Dag Helge Frøisland mot Gudbrandsdølen Dagningen
Gudbrandsdølen Dagningen (GD) brakte lørdag 4. mai 2002 et portrettintervju med en ung jente som var prisbelønnet som den ivrigste bokleseren blant tiendeklassingene ved en navngitt ungdomsskole. Under tittelen » 15 år og mer enn grei nok » handlet intervjuet i hovedsak om jentas leselyst på bekostning av andre fritidssysler. Et stykke ute i artikkelen het det:
» (NN) er av de få som sier hun har god tid. Det er derfor hun leser mer enn de andre. Det vil si, hun er såpass hekta på bøker at hun hadde vel rukket det, uansett. At hun fikk færre fritidssysler, er likevel egentlig et litt trist og mørkt kapittel i hennes unge liv. Hun gikk nemlig på turn, men sluttet.
– Jeg ville ikke gå lenger, sier hun alvorlig.
– Turnlederen skremte meg. Nå har han vært i retten.
(NN) slapp å vitne mot ham. Sjøl fortalte hun ingenting, den gangen hun var ti år og det skjedde. Heller ikke nå forteller hun til oss noe om hva som skjedde. Bare at han var ekkel.
– Jeg skjemtes over det. Vet ikke hvorfor. Følte det var min feil, at jeg hadde gjort noe. Hadde jeg sagt noe, så hadde de kanskje sluppet, de som er yngre enn meg nå. Men ingen turde å si fra. Det hender jeg møter turnlederen på gata. Da blir jeg helt nervøs. Nå har han fått tre år.
– Er du blitt redd?
– Ja litt. Litt skeptisk. Hvis det er gamle menn som smiler til meg, blir jeg litt ukomfortabel. Det er litt ekkelt. Men noen er jo ordentlig hyggelige. Noen kan jeg se det på. Jeg kjenner ikke dem som vitner, men jeg tenker på dem. Jeg vet hva de gikk gjennom. »
Intervjuet med den navngitte jenta var illustrert med en stor portrettegning av henne.
KLAGEN:
Klageren , Lillehammer-legen Dag Helge Frøisland, reagerer på det han opplever som et grovt » overtramp mot personvernet «. «Spesielt vil jeg kommentere et barns behov for særdeles stor varsomhet.» Klageren viser til vedlagt korrespondanse han har hatt med GDs debattredaktør etter intervjuet med 15-åringen. Frøislands opprinnelige brev til avisen var ment som et leserinnlegg, men redaksjonen ønsket ikke å trykke det. I brevet skrev klageren bl.a. dette om intervjuet:
«Et positivt intervju. Endelig er det en story der man vektlegger at Lillehammerungdom er flotte kjekke unger selv om de ikke nødvendigvis passer inn i bestemors bilde av ?mors beste barn? med vannkjemmet lugg eller musefletter. Flott, slik kunne vi ha mer av. Men så setter jeg kaffen i halsen, for der midt i artikkelen om denne flotte jenta står det nesten svart på hvitt at hun leser fordi hun fikk mer tid etter at hun ble utsatt for et overgrep. Et ovegrep mot barn er en grusom hendelse i et barns liv og selvsagt noe en 15-åring har behov for å betro seg om, til noen voksne. »
«Som bakgrunn for artikkelen er det kanskje noe som kan ligge i journalistens bevissthet, men det er langt derfra til å trykke det i avisas lørdagsnummer. Hverken redaktøren eller journalisten later til å ha den nødvendige kunnskap om medias slagkraft og hvordan slikt kan ramme. Dere må da forstå at dere har et nærmest grenseløst ansvar for at en 15-årings forståelse for media ikke er likt med en voksen. »
«Som barnelege er jeg først og fremst opptatt av jenta og hennes følelser samt hennes personvern i en så liten by. Jeg kan ikke forstå at en voksen journalist ikke har klarere grenser på hva og hvor man omtaler et barns betroelser. Vår lokale monopolavis er ikke stedet NN?s venner skal lese om dette eller andre overgrep. Det er mange som ikke skal vite dette, som nå vet det. En slik betroelse skal ikke trykkes, det tilhører enten privatlivets fred, det terapeutiske rom eller rettsalen, hvor slike saker skal løses. »
Sekretariatet gjorde klageren oppmerksom på PFU-vedtektenes krav til samtykke fra direkte berørt part. Klageren kontaktet den intervjuede jentas mor, og fikk – etter lang tids «forhandlinger» – hennes samtykke til klagebehandling. Sekretariatet har for øvrig, i direkte kontakt med moren, forsikret om full anonymisering av saken i tilfelle av en fellende PFU-uttalelse.
Klageren skriver i brev til PFU om kontakten med jentas mor: «Hun kunne fortelle at journalisten satt i nærmere 3 timer alene med NN, og at NN til tider følte seg nærmest ?tappet?. Hun kunne dessuten fortelle at verken NN selv eller pårørende ble presentert for artikkelen før den ble trykt».
TILSVARSRUNDEN:
Gudbrandsdølen Dagningen s redaktør opplyser at foreldrene var klar over intervjuet med 15-åringen. «Det ble ikke på noe tidspunkt, verken fra foreldrene eller NN, bedt om gjennomlesing av portrettet før offentliggjøring. Det ville ikke vært noe til hinder for en slik gjennomlesing. Vurdert i ettertid, er det mulig at avisa burde tatt initiativ til en gjennomlesing. »
Ifølge avisen ga ikke jenta inntrykk av at det var snakk om noe fysisk overgrep, «noe journalisten heller ikke skriver». «Hun går heller ikke i detaljer på annen måte.» » Avisas vurdering var at dette var en helt vesentlig del av hennes historie. (…) Og det virket som det var viktig for henne å fortelle det. Også av hensyn til andre i samme situasjon. Journalisten opplevde også at hun fortalte om dette på en naturlig måte. Journalisten var ikke kjent med dette på forhånd og framprovoserte således ikke noe. Journalisten var også forsiktig med å stille spørsmål om dette. »
«Journalisten har i ettertid møtt NN på gata og fikk da følelsen av at 15-åringen var blid og fornøyd. I etterkant av intervjuet har det heller ikke kommet noen form for reaksjon fra foreldrene – før de fem måneder senere gir sitt samtykke til at Frøisland reiser sak. »
«Journalistens og avisas vurdering var at det ville være urettferdig overfor NN å utelate hennes beretning om noe som hadde gjort et sterkt inntrykk på henne. Det ville også kunne oppfattes som en beskyttelse av turnlederen – ikke av NN . Samtidig var vurderingen at NN hadde et avklaret og reflektert forhold til dette. Og at dette var en sak som hun også hadde et åpent forhold til i venneflokken.»
«I ettertid har intervjuet vært drøftet flere ganger internt, og problemstillingene har vært: Bør foreldre automatisk bli oppfordret til gjennomlesing av et intervju med en 15-åring? Hvis foreldrene hadde gjennomlest og godkjent, – ville det da være uproblematisk å trykke det omtalte avsnittet? (…) Konklusjonen har vært at det neppe finnes fasitsvar, at dette alltid vil være en vanskelig vurdering, at det vil kunne være konklusjon fra tilfelle til tilfelle og at det i de fleste tilfeller vil være riktig å konferere nært med foreldrene når mindreårige intervjues. »
Klageren skriver i sitt tilsvar: «Verken av hensyn til NN eller den turnlederen som nevnes, er dette en artikkel hvor dette temaet skulle opp. I tillegg forsøker redaktøren å argumentere for at det ikke skrives direkte at NN ble utsatt for et overgrep. Et svar til det må være [at] ?antydningens kunst? er ofte mer rammende enn den brutale sannhet.»
Gudbrandsdølen Dagningen har ikke hatt noe å tilføye.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder et intervju i Gudbrandsdølen Dagningen, der en 15 år gammel jente fortalte om sine interesser og sin bakgrunn. Under intervjuet røper jenta også ubehagelige opplevelser knyttet til en mannlig idrettsleder. Med samtykke fra jentas foresatte ber en barnelege Pressens Faglige Utvalg vurdere om avisen har begått et presseetisk overtramp og krenket et barns krav på personvern.
Avisen vurdering på forhånd var at de uønskede hendelsene med idrettslederen var en helt vesentlig del av jentas historie, og som det var viktig for henne å fortelle om. Redaksjonen ser i ettertid at den burde ha latt jentas foresatte få intervjuet til gjennomlesning.
Pressens Faglige Utvalg vil generelt påpeke at det også for mindreårige må være mulig via pressen å gi uttrykk for følelser knyttet til traumatiske opplevelser.
På den annen side påhviler det redaksjonene et selvstendig ansvar for å vurdere hvor langt man skal gå i å beskrive forhold som i etterkant kan risikere å bli en tilleggsbelastning for de berørte. Utvalget viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 4.8, der det blant annet heter: «Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medie-omtalen kan få for barnet.»
I det påklagede tilfellet anser utvalget at avisen på selvstendig grunnlag skulle ha utvist en langt større forsiktighet med innholdet før publiseringen av intervjuet. Utvalget mener dessuten at avisen under alle omstendigheter skulle ha tatt ny kontakt med jenta og hennes foresatte i forkant.
Gudbrandsdølen Dagningen har brutt god presseskikk.
Oslo, 17. desember 2002
Thor Woje,
Liv Ekeberg, Annette Groth, Odd Isungset,
Grete Faremo, Ingeborg Moræus Hanssen, Jan Vincents Johannessen