Advokatfirmaet Økland & CO ANS, v. Sigmund Øien, p.v.a. klient mot Hadeland

» En 56-åring fra Hadeland hevder han har blitt lurt trill rundt av storsvindlersken (NN). Den 45-årige kvinnen har bedratt svenske menn i en årrekke og ble i fjor utvist fra Schengen-området. I fjor vinter flyttet kvinnen inn hos hadelendingen. Han hevder at kvinnen stjal klær, penger og opererte med falsk identitet».

Oppslaget er illustrert med et bilde av en mann med sladdet ansikt.

Inne i avisen er tittelen «Hadelending frykter å ha blitt rundlurt av storsvindler: -Jeg syntes synd på henne». Ingressen er den samme som henvisningsteksten.

Oppslaget er illustrert med en stor faksimile fra et oppslag i Se og Hør. Titlene i faksimilen er «(NN) er Norges frekkeste kvinnelige forbryter» og «Jeg lurte svenskene trill rundt». I faksimilen er det bilde av kvinnen. Under faksimilen står følgende tekst:

«Høsten 2000 sto (NN) fram i bladet Se & Hør og fortalte om sine svindlerier fra fengselscella i Stockholm».

I teksten går det fram at hadelendingen skal ha møtt kvinnen på danskebåten, og at hun etter hvert flyttet inn hos ham. «Hun gikk da under navnet ?(XX)?. Kvinnen fortalte at både hun og hennes barn var rammet av sjukdom. 56-åringen fikk medlidenhet for henne?-Hun fortalte at hun var sterkt religiøs og ville engasjere seg i lokalmiljøet. En gang kjørte jeg henne til menighetskontoret. Hun ville også møte soknepresten, forteller 56-åringen. Etter hvert forsvant det både gjenstander og klær fra hadelendingens hus. ?Plutselig var det borte en bunke med 200-lapper. Da begynte jeg å lure. Tredje juledag fikk jeg politiet til å hente dama. Hun flyttet senere inn på Krisesenteret i Hønefoss. Alle historiene hun har fortalt meg har vist seg å være ljug, sier 56-åringen».

Videre framgår det at mannen klarte å spore opp kvinnens far. «-Han fortalte meg at datteren hadde vært kriminell i 20 år, hevder 56-åringen». Under undertittelen » Politiet vil ikke kommentere saken», går det fram at kvinnen er politianmeldt av mannen. I en annen undersak, med tittelen «?Snygg og trevlig», står følgende i ingressen:

«(NN) (45) ble i fjor høst dømt for 28 bedragerier og utvist fra Sverige og Schengenområdet. Kvinnens mange lurendreierier er omtalt i flere aviser, både i Norge og Sverige».

Deretter viser Hadeland til Aftonbladets omtale av kvinnen fra august 2002. «-I åtta år har kvinnan åkt omkring og lurat svenskar. Hon er dømd for bedragerier även i Danmark og Norge, skriver avisen». I Aftonbladets artikkel beskrives hun som «en vakker og trivelig dame som vekker tillit. Hun er også en sleip bedrager, ekspert på å lure folk trill rundt. Hennes liv består av løgner og bedrag». Videre vises det til at VG omtalte kvinnen i 2000, etter at hun skal ha gitt seg ut for å være lege i en krisegruppe etter den tragiske brannen i Gøteborg, der 63 ungdommer mistet livet.

KLAGEN:
Klageren, den omtalte kvinnen, reagerer på oppslaget, og spør om det lov å gå ut på en slik måte avisen har gjort. Klageren viser til at hun lovlig har byttet navn, og at hun ikke har falsk identitet. Videre viser hun til at «ingen klær er stjålet?Ingen penger er stjålet». Kvinnen krever oppreisning og at avisen «tar dette tilbake».

TILSVARSRUNDEN: Hadeland påpeker at avisen har forsøkt å nå klageren for et møte om en mulig minnelig ordning, men at dette ikke har lykkes, da klageren ikke møtte. Avisens redaktør viser til at hadelendingen som mener seg lurt, tok kontakt med redaksjonen med sin historie. «Essens i mannens anklage er at kvinnen nå har gjenopptatt sine svindlerier i Norge etter å ha operert i Sverige en årrekke. Han mener samfunnet må advares mot denne kvinnens framferd?Vi tok kontakt med datteren til mannen og hadde en lengre telefonsamtale med henne. Hun bekreftet alle de forhold faren er utsatt for, og som står gjengitt i avisartikkelen? Datteren bekrefter at sølvtøy, diverse krystallglass, samt et ukjent pengebeløp er borte. Hun forteller at kvinnen etterlot seg en koffert med gjenstander som tilhørte faren da hun forlot krisesenteret i Hønefoss».

Redaktøren hevder at det er flere likhetstrekk ved denne saken og kvinnens tidligere framferd. Videre skal redaksjonen ha tatt kontakt med kvinnens advokat for å høre hans versjon av saken. «Han mener seg også lurt av kvinnen fordi hun har fremsatt et falskt krav mot ?Per?». Advokaten skal ikke ha fått betalt for hjelpen av kvinnen. På den bakgrunn mente redaksjonen at hun fortsatt drev med svindel. «Ifølge advokaten står ikke kvinnen oppført i det norske folkeregisteret med navnet (XX), men med navnet (NN). Det er dette som er brukt i artikkelen?Under arbeidet med denne saken var deler av redaksjonen relativt godt engasjert. Tre journalister, redaktør og redaksjonssjef engasjerte seg og kom med innspill». «Med bakgrunn i denne redegjørelsen mener jeg at svindelsaken i Hadeland står seg godt og at vi har full dekning for det som har stått på trykk».

Klageren mener at avisen må gå ut og tilbakevise alle uriktigheter/usannheter, og krever økonomisk kompensasjon for omtalen. Videre mener klageren at «ingen utvisning fra Schengenland finnes. Videre påstanden om fire års fengsel er fire mnd. Dette er horribelt».

Hadeland påpeker i sitt siste tilsvar at både redaktør og journalist «forsøkte å oppspore og få kontakt med (XX) ? og (NN) ? før saken kom på trykk, men uten å lykkes. Vi søkte på internett ? og benyttet to oppgitte telefonnummer. Dette henviser jeg også til i min tidligere redegjørelse til PFU om saken».

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder et forsideoppslag og en innsideartikkel i Hadeland, der en kvinne angivelig skal ha svindlet en eldre, anonymisert mann. I oppslaget går det fram at kvinnen har vært dømt for svindel flere ganger, at hun er utvist fra Schengenomådet, og nå angivelig opererer i Norge med ny identitet. Klageren, den omtalte kvinnen, reagerer på at avisen kan gå ut med hennes navn og bilde på en slik måte, og avviser at hun har svindlet eks-samboeren. Klageren viser til at hun lovlig har byttet navn, og at hun ikke har falsk identitet. Videre påpeker klageren at hun har anmeldt mannen for vold, og mener avisomtalen er en hevn fra hans side.

Hadeland anfører at mannen som mener seg lurt, tok kontakt med redaksjonen med sin historie for å advare andre mot kvinnen. Redaktøren viser til at historien er bekreftet av mannens datter, og at redaksjonen tok kontakt med kvinnens advokat for å høre hans versjon av saken. Etter avisens opplysninger følte også advokaten seg lurt av kvinnen fordi hun skal ha framsatt et falskt krav mot mannen. På denne bakgrunn mente redaksjonen at den hadde dekning for antagelsen om at klageren fortsatt drev med svindel, og hevder at det er flere likhetstrekk ved denne saken og kvinnens tidligere framferd. Hadeland mener det var nødvendig å identifisere kvinnen for å advare folk i området. Videre påpeker redaksjonen at den ikke har oppnådd kontakt med kvinnen.

Pressens Faglige Utvalg vil generelt påpeke at det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Men pressen plikter å tenke gjennom hvilke hensyn som taler for og mot bruken av navn og bilde eller andre identifiserende opplysninger.

I det påklagede tilfellet konstaterer utvalget at den omtalte kvinnen er registrert med en rekke kriminelle forhold over mange år i flere land, og at hun lovlig har byttet identitet og nå bor i Norge. Videre noterer utvalget seg at kvinnen høsten 2000 sto fram under et fengselsopphold i Sverige og fortalte Se og Hør om sin svindlervirksomhet, og at avisen har brukt dette oppslaget som faksimile i saken.

Utvalget vil påpeke at det grunnleggende for identifiseringen er at den tilfredsstiller et berettiget informasjonskrav. Det betyr at identifiseringen av siktede, tiltalte og dømte personer må skje ut fra hensynet til allmennhetens behov for å vite hvem personen er. I dette tilfellet gjelder saken en bestridt politianmeldelse om svindel. Selv om kvinnens forhistorie taler i hennes disfavør, vil utvalget advare redaksjoner mot å påta seg rollen som utpeker av mulige aktive kriminelle for publikum. Slik utvalget ser det framstilles klageren som skyldig i Hadelands presentasjon av saken, i strid med Vær Varsom-plaktens punkt 4.5, der det blant annet heter: «Unngå forhåndsdom i kriminal- og rettsreportasje».

Etter utvalgets mening er også påstandene om løgn og svindel, kombinert med en detaljrik gjengivelse av klagerens kriminelle fortid, så stigmatiserende at klageren ikke burde vært identifisert. Når klageren i tillegg ikke har fått komme med sin versjon av saken, undergraver slik omtale og identifisering den rettsikkerheten en hver borger har, også kriminelle. Etter utvalgets mening kunne Hadeland gjort publikum oppmerksom på saksforholdet uten en slik identifisering. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.7, der det blant annet heter:

«Vær varsom med navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn i kriminal- og rettsreportasje?Avstå fra identifikasjon når dette ikke er nødvendig for å tilfredsstille berettigede informasjonskrav «.

Hadeland har brutt god presseskikk.

Oslo, 17. juni 2003
Thor Woje,
Catharina Jacobsen, Odd Isungset,
Ingeborg Moræus Hanssen, Jan Vincents Johannessen, Camilla Serck-Hanssen