Gisle Hannemyr mot Computerworld
SAMMENDRAG:
Bladet Computerworld brakte 22. mars 1996 en artikkel under vignetten «Debatt – kommentar» med tittelen «Sensur, ensur, nsur, sur». Artikkelen tar for seg spørsmålet om barnepornografi på internett, og tiltak for å hindre tilgangen til dette. Utgangspunktet var at Computerworlds «søstertidsskrift», Multimediaworld, gjennom en omfattende reportasje, fikk en nettleverandør til å legge inn begrensninger i sin søketjeneste på internettet. I artikkelen karakteriseres dette som «en seier for ytringsfriheten».
Lengre ute i teksten omtales de såkalte «angrep» Multimediaworld og Computerworld i den forbindelse skal ha blitt utsatt for. Artikkelen omtaler blant annet «folk som kaller seg nettentusiaster» , og nevner spesielt en gruppe som heter «no.general». Avslutningsvis i artikkelen heter det:
«Desto mer overraskende er det å finne direktør Gisle Hannemyr i Schibsted Nett blant debattantene. Etter at han i et innlegg har avslørt at han intet har forstått, er hans punch-line ‘Tom Helge Berglie (har) en usannsynlig livlig fantasi.’ Hannemyr har selvsagt rett til å delta i de diskusjonsgruppene han måtte ønske, også som privat-person. Men som et bidrag til å stanse overgrep på ‘nettet’ var dette usedvanlig elendig. Og ikke en direktør i Schibsted Nett verdig. Debatten bar mer preg av å være ‘sur’ enn å diskutere sensur på en skikkelig måte.»
(Tom Helge Berglie er redaktør i Multimediaworld og hadde selv skrevet den artikkelen som er utgangspunktet for debatten. Han ble også intervjuet om saken i Computerworld. Sekr.anm.) KLAGEN:
Klager er Gisle Hannemyr. Han mener at koblingen av hans navn til spørsmålet om barne-pornografi og ytringsfrihet på internett er «utilbørlig». Ifølge klageren er bakgrunnen for saken en melding han selv hadde lagt ut i en såkalt elektronisk diskusjonsgruppe. Klageren kommenterte der et intervju med Tom Helge Berglie i Computerworld (se ovenfor). Ifølge klageren hadde han ventet svar fra Berglie i den samme diskusjonsgruppen, og ikke på redaksjonell plass i Computerworld.
Klageren karakteriserer den såkalte diskusjonsgruppen som en «virtuell kafe eller privat diskusjonsklubb». Han understreker at han opptrådte som privatperson, og at dette kom klart frem av meldingen. Han mener Computerworld har brutt Vær Varsom-plakatens punkt 4.3 (om ikke å fremheve private forhold) ved at bladet har trukket inn hans arbeidsforhold som direktør i Schibsted Nett.
Klageren mener Computerworld har brutt Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 (om samtidig imøtegåelse) ved at bladet fremstiller det som om han «unnskylder eller bagatelliserer barnepornografi» , uten at det blir gjort forsøk på å innhente kommentar fra ham.
Dessuten mener klageren at bladet har brutt Vær Varsom-plakatens punkt 3.7 (om å gjengi meningsinnholdet i intervjuobjektets uttalelser), ved at man har tatt hans uttalelser ut av sin sammenheng, og at de ikke er gjengitt korrekt.
Han mener også at bladet har brutt punktene 3.3 (om premissene i intervjusituasjoner) og punkt 3.10 (om bruk av skjult kamera/mikrofon m.m). Klageren skriver:
«Det har aldri foreligget noen intervjusituasjon omkring dette tema mellom under-tegnede og Computerworld. Situasjonen er analog med at en journalist i Computer-world har vært med undertegnede på en kafé, og benyttet en løsreven bisetning fra kafésamtalen som basis for en reportasje i avisen.»
Avslutningsvis skriver klageren at han vil tro det kan være interessant å få klarlagt visse prinsipielle sider ved bruk av materiale hentet fra «et slikt muntlig, elektronisk forum som underlag for reportasjer i et annet medium.»
Vedlagt klagen følger en utskrift av klagerens melding til den elektroniske «diskusjonsgruppen». Det fremgår av meldingen at klageren, som «en test» , har lett etter barnepornografi hos den omtalte nettleverandøren, uten å finne noe. Han konkluderer med at enten har noen «ryddet opp…eller så har Tom Helge Berglie en usannsynlig livlig fantasi.» TILSVARSRUNDEN:
Computerworld har sendt over kopier av de artiklene i Multimediaworld og Computerworld som omhandler den aktuelle saken om barnepornografi.
Av selve tilsvaret fremgår det at bladet har vært i kontakt med klageren for om mulig å finne en minnelig løsning. Bladet har tilbudt klageren å skrive et leserbrev, men at denne forlangte en uforbeholden beklagelse, diktert av klageren, og at dette var uakseptabelt. Computerworld mener det ikke har brutt god presseskikk.
Når det gjelder punktet om private forhold skriver bladet at klageren er utviklingsdirektør hos en av to store internettleverandører i Norge, at han skrevet flere bøker om data, at han er jevnlig intervjuet i bransjetidsskrifter og markert seg som «en ivrig offentlig debattant». Bladet mener det er «vanskelig å skille privatpersonen Gisle Hannemyr fra direktøren Gisle Hannemyr.»
I forhold til spørsmålet om samtidig imøtegåelse viser Computerworld på sin side til vær Varsom-plakatens punkt 4.15 (om tilsvar) og anfører at klageren har muligheten til dette, uten å benytte den. I forhold til påstandene om brudd på punkt 3.7, går bladet inn i en lengre redegjørelse om sakens realiteter, dvs. hvorvidt det finnes barnepornografi på nettet, hvordan den finnes, og hvorfor klageren – etter bladets mening – ikke har klart å finne den. Essensen i det som berører den presseetiske problemstillingen, er at bladet mener klageren selv, gjennom sin melding i den elektroniske diskusjonsgruppen, har invitert til debatt, og at den påklagede kommentarartikkelen innebærer «en rimelig tolkning av meningsinnholdet». Bladet anfører dessuten at det har oppgitt kilde for hvor klagerens synspunkter er hentet fra, og at «de fleste» av Computerworlds lesere har internettilknytning og således kan finne frem til og lese hele klagerens innlegg.
Computerworld er forøvrig sterkt uenig i at den omtalte diskusjonsgruppen skulle ha noe «privat» ved seg. Bladet peker på at gruppen er tilgjengelig for alle som har internett-tilknytning, og at det ikke kreves medlemskap eller passord, og at det heller ikke koster penger. Meldingene lagres over tid, Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana lagrer alle meldinger, og hvem som helst kan ta papirutskrift eller selv lagre dem elektronisk. «Newsgruppene er et skriftlig medium» , heter det i tilsvaret, hvor bladet anfører at det bare har benyttet sitatretten. Derfor kan heller ikke Vær Varsom-plakatens punkt 3.7 eller 3.10 komme til anvendelse.
Vedlagt tilsvaret følger kopi av en telefaksmelding fra klageren til bladet, hvor klageren har formulert den beklagelsen han ønsket på trykk.
Klageren mener at hans rolle som forfatter av fagbøker og lærebøker, samt intervjuobjekt i Computerworld, vanskelig kan gjøre ham til en «ivrig offentlig debattant». Klageren anfører videre at et tilsvar er «noe ganske annet» enn en samtidig imøtegåelse, og han holder fast ved at bladets «klipping av sitatet endret meningen på en utilbørlig måte.»
Klageren understreker videre at det han kommenterte i sitt innlegg i den elektroniske diskusjonsgruppen ikke var artikkelen i Multimediaworld, men derimot Computerworlds intervju med redaktøren i Multimediaworld.
Klageren har kommet til at metaforen «kafé» er mer riktig enn «privat klubb» når det gjelder beskrivelsen av de elektroniske diskusjonsklubbene. «Det er et offentlig rom, med adgang for allmenheten. Likevel antar jeg at man kun stiller med ‘skjult mikrofon’ på kafé når særskilte hensyn tilsier det..», heter det i klagerens tilsvar, og videre «det er ikke…god presseskikk å gjengi bruddstykker fra en samtale overhørt på et slikt sted på lederplass i norske aviser.» Klageren opplyser at den omtalte diskusjonsgruppen «hittil i år» har registrert 505 personer som har «ytret» seg, og et antall lesere på rundt 13 000.
Bladet har i sin siste kommentar lagt frem ytterligere dokumentasjon for klagerens rolle som «offentlig person» i datamiljøene. Blant annet vedlegger bladet kopi av seks egne artikler hvor klageren er intervjuet. Bladet har også fremført ytterligere argumenter for at diskusjonsgrupper på internett er offentlige. PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren, som er utviklingsdirektør i internettselskapet Schibsted Nett AS, mener bladet Computerworld brøt god presseskikk i forbindelse med en kommentarartikkel om barnepornografi på internett, og om mulige begrensninger i tilgangen på denne typen materiale. I artikkelen omtales blant annet et innlegg klageren hadde lagt ut i en såkalt elektronisk diskusjonsgruppe på internett. Klageren mener at hans synspunkter er skjevt og ukorrekt fremstilt, og at han uansett burde fått svar i den samme elektroniske diskusjonsgruppen. Han mener også det var utilbørlig å gjøre et poeng av hans stilling, all den tid han skrev innlegget som privatperson, og anfører dessuten at han ikke ble kontaktet for samtidig imøtegåelse. Klageren hevder dessuten at den elektroniske diskusjonsgruppen må betraktes som en «kafe», og at gjengivelse berettiger sammenligning med opptak gjort ved bruk av skjult mikrofon.
Computerworld anfører at den elektroniske diskusjonsgruppen ikke kan betraktes som «privat», og at hvem som helst, uten passord eller penger, kan delta i disse gruppene. Bladet mener det har gitt en «rimelig fortolkning» av meningsinnholdet i klagerens synspunkter, og at han dessuten er blitt tilbudt spalteplass for å komme med tilsvar, noe klageren ikke har benyttet seg av. Når det gjelder omtalen av klagerens arbeidsforhold, anfører bladet at klageren er direktør hos en av de to store nettleverandørene, at han har skrevet flere bøker om data, og at han jevnlig har vært intervjuet i blant annet Computerworld. Bladet mener derfor det er vanskelig å skille mellom klageren som direktør og privatperson.
Pressens Faglige Utvalg vil på prinsipielt grunnlag understreke at et åpent informasjonssystem som internett må betraktes som et massemedium som det i utgangspunktet kan siteres fritt fra. Videreformidling av informasjon fra internett vil imidlertid måtte underkastes de samme etiske vurderinger som publisering av stoff fra andre kilder.
I det påklagede tilfelle mener utvalget at Computerworld måtte ha full anledning til å sitere fra klagerens innlegg i en såkalt elektronisk diskusjonsgruppe på internett. Utvalget viser til at diskusjonsgruppen var fritt tilgjengelig for alle, med muligheter for lagring og utskrift. Utvalget kan heller ikke se at det var utilbørlig å nevne klagerens yrkesmessige tilknytning. Sett i lys av at diskusjonen gjaldt et aktuelt tema knyttet til bruk av internett, var det av interesse at den ene debattanten hadde en ledende stilling hos en av de store nettleverandørene, selv om klageren, i denne sammenheng, mente å opptre som privatperson.
Utvalget mener den påklagede kommentarartikkelen må sees som et ledd i en løpende diskusjon, og at gjengivelsen av klagerens synspunkter ligger innenfor de naturlige rammer for en slik debatt. Den påklagede artikkelen kan ikke betraktes som et intervju hvor premissene måtte klarlegges. Klagerens innlegg på internett var dessuten et svar på en tidligere artikkel i den påklagede publikasjon. Etter utvalgets mening kan det da ikke i neste omgang stilles krav om samtidig imøtegåelse. Det presseetiske ansvar ble ivaretatt gjennom tilbud om tilsvar, et tilbud klageren valgte ikke å benytte seg av.
Computerworld har ikke brutt god presseskikk.
Røros, 17. juni 1996
Per Edgar Kokkvold
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Brit Fougner
Bladet Computerworld brakte 22. mars 1996 en artikkel under vignetten «Debatt – kommentar» med tittelen «Sensur, ensur, nsur, sur». Artikkelen tar for seg spørsmålet om barnepornografi på internett, og tiltak for å hindre tilgangen til dette. Utgangspunktet var at Computerworlds «søstertidsskrift», Multimediaworld, gjennom en omfattende reportasje, fikk en nettleverandør til å legge inn begrensninger i sin søketjeneste på internettet. I artikkelen karakteriseres dette som «en seier for ytringsfriheten».
Lengre ute i teksten omtales de såkalte «angrep» Multimediaworld og Computerworld i den forbindelse skal ha blitt utsatt for. Artikkelen omtaler blant annet «folk som kaller seg nettentusiaster» , og nevner spesielt en gruppe som heter «no.general». Avslutningsvis i artikkelen heter det:
«Desto mer overraskende er det å finne direktør Gisle Hannemyr i Schibsted Nett blant debattantene. Etter at han i et innlegg har avslørt at han intet har forstått, er hans punch-line ‘Tom Helge Berglie (har) en usannsynlig livlig fantasi.’ Hannemyr har selvsagt rett til å delta i de diskusjonsgruppene han måtte ønske, også som privat-person. Men som et bidrag til å stanse overgrep på ‘nettet’ var dette usedvanlig elendig. Og ikke en direktør i Schibsted Nett verdig. Debatten bar mer preg av å være ‘sur’ enn å diskutere sensur på en skikkelig måte.»
(Tom Helge Berglie er redaktør i Multimediaworld og hadde selv skrevet den artikkelen som er utgangspunktet for debatten. Han ble også intervjuet om saken i Computerworld. Sekr.anm.) KLAGEN:
Klager er Gisle Hannemyr. Han mener at koblingen av hans navn til spørsmålet om barne-pornografi og ytringsfrihet på internett er «utilbørlig». Ifølge klageren er bakgrunnen for saken en melding han selv hadde lagt ut i en såkalt elektronisk diskusjonsgruppe. Klageren kommenterte der et intervju med Tom Helge Berglie i Computerworld (se ovenfor). Ifølge klageren hadde han ventet svar fra Berglie i den samme diskusjonsgruppen, og ikke på redaksjonell plass i Computerworld.
Klageren karakteriserer den såkalte diskusjonsgruppen som en «virtuell kafe eller privat diskusjonsklubb». Han understreker at han opptrådte som privatperson, og at dette kom klart frem av meldingen. Han mener Computerworld har brutt Vær Varsom-plakatens punkt 4.3 (om ikke å fremheve private forhold) ved at bladet har trukket inn hans arbeidsforhold som direktør i Schibsted Nett.
Klageren mener Computerworld har brutt Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 (om samtidig imøtegåelse) ved at bladet fremstiller det som om han «unnskylder eller bagatelliserer barnepornografi» , uten at det blir gjort forsøk på å innhente kommentar fra ham.
Dessuten mener klageren at bladet har brutt Vær Varsom-plakatens punkt 3.7 (om å gjengi meningsinnholdet i intervjuobjektets uttalelser), ved at man har tatt hans uttalelser ut av sin sammenheng, og at de ikke er gjengitt korrekt.
Han mener også at bladet har brutt punktene 3.3 (om premissene i intervjusituasjoner) og punkt 3.10 (om bruk av skjult kamera/mikrofon m.m). Klageren skriver:
«Det har aldri foreligget noen intervjusituasjon omkring dette tema mellom under-tegnede og Computerworld. Situasjonen er analog med at en journalist i Computer-world har vært med undertegnede på en kafé, og benyttet en løsreven bisetning fra kafésamtalen som basis for en reportasje i avisen.»
Avslutningsvis skriver klageren at han vil tro det kan være interessant å få klarlagt visse prinsipielle sider ved bruk av materiale hentet fra «et slikt muntlig, elektronisk forum som underlag for reportasjer i et annet medium.»
Vedlagt klagen følger en utskrift av klagerens melding til den elektroniske «diskusjonsgruppen». Det fremgår av meldingen at klageren, som «en test» , har lett etter barnepornografi hos den omtalte nettleverandøren, uten å finne noe. Han konkluderer med at enten har noen «ryddet opp…eller så har Tom Helge Berglie en usannsynlig livlig fantasi.» TILSVARSRUNDEN:
Computerworld har sendt over kopier av de artiklene i Multimediaworld og Computerworld som omhandler den aktuelle saken om barnepornografi.
Av selve tilsvaret fremgår det at bladet har vært i kontakt med klageren for om mulig å finne en minnelig løsning. Bladet har tilbudt klageren å skrive et leserbrev, men at denne forlangte en uforbeholden beklagelse, diktert av klageren, og at dette var uakseptabelt. Computerworld mener det ikke har brutt god presseskikk.
Når det gjelder punktet om private forhold skriver bladet at klageren er utviklingsdirektør hos en av to store internettleverandører i Norge, at han skrevet flere bøker om data, at han er jevnlig intervjuet i bransjetidsskrifter og markert seg som «en ivrig offentlig debattant». Bladet mener det er «vanskelig å skille privatpersonen Gisle Hannemyr fra direktøren Gisle Hannemyr.»
I forhold til spørsmålet om samtidig imøtegåelse viser Computerworld på sin side til vær Varsom-plakatens punkt 4.15 (om tilsvar) og anfører at klageren har muligheten til dette, uten å benytte den. I forhold til påstandene om brudd på punkt 3.7, går bladet inn i en lengre redegjørelse om sakens realiteter, dvs. hvorvidt det finnes barnepornografi på nettet, hvordan den finnes, og hvorfor klageren – etter bladets mening – ikke har klart å finne den. Essensen i det som berører den presseetiske problemstillingen, er at bladet mener klageren selv, gjennom sin melding i den elektroniske diskusjonsgruppen, har invitert til debatt, og at den påklagede kommentarartikkelen innebærer «en rimelig tolkning av meningsinnholdet». Bladet anfører dessuten at det har oppgitt kilde for hvor klagerens synspunkter er hentet fra, og at «de fleste» av Computerworlds lesere har internettilknytning og således kan finne frem til og lese hele klagerens innlegg.
Computerworld er forøvrig sterkt uenig i at den omtalte diskusjonsgruppen skulle ha noe «privat» ved seg. Bladet peker på at gruppen er tilgjengelig for alle som har internett-tilknytning, og at det ikke kreves medlemskap eller passord, og at det heller ikke koster penger. Meldingene lagres over tid, Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana lagrer alle meldinger, og hvem som helst kan ta papirutskrift eller selv lagre dem elektronisk. «Newsgruppene er et skriftlig medium» , heter det i tilsvaret, hvor bladet anfører at det bare har benyttet sitatretten. Derfor kan heller ikke Vær Varsom-plakatens punkt 3.7 eller 3.10 komme til anvendelse.
Vedlagt tilsvaret følger kopi av en telefaksmelding fra klageren til bladet, hvor klageren har formulert den beklagelsen han ønsket på trykk.
Klageren mener at hans rolle som forfatter av fagbøker og lærebøker, samt intervjuobjekt i Computerworld, vanskelig kan gjøre ham til en «ivrig offentlig debattant». Klageren anfører videre at et tilsvar er «noe ganske annet» enn en samtidig imøtegåelse, og han holder fast ved at bladets «klipping av sitatet endret meningen på en utilbørlig måte.»
Klageren understreker videre at det han kommenterte i sitt innlegg i den elektroniske diskusjonsgruppen ikke var artikkelen i Multimediaworld, men derimot Computerworlds intervju med redaktøren i Multimediaworld.
Klageren har kommet til at metaforen «kafé» er mer riktig enn «privat klubb» når det gjelder beskrivelsen av de elektroniske diskusjonsklubbene. «Det er et offentlig rom, med adgang for allmenheten. Likevel antar jeg at man kun stiller med ‘skjult mikrofon’ på kafé når særskilte hensyn tilsier det..», heter det i klagerens tilsvar, og videre «det er ikke…god presseskikk å gjengi bruddstykker fra en samtale overhørt på et slikt sted på lederplass i norske aviser.» Klageren opplyser at den omtalte diskusjonsgruppen «hittil i år» har registrert 505 personer som har «ytret» seg, og et antall lesere på rundt 13 000.
Bladet har i sin siste kommentar lagt frem ytterligere dokumentasjon for klagerens rolle som «offentlig person» i datamiljøene. Blant annet vedlegger bladet kopi av seks egne artikler hvor klageren er intervjuet. Bladet har også fremført ytterligere argumenter for at diskusjonsgrupper på internett er offentlige. PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren, som er utviklingsdirektør i internettselskapet Schibsted Nett AS, mener bladet Computerworld brøt god presseskikk i forbindelse med en kommentarartikkel om barnepornografi på internett, og om mulige begrensninger i tilgangen på denne typen materiale. I artikkelen omtales blant annet et innlegg klageren hadde lagt ut i en såkalt elektronisk diskusjonsgruppe på internett. Klageren mener at hans synspunkter er skjevt og ukorrekt fremstilt, og at han uansett burde fått svar i den samme elektroniske diskusjonsgruppen. Han mener også det var utilbørlig å gjøre et poeng av hans stilling, all den tid han skrev innlegget som privatperson, og anfører dessuten at han ikke ble kontaktet for samtidig imøtegåelse. Klageren hevder dessuten at den elektroniske diskusjonsgruppen må betraktes som en «kafe», og at gjengivelse berettiger sammenligning med opptak gjort ved bruk av skjult mikrofon.
Computerworld anfører at den elektroniske diskusjonsgruppen ikke kan betraktes som «privat», og at hvem som helst, uten passord eller penger, kan delta i disse gruppene. Bladet mener det har gitt en «rimelig fortolkning» av meningsinnholdet i klagerens synspunkter, og at han dessuten er blitt tilbudt spalteplass for å komme med tilsvar, noe klageren ikke har benyttet seg av. Når det gjelder omtalen av klagerens arbeidsforhold, anfører bladet at klageren er direktør hos en av de to store nettleverandørene, at han har skrevet flere bøker om data, og at han jevnlig har vært intervjuet i blant annet Computerworld. Bladet mener derfor det er vanskelig å skille mellom klageren som direktør og privatperson.
Pressens Faglige Utvalg vil på prinsipielt grunnlag understreke at et åpent informasjonssystem som internett må betraktes som et massemedium som det i utgangspunktet kan siteres fritt fra. Videreformidling av informasjon fra internett vil imidlertid måtte underkastes de samme etiske vurderinger som publisering av stoff fra andre kilder.
I det påklagede tilfelle mener utvalget at Computerworld måtte ha full anledning til å sitere fra klagerens innlegg i en såkalt elektronisk diskusjonsgruppe på internett. Utvalget viser til at diskusjonsgruppen var fritt tilgjengelig for alle, med muligheter for lagring og utskrift. Utvalget kan heller ikke se at det var utilbørlig å nevne klagerens yrkesmessige tilknytning. Sett i lys av at diskusjonen gjaldt et aktuelt tema knyttet til bruk av internett, var det av interesse at den ene debattanten hadde en ledende stilling hos en av de store nettleverandørene, selv om klageren, i denne sammenheng, mente å opptre som privatperson.
Utvalget mener den påklagede kommentarartikkelen må sees som et ledd i en løpende diskusjon, og at gjengivelsen av klagerens synspunkter ligger innenfor de naturlige rammer for en slik debatt. Den påklagede artikkelen kan ikke betraktes som et intervju hvor premissene måtte klarlegges. Klagerens innlegg på internett var dessuten et svar på en tidligere artikkel i den påklagede publikasjon. Etter utvalgets mening kan det da ikke i neste omgang stilles krav om samtidig imøtegåelse. Det presseetiske ansvar ble ivaretatt gjennom tilbud om tilsvar, et tilbud klageren valgte ikke å benytte seg av.
Computerworld har ikke brutt god presseskikk.
Røros, 17. juni 1996
Per Edgar Kokkvold
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Brit Fougner