NN mot Se og Hør

» I politiavhør har (XX) innrømmet at det var han som brukte en samekniv til å skjære hodet av en død 83-årig mann. En kamerat hadde lovet ham ett gram hasj i belønning dersom han våget å gjennomføre udåden. Minst fire mennesker som lå i krematoriet ved Nordre Gravlund i Skien, ble mishandlet av de unge mennene. »

Foruten bilder av den 23 år gamle intervjuede eks-kjæresten, brukte Se og Hør to usladdede bilder av 26-årige (XX), bl.a. fra hans tid som bassist i et navngitt black metal-band.

KLAGEN:

Klager er gjerningsmannens mor, på vegne av familien og med samtykke fra sønnen. Det framgår at moren, i likhet med øvrige familie, ser på det inntrufne som en «forferdelig handling» og fordømmer sønnen «like mye som alle andre». » Men dette er vår sønn, og vi
må ta vare på ham så godt vi kan .» Klageren påpeker at likskjendingen ble gjort i sterkt ruspåvirket tilstand, og «hadde vært ugjordt i alm. tilstand.»

På denne bakgrunn reageres det sterkt på Se og Hørs identifisering av sønnen med navn og bilder. «Det har vært mange oppslag i avisene ang. dette, men de har vært diskret og verken vist bilde eller navn. Dette har vært en stor påkjenning for fam. og vi føler derfor at det Se og Hør har gjort er både umoralsk i mot god presseetikk. »

Det opplyses at familien har en bedrift i Skien, som «er en liten by», og er redd for at identifiseringen skal gå ut over denne. «Dessuten har (XX) en bror på ti år, som får slengt til seg både det ene og det andre, og frykter at dette blir verre når skolene begynner – dere vet hvordan unger kan være.» Klageren hevder også å ha fått telefoner fra hele landet, «fra folk som kjenner oss».

» Vi føler at dette Se og Hør har gjort er utilgivelig, siden det fortsatt var fam.medl. og venner som ikke kjente til saken fordi vi ville skåne dem for grusomheten. »

TILSVARSRUNDEN:
Se og Hør beklager innledningsvis den belastning likskjendingssaken har medført for klageren og familien. «Vi mener imidlertid at Se og Hør er i sin fulle rett til å sette søkelys på denne tragiske saken ved å bringe et intervju med eks-samboeren. Hun følte i likhet med flere andre i kretsen rundt (XX) behov for å gå ut offentlig og ta avstand fra ugjerningen.»

» Etter en svært nøye vurdering i redaksjonen, valgte vi å offentliggjøre (XX)s navn og bruke bilde av ham. En rekke faktorer spilte inn: (XX) hadde på det tidspunktet Se og Hør brakte reportasjen erkjent ugjerningen. ? Min klient erkjenner det han er siktet for ?, uttalte (XX)s advokat, Bjørn Nærum til blant annet TV 2 Nettavisen 17.06.03. Fakta i saken var ubestridt. (XX) hadde kuttet hodet av ett lik og trolig vært med på å skjende flere lik. For noen dager siden ble han også dømt for grov likskjending. »

Bladet påpeker «den særdeles spesielle og grusomme handlingen det her er snakk om» og mener denne må tillegges vekt. Her vises det til PFUs behandling av den såkalte Jahr-saken (sak 075/02, vedlagt), der utvalget konkluderte med at identifiseringen var innenfor det presseetisk akseptable. «I konklusjonen heter det: ? Utvalget legger her avgjørende vekt på forbrytelsens alvor, på at mannen har erkjent ugjerningen og at sakens faktum er ubestridt. ?»

For øvrig antar redaksjonen at «majoriteten av befolkningen i byen visste hvem (XX) var lenge før han ble identifisert i Se og Hør – ikke minst på grunn av den massive mediedekningen av likskjendingssaken. Flere andre detaljer var jo allerede godt kjent gjennom mediene – siktedes alder, at han var fra Skien og at han tilhørte det såkalte ?black metal?-miljøet i byen. »

Og bladet avslutter slik: «I Vær Varsom Plakatens punkt 4.7 manes det til varsomhet når det gjelder identifisering i retts- og kriminalsaker. Det er svært sjelden og kun i helt spesielle tilfeller som dette at vi finner grunn til å bruke navn og bilde på en forbryter. »

Klageren er ikke fornøyd med svaret fra Se og Hør. «Vi føler at en offentlig beklagelse er det minste de kan gi oss. Begrunnelsen de gir oss for å ikke gjøre dette er uholdbar, og vi godtar det ikke. Selv om jeg i tidligere brev skrev at Skien er et lite sted hvor så å si alle kjenner alle, er det helt ubegrunnelig av Se og Hør å gå ut i fra at alle kjenner til den skyldige i saken . Dessuten er det vel heller ingen god grunn å så fram med navn og bilde etter at (XX) har erklært seg skyldig i saken, og har ytret at han tar dette som ærekrenkelse mot ham. Vi har vært i kontakt med (XX)s advokat angående dette.»

Se og Hør har ikke hatt ytterligere kommentarer.

Advokaten til (XX) har senere sendt PFU et brev der han slutter seg til klagerens synspunkter.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder Se og Hørs identifisering, med navn og bilde, av hovedmannen i den sterkt mediaeksponerte likskjendingssaken i Skien. Gjerningsmannens mor klager på vegne av sønnen og øvrige familie over at bladet, i motsetning til andre medier, har påført dem denne tilleggsbelastningen. Klageren finner det helt uakseptabelt at bladet regner med at Skien er en så liten by at alle uansett vil vite hvem som er skyldig.

Se og Hør viser til nøye vurderinger innen man valgte å identifisere klagerens sønn. Først og fremst ble det lagt vekt på at han hadde erkjent ugjerningen og at fakta i saken var ubestridt. Bladet påpeker dessuten de særdeles spesielle og grusomme handlinger det dreide seg om. Bladet beklager imidlertid den belastning likskjendingssaken har medført for klageren og familien.

Pressens Faglige Utvalg vil generelt vise til Vær Varsom-plakatens punkt 4.6, om å ta hensyn til ofre og pårørende etter ulykker og i kriminalsaker, og til punkt 4.7, om å være varsom med identifisering i kriminal- og rettsreportasje.

I det påklagede tilfelle har utvalget forståelse for hvordan familien har opplevd at gjernings-mannen ble identifisert og familienavnet gjort kjent. Likevel anser utvalget at hovedvekten, i en sak som denne, må legges på pressens rett til å informere om hvem som har erkjent skyld i alvorlige kriminelle handlinger. Etter utvalgets mening ligger det en akseptabel vurdering til grunn for identifiseringen av hovedmannen, sett på bakgrunn av sakens graverende realiteter.

Se og Hør har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 23. september 2003
Thor Woje,
Odd Isungset, John Olav Egeland,
Grete Faremo, Ingeborg Moræus Hanssen, Jan Vincents Johannessen