Adv. Harald Stabell (p.v.a. Espen Bautz-Holter) mot Verdens Gang
Verdens Gang (VG) dekket i perioden fra 4. til 23. april 2002 politiets og andres leting etter den forsvunne Oslo-kvinnen Benedicte Maxwell Iversen (28), inntil hun ble funnet død og en personlig tragedie kunne konstateres.
Reportasjen 4. april viste på førstesiden og inne i avisen bl.a. bilde av den savnede tatt av et overvåkningskamera i en 7-Eleven-butikk 2. påskedag. Dette skulle vise seg å være siste gang kvinnen ble observert i live. I artikkelen het det bl.a.:
» Familien er overbevist om at hun har vært utsatt for en kriminell handling. ? Det er helt uforståelig for oss at Benedicte skulle forsvinne frivillig, sier samboeren Espen Bautz-Holter (28) og moren Eivy Iversen.»
» Politiet har gått gjennom samboerparets datamaskin og Benedictes maskin på jobben, uten å finne noe som tyder på at hun hadde planer om å forsvinne. Benedicte og samboeren hadde tilbrakt tre netter på familiehytte i Rondane i påsken, og kom tilbake til Oslo 1. påskedag. Påskeferien forløp, ifølge samboeren, knirkefritt. ? Benedicte var i godt humør, selv om vi var mange og det var trangt på hytta, sier Espen, som er sivilingeniør. »
» De to har vært samboere i fem år etter at de møttes under studiene ved NTH i Trondheim. ? Vi har aldri hatt noen større uoverensstemmelser, ikke annet enn småting som alle har, sier han gråtende.
Benedictes mor er enig: – Jeg har hyppig kontakt med henne og vi snakker om alt mulig. Jeg har aldri hørt henne si et eneste negativt ord om Espen i den tiden de har vært sammen, sier hun. »
» 2. påskedag pakket Benedicte den sorte Adidas treningsryggsekken med aerobictøyet sitt og gikk hjemmefra en gang mellom klokken 11 og 12. ? Hun skulle trene på S.A.T.S. på Alexander Kiellands plass, stikke innom jobben på Kile arkitektkontor og så gå på café en tur, sier Espen.
Benedicte kom aldri hjem. Ved 06-tiden tirsdag varslet han samboerens mor, og de kontaktet politiet og meldte Benedicte savnet.. »
I en underartikkel, med tittelen » Sjokkerte arbeidskolleger «, uttaler daglig leder ved Kile arkitektkontor bl.a.:
» – Det er dessuten merkelig at hun måtte innom her. Jobbmessig var det ingen presserende oppdrag som skulle tilsi at hun måtte innom jobben i påsken. »
5. april presenterte VG Benedictes tante, Sidsel Grasli, som familiens talsperson. Hun forteller om de organiserte leteaksjoner familie og venner har satt i gang.
6. april opplyste en VG-notis at en bileier hadde kontaktet politiet, siden det muligens var hans BMW som var synlig på videoopptaket fra 7-Eleven-butikken der Benedicte sist ble sett.
7. april framgikk det av en kort nyhetartikkel at «878 personer saumfarte skoger og parker i og rundt Oslo lørdag». Samtidig opplyste politiet at BMW-eieren var sjekket ut av saken.
9. april var forsvinningen på ny førstesideoppslag i VG, med tittelen » Bendictes familie FRYKTER DRAP ? Sprik mellom funn og forklaringer «. Det ble opplyst at politiet bekreftet et slikt «manglende samsvar mellom funn og forklaringer, men vil ikke utdype dette». Inne i avisen framgikk det imidlertid at det dreide seg om funn gjort hjemme hos Benedicte og samboeren. I et avsnitt het det:
» Når aerobic-skoene er funnet hjemme hos henne, sammen med nøkkelkortet til arbeidsplassen, rimer det dårlig med det samboeren sier hun har fortalt. Det kan likevel ha naturlige forklaringer: Benedicte skulle bare en tur på kiosken da hun forsvant. Hun kan ha hatt planer om å gå hjemom igjen for å hente treningstøy og nøkler. På veien kan hun for eksempel ha blitt dratt inn i en bil. Benedicte kan ha endret planer ? uten å finne grunn til å bry samboeren med nærmere beskjed.
Og senere i artikkelen:
» – Det er ikke usannsynlig at svaret på hvorfor hun er blitt borte ligger i familien eller kretsen rundt henne, sier politiavdelingssjef Finn Abrahamsen til VG. »
10. april hadde avisens førstesideoppslag tittelen » Politiet LETER ETTER SVAR i nabolaget «, og det framgikk at «etterforskningen i Benedicte-saken konsentreres nå om de 200 meterne mellom leiligheten hennes og 7-Eleven i Hegdehaugsveien». I innside-reportasjen gjentas den navngitte samboerens opplysninger om hvor Benedicte hadde sagt at hun skulle gå da hun forlot hjemmet, og VG fortsetter:
» Det rimer dårlig med at nøkkelkortet til arbeidsstedet hennes ligger igjen i leiligheten. Ifølge politiet lå også sko og treningstøy hjemme. Det benekter tanten hennes, Sidsel Grasli. ? Vi vet hvilke sko Benedicte pleide å bruke. De er ikke i leiligheten. Det samme gjelder treningstøyet hun pleide å bruke. »
I en underartikkel opplyser en nabo: » Benedictes samboer fortalte meg at kjæresten hans var borte. Han virket veldig lei seg. »
11. april var VGs førstesideoppslag: » MYSTISK BIL SETT ved familie-landsted «. Inne i avisen framgikk det at bilobservasjonen var gjort på Nesodden dagen etter at Benedicte forsvant, nær sommerhuset til samboerens familie. Også tips om «en gjenstand på bryggen nedenfor sommerhuset» ble omtalt.
Et stort flyfoto viste landstedets beliggenhet, og på to andre bilder var politifolk i gang med undersøkelser på stedet. Det het at » VG kjenner til at politiet ser på observasjonene med stor interesse «, mens politiavdelingssjef Finn Abrahamsen » understreker at sporene som ble undersøkt, ikke kan knyttes til sommerhuset til samboerens familie. ? Vi fant ikke noe konkret, og anser oss som ferdig med det tipset, sa politiavdelingssjefen til NTB i går kveld. »
I en kort underartikkel opplyses det for øvrig:
» I går var samboeren inne til et flere timer langt avhør på Politihuset i Oslo. ? Han ble kalt inn på kort varsel, men avhøret var helt rutinemessig. Vi kalte ham inn fordi det var en del ting vi ville vite, sier Abrahamsen. »
Av en notis framgikk det dessuten at politiet ikke lenger var opptatt av om Benedicte hadde treningssko med seg eller ikke da hun forlot hjemmet.
12. april het det på toppen av VGs førsteside: Tanten om Benedictes samboer: – UTENFOR MISTANKE «. Inne i avisen, under tittelen » TROR PÅ ESPEN «, lød ingressen:
«Benedictes familie hevder medier spekulerer rundt samboeren. ? Politiet har fortalt meg at Espen er utenfor mistanke, sier tante Sidsel Grasli til VG.
Senere i artikkelen uttaler Grasli:
» – Senest i ettermiddag (torsdag) var jeg i kontakt med politiet, som fortalte meg at Espen er en person de fester lit til. De sier de ikke har noen mistanke mot ham, snarere tvert imot. Dette er det viktig å få frem. »
Om Grasli skriver VG videre:
» Samtidig tar hun et knallhardt oppgjør med det hun mener er spekulasjoner i enkelte medier om at Benedictes samboer skal være involvert i forsvinningen. Grasli mener at både Benedicte og samboeren fremstilles som løgnere, og at det er sårende. ? Mediekjøret er helt ubeskrivelig, og spekulasjoner utgjør en traumatisk tilleggsbelastning for familien.
Hun vil ikke kommentere hvordan samboeren har reagert på det familien mener er spekulasjoner rundt ham. ? Jeg vil ikke gå inn på enkeltpersoners reaksjoner, men det er klart at alle i den nære kretsen opplever spekulasjon det ikke er holdepunkter for, som forferdelig, sier hun. »
Politiavdelingssjef Finn Abrahamsen er intervjuet igjen, og uttaler:
» – Vi har hele veien behandlet samboeren som et sentralt vitne. Han har aldri vært hverken mistenkt eller siktet i saken, sier Abrahamsen til VG. Utover det ønsker han ikke å kommentere hva som er kommet ut av avhøret med Benedictes samboer. »
13. april framgikk det at dykkere skulle saumfare Oslos havnebasseng, og at politiet til da hadde fått inn over 200 tips.
14. april forteller VG på ny om resultatløs leting. «Nærmeste familie innser nå at alt håp om å finne den savnede 28-åringen i live, er ute».
15. april brakte avisen som tittelhenvisning på førstesiden: » Politiet GRANSKER Benedictes økonomi «. Inne i avisen, under tittelen » Jakter på mulige GJELDS-SPOR «, het det i ingressen: » Oslo-politiet vil nå fingranske alle økonomiske disposisjoner Benedicte Maxwell Iversen (28) har foretatt «. Og videre i brødteksten:
» Et av de sentrale spørsmålene etterforskerne vil ha svar på, er om kvinnen hadde gjeld som ikke familien har kjent til. (…) – Det kan være relevant å stille spørsmål om hun hadde pådratt seg gjeldsforpliktelser som kan settes i sammenheng med forsvinningen. Jeg kan forsikre om at alt omkring hennes person blir sjekket, men
foreløpig har vi ikke full oversikt over økonomien hennes, sier politiinspektør Gunnar Larsen i Oslo politidistrikt.
Ifølge Benedicte Maxwell Iversens tante, Sidsel Grasli, har familien ingen indikatorer på at Benedicte skal ha pådratt seg gjeld som de nærmeste ikke kjente til. »
17. april opplyste VG at «brannvesenet åpnet i går alle kummer i området hvor Benedicte Maxwell Iversen (28) sist ble sett. Samtidig sjekker politiet alle elektroniske spor og avhører mulige vitner».
18. april ble forsvinningssaken på ny hovedoppslag på avisens førsteside: » SPARE- PENGER BORTE «. Inne i avisen hadde reportasjen hovedtittelen » Stort pengeglass i leiligheten var TØMT » og undertittelen » Politiet sjekker pengespill-spor «. I artikkelen het det bl.a.:
» Etter at Benedicte Maxwell Iversen forsvant sporløst andre påskedag, skal samboeren ha oppdaget at et stort glass med penger i leiligheten var tømt. Til politiet har samboeren forklart at han og Benedicte hadde spart opp mynter og sedler på et glass, som stod på soverommet. (…) Ifølge samboeren, skal Benedicte Iversen ikke ha sagt noe til ham om at hun hadde tatt pengene. For politiet er opplysningene svært interessante, ikke minst når de kobles med andre forklaringer i saken. »
» Talskvinnen for Benedictes familie, Sidsel Grasli, er helt ukjent med opplysningene om at det skal ha forsvunnet penger fra leiligheten. »
» Et av de hemmelige prosjektene i etterforskningen, som baserer seg på opplysninger fra bekjente av Benedicte Maxwell Iversen, trolig fra studietiden på NTH (NTNU), går på utforskning av eventuelle spor til pengespill. (…) En av vennene har sagt at 28-åringen var fascinert av pengespill, spesielt poker. Det er usikkert om hun fortsatt har hatt denne interessen også etter at hun ble ferdig med arkitektstudiene for to år siden. »
» Har 28-åringen lånt penger for å finansiere pengespill, enten fra låneinstitusjoner eller på det svarte pengemarkedet? Har hun vært i kontakt med illegale spilleklubber i Oslo? Har hun spilt via Internett, hvor det finnes utallige kasino-sider hvor spillere fra hele verden deltar i pengespill? «.
Og til slutt i artikkelen:
» I en politiforklaring har samboeren forklart at han og Benedicte før påske så et TV-program om en person som brøt opp fra sin normale tilværelse, og rømte til et annet land for å leve et alternativt liv. TV-reportasjen skal ifølge samboeren ha gjort inntrykk på Bendicte Maxwell Iversen.
– Hun spurte meg om jeg kunne tenke meg å gjøre det samme. Jeg svarte benektende, skal samboeren ha sagt i politiavhøret.
Politiet har ved flere anledninger etter avhørene av samboeren sagt at de ikke har grunn til å tvile på hans forklaring, og at han er utenfor mistanke. »
19. juni opplyste VG i en notis at brannvesenet ville åpne flere kummer i Oslo, som ledd i letingen.
21. juni brakte avisen en innsideartikkel der det framgikk at politiet pr. telefon hadde avhørt mannen som underviste Benedicte i spansk. «Flere politikilder fastlår overfor VG at spansklæreren nå er sjekket ut av saken.» I artikkelen gjentas på ny samboerens opplysninger om hvor Benedicte sa hun skulle gå.
22. april hadde VG følgende førstesideoppslag: » KVINNE FUNNET DØD i Maridalen – Politiet tror det er Benedicte «. Inne i avisen framgikk det at familien var varslet om likfunnet, men at den dødes identitet ennå ikke var fastslått. » Omstendighetene rundt funnet av den avdøde kvinnen ga umiddelbart inntrykk av at det ikke dreier seg om en kriminell handling, får VG opplyst. »
23. april brakte avisen politiets bekreftelse på at det var Benedicte Maxwell Iversen som var funnet død, og at det dreide seg om en personlig tragedie.
KLAGEN:
Klager er Espen Bautz-Holter, via advokat Harald Stabell. Det vises til at klageren, som Benedictes samboer, » ble mistenkeliggjort » både i VG og Dagbladet. For VGs del påpekes det spesielt at » Benedicte blir på en uverdig og krenkende måte omtalt som en person uten økonomisk styring, knyttet til illegale spille- og pengemiljøer. » Klageren skriver bl.a.:
«En av de første dagene etter at Benedicte forsvant lot jeg meg intervjue om hendelses- forløpet. Jeg var i sjokk over hennes forsvinning og ville gjøre alt for å finne henne. Jeg hadde på det tidspunktet ikke mulighet til å forstå hvilken bred omtale og hvilke spekulasjoner saken kunne medføre og fant det ikke naturlig å reservere meg mot at mitt navn ble offentliggjort. »
» Jeg antar at de mulige senere konsekvensene av en slik offentliggjøring er noe journalistene vil og må ha et langt bedre grunnlag for å vurdere. Jeg antar også at det faktum at jeg tidlig ble identifisert burde medføre ekstra varsomhet fra pressens side i den senere dekning av saken, all den tid jeg ikke på noe tidspunkt hadde status som annet enn vitne i saken .»
«I begynnelsen formidlet Dagbladet og VG budskapet om at Benedicte var savnet, og vår bønn til publikum om hjelp til å finne henne. Den 9. april endret imidlertid avisenes dekning av saken karakter. Den dreies fra å være en forsvinningssak i retning av å bli en mulig drapssak, kanskje påvirket av at saken ble overført til voldsavsnittet på politikammeret.
Samtidig starter noe som jeg opplever som en begynnende og indirekte mistenkelig-gjøring av meg. Dette blir tydelig gjennom flere artikler, selv om politiavdelingssjef Finn Abrahamsen… kontinuerlig gir uttalelser som tyder på at de ikke ser på dette som sannsynlig en drapssak. »
«VG skriver på førstesiden samme dag (9. april) at Benedictes familie frykter drap, og at det er et sprik mellom funn og forklaringer. I en artikkel inni avisen går en nærmere inn på at det dreier seg som sprik mellom funn og samboerens forklaringer . (…) Dette resulterer etter mitt syn indirekte i en mistenkeliggjøring av meg.»
Ifølge klageren skal Sidsel Grasli dagen før ha forklart VGs journalist omstendighetene knyttet til Benedictes treningssko. » Sidsel sa til ham at de aktuelle skoene ikke var hjemme og at de måtte være i sekken. Hun poengterte derfor at journalisten ikke måtte skrive noe som var åpenbart feil, fordi det kunne gi et uheldig inntrykk. Likevel skrev han altså dette i VG den 9. april. »
Klageren viser også til førstesideoppslaget 10. april, om at politiet » leter etter svar i nabolaget» , og at avisen «gjentar at det er sprik mellom funn og forklaringer». Etter klagerens mening ligger det «en dobbeltkommunikasjon» også her. » Slik jeg ser det har VG ukritisk lagt til grunn det enkelte ?kilder? innen politiet har uttalt om bl.a. skoene, til tross for at Sidsel klart sa det motsatte. » Her viser klageren dessuten til opplysningen 11. april, om at skoene ikke var interessante for politiet.
«Den 11. april tar dekningen av saken i deler av pressen ?helt av?. Dagbladet og VG lager store førstesideoppslag i forbindelse med at politiet gjorde undersøkelser i nærheten av vår familiehytte på Nesodden. I en setning i VGs artikkel opplyses det imidlertid at Finn Abrahamsen sier at de ikke fant noe konkret som kunne knyttes til sommerhuset til samboerens familie, og at de anser seg som ferdig med det tipset. Overfor familien gir Abrahamsen uttrykk for at han vurderer medias interesse rundt Nesodden som en ?uheldig avsporing? som er til hinder for etterforskningen .»
«Dette tatt i betraktning skulle det være lett å forstå hvilket inntrykk pressens håndtering av saken måtte gjøre på meg og min familie. (…) Ikke bare var Benedicte blitt borte, men på helt uforståelig grunnlag ble vi involvert i et ?medie-fråtseri? hvor et idyllisk og kjært landsted ble høy-eksponert i løssalgs- og nettaviser, som om store avsløringer var umiddelbart forestående. (…) Uten tvil ble familien identifisert og knyttet til en kriminalsak gjennom pressens fokusering på eiendommen på Nesodden. »
«Når avisen i tillegg skriver at jeg har vært i et flere timer langt avhør hos politiet, og at jeg ble kalt inn på kort varsel, bidrar dette til å styrke bildet av at jeg må ha noe med forsvinningen å gjøre.» Ifølge klageren var opplysningen om et avhør dagen før dessuten feil, idet » avhøret det refereres til skjedde den 7. april «.
«Vi vet nå hva som skjedde med Benedicte. Episodene på Nesodden viser hvor farlig det er når man gir seg til å spekulere fritt på denne måten. (…) Politiets uttalelser til pressen viser da også hvor lite interessant Nesodden var for dem. (…) Grunnlaget for oppslaget den 11. april var altså nesten ikke-eksisterende. »
«Dagen etterpå, 12. april, blir et antiklimaks for avisene, da det viste seg at det ikke var noe hold i Nesodden-sporet. Til tross for den voldsomme opptakten den 11. april, uteble den sensasjonen oppslagene antagelig legger opp til; det ble ikke bekreftet noe drap og verken jeg eller noen i min familie kunne på noen måte knyttes til Benedictes forsvinning. VG skriver da også 12. april at Sidsel Grasli sier at samboeren er utenfor mistanke, en uttalelse som opprinnelig stammer fra Finn Abrahamsen.»
«Den 16. april skrev VG på forsiden at politiet gransker Benedictes økonomi. Avisen skriver at politiet arbeider med å nøste opp hver minste bevegelse på Benedictes bankkonti, kredittkort og låneforhold. Den 18. april utarter dette temaet seg, og VG spekulerer blant annet i om Benedicte har lånt penger på det svarte pengemarkedet og vært i kontakt med illegale spilleklubber i Oslo. VG hadde ikke dekning for å skrive dette …».
For det første påpeker klageren at det ikke er noe sensasjonelt i at politiet undersøker økonomien til en savnet person. «Det er rutine (noe VG selvfølgelig er vel kjent med).» For det andre finner klageren og familien påstanden om Benedictes » forkjærlighet for spill » helt uforståelig. «Det er vondt å lese en slik beskrivelse av henne. Den bygger etter det jeg forstår på et tips som neppe kan vektlegges.» Klageren bekrefter at det manglet ca. 400 kr. fra et pengeglass. «Noen forklaring på dette har jeg ikke. Dette er imidlertid fortrolig informasjon som er lekket fra et politiavhør med meg.»
» Ved å koble disse tre elementene sammen er det skapt et bilde av en kvinne, hvis situasjon og tilstand på dette øyeblikk var totalt ukjent for alle, som hadde store økonomiske problemer, spillegjeld og tilknytning til kriminelle miljøer. Det er lett i ettertid å se hvor fullstendig gale VGs spekulasjoner på dette punktet var, og avisen har på denne måten laget et svært nedverdigende og krenkende bilde av en person som ikke hadde mulighet til å forklare seg. »
Generelt om avisenes håndtering av forsvinningssaken skriver klageren dessuten:
«En kort tid følte jeg meg nesten sikker på at en stor del av den norske befolkningen måtte betrakte meg som en sannsynlig drapsmann. Det er innlysende at Dagbladet og VG bidro sterkt til den opplevelsen. En rekke henvendelser i etterkant, både fra media og enkeltpersoner, støtter også min oppfatning av at jeg gjennom disse presseoppslagene ble mistenkeliggjort som min samboers mulige drapsmann. »
«Måten Dagbladet og VG dekket saken på utgjorde også en stor tilleggsbelastning for min familie. I og med at jeg var identifisert med fullt navn, visste de fleste kolleger og venner av mine foreldre og søsken hva som var i ferd med å skje. (…) I det øyeblikk VG begynner å omtale hele saken som drapssak, må man også kunne si at det dreier seg om en kriminalreportasje. Etter mitt syn burde dette ha ført til at VG sluttet å identifisere meg med fullt navn, all den tid jeg aldri hadde status som annet enn vitne. »
Klageren viser til Vær Varsom-punktene 3.2, 3.3, 3.9, 4.1 og 4.7, og han avslutter på følgende måte:
«Enkelte av de overtramp som jeg peker på er etter min oppfatning ganske klare, andre ligger kanskje mer i grenseland. Når jeg for eksempel tar opp dette jeg kaller Dagbladets og
VGs mistenkeliggjøring av meg, så bygger ikke det på at de har fremmet direkte anklager. Det handler mer om en kombinasjon av en sterk fokusering og en sammenstilling og vekting av stoffet, ispedd enkelte uetterretteligheter, som etterlater helt bestemte inntrykk. Det er etter min oppfatning helt klart at dette ikke er tilfeldig . (?) Dersom Benedicte ikke hadde blitt funnet, ville jeg, delvis på grunn av Dagbladet og VG, hatt en uutholdelig mistanke hengende over meg for alltid. »
Som vedlegg følger kopi av artikkel i Dagsavisen 29. april 2002, med tittelen » Når VG jakter drapsmenn «.
TILSVARSRUNDEN:
Verdens Gang opplyser at et eget redaksjonelt utvalg har gjennomgått avisens dekning opp mot klagen. «Utvalget har bestått av en redaksjonssjef, en nyhetsleder og en nyhets- journalist som alle var involvert i dekningen av saken.» I følgebrevet til utvalgets rapport skriver VGs sjefredaktør Bernt Olufsen bl.a.:
» Allerede fra første dag ble det avdekket en meget spesiell interessekonflikt mellom familiens ønske om total kontroll av alt som ble formidlet av informasjon gjennom mediene og medienes behov for å gi kildeuavhengig informasjon om saken. Det var også vårt inntrykk at denne konflikten også omfattet politiets behov for å gi spesielle opplysninger om saken. Etter relativt kort tid endret også saken karakter ettersom den ble etterforsket som en kriminalsak. I lys av dette ble det også vanskeligere å navigere i forhold til de ovenstående konflikter. »
Etter redaktørens mening er det i ettertid «ikke vanskelig å forstå klagerens reaksjon… over mange av de detaljerte beskrivelser av etterforskningen. (…) I ettertid er det lett å si at denne saken burde ha vært behandlet på en mer nøktern måte. Medienes oppgave er imidlertid å håndtere slike saker fortløpende – dessverre uten til enhver tid å ha facit i hånden. På dette grunnlag kan vi vanskelig se at det foreligger brudd på god presseskikk i saken. »
I VG-utvalgets rapport påpekes det innledningsvis at klageren, Benedictes mor og tanten, Sidsel Grasli, allerede 3. april » ga sitt uttrykkelige samtykke til å bli identifisert gjennom reportasjen «. «VGs inntrykk er at dette var et vel gjennomtenkt opplegg for å få størst mulig oppmerksomhet rundt forsvinningen…»
«I løpet av intervjusituasjonen med klageren ble det også gjort klart at Sidsel Grasli skulle være bindeleddet med familien, noe VG hele tiden har respektert. Samtidig var familien nærmest kategorisk i sine krav om at Sidsel Grasli skulle være den eneste kilden mediene brukte i sin dekning av saken, noe VG avviste. »
«Klageren hevder at VG dreier sin dekning i Benedicte-saken fra forsvinning til mulig kriminal- eller drapssak 9. april 2002, og at det er mediene som gjør forsvinningen til kriminalsak. Faktum er at familien helt fra de første intervjuene etter at Benedicte forsvant hevder at forsvinningen må være en kriminalsak eller en ulykke. » VG viser her til flere sitater fra egen avis, Dagbladet og NTB.
«VG har inntil 9. april formidlet muligheten for at noe kriminelt kan ha tilstøtt den forsvunne kvinnen, uten å vinkle konkret på dette. Årsaken er blant annet at politiet inntil 8. april har behandlet saken som en ?vanlig? forsvinningssak. Men når saken overflyttes til volds- avsnittet, samtidig som både politi og familie blir mer eksplisitte i sin frykt for at kvinnen har vært utsatt for en kriminell handling, velger VG på bakgrunn av dette å vinkle på dette. Det er altså summen av familiens overbevisning over tid, samt utviklingen i politi- etterforskningen, som skaper endringen. »
Når det gjelder omtalen 9. april av » Sprik mellom forklaringer og funn «, påpeker VG at klageren ikke er nevnt med navn noe sted i den sammenheng. «Heller ikke i tittel eller ingress fremkommer det noe som skulle kunne mistenkeliggjøre samboeren. I brødteksten nevnes han to ganger i forbindelse med hva Benedicte skal ha forklart ham.»
» VG har ikke satt spørsmålstegn ved klagers troverdighet, men kun fremholdt hva Benedicte har fortalt ham at hun skulle gjøre, satt opp mot hva politietterforskningen faktisk viser. »
«I artikkelen er det i tillegg uthevet to mulige naturlige forklaringer på hvorfor Benedicte har forklart samboeren én ting, og gjort noe annet. Et av punktene er: ? Benedicte kan ha endret planer – uten å finne grunn til å bry samboeren med nærmere beskjed. ? Punktene er etter VGs oppfatning med på å underbygge en forståelse av at samboeren ikke på noen måte er å anse som en mistenkt, og at det finnes flere mulige forklaringer på forsvinningen. (…) I den grad VG spekulerer, er spekulasjonene langt mindre enn de som både familiens talskvinne og politiet allerede har gjort i mediene.»
Vedrørende oppslaget 10. april, » Søker svar i nabolaget «, anfører VG at klageren heller ikke her er nevnt i tittel eller ingress. » Det er ikke gjort noen koblinger mellom politiets rundspørring og samboeren. (…) Samboeren er identifisert én gang i artikkelen. (…) Heller ikke her kan VG se at klager er mistenkeliggjort, verken bevisst eller ubevisst. I tillegg får familien komme til orde, og benekte politiets opplysninger om hvilke sko som er funnet i leiligheten.»
«Kravet til kildevalg i en politietterforskning må sies å være oppfylt når informasjonen i artiklene stammer fra åpne kilder i etterforskningsledelsen. I tillegg er informasjonen balansert med opplysninger fra familiens talskvinne Sidsel Grasli.»
«VG er av den oppfatning at avisen aldri har bidratt til noen direkte mistenkeliggjøring av klager. Avisen har tvert imot understreket at klager kun har hatt status som vitne og at spriket mellom funn og forklaringer, ikke er basert på hans forklaringer, men hva Benedicte skal ha forklart sin samboer.»
» Klager er identifisert allerede 4. og 5. april. Det at avisen bevisst skulle slutte med å identifisere ham en snau uke senere, ville kunne brukes som et argunent for at vi dermed mistenkeliggjør vedkommende .»
Når det gjelder reportasjen 11. april, angående politiets undersøkelser på Nesodden, kjenner ikke avisen seg igjen i klagerens beskrivelse. «Reportasjen innebærer, slik VG ser det, ikke en mistenkeliggjøring av klager. Den eneste opplysningen som omhandler ham, er fakta-
opplysningen om at Benedicte er knyttet til dette området på Nesodden fordi samboerens familie har et landsted her.»
» I artikkelen understrekes det også gjennom et direkte sitat fra politiavdelingssjef Finn Abrahamsen at sporene som ble undersøkt på brygga ikke kan knyttes til sommerhuset eller samboerens familie. »
«I redegjørelsen fra klager, fremstilles det som om detaljen om at samboeren har vært i et nytt avhør står i samme sak. Dette medfører ikke riktighet. Saksopplysningen om at han har vært til nye avhør står i slutten av en notis under en hovedartikkel på side 10. Notisen omhandler politiets taktiske arbeid, rundspørring og avhør av vitner. Heller ikke denne artikkelen er etter VGs oppfatning med på å mistenkeliggjøre samboeren. »
«I sin argumentasjon om at VG har kjørt en mistenkeliggjøringslinje underslår han også det faktum at VG 12. april hadde en artikkel med førstesidehenvisningen: » Tanten om Benedictes samboer: -UTENFOR MISTANKE ?. Over to sider inne i avisen får Sidsel Grasli ta et oppgjør med det familien mener er spekulasjoner rundt samboeren, og fastslår at samboeren aldri har vært eller er å regne som mistenkt. »
VG gir klageren medhold i at reportasjen 18. april bygger på flere kilder. Det opplyses at avisen to dager tidligere – etter oppslaget om politiets jakt på mulige gjeldsspor – mottok et tips om at Benedicte i studietiden var fascinert av flere former for pengespill.
«Via flere kilder får VG bekreftet at politiet har hatt samme tipset noen dager, og at minst én person under vitneansvar har utdypet kvinnens angivelige spill-fascinasjon. Dessuten får avisen bekreftet at politiet seriøst vurderer å bruke store ressurser for å forfølge dette sporet videre. Avisen får også bekreftet at noe av grunnlaget for den forsterkede satsingen på etterforskning av økonomiske spor, skyldes nettopp dette tipset. Avisen har i noen dager også sittet på informasjon om det tømte sparepengeglasset. Redaksjonen får bekreftet av kilder – som kjenner til Benedicte-etterforskningen – at politiet også har tatt utgangspunkt i denne opplysningen for å utvide etterforskningen av kvinnens privatøkonomi.»
» VGs hovedfokus i artikkelen 18. april ligger ikke på pengespill-tipset, men på det faktum at sparepengene forsvant sammen med Benedicte. Det at Benedicte har tatt med seg sparepenger når hun forsvant, er en relevant opplysning for offentligheten. Den kan antyde at hun forsvant av fri vilje, eller – dersom man skal legge politiets og familiens teorier om et kriminelt forhold til grunn – at hun trengte ekstra penger når hun skulle møte noen. »
«VG har ikke ønsket å skape et bilde av en Benedicte med store økonomiske problemer, spillegjeld og tilknytning til kriminelle miljøer, slik klager hevder. Avisen har derimot redegjort for politiets etterforskningsskritt, bakgrunnen for denne og spørsmål politiet forsøker å finne svar på .»
Og VG-gruppen oppsummerer slik:
«Avisen har ikke utøvet dårlig kildekritikk, men har tatt utgangspunkt i faktiske og reelle opplysninger og dessuten benyttet flere åpne, relevante kilder. Avisen har også vist saklighet
og omtanke. I en forsvinningssak, som blir etterforsket som kriminalsak, er det avisens oppgave å komme med relevante opplysninger, selv om disse på enkelte punkter kan bli oppfattet som unødvendige av de pårørende.»
» Vi er imidlertid fullt klar over at dette er et vanskelig område, som krever særlig omtanke og varsomhet. Tatt i betraktning den store allmenne interesse og oppsikt som denne saken vakte er vår konklusjon likevel at det heller ikke i forhold til dette foreligger åpenbare brudd på god presseskikk. »
Klageren opplever tonen i VGs tilsvar som «nedlatende», og hevder at det inneholder «endel feil og uetterretteligheter». Sterkest reagerer klageren på avisens omtale av Sidsel Graslis rolle som kontaktperson og kaller den «tendensiøs». » Vi motsatte oss selvsagt ikke at pressen dekket letingen etter Benedicte, men så det som helt nødvendig å prøve å beskytte henne som person… Det var vårt sterke ønske at mediedekningen ikke skulle omfatte intime opplysninger fra den private sfære .»
«VG?s og Dagbladets angrep på Sidsel Grasli og det de oppfatter som familiens manglende ?åpenhet? rører trolig ved en sentral problemstilling i denne saken: Vårt behov for å skjerme Benedicte mot det jeg oppfatter som de to avisenes ønske om pikante og sensasjonspregede oppslag. VG?s omtale av Benedicte som spillegal er et eksempel på det siste. (…) Dersom en ser denne interessekonflikten i et maktperspektiv, er det ingen tvil om hvordan balansen mellom aktørene er. Det er vel nærmest rått parti! »
«VG gjør i sitt tilsvar et stort poeng av at det var familien som oppfattet saken som en kriminalsak… Jeg kan bekrefte at vi gjorde det. Vi så ingen annen mulig forklaring på Benedictes forsvinning enn at det måtte ha foregått noe kriminelt. Selv om vi selv ønsket en overføring til voldsavsnittet, kan jeg likevel ikke se at det skulle innvirke på kravene til varsomhet fra medienes side . Det jeg vil ha frem i klagen er at avisens dekning av saken endret karakter med en sterkere fokusering på meg , etter at forsvinningen ble gjort til en kriminalsak.»
«VG skriver om ? etterpåklokskap ? og ? fasit ? i sitt tlsvar. Det er som om de ønsker å bortforklare sine oppslag med at ? det er lett å kritisere i ettertid, nå som vi vet hva som hendte ?. Jeg ser dette som en delvis innrømmelse av at avisen ikke hadde håndtert saken rett, hvilket støttes av av Bernt Olufsens uttalelse: ? Det er i ettertid lett å se at denne saken burde vært behandlet på en mer nøktern måte ?. »
«Det fremstår derfor som merkelig at VG henviser til det ukjente utfallet av saken som en faktor som skulle gi redusert krav til aktsomhet!! Jeg kan ikke se at det kreves mindre varsomhet der hvor det fortsatt er uklart hva som har hendt, snarere tvert i mot! Jeg synes dette illustreres best dersom man tenker seg det scenariet at Benedicte ikke hadde blitt funnet. »
Klageren fastholder sin kritikk av reportasjene 9. og 10. april, idet han ikke kan godta VGs redegjøresle for hva avisen mente med » Sprik mellom funn og forklaringer «. «Når VG i sitt tilsvar hevder at formuleringen er ment å henvise til avvik mellom den beskjeden Benedicte gav meg før hun dro og funn i leiligheten, så er det lite tillitvekkende.»
Likeledes fastholder klageren at reportasjen 11. april, om undersøkelsene på Nesodden, var «overdimensjonert i forhold til den underliggende substans». » Er det virkelig nødvendig å identifisere et privat landsted ved hjelp av et stort flyfoto og detaljerte beskrivelser av området, for å formidle den beskjedne substans som lå i politiets undersøkelser og konklusjoner? (…) Det må gi leserne et inntrykk av en dramatikk og sammenhenger som det ikke er dekning for. Det er fortsatt min oppfatning at dette uunngåelig medfører en mistenkeliggjøring av meg.»
Klageren viser her til vedlagte kopier av politiuttalelser til Aftenposten og NTB 10. april. Vedlagt følger også kopi av artikkel i Aftenposten 12. april, med tittelen » Voldsomt mediepress «.
Når det gjelder reportasjen 18. april, understreker klageren at han ikke har hatt «innvendinger mot at avisen refererer det forhold at politiet undersøkte Benedictes økonomi, herunder også mulige gjeldsspor.»
» Jeg har imidlertid sterke innvendinger mot VGs bruk av spille-tipset og opplysningen om at et pengeglass var tømt, og koblingen av tipset og denne opplysningen opp mot det forhold at politiet undersøkte Benedictes økonomi. (…) Objektivt sett må denne artikkelen anses som en direkte skadelig fremstilling av en person, i tillegg til at den er direkte feil. Det inntrykk artikkelen har etterlatt har skadet Benedictes ettermæle på en uberettiget måte. »
Klageren fastholder at avisen har utvist manglende kildekritikk angående spille-tipset og angivelig kontakt med kriminelle elementer. Når det gjelder VGs opplysning om pengeglasset, oppfatter klageren det prinsipielt som en uetisk arbeidsform å bruke lekkasjer fra et fortrolig politiavhør.
For øvrig kan ikke klageren se at det skulle ha ført til øket mistanke mot ham hvis avisen hadde sluttet å navngi ham. » Aftenposten (papirutgaven) sluttet på et tidlig tidspunkt å omtale meg med navn. For meg kjentes det ut som en stor lettelse .»
«VGs avslutning har flere ting til felles med Dagbladets. De erkjenner at oppslagene må ha vært en betydelig belastning for meg. De erkjenner også i etterhånd at oppslagene burde hatt en mer moderat karakter. For meg er dette et greit grunnlag å kommentere saken på: Dersom VG i sine reportasjer hadde forholdt seg til VVP, så hadde mye vært spart for meg og mine. »
Verdens Gang presiserer at «vår konklusjon om at det i ettertid er lett å se at saken burde vært behandlet på en mer nøktern måte, må sees i sammenheng med at vi nå kjenner årsaken til Benedicte Maxwell Iversens død». «At hennes forsvinning nærmest fikk status som kriminalsak førte naturlig til større oppmerksomhet og mer omfattende dekning i mediene, uten at dette reduserer kravene til aktsomhet i forhold til Vær Varsom-plakaten.»
For øvrig ønsker ikke VG «å karakterisere de nærstående til Benedicte Maxwell Iversen, som hadde et oppriktig ønske om å kontrollere informasjonen gjennom pressen, politiets opptreden og leteaksjoner m.v. Vårt poeng er bare at under enhver omstendighet må
mediene redigeres på er uavhengig grunnlag, og ethvert mediums avvik fra nærståendes synspunkter er dermed ikke et klart brudd på Vær Varsom-plakatens bestemmelser. »
Videre påpeker VG igjen at avisen «ikke på noe tidspunkt [har] insinuert eller skrevet at klageren har hatt mistankens lys over seg i denne saken. Tvert imot har vi ved minst en anledning på avisens førsteside skrevet rett ut at han ikke har det .» VG noterer seg at klageren «overhodet ikke» nevner dobbeltsiden 12. april, der avisen «spesielt behandler hans situasjon som samboer…».
VG fastholder at oppslaget 11. april «i det vesentligste [er] en faktabasert skildring av politiets etterforskning i en kriminalsak som på dette tidspunkt har fanget nasjonal oppmerksomhet». Klagerens oppfatning av dekningen som «overdimensjonert» betegnes av VG som «subjektiv og dessuten preget av hva vi nå vet om avdødes forsvinning».
Også oppslaget 18. april forsvares på ny, herunder opplysningen om det tømte pengeglasset. » Dette er en helt konkret, faktisk opplysning som også er hovedvinkel i avisens nyhetsreportasje. (…) Det er her viktig å få presisert at vår reportasje ikke handler om påstått ?spillegalskap?, og at dette uttrykket heller ikke er brukt på noe tidspunkt i vår dekning. (…) Spørsmålet om pengespill avvises imidlertid også i reportasjen av de pårørendes talskvinne. Samtidig presiserer politiet atter en gang at klageren er utenfor enhver mistanke. »
Når det gjelder klagerens syn på bruk av lekkasjer fra politiavhør som uetisk, kan ikke VG se at det er dekning i Vær Varsom-plakaten for å hevde dette. Avisen mener også å ha utvist tilstrekkelig kildekritikk.
For øvrig minner VG om at VV-plakatens punkt 4.7 omhandler varsomhet med hensyn til identifikasjon, » men [dette] kan vanskelig anvendes i en sak hvor klageren selv har stått fram i mediene og meldt sin samboer savnet og heller ikke på noe tidspunkt har fått status som mistenkt i saken «. «I flere av reportasjene omtales klageren dessuten utelukkende som Benedicte Maxwell Iversens samboer.»
«På dette grunnlag vil vi fastholde at VG ikke har brutt god presseskikk gjennom sin dekning av saken. At klageren likevel sitter igjen med dette inntrykk beklager vi sterkt. »
Klageren har, etter avsluttet tilsvarsrunde, sendt PFU ytterligere et brev. Her tilbakeviser han VGs opplysning om at » vitneavhør om angivelig pengespill er bekreftet av politiet » og at politiet » vurderte å reise til utlandet for å lete etter opplysninger «. Klageren viser til et møte han nylig har hatt med etterforskningsledelsen, der det ble sagt at tipset om pengespill ble vurdert som «lite interessant».
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder Verdens Gangs dekning av den sterkt medieeksponerte letingen etter en savnet Oslo-kvinne våren 2002, innen en personlig tragedie kunne konstateres. Klager er kvinnens samboer, som mener han underveis ble utsatt for en uakseptabel indirekte mistenkeliggjøring fra VGs side. Han påklager også at avisen i en reportasje om kvinnens økonomi, uberettiget har tegnet et nedverdigende og krenkende bilde av henne. Klageren medgir at han i første fase aksepterte å bli intervjuet under fullt navn, men mener avisen på senere stadier av etterforskningen burde unnlatt å navngi ham. Her viser klageren til at han ikke på noe tidspunkt hadde status som annet enn vitne. Særlig alvorlig ser klageren på VGs oppslag om politiets undersøkelser på og omkring familiens landsted.
Verdens Gang finner det lett å forstå klagerens reaksjon i ettertid på de detaljerte beskrivelser av etterforskningen. På den annen side mener avisen at det, med fasit i hånd, er lett å si at forsvinningssaken burde ha vært behandlet på en mer skånsom måte. VG påpeker at det er medienes oppgave å håndtere slike saker fortløpende, og dessverre uten å vite hva utfallet skal bli. Avisen finner det viktig å understreke at klageren fra første stund ga sitt samtykke til å bli navngitt, og at familien selv tidlig tok til orde for å gjøre forsvinningen til en kriminalsak. For øvrig kan ikke avisen se at den har trukket klagerens troverdighet i tvil, men kun fremholdt hva kvinnen hadde fortalt ham, satt opp mot hva politiets etterforskning viste.
Pressens Faglige Utvalg konstaterer at Verdens Gang, i likhet med andre medier, imøtekom familiens ønske om sterkt å bidra til å finne løsningen på Oslo-kvinnens forsvinning. I denne sammenheng finner utvalget identifiseringen av klageren akseptabel, ikke minst siden han selv hadde valgt å stå fram. Etter utvalgets mening må den konkrete dekningen av saken i VG også ses i lys av den omfattende presseomtalen for øvrig, og som samlet gjenspeilte en enorm offentlig interesse for saken. Utvalget mener videre det må vektlegges at reportasjene ble til mens kvinnens forsvinning ennå var en gåte.
Sett på denne bakgrunn var det etter utvalgets mening særlig viktig for pressen å skille mellom faktiske forhold og hva som i de berørtes og lesernes øyne måtte oppfattes som spekulasjoner om hva som kunne ha hendt kvinnen. Utvalget registrerer at VG ikke i noen av sine reportasjer har rettet mistanke direkte og konkret mot klageren, men finner likevel at visse vinklinger og enkeltformuleringer er av en slik art at det åpenbart måtte oppleves som belastende. Slik utvalget ser det, oppveies ikke dette i alle sammenhenger av at politiet kommer samtidig til orde og påpeker at man er uten spor. Særlig går avisen unødig langt i å spekulere i kvinnens mulige forhold til pengespill, basert på et enkelt tips.
Utvalget finner spesiell grunn å til stille spørsmål ved berettigelsen av den stort oppslåtte reportasjen som omhandlet politiets undersøkelser ved klagerens familielandsted. Etter utvalgets mening forelå det ikke faktiske holdepunkter til å skape inntrykk av at politiet arbeidet med relevante spor, siden det i samme reportasje framkom at funn på stedet var
uinteressante for etterforskningen.
Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, der det heter: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.»
På dette punkt har Verdens Gang opptrådt kritikkverdig.
Oslo, 26. august 2003
Thor Woje,
Annette Groth, Odd Isungset, Sigrun Slapgard,
Grete Faremo, Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen