NN mot TV 2

PFU-sak 123/03


SAMMENDRAG:
TV 2s sommerprogram «Nettopp nå» brakte 17. juni 2003 et innslag om fornøyelsesparker, der det inngikk en reportasje fra Dyreparken i Kristiansand. Det framgikk at TV 2s reporter «tok med seg hele familien» for å ha det gøy, og det opplyses at innslaget bl.a. viser reporterens «private, litt uskarpe feriebilder, med både barn og voksne barn». I opptakene inngikk to mindreårige jenter som leker med apekatter og som livlig snakker med reporteren.

KLAGEN:
Klageren er den skilte, biologiske faren til barna/jentene i reportasjen. Han ber PFU a) se på den konkrete saken, og b) gjøre «generelle og prinsipielle vurderinger av mulige negative konsekvenser for barn av skilte foreldre i konflikt (barnefordelingssaker)».

«Bakgrunnen for min klage er den, at jeg som jentenes pappa og omsorgsperson umiddelbart registrerte barnas egne og såre reaksjoner på, helt uvitende, [å] ha blitt benyttet i en TV-reportasje … Barna befant seg i utgangspunktet i en allerede svært vanskelig og ekstra sårbar posisjon. De er, dessverre ?hovedpersoner? i en langvarig, vond og komplisert konflikt mellom deres foreldre. Jeg verken kan eller ønsker å gå i detalj om innholdet av konflikten her, men som i de fleste slike saker er det uenighet om samvær, omsorg, bosted osv. som danner grunnlaget for konflikt.»

» Denne saken blir spesiell og komplisert, i og med at TV2-journalisten som laget denne reportasjen, også er kjæresten/samboeren til barnas mor, og han har for lengst valgt å være en aktiv part i konflikten rundt barna. TV2-journalisten hadde derfor inngående detaljkjennskap både til konflikten og til barnas allerede vanskelige og spesielt utsatte posisjon .»

Klageren kan imidlertid forstå at de fleste som ikke kjenner barnas situasjon vil oppleve innslaget som «greit», siden journalisten gir seerne den tillit å vise dem sine private videoopptak av «familiens glade og harmoniske barn». Likevel håper klageren på forståelse for at «barn som befinner seg i slike spente livssituasjoner reagerer enda sterkere enn andre vil kunne gjøre». » Det er det presseetiske vern av barn som fra før bærer store følelses- messige byrder (også generelt!) som er mitt hovedanliggende i denne klagen. » Klageren viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 4.8.

Igjen påpeker klageren at jentene ikke var gjort kjent med at opptakene skulle sendes i TV. » Det å benytte barnas naturlige tillit og fortrolighet på denne måten, er etter min oppfatning både et menneskelig og et presseetisk overtramp overfor dem .» Klageren opplyser at barna bodde hos ham den uken innslaget ble sendt, og heller ikke som far ble han varslet på forhånd, til tross for felles foreldreansvar.

«Verken barna eller jeg så følgelig programmet, og jeg hadde derfor ingen muligheter til å forberede barna på den uventede og store oppmerksomheten samt alle spørsmålene de ble møtt med da de ankom barnehagen morgenen etter. Det at alle snakker om noe du selv ikke har sett eller aner innholdet av, vil for de fleste barn (og voksne) oppleves som ubehagelig og forvirrende. »

Klageren opplyser videre at han dagen etter fikk anledning til å se reportasjen, og at han deretter tok kontakt med en «redaksjonsansvarlig» i TV 2. «Jeg trodde på dette tidspunktet, at det hele dreide seg om en rutinesvikt, og at dette var grunnen til at vi ikke hadde blitt informert.» Ifølge klageren skulle han få «en skriftlig beklagelse med garanti om at barna ikke ville bli eksponert på TV2 i fremtiden, uten eventuelt med begge foreldres samtykke.»

23. juni skal klageren ha blitt oppringt av samme «redaksjonsansvarlige», med underretning om at det likevel ikke ville bli gitt noen beklagelse/garanti. «Dette med bakgrunn i den juridiske tolkningen TV2s advokat hadde gjort.» Klageren stiller derfor spørsmålet: «Kan TV2s syn på/tolkning av jussen være presseetisk riktig og/eller forsvarlig? Og hvem skal i fremtiden da kunne beskytte barna mot ytterligere bruk? Her bør da pressen selv gå inn og ta et etisk ansvar overfor barna , uavhengig av om moren (den barna har adresse hos) gir sin tillatelse. »

Som vedlegg til klagen følger kopi av artikkel i «Dagspressen» 2002, skrevet av Per Edgar Kokkvold, om eksponering av barn i pressen.

TV 2 oversendte i første omgang sekretariatet et brev der det ble stilt spørsmål ved berettigelsen av å behandle klagen på et presseetisk grunnlag.

«Denne klagen gjelder ikke reportasjen. Derimot fremstår det klart at klageren ønsker å videreføre og trekke sin ?langvarige, vonde og kompliserte? konflikt med barnas mor inn for PFU. Vi kan vanskelig se at selvdømmeordningen er til for å behandle slike spørsmål eller gi støtte til den ene eller andre part i en tvist som egentlig handler om hvorvidt moren kan klandres for at hun ikke også forespurte faren før samtykke ble gitt eller ikke.»

Sekretariatet meddelte TV 2 at brevets innhold var nøye vurdert, men at man – til tross for redaksjonens påpekninger – hadde kommet til at det var riktig å sette ordinær klage- behandling i gang.

TILSVARSRUNDEN:
TV 2 avga etter dette ordinært tilsvar, der det bl.a. heter:

«Det er for TV 2 viktig å se direkte på det angjeldende innslaget og ikke bedømme det ut fra den fremstilling klageren gir og den kontekst han setter det inn i. Slik TV 2 oppfatter klagen er det vanskelig å se bort fra at den farges av de helt subjektive oppfatninger klageren har til forholdet mellom foreldrene.»

» De angjeldende bildene er uomtvistelig tatt og publisert med samtykke fra barnas mor som barna naturlig nok var hos på det angjeldende tidspunkt . Situasjonen til barna synes også rimelig avklart hva gjelder delt foreldreansvar, morens daglige omsorg, barnas opphold hos de to foreldrene (klageren har utvidet samvær 6 dager av 14) og morens nye ekteskap. Gitt bildenes helt ukontroversielle natur og reportasjens tilsvarende karakter er det vanskelig å se at det skulle være noe i vegen for at morens samtykke ikke skulle være tilstrekkelig. »

TV 2 opplyser at det var moren som hentet barna i barnehagen dagen etter sendingen «og at de da var i svært godt humør». «Moren uttaler også at det er vanskelig å se at innslaget kan ha virket negativt på barna eller deres situasjon.»

«I tillegg til spørsmålet om lovlig samtykke er gitt, reiser det seg alltid presseetiske problem- stillinger, som TV 2 både er innforstått med og som det aktuelle innslaget ble vurdert i lys av. TV 2s redaksjon fant ikke at VVP 4.8 var overtrådt i denne konkrete saken. Bestemmelsen tar i all hovedsak sikte på helt andre og mer alvorlige situasjoner enn den foreliggende. Som klageren selv påpeker oppleves innslaget som ?greit? av alle som ikke kjenner barna. »

«TV 2 kan vanskelig kommentere klagerens begrunnelse knyttet til helt usikre muligheter for at barna kan komme til å bli avbildet i senere reportasjer. Et slikt hypotetisk spørsmål kan vanskelig avgjøres i PFU. (…) At man vil vise ytterligere vaktsomhet etter klagerens sterke reaksjon sier seg selv. Dette innebærer imidlertid ikke at TV 2 har opptrådt i strid med god presseskikk ved utsendelsen av den her påklagede reportasjen. »

Klageren har avgitt et omfattende tilsvar som gjentar hovedpunktene i klagebrevet, men med vektlegging av «TV2-reporterens dobbeltrolle i denne saken». Samtidig er klageren «forundret når TV2 nettopp velger å gjøre et forsøk på å sette størst mulig fokus på en privat konflikt… Jeg mener det helt klart framgår hva som er mitt oppriktige grunnlag for å fremme saken for PFU. Sett i lys av dette, erfarer jeg likevel at TV2 dessverre i sitt tilsvar forsøker å ?hoppe bukk? over de presseetiske overtrampene jeg fortsatt mener har blitt begått. »

«Etter mitt syn, vil det være uholdbart om man skulle komme fram til at det her ikke foreligger brudd på god presseskikk. I så fall vil det være fritt frem for alle journalister/
medieansatte å promotere sine ?private forhold? i beste sendetid, helt på tvers av barns følelser og ubehag, så lenge innholdet er ?søtt, uskyldig og alminnelig nok? og jussen vel ivaretatt.»

TV 2 kan fortsatt ikke se at det skulle foreligge noe presseetisk overtramp. «TV 2s oppfatning er – etter en gjennomgang av saken med så vel moren som journalisten (som jo også omgås barna) – at de konsekvenser som klageren anfører enten ikke finnes, er sterkt overdrevne eller må være utløst av klagerens egen subjektive reaksjon.»

» Det som senere er fremkommet om klagerens uventede sterke reaksjon på innslaget ville imidlertid – hvis det hadde vært kjent – ført til at innslaget ikke ville blitt sendt.
TV 2 har naturligvis ikke noe ønske eller behov for å sette denne typen familiære forhold ?på spissen?. Det understrekes dog at temaet for vurderingen i denne situasjonen er noe annerledes enn den klageren ønsker belyst. »

Klageren har, etter avsluttet tilsvarsrunde, reagert på at TV 2 forsøker å så tvil om barnas «egne negative følelser og reaksjoner». «Dette først og fremst ved å referere til morens beskrivelse.» «Dette er direkte, usanne opplysninger vedr. de faktiske forhold, da det var jeg (klageren) som både leverte og hentet barna den angjeldende dagen!».

TV 2 opplyser å ha gjort ytterligere undersøkelser. «Etter en gjennomgang av sendedatoer og avtalebøker er vi kommet til at klagerens opplysning hva gjelder hentingen er korrekt. Her har man rett og slett misoppfattet datoene. Moren hentet barna den 19. juni, altså etter at innslaget ble sendt den 17. Moren fastholder imidlertid at hun ?pratet med barnehagen og jentene om programmet. Jentene var i godt humør når jeg hentet dem?.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder et reportasjeinnslag i TV 2s sommerprogram «Nettopp nå», der fornøyelses-parker var temaet. Reportasjen var gjort i Dyreparken i Kristiansand, og det framgikk at
TV 2s reporter/fotograf hadde tatt med seg «hele familien». I innslaget inngikk to mindre-årige jenter som reporteren livlig snakket med under opptakene. Jentenes biologiske far påklager at TV 2 og reporteren, som er klagerens fraskilte kones nye samboer, har sendt «private» opptak av barna, uten forvarsel. Ifølge klageren er jentene svært sårbare, som hovedpersoner i en langvarig og komplisert konflikt mellom foreldrene.

TV 2 tilbakeviser klagen, idet opptakene var gjort og ble sendt med samtykke fra barnas mor, som har delt foreldreansvar med faren. Ut fra opptakenes helt ukontroversielle natur, og reportasjens tilsvarende karakter, mener TV 2 at morens samtykke var tilstrekkelig. Det opplyses imidlertid at opptakene ikke ville blitt sendt dersom man på forhånd hadde hatt kjennskap til klagerens reaksjon, siden det ikke er TV 2s ønske å sette denne typen familiære forhold på spissen.

Pressens Faglige Utvalg viser generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 4.8, der det heter:
«Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernsaker eller rettssaker.»

I det påklagede tilfellet anser utvalget at TV 2 med fordel kunne ha varslet klageren, og samtidig forsikret seg om at barna på forhånd var klar over at opptakene fra Dyreparken ville bli sendt og sett av mange. Dermed ville redaksjonen også fått mulighet til å veie klagerens synspunkter inn i vurderingen av om opptakene burde sendes. Utvalget merker seg TV 2s eget utsagn om hva konsekvensen ville ha blitt av slik forhåndskunnskap.

På den annen side konstaterer utvalget at reportasjeinnslaget ikke er av en art som på noen måte framstår som krenkende for barna. Selv om utenforstående vanskelig kan sette seg inn i skilsmissebarns opplevelse av å bli sett på TV sammen med morens nye samboer, og farens reaksjon på dette, kan ikke utvalget se at TV 2 har handlet på en presseetisk uakseptabel måte.

Etter en samlet vurdering finner utvalget at TV 2 ikke har brutt god presseskikk.

Oslo, 16. desember 2003
Thor Woje,
John Olav Egeland, Sigrun Slapgard,
Ingeborg Moræus Hanssen, Jan Vincents Johannessen