Adv. Harald Stabell (p.v.a. Espen Bautz-Holter) mot Dagbladet
Dagbladet dekket i perioden fra 4. til 23. april 2002 politiets og andres leting etter den forsvunne Oslo-kvinnen Benedicte Maxwell Iversen (28), inntil hun ble funnet død og en personlig tragedie kunne konstateres.
Reportasjen 4. april viste de siste bildene av den savnede, tatt av et overvåkningskamera i en 7-Eleven-butikk 2. påskedag. Dette skulle vise seg å være siste gang kvinnen ble observert i live. I artikkelen het det bl.a.:
» Ifølge Benedictes samboer, Espen Bautz-Holter (29), dro hun fra leiligheten deres i Grønnegate i Homansbyen ved 11.30-tida mandag morgen. (?) I godt humør og uthvilt etter å ha tilbrakt påsken sammen med Espens familie på hytta i Rondane, var hun klar for å smake på bylivet.
– Benedicte sa at hun skulle på S.A.T.S. for å trene, en tur innom jobben hos Kile Arkitekter og deretter på kafé. Etter det jeg vet hadde hun ikke avtaler om å møte noen, og ingenting tilsier at hun ønsket å stikke av. Vi klemte hverandre og sa ha det på vanlig måte da hun dro, sier Espen.
Ved 23.30-tida la han seg, urolig. Benedicte hadde ikke ringt. Da han bråvåknet ved 05-tida og fant senga ved siden av seg tom, grep panikken ham. ? I løpet av to sekunder var jeg oppe. Jeg tenkte: Nå har det skjedd noe. Dette er helt uforståelig, historier som man leser om andre i avisene, men som ikke skjer en selv, sier Espen, som frykter at Benedicte er blitt utsatt for noe kriminelt. »
Og i et senere avsnitt het det dessuten:
» Etter 7-Eleven-butikken stopper alle spor etter jenta, som Espen Bautz-Holter forelsket seg i under studietiden i Trondheim for fem år siden. De siste tre åra har paret vært samboere i Oslo, hvor han jobber som dataingeniør. Benedicte som sivilarkitekt.
– Hun har i alle de åra vi har vært sammen, gitt beskjed om hvor hun er og hvis hun kommer for seint til en avtale. Jeg ble bekymret da hun ikke ga livstegn fra seg utover mandagen, men forklarte det med at hun hadde lagt igjen mobilen, sier Espen. »
Politiet opplyser at «foreløpig har den mystiske forsvinningen status som en savnet-sak», men det het samtidig at «Politiet tok i går beslag i samboerparets datamaskin og Benedictes datamaskin på arkitektkontoret».
5. april opplyste Dagbladet at » nå har samboeren søkt hjelp hos Tina Jørgensens onkel, Torgeir Johannessen, som selv har vært i samme situasjon «. Det framgikk at da Espen Bautz-Holter ringte Tinas onkel, fikk han det råd å henge opp plakater med bilde av Benedicte. Og dessuten het det: » Verken samboeren eller noen i 28-åringens nærmeste familie ønsket å snakke med pressen i går. » Benedictes tante, Sidsel Grasli, påtok seg imidlertid å være familiens pressekontakt.
6. april meldte Dagbladet om » 50 tips, ingen spor «. «- Nå må vi konsentrere oss om å samle inn mest mulig informasjon, og snakke med venner og familie igjen, sier politiførstebetjent John Malden.» Artikkelen gjentar deler av Espen Bautz-Holters beretning i reportasjen 4. april, og tilføyer » Så langt utelukker etterforskningen verken at hun gikk hjem etter besøket på 7-Eleven, eller at hun dro ned mot byen i stedet for mot Ila. »
7. april rapporterte avisen om » Fortsatt ingen konkrete funn » og at » 900 lette etter Benedicte «. Sidsel Grasli sier seg på familiens vegne fornøyd med den store oppslutningen fra familie, venner og andre. I en faktaramme gjentas Espen Bautz-Holters opplysninger om samboeren før hun forsvant.
8. april brakte Dagbladet, over to sider, et flyfoto som viste de deler av Oslo der Benedicte hadde og kunne ha gått den dagen hun ble borte. Under tittelen » Etterlyses over hele Europa » het det at » Politiet samarbeider tett med familiene til Benedicte Iversen og samboeren Espen Bautz-Holter (29). » Samboeren var igjen også nevnt i en faktaramme.
9. april toppet Dagbladet førstesiden med tittelen » Ny polititeori: Benedicte kan være bortført «. Inne i avisen framgikk det at forsvinningen nå var oversendt voldsavsnittet ved Oslo politidistrikt og at » Flere personer som står den 28-årige kvinnen nær, skal nå avhøres på ny » . «Årsaken til de nye, overraskende avhørene er at etterforskerne har avdekket flere vitale spørsmål som de trenger å få svar på. » «Benedicte Iversens familie er tilfreds med at politiet har besluttet å etterforske forsvinningen som en kriminalsak.» Senere het det dessuten:
» Iversens samboer, Espen Bautz-Holter (29) har forklart at hun skulle trene på S.A.T.S. Ila, innom jobben og seinere på kafébesøk. Nå tviler politiet på at det var planen hennes. Etterforskningen så langt tyder på at hun ikke har vært innom noen av de planlagte stedene. (?) ? Mest sannsynlig har hun fortalt samboeren at hun skulle gjøre andre ting enn det hun hadde planlagt, sier Duaas.» (Politi-inspektør Stig Duaas til NTB; sekr. anm.).
I et avsnitt het det videre at «Benedicte Iversens samboer Espen Bautz-Holter (29) har overfor Dagbladet beskrevet henne som en veldig samvittighetsfull, pålitelig, blid og utadvendt jente. (?) ? Benedicte har aldri hatt ?nedeperioder?, vært deprimert eller hatt angst, sa Bautz-Holter da familien startet letingen etter henne for fullt sist onsdag. »
10. april meddelte avisen at «familiene til den savnede Benedicte Maxwell Iversen og samboeren Espen Bautz-Holter (29), samt en rekke venner av paret, var i hele går etter-middag og kveld samlet i parets leilighet. De nekter å gi opp håpet om at 28-åringen skal komme til rette.» Deretter het det bl.a.:
» Familien til Benedicte Iversen føler seg mistenkeliggjort av deler av pressen etter spekulasjoner om sprik mellom forklaringer og funn som er gjort hjemme hos 28-åringen. I går skrev en avis at kvinnens aerobicsko ble funnet hjemme i leiligheten til tross for at hun hadde sagt til samboeren at hun skulle på trening. ? Jogge-skoene hennes er ikke hjemme, de må hun ha tatt i sekken hun hadde med seg. Slike spekulasjoner blir ekstra belastende for oss, vi har det tøft nok fra før, sier Benedictes tante. »
I en underartikkel med tittelen » De ubesvarte spørsmålene » lød det siste av dem: » Kan Benedicte ha vært på vei hjem igjen? »
11. april fortalte Dagbladet i hovedoppslaget på førstesiden at » Spesialmedarbeider Petter Bakke Schnitler og kolleger fra Oslo politidistrikt lette i går i og rundt familiehytta til Benedictes samboer, etter å ha fått tips fra publikum «. I tilknytning til kartutsnitt og bilder som viste hytta og badehusområdet på Nesodden, ble det opplyst at » Samboeren var i går i lange avhør for å bistå politiet i etterforskningen. » Dagbladet viser til tre momenter som har brakt politiet ut av byen:
» Familien til Benedictes samboer Espen Bautz-Holter har hytte i Bomansvik. Naboer bekrefter at også Benedicte har vært på hytta tidligere. Tips fra publikum har ført til fornyet interesse: Politiavdelingssjef Finn Abrahamsen bekrefter at politiet har fått meldinger om en bestemt gjenstand ved hytta. ? Denne er i dag sjekket, og er uinteressant for oss, sier Abrahamsen. Han ønsker likevel ikke å opplyse om hvilken gjenstand det er snakk om. Politiet bekrefter også å ha fått tips om at samboeren var ved hytta den dagen Benedicte forsvant. ? Men vi kan ikke si med sikkerhet om det var samboeren disse tipserne tror de har sett, sier Abrahamsen. »
Videre opplyser avisen at «det flere timer lange avhøret (av samboeren) beskrives av politiet som ren rutine. Samboeren har status som vitne i saken . ? Han har mye informasjon om savnete, og er kanskje den som kjenner henne best, sier Finn Abrahamsen. (?) Espen Bautz-Holters tvillingbror var også på politihuset i går.»
12. april brakte Dagbladet intervjuer med de tidligere politietterforskerne Leif A. Lier og Bjørn Tvete-Berger. Begge går langt i å utelukke at Benedicte er kidnappet på høylys dag. I en underartikkel het det dessuten om politiets interesse for samboer-familiens hytte på Nesodden, basert på intervju med politiinspektør Gunnar Larsen:
» En av årsakene til at politiet rykket ut til stedet, var en stige som førte fra brygga og ned i vannkanten. Ifølge et vitne skal stigen ha stått i en annen posisjon da Benedicte forsvant. ? Vi har sjekket stigen, men kan ikke se at den har noe med forsvinningen å gjøre, sier Larsen.
Søkene på Nesodden ble avsluttet onsdag ettermiddag. Den mystiske bilen som skal være sett i hytteområdet grytidlig morgenen etter at Benedicte forsvant, er sjekket ut av saken. »
13. april formidler avisen politiets understrekning av at de «ikke har noe grunnlag for å rette mistanke mot noen enkeltperson «.
14. april intervjues krisepsykolog Atle Dyregrov, som roser Benedictes familie.
16. april konstaterer politiet og Dagbladet at » Tipsene tørker ut i Benedicte-forsvinningen «.
19. april opplyser avisen at letingen igjen skal trappes opp.
21. april omtalte Dagbladet Benedicte-saken i lys av at 181 personer har forsvunnet sporløst i Norge siden 1997.
22. april meddelte Dagbladet på førstesiden: » Kvinne funnet død i Oslo «. Det framgikk inne i avisen at et kvinnelik dagen før var funnet i Maridalen. «Benedicte Maxwell
Iversens familie er orientert om funnet, men politiet har ikke identifisert kvinnen. (?) Politiet betegnet i natt dødsfallet som mistenkelig. (?) Vi kan ikke med sikkerhet si hva som er dødsårsaken, ettersom kvinnen vil bli obdusert ved Rettsmedisinsk institutt først i dag . »
23. april kunne avisen opplyse:
» Etter tre uker i uvisshet, fikk familien til Benedicte Maxwell Iversen (28) i går beskjed om at hun var funnet død. ? Vi er lettet over at hun er funnet. Samtidig er det veldig tungt å vite at en personlig tragedie ligger bak, sier Benedictes tante, Sidsel Grasli. (?) Ifølge den foreløpige obduksjonsrapporten er det ingenting som tyder på at 28-åringen ble drept. (?) De siste ukene har Benedictes samboer, venner og familie vært utsatt for voldsomme påkjenninger.
KLAGEN:
Klager er Espen Bautz-Holter, via advokat Harald Stabell. For Dagbladets del vises det spesielt til » uetiske arbeidsmetoder «, og dessuten til at han som Benedictes samboer » ble mistenkeliggjort » både i Dagbladet og VG. Klageren skriver bl.a.:
«En av de første dagene etter at Bendicte forsvant lot jeg meg intervjue om hendelses- forløpet. Jeg var i sjokk over hennes forsvinning og ville gjøre alt for å finne henne. Jeg hadde på det tidspunktet ikke mulighet til å forstå hvilken bred omtale og hvilke spekulasjoner saken kunne medføre og fant det ikke naturlig å reservere meg mot at mitt navn ble offentliggjort. (…) Jeg antar at de mulige senere konsekvensene av en slik offentliggjøring er noe journalistene vil og må ha et langt bedre grunnlag for å vurdere. Jeg antar også at det faktum at jeg tidlig ble identifisert burde medføre ekstra varsomhet fra pressens side i den senere dekning av saken, all den tid jeg ikke på noe tidspunkt hadde status som annet enn vitne i saken .»
«I begynnelsen formidlet Dagbladet og VG budskapet om at Benedicte var savnet, og vår bønn til publikum om hjelp til å finne henne. Den 9. april endret imidlertid avisenes dekning av saken karakter. Den dreies fra å være en forsvinningssak i retning av å bli en mulig drapssak, kanskje påvirket av at saken ble overført til voldsavsnittet på politikammeret. Samtidig starter noe som jeg opplever som en begynnende og indirekte mistenkelig- gjøring av meg. Dette blir tydelig gjennom flere artikler, selv om politiavdelingssjef Finn Abrahamsen… kontinuerlig gir uttalelser som tyder på at de ikke ser på dette som sannsynlig en drapssak. »
«Den 10. april skriver Dagbladet artikkelen ? De ubesvarte spørsmålene ?, hvor de reiser spørsmål om hva som kan ha skjedd etter at Benedicte gikk fra 7-eleven butikken. En av hypotesene avisen stiller opp er at hun ? kan ha gått hjem ?, altså hjem til meg. »
«Den 11. april tar dekningen av saken i deler av pressen ?helt av?. Dagbladet og VG lager store førstesideoppslag i forbindelse med at politiet gjorde undersøkelser i nærheten av vår familiehytte på Nesodden. (…) Overfor familien gir Abrahamsen uttrykk for at han
vurderer medias interesse rundt Nesodden som en ?uheldig avsporing? som er til hinder for etterforskningen .»
Klageren opplyser for øvrig at «det er feil når Dagbladet skriver at broren min var i avhør dagen før dette oppslaget. Han var i avhør 7. april og forklarte seg bl.a. om sin tur til Nesodden den 2. april. Dagbladet skaper dermed unødig dramatikk omkring dette. Når det gjelder påstanden om at jeg også var i avhør dagen før oppslaget er det også feil? »
«Dagen etterpå,12. april, blir et antiklimaks for avisene, da det viste seg at det ikke var noe hold i Nesodden-sporet. Til tross for den voldsomme opptakten den 11. april, uteble den sensasjonen oppslagene antagelig legger opp til; det ble ikke bekreftet noe drap og verken jeg eller noen i min familie kunne på noen måte knyttes til Benedictes forsvinning. (…) Det eneste vi foretok var en rutinesjekk (på Nesodden; sekr. anm.) dagen etter forsvinningen, for å sikre oss at hun ikke oppholdt seg der, noe politiet ble informert om. Dagbladets og VGs oppslag må ses i lys av dette. Det dreier seg om oppslag som bygger på spekulasjoner – spekulasjoner uten noe hold i virkeligheten. »
«Dette tatt i betraktning skulle det være lett å forstå hvilket inntrykk pressens håndtering av saken måtte gjøre på meg og min familie. (…) Ikke bare var Benedicte blitt borte, men på helt uforståelig grunnlag ble vi involvert i et ?medie-fråtseri? hvor et idyllisk og kjært landsted ble høy-eksponert i løssalgs- og nettaviser, som om store avsløringer var umiddelbart forestående. »
«En kort tid følte jeg meg nesten sikker på at en stor del av den norske befolkningen måtte betrakte meg som en sannsynlig drapsmann. Det er innlysende at Dagbladet og VG bidro sterkt til den opplevelsen. En rekke henvendelser i etterkant, både fra media og enkeltpersoner, støtter også min oppfatning av at jeg gjennom disse presseoppslagene ble mistenkeliggjort som min samboers mulige drapsmann. »
«Måten Dagbladet og VG dekket saken på utgjorde også en stor tilleggsbelastning for min familie. I og med at jeg var identifisert med fullt navn, visste de fleste kolleger og venner av mine foreldre og søsken hva som var i ferd med å skje. »
Så langt viser klageren til Vær Varsom-punktene 3.2, 3.3, 3.9, 4.1, 4.4 og 4.7. Når det gjelder klagepunktet » uetiske arbeidsmetoder «, forteller klageren følgende:
«Benedictes beste venninne ? Camilla ? befant seg i Thailand i begynnelsen av april. Hilde Schjerve i Dagbladet ønsker utfyllende detaljer og personlige opplysninger om Benedicte og hennes nærmeste krets. Journalisten kontaktet Camilla på telefon (hennes samboer Fredrik tok telefonen) og ba om å få lage et intervju. Schjerve sa at Sidsel Grasli hadde gitt tillatelse til at hun kunne lage et slikt intervju. På grunn av det ukurante tidspunktet samtalen fant sted, avslo Fredrik.»
» Sidsel var aldri blitt spurt av Hilde Schjerve om tillatelse til et slikt intervju. Dersom Sidsel var blitt spurt ville hun ikke gitt noen slik tillatelse. Tvert imot hadde Sidsel tidligere gitt klar beskjed om at hun ønsket at mer private sider ved Benedicte og hennes liv skulle skjermes for media. Dette ble eksplisitt meddelt til Hilde Schjerve fordi nettopp hun gjentatte ganger var svært pågående i forhold til dette. Jeg kan ikke se det annerledes
enn at journalisten brukte en løgn i forsøket på å få til et intervju, og at det i så fall ville ha kommet i stand på falske premisser. »
Videre forteller klageren:
«10. april ringte journalist Merete Landsend i Dagbladet til Sidsel Grasli. Hun sa at politiet hadde sagt til henne at de hadde mistanke til samboeren, og Landsend ba Grasli om å kommentere dette. Sidsel ba om å få vite hvem i politiet som hadde sagt dette. Det oppstod en krass diskusjon mellom henne og Landsend, og Sidsel ble henvist til desken, uten at dette ga henne noe svar. Vedkommende som satt på desken fulgte opp Landsend sitt forsøk på å få en kommentar fra Sidsel, og påberopte seg rett til å beskytte kilden da han ble spurt om navnet på kilden i politiet.»
» Hun kontaktet morgenen etter de ansvarlige i politiet, og de bekreftet overfor henne at de ikke hadde mistanke til meg og at de heller ikke hadde uttalt dette. Jeg ser det slik at journalisten ved hjelp av en usannhet forsøkte å fremprovosere en kommentar til bruk i en senere reportasje. En uttalelse fra en så sentral person om et så ømfintlig spørsmål kunne sikkert ha hatt stor journalistisk interesse, men den ville altså ha fremkommet på falske premisser. »
Her viser klageren til Vær Varsom-punktene 3.3 og 3.9, og han avslutter på følgende måte:
«Enkelte av de overtramp som jeg peker på er etter min oppfatning ganske klare, andre ligger kanskje mer i grenseland. Når jeg for eksempel tar opp dette jeg kaller Dagbladets og VGs mistenkeliggjøring av meg, så bygger ikke det på at de har fremmet direkte anklager. Det handler mer om en kombinasjon av en sterk fokusering og en sammenstilling og vekting av stoffet, ispedd enkelte uetterretteligheter, som etterlater helt bestemte inntrykk. Det er etter min oppfatning helt klart at dette ikke er tilfeldig . (?) Dersom Benedicte ikke hadde blitt funnet, ville jeg, delvis på grunn av Dagbladet og VG, hatt en uutholdelig mistanke hengende over meg for alltid. »
TILSVARSRUNDEN:
Dagbladet anfører at den brede dekningen av forsvinningssaken «skyldtes ønsket om og hensynet til en rask oppklaring, det skyldtes offentlighetens krav på innsyn og kontroll med politietterforskning, og det skyldtes at en sak av slik karakter ikke kan holdes privat . Her har mediene selvsagt en stor utfordring når det gjelder å avveie forholdet mellom pårørendes ønsker og behov, og offentlighetens krav på informasjon om, i dette tilfellet, utviklingen i leteaksjonen.»
Når det gjelder de påståtte » uetiske arbeidsmetoder «, påpeker Dagbladet at disse relaterer seg til flere andre navngitte personer, og ikke til klageren. Selv om avisen ikke vil motsette seg klagebehandling på disse punktene, ser den det som » et problem når anklagene framføres av en tredjeperson, med de ekstra farer det innebærer for manglende presisjon i hva som faktisk skjedde.»
Dagbladet påpeker at familiens kontaktperson, Sidsel Grasli, «er sentral i begge punktene som går på uetiske arbeidsmetoder fra Dagbladets medarbeidere.» Avisen har «selvsagt» ingen innvendinger mot at familien valgte å oppnevne en talsperson, og hadde «gode erfaringer med dette? inntil et visst punkt». » På dette punktet begynte Grasli mer å opptre som en person som krevde full styring av både medier og politi. Kurante, tradisjonelle arbeidsmetoder fra pressen ble møtt med argumenter fra Grasli om følelser og respekt for familien. »
«Likevel valgte Dagbladet ? og mediene for øvrig ? i stor grad å ta hensyn til Graslis stadige oppfordringer. Kanskje i for stor grad. (?) Arbeidsmetodene hun angrep var blant annet telefoner til savnedes vennekrets, sjekking av bilnummer og at vi faktisk hadde vært i gaten der savnede bodde. Med andre ord normal journalistisk virksomhet, som etter hvert førte til at Grasli brøt kontakten med Dagbladet. Dette gjorde ikke vår oppgave lettere. »
«For å forsøke å få til en dialog, tok vår nyhetsredaktør kontakt med Grasli for en oppklarende samtale, blant annet om rolleforståelse. Deretter fant det sted et møte mellom Grasli og representanter for avisens nyhetsavdeling. Kontakten ble deretter gjenopptatt.»
Når det gjelder avisens forsøk på å få kontakt med Benedictes venninne Camilla, viser Dagbladet til at » det ikke trengs noen ? tillatelse ? fra en tredjeperson for å rette en normal forespørsel om et intervju til et voksent, selvstendig menneske «. Påstanden om at journalist Hilde Schjerve skulle ha løyet om ?tillatelse? fra Grasli, stiller avisen seg uforstående til, og mener den faller på sin urimelighet. » Det var selvsagt utenkelig for vår reporter å spørre Sidsel Grasli om tillatelse til å intervjue Camilla. Hvorfor skulle hun det? »
På dette punkt opplyser Dagbladet for øvrig at det var klageren selv og Benedictes mor som, en av de første dagene etter forsvinningen, ga journalist Schjerve «navn og telefonnummer på alle sentrale personer i savnedes liv».
Dagbladet kan bekrefte at journalist Landsend ringte opp Grasli og «spurte hva hun tenkte om at politiet hadde mistanke om at samboeren hadde noe med forsvinningen å gjøre». Avisen bekrefter likeledes at «Grasli kom med meget krasse svar til Landsend som, naturlig nok, måtte henvise til kildebeskyttelse på forespørsel om hvem som hadde sagt dette». » Når Grasli ikke finner Dagbladets kilde etter å ha henvendt seg til politiet, kan ikke dette brukes som sannhetsbevis for at Dagbladet brukte løgner for å få en kommentar. Dagbladet vil tvert imot understreke at det tilfløt vårt etter hvert store reporterteam informasjon om slike mistanker. »
«Dagbladet har ingen problemer med å forstå Graslis vrede over å få et slikt spørsmål. Det er heller ikke spesielt hyggelig for en journalist å stille slike spørsmål, men at det var foranlediget av konkret informasjon er det ingen tvil om.»
Når det gjelder reportasjen 10. april , er Dagbladet enig med klageren i at «det krever varsomhet dersom noen hypotese peker i retning av bestemte personer». » Dagbladet mener derimot at det er vist varsomhet her, og at artiklene dessuten ikke bygger opp noen som helst hypotese. Tvert imot er den ene artikkelen viet familienes behov for å avmystifisere
tidligere publiserte opplysninger (i flere medier) som kunne [være] egnet til å skape mistanke.» At klagerens navn ble brukt, forklarer avisen med at han selv hadde stått fram i intervju allerede 4. april. » Dagbladet mener det ville ha vært mer egnet til å skape mistanke dersom vi plutselig hadde sluttet å bruke navn. » Avisen kan for øvrig ikke se at underartikkelen » De ubesvarte spørsmålene » på noe punkt bryter med Vær Varsom-plakaten.
Angående reportasjen 11. april, om politiets undersøkelser ved familiehytta på Nesodden, påpeker Dagbladet at «saken på dette tidspunkt var en av de mest omtalte nyhetssakene i Norge». » Da politiet faktisk valgte å rykke ut til området rundt familiehytta, var dette en utvikling i saken mediene hadde full rett til å dekke. (?) Det er også relevant informasjon å nevne klagers tilknytning til stedet. »
«Klager mener totaliteten i reportasjene denne dagen er egnet til å sette fantasien til leserne i sving i retning av at han måtte være involvert. Dagbladet vil tvert imot anføre at avisen har gjort det den kan for å understreke at det ikke var mistanke mot klager. Han var i avhør ? for å bistå politiet ?. Avhøret beskrives som ? ren rutine ?. Klagers status som ? vitne ? blir understreket. Mange personer med tilknytning til saken skal ? rutinemessig ? tas inn til avhør, og avslutningsvis siteres politiet på at ? Nesodden er av mindre interesse for oss. Vi har ikke funnet noe ved hytta som kan knyttes til forsvinningen .?»
«Når det er nevnt, vil Dagbladet understreke at alle faktaopplysninger i slike reportasjer skal være korrekte . Dersom vi har tatt feil med hensyn til tidspunktene for vitneavhør av klager og hans tvillingbror, beklager vi det. »
«Dagbladet er ikke i tvil om at saken har vært en enorm belastning for klager. (?) På den annen side var det hele tiden et ønske fra familien at saken skulle dekkes av mediene, fordi de håpet det kunne bidra til oppklaring.»
Klageren opplever tonen i avisens tilsvar som «nedlatende», og hevder at det inneholder «en del feil og uetterretteligheter». Sterkest reagerer klageren på avisens omtale av Sidsel Graslis rolle som kontaktperson, og kaller den «tendensiøs». » Vi motsatte oss selvsagt ikke at pressen dekket letingen etter Benedicte, men så det som helt nødvendig å prøve å beskytte henne som person… Det var vårt sterke ønske at mediedekningen ikke skulle omfatte intime opplysninger fra den private sfære .»
«Samarbeidet med andre deler av media opplevde vi som gjennomgående godt. De aller fleste viste oss den respekt som Dagbladet påberoper seg i sitt tilsvar, men som etter min oppfatning ikke kom til uttrykk gjennom avisens arbeidsform og oppslag. At Sidsel Grasli etter hvert brøt kontakten med avisen, var et direkte resultat av dette. Det samme gjelder hennes kritikk av arbeidsformen til enkelte av journalistene i Dagbladet. »
«Det er korrekt at Sidsel Grasli anmodet flere journalister, herunder Hilde Schjerve, om ikke å kontakte Benedictes nærmeste venner for å innhente personlige opplysninger om henne. Hun ba om respekt for dette. Annet kunne hun ikke gjøre. Anmodningen ble så vidt vites tatt til følge av de fleste, men ikke av Hilde Schjerve. (?) Slik Schjerve uttrykte seg, fikk Fredrik en klar oppfatning av at henvendelsen var klarert med Sidsel.»
Klageren finner det fortsatt «ganske sterkt» at Dagbladets Merete Landsend 10. april kontaktet Sidsel Grasli og ba om hennes syn på at politiet hadde mistanke om at han hadde noe med forsvinningen å gjøre. » Sidsel var på det tidspunktet personlig blitt informert av etterforskningsledelsen om at jeg ikke var mistenkt. (?) Jeg tolker det derfor slik at Dagbladets opplysninger ikke kunne komme fra noen som stod sentralt i etterforsk-ningen. (?) Hva om i alle fall en av det store reporterteamet på det tidspunktet hadde spurt etterforskningens leder og talsmann?»
Når det gjelder reportasjen 10. april, er ikke klagerens poeng at Dagbladet har brukt navnet hans, «men at det i et tilfelle som dette krever ekstra varsomhet i forhold til hvordan oppslagene gjøres. (?) Denne varsomhet mener jeg Dagbladet ikke har utvist. At avisen ønsker å spekulere i ulike hendelsesforløp, hvorav ett er i strid med hva jeg har forklart til både politi og media, bidrar til en mistenkeliggjøring. De serverer leserne en tankerekke som leder dem til å tro at Benedikte må ha gått tilbake til meg. Fremstillingen styrker det mange vil tenke: ? Samboeren er involvert ?.»
Angående reportasjen 11. april, understreker klageren at han ikke protesterer mot Dagbladets omtale av at politiet faktisk var på Nesodden dagen før og gjorde undersøkelser. » Dersom det virkelig var avisens mening å få frem at politiet ikke hadde funnet noe ved hytta som kunne knyttes til forsvinningen og understreke at det ikke var mistanke mot meg, så forstår jeg ikke den form og det format som oppslaget fikk. (?) Dimensjoneringen og formen på artikkelen var slik at det skulle tilsi at det ble avdekket dramatiske og viktige forhold.»
«Min kritikk av artikkelen den 11. april går også på en manglende balanse mellom de elementer i artikkelen som bidrar til å mistenkeliggjøre meg, og de elementer som er egnet til å stoppe leserens oppfatning i den retningen.»
Klageren konkluderer med å fastholde at Dagbladet har benyttet uetiske arbeidsformer og «utvist manglende balanse ved konsekvent å gi det som måtte tale for min uskyld mindre plass enn det som indirekte pekte mot det motsatte».
Dagbladet beklager det, dersom tonen i avisens tilsvar er oppfattet som nedlatende. «Det har ikke vært vår hensikt. Vi har hele tiden hatt som mål å gjøre vårt for å få saken både belyst og opplyst.»
«For å øke presisjonen på hvordan omtalen begynte i vår avis, skal det nevnes at klager kontaktet vår daværende nyhetsredaktør om forsvinningen før det kom noe på trykk. Han ønsket omtale av saken for å finne den forsvunne kvinnen. (?) Utvalget må vurdere saken i lys av den løpende utvikling og i lys av den totale informasjonsmengde som tilfløt offentlig-heten.»
» Dagbladet vil også igjen understreke at avisen verken har noe mot Sidsel Granli som person eller mot at familier organiserer seg med en egen pressekontakt når den utsettes for slike dramatiske hendelser som Benedicte Maxwell Iversens forsvinning var. (?) Vi står likevel fast ved vår framstilling av kontakten mellom våre reportere og Sidsel Grasli. »
Dagbladet «konstaterer at klager har sin tolkning av forskjellige hendelser i kontakten mellom avisens medarbeidere og hans omgangskrets, mens vi har en annen. De faktiske omstendigheter synes det likevel å være noenlunde enighet om. Det samme gjelder i forhold til det som har stått på trykk.»
«Avisen må henvise til kildevern når det igjen spekuleres over hvor vi har fått informasjoner om mistanke blant enkelte politifolk. Klager tar feil når han antyder at vi ikke også har konfrontert etterforskningens leder med våre opplysninger. (?) I dette tilfellet førte det til at det ikke ble skrevet noe om mistanker, blant annet fordi vi ikke hadde kildemessig godt nok belegg for dette. »
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder Dagbladets dekning av den sterkt medieeksponerte letingen etter en savnet Oslo-kvinne våren 2002, innen en personlig tragedie kunne konstateres. Klager er kvinnens samboer, som mener han underveis ble utsatt for en uakseptabel indirekte mistenkelig-gjøring fra Dagbladets side, og at enkelte av avisens journalister benyttet seg av uetiske arbeidsmetoder. Klageren medgir at han i første fase aksepterte å bli intervjuet under fullt navn, men mener avisen på senere stadier av etterforskningen burde unnlatt å navngi ham. Her viser klageren til at han ikke på noe tidspunkt hadde status som annet enn vitne. Særlig alvorlig ser klageren på Dagbladets oppslag om politiets undersøkelser på og omkring familiens landsted.
Dagbladet er ikke i tvil om at saken har vært en enorm belastning for klageren, men påpeker at det hele tiden var et ønske fra familien at mediene skulle medvirke til oppklaring. Avisen mener den i sin dekning gjorde det den kunne for å understreke at det ikke var mistanke mot klageren. Når det gjelder påstanden om uetiske arbeidsmetoder, viser Dagbladet til at klageren i denne sammenheng er tredjeperson, med de farer dette innebærer for manglende presisjon i beskrivelsen av hva som faktisk skjedde. Avisen påpeker her det noe anstrengte forholdet redaksjonen på et tidlig stadium fikk til familiens talsperson. For øvrig mener avisen at reportasjen fra landstedet fortalte om en utvikling i saken som mediene hadde full rett til å dekke.
Pressens Faglige Utvalg kan vanskelig ta stilling til klagepunktet om «uetiske arbeids-metoder», siden påstand her står mot påstand mellom partene.
Utvalget konstaterer imidlertid at Dagbladet, i likhet med andre medier, imøtekom familiens ønske om sterkt å bidra til å finne løsningen på Oslo-kvinnens forsvinning. I denne sammenheng finner utvalget identifiseringen av klageren akseptabel, ikke minst siden han selv hadde valgt å stå fram. Etter utvalgets mening må den konkrete dekningen av saken i Dagbladet også ses i lys av den omfattende presseomtalen for øvrig, og som samlet gjenspeilte en enorm offentlig interesse for saken. Utvalget mener likeledes det må vektlegges at reportasjene ble til mens kvinnens forsvinning ennå var en gåte.
Sett på denne bakgrunn var det etter utvalgets mening særlig viktig for pressen å skille mellom faktiske forhold og hva som i de berørtes og lesernes øyne måtte oppfattes som spekulasjoner om hva som kunne ha hendt kvinnen. Utvalget registrerer at Dagbladet ikke i noen av sine reportasjer har rettet mistanke direkte og konkret mot klageren, men finner likevel at visse vinklinger og enkeltformuleringer er av en slik art at det åpenbart måtte oppleves som belastende. Slik utvalget ser det, oppveies ikke dette i alle sammenhenger av at politiet kommer samtidig til orde og påpeker at man er uten spor.
Etter utvalgets mening er det særlig grunn til å stille spørsmål ved berettigelsen av den stort oppslåtte reportasjen som omhandlet politiets undersøkelser ved klagerens familielandsted. Utvalget kan ikke se at det var faktiske holdepunkter for å skape inntrykk av at politiet arbeidet med relevante spor, siden det i samme reportasje framkom at funn på stedet var uinteressante for etterforskningen. Slik utvalget ser det, forsterkes det skjeve inntrykket ved den samtidige opplysningen om at klageren hadde vært inne til et langt avhør.
Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, der det heter: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.»
På dette punkt har Dagbladet brutt god presseskikk.
Oslo, 26. august 2003
Thor Woje,
Annette Groth, Odd Isungset, Sigrun Slapgard,
Grete Faremo, Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen