita bygd å få tak i ein kommunelege som var heime heile den aktuelle tida!»
Klageren anfører at han «svært gjerne» skulle bidratt til at den opprinnelige artikkelen hadde blitt riktig, og imøtegår også avisens påstander om at artikkelen dreier seg om «klare fakta». Klageren viser til Fylkeslegens konklusjon om at klageren ikke kan klandres for at pasienten ble liggende hjemme med store smerter i syv dager.
Klageren er også overrasket over at avisen, i artikkel av 25. april, trykte et «referat» fra et møte mellom klageren og avisens journalist. Klageren mener dette var i strid med forutsetningene for samtalen med journalisten, nemlig at denne ikke skulle være noe intervju, men en drøfting av saken og klagen til PFU.
Avisen gjentar i sin siste kommentar at klageren ikke på noe tidspunkt tok kontakt før klagen til PFU forelå. Avisen har ellers en helt annen oppfatning av forutsetningene for samtalen mellom klageren og avisens journalist. Avisen mener poenget med dette møtet var at klageren skulle intervjues, og derigjennom få frem hvilke fakta i den første artikkelen han mente var feilaktige. Ifølge avisen var det først da journalisten møtte frem at klageren nektet å uttale seg. PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren, som er kommunelege i Bygland i Vest-Agder, mener Fædrelandsvennen brøt god presseskikk i forbindelse med en artikkel om en mann som ble liggende hjemme i en uke med lårbensbrudd. Klageren, som er identisk med legen som undersøkte mannen etter uhellet som påførte ham lårbensbruddet, mener artikkelen inneholdt en rekke feil, og at han utsettes for alvorlige beskyldninger. Han påklager at han ikke ble kontaktet forut for omtalen. Selv om han ikke ble navngitt i avisen, mener klageren han var lett identifiserbar i en liten kommune med bare to leger. Klageren mener også det var kritikkverdig at avisen gjenga deler av en samtale han senere hadde med avisens journalist, til tross for at det var avtalt at samtalen ikke var noe intervju.
Avisen anfører at det forut for artikkelen ble gjort anstrengelser for å innhente samtidig kommentar fra klageren, men at man ikke lyktes med å få tak i hans telefonnummer. Det påpekes også at klageren ikke tok kontakt med avisen etter at artikkelen sto på trykk. Avisen mener de faktiske forhold i artikkelen er klare, og dokumentert i ettertid. Det vises også til at da klageren senere ble fritatt for taushetsplikt, ville han likevel ikke uttale seg. Når det gjelder den omtalte samtalen med avisens journalist, anfører avisen at klageren i utgangspunktet hadde akseptert å bli intervjuet og at det først var da journalisten møtte opp at han nektet å uttale seg.
Pressens Faglige Utvalg kan ikke ta stilling til nøyaktig hva som ble avtalt mellom klageren og avisens journalist i forbindelse med samtalen i etterkant av den påklagede artikkelen. Utvalget konstaterer imidlertid at avisen ikke har tilbakevist klagerens versjon, og presiserer at det er journalistens ansvar å klargjøre premissene for intervjusituasjonen.
Når det gjelder klagerens hovedankepunkt viser utvalget til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»
I det påklagede tilfellet mener utvalget at klageren hadde en åpenbar imøtegåelsesrett til de beskyldningene som fremkom i artikkelen. Selv om klageren ikke var navngitt, måtte avisen forstå at han i sitt virkeområde var lett identifiserbar. Kravene til opplysningskontroll i Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 tilsier også at det skulle vært innhentet kommentarer fra den legen som først undersøkte pasienten. Utvalget kan ikke se at avisen har dokumentert tilstrekkelige anstrengelser for å få kontakt med klageren, og konstaterer at avisen heller ikke senere gjorde noe forsøk på å få hans versjon av de forhold artikkelen omhandlet.
Fædrelandsvennen har brutt god presseskikk.
Røros, 23. juni 1993
Per Edgar Kokkvold,
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Brit Fougner