Norsk Barnehjelp v. daglig leder Rolf-Erik Janøy mot Telemarksavisa
Telemarksavisa (TA) hadde fredag 11. januar 2002 som hovedoppslag på førstesiden: « SELGER nødhjelp til fattige i Afrika ». I henvisningsteksten het det:
« Organisasjonen Norsk Barnehjelp selger innsamlet nødhjelp i Kenya og Øst-Europa. Norsk Barnehjelp ledes av skiensmannen Rolf Erik Janøy. Organisasjonen er ukjent for norske myndigheter i de landene de angivelig arbeider. – Salget går strykende, sier Simon Mburugu i Meru i Kenya. »
Oppslaget var illustrert med et énspaltet portrettbilde av Janøy og et trespaltet bilde av den siterte kenyaneren utenfor et varelager.
Inne i avisen brukte TA halvannen side på saken, under hovedtittelen « Selger innsamlet nødhjelp ». I reportasjen opplyses det at «Norsk Barnehjelp hadde innsamlingsaksjoner i 16 norske byer i fjor høst», og «etter eget utsagn skal de ha sendt 200 tonn klær til fattige mennesker i fattige land i fjor.» Og videre:
« Samtidig har de et salgskorps som skal få inn penger fra private og bedrifter til fraktutgifter av klærne til Albania, Romania, Kenya og Sudan. I Kenya, for eksempel, selges de brukte innsamlede klærne fra Norge som engros til forretninger og som stykksalg til private kunder. »
Kenyaneren Simon Mburugu presenteres som mannen som driver forretningen for Norsk Barnehjelp i Meru. Han forteller:
«- Klærne kommer i containere til havnebyen Mombasa. Vi selger hele baller med tøy til forretninger i Nairobi og Meru. Privatpersoner kan handle klær som er utpakket her i forretningen. (…) – Alle pengene vi får inn på dette salget sender vi til hjelpearbeid i Sudan. »
Norsk Barnehjelps daglige leder, Rolf-Erik Janøy, er intervjuet og «har en helt annen forklaring»:
« – Det er så dyrt å sende tøyet at vi må selge det for å få dekket våre utgifter. (…) – I tillegg føler folk her nede at det er nedverdigende å ta imot tøyet gratis. Når det bare blir gitt bort i esker, skjer det ofte at folk får tøy som ikke passer. Det er bedre de betaler noen kroner for tøyet. »
Videre stiller TA spørsmål ved Norsk Barnehjelps opplysning om at organisasjonen driver en skole med 270 elever og et dagsenter for unge jenter i Sudan. I en underartikkel med tittelen « Hjelpearbeidet ukjent for norske myndigheter » het det innledningsvis: « Verken norske myndigheter eller andre norske bistandsorganisasjoner i området kjenner til at Norsk Barnehjelp driver hjelpearbeid i Sudan. » Og senere i artikkelen:
« TA var i går i kontakt med både annensekretær Per Øivind Landemoen og ambassaderåd Fridtjov Thorkildsen ved den norske ambassaden i Kairo, som også har ansvaret for norske myndigheters kontakt med Sudan. Ingen av dem kjenner til Norsk Barnehjelp, eller at organisasjonen driver bistandsprosjekter i Sudan. Det gjør heller ikke Utenriksdepartementets spesialutsending til Sudans hovedstad Khartoum, Halvor Ashjem. »
« Stedlig representant for Norsk Folkehjelp i Sudan, Sten Rino Bonsaksen, sier han aldri har hørt om den norske hjelpeorganisasjonen. »
« Kirkens Nødhjelps representant, Hans Corneliussen, slår fast at Norsk Barnehjelp heller ikke driver prosjekter i Nord-Sudan. – Hadde de vært her, ville jeg visst om det, understreker han. »
Også disse opplysningene kommenteres av Janøy, som bl.a. uttaler: « – Det er et norsk konsulat i Khartoum. Jeg har forsøkt å ringe dem flere ganger, men aldri fått svar. Jeg har heller aldri fått noen tilbakemeldinger fra dem .»
Under mellomtittelen « Veldig svevende » opplyser TA at «Norsk Barnehjelp har noen fine hjemmesider på Internett, men når det gjelder deres arbeid i Kenye og Sudan, står det stort sett kjente ?strofer? fra radio, tv og aviser. Organisasjonen tegner et skrekkbilde av elendigheten og fattigdommen i disse landene, uten at de konkret sier hva de gjør hvor.»
Mot slutten het det:
« Ifølge Janøy er Norsk Barnehjelp nå i ferd med å få 100 000 kroner som elevene ved Glemmen skole i Fredrikstad samlet inn under fjorårets Operasjon Dagsverk. »
På lederplass samme dag, under tittelen « Hjelpeskandale », kommenterte avisen sitt eget oppslag. Med utgangspunkt i at «nordmenn er på sitt beste ytterst gavmilde», het det bl.a.:
« Derfor blir det sjokkerende å høre om organisasjoner som får slike ting og penger, og i neste omgang selger dette i Afrika. Dagens artikkel i TA dokumenterer at nødhjelp blir solgt på markedsplasser.
I sum stiller dette virksomheten til Norsk Barnehjelp i et ytterst merkelig lys. Det finnes dessverre en rekke mennesker i Norge som åpenbart har sett muligheten på å gjøre en karriere i internasjonal bistandsbusiness.
Desto verre er det når enkelte tvilsomme organisasjoner utnytter folks giverglede på den måten som det blir avdekket i dagens TA. For ikke bare er dette ytterst betenkelig i seg selv. Det vil også gjøre det langt vanskeligere for skikkelige hjelpeorganisasjoner å samle inn livsnødvendig hjelp til folk som trenger all den hjelp de kan få. »
Lørdag 12. januar fulgte TA opp saken ved å opplyse at «Glemmen videregående skole i Fredrikstad stopper utbetalingen av 100 000 kroner som elevene har samlet inn til Norsk Barnehjelp». Skolens rektor «krever nå at organisasjonen dokumenterer sitt arbeid». Det framgikk at skolens beslutning ble tatt som følge av avisens reportasje dagen før.
« Rolf Erik Janøy sier han skjønner at skolen ønsker forsikringer om at de innsamlede pengene virkelig går til barn som trenger hjelp. – Det er helt greit at de tar kontakt med ambassaden. Vi kan dokumentere alt vi har gjort i Sudan, slår han fast. (…) Janøy karakteriserer kritikken mot organisasjonen som en ?ikke-sak?, og hevder at de nå har strammet inn rutinene. »
Lørdag 19. januar brakte Telemarksavisa et lengre innlegg fra Rolf-Erik Janøy, under tittelen « Norsk Barnehjelp – en skandale? » Her het det bl.a.:
« TA sår tvil om denne skolen (i Sudan) finnes. Hadde vi blitt spurt kunne vi oppgitt telefonnummeret til skolen. Vi kunne gitt navn på personer i Norge som har besøkt skolen, blant annet en delegasjon fra Norges Kristne Råd. Vi kunne henvist til Sudan Inland Church som vi har et godt samarbeide med.
Nå har Norges General Konsul besøkt skolen og kan bekrefte at denne drives i sin helhet av Norsk Barnehjelp. At vi gjør det samme som andre store og små hjelpeorganisasjoner, nemlig å selge deler av de klærne vi samler inn, blir framstilt som en skandale av TA.
Det er lite hyggelig å bli uthengt i min egen hjemby, som en som utnytter folks giverglede, men tror folk skjønner hvor skandalen ligger i denne saken. »
Tirsdag 22. januar fulgte TA igjen opp saken, under den trespaltede tittelen « UD sjekket Norsk Barnehjelp ». Her lød ingressen:
« KAIRO: Utenriksdepartementet besøkte i forrige uke skolen som organisasjonen Norsk Barnehjelp støtter i Sudan. Hjelpeprosjektet har til nå vært ukjent for norske myndigheter, og UD ønsket derfor å kontrollere de opplysningene organisasjonen gir på sine nettsider. »
Det framgikk videre at det var UDs spesialutsending til Khartoum som hadde besøkt skolen. Ambassaderåd Fridtjov Thorkildsen i Kairo bekrefter at skolen eksisterer og at den er støttet av Norsk Barnehjelp. « Han understreker at organisasjonen ikke har noen plikt til å orientere norske myndigheter om sitt arbeid, men fastholder at det er ?underlig? at en norsk organisasjon har drevet et hjelpeprosjekt i Sudan i lang tid, uten at ambassaden har kjent til det. »
KLAGEN:
Klager er Norsk Barnehjelps daglige leder Rolf-Erik Janøy, som reagerer på at formålet med reportasjen 11. januar ble holdt skjult da avisen på forhånd kontaktet ham to-tre ganger.
Ifølge klageren ble det stilt enkle spørsmål bl.a. om hvorfor Norsk Barnehjelp solgte klær, « og jeg forklarte at dette har vi hele tiden åpent fortalt våre givere, som alle får en informasjon hvor dette står nevnt . I en ny samtale ble det spurt om hvordan vi som en så liten organisasjon kunne drive et så stort arbeide i Sudan, og at konsulat og andre hjelpeorganisasjoner ikke kjente til oss. Jeg svarte at det ikke var vanskelig å få bekreftet at denne skolen fantes, siden fem medlemmer fra Norges Kristne Råd for ikke lenge siden besøkte denne. »
«Direkte spørsmål om noen skulle skrive noe om Norsk Barnehjelp, ble avvist. Jeg fremholdt at dersom han (journalisten) var ute etter noe så ville vi gjerne vite hva dette var, siden feilaktige oppslag er vanskelig å korrigere på etterskudd. Dette ble avfeid, og vi forstod at det ikke skulle skrives noe. Det var korte samtaler, hvor jeg ikke på noe tidspunkt ble gjort oppmerksom på at jeg ble intervjuet for ting som skulle trykkes. »
«Et par dager etter disse samtaler blir Norsk Barnehjelp uthengt som en ? tvilsom organisasjon ? som gjør det vanskeligere for ? skikkelige hjelpeorganisasjoner ? å samle inn ? livsnødvendig hjelp ?. (…) Når avisen skriver på lederplass at der er ? sjokkerende å høre ? at en hjelpeorganisasjon som samler inn klær i Norge, selger dette i Afrika, viser det bare at man ikke har tatt bryet med å sette seg inn i hvorfor vi og mange andre hjelpeorganisasjoner gjør dette .»
Klageren viser til organisasjonens informasjonsbrosjyre, der det heter om innsamlede klær at « disse blir delt ut til de fattigste eller solgt rimelig ». « Man kan finne mange hundre som selger innsamlede klær fra Norge i Afrika. Norsk Barnehjelp er små i denne sammenheng, men vi har en åpen og klar målsetting for dette. »
Her hevder klageren for øvrig at han som daglig leder ikke har mottatt lønn fra Norsk Barnehjelp siden starten, og at «ingen i styret har mottatt noen form for godtgjørelse for sitt arbeide.»
Når det gjelder avisens omtale av skolen i Sudan, anser klageren at det skjedde i form av en « ubegrunnet mistenkeliggjøring ». Klageren viser til organisasjonens nettsider, der det framgår «klart og tydelig at vi driver en skole for barn som flykter fra borgerkrigen i landet, at denne har 270 elever, og 15 lærere, og flere andre helt konkrete fakta. Det er disse opplysninger som avisen betviler. En tvil som lett kunne vært avklart med enkel sjekking av fakta, om det var ønskelig. »
«Vi har telefon, fax og e-mail til vår skole og avisen kunne ha ringt og snakket med våre ledere i Sudan og fått bekreftet eller avkreftet de opplysninger de sår tvil om.»
Videre skriver klageren:
«Siden avisen tydeligvis ikke var interessert i å oppklare den mistanke de pålegger oss, tok jeg kontakt med den Norske ambassade i Kairo og ministerråd Fridtjov Thorkildsen, som ble sitert som ytterst skeptisk til at vi hadde et slikt arbeide. De beklaget at TA hadde brukt dem mot oss. Han lovet å sende den norske konsul i Khartoum til vår skole, for å få oppklart dette. Ambassadesekretær Per Øyvind Landemoen som ble satt på saken var forundret over den aggressivitet som var utvist mot et så viktig og vanskelig arbeid.»
« Noen dager etter kunne Ambassaden fra konsulens rapport om besøket, bekrefte at skolen fantes og var drevet av Norsk Barnehjelp. Jeg kontaktet TA og ba om et godt oppslag på at skolen fantes og var drevet av Norsk Barnehjelp. Men avisen nevner dette i en liten notis nederst på side 4 (22/1-02) under tittel ? UD sjekket Norsk Barnehjelp ?. Her hevdes det feilaktig at ? UD ønsket å kontrollere de opplysninger organisasjonen gir på sine nettsider ? – det var vi som tvunget av den mistenkeliggjøring avisen utsatte oss for, måtte be UD om hjelp, noe de mer enn villig gjorde. »
Kopi av rapporten fra UDs utsending til skolen følger som vedlegg.
Når det gjelder TAs kontakt med Glemmen skole og rektors stans av utbetalingen til Norsk Barnehjelp, konstaterer klageren at avisen benyttet dette til å lage et nytt negativt oppslag om Norsk Barnehjelp. « Vi måtte bruke flere uker på [å få] avklart alle forhold, slik at skolen trygt kunne sende oss de midler de hadde samlet inn. Dette er nå skjedd og rektor har uttrykt glede over at alt de ønsket avklart er blitt så til deres tilfredshet. Så vidt jeg vet er det ikke slått opp noe i TA om denne sak de selv skapte med en svært negativ vinkling, men den positive løsning har liten interesse. »
Og klageren avslutter slik:
«TAs oppslag er grove sleivspark mot oss som bruker tid og kraft på gjøre noe for disse barna. Og den grad slike konstruerte skandaleoppslag skremmer folk fra å støtte vårt eller andres hjelpearbeide for barn i stor nød, er dette slag og overtramp mot de svakeste og mest forsvarsløse.»
Vedlagt følger kopi av artikkel i Varden 22.01.02, der klageren intervjues under tittelen « Kjemper for å renvaske u-hjelpsprosjekt ». Som vedlegg følger også kopier av e-korrespondanse klageren har hatt med Telemarksavisa etter de påklagede reportasjene. Klageren mener TAs mailer viser at avisen fortsatt har en «klart negativ» holdning.
TILSVARSRUNDEN:
Telemarksavisa viser til at man forut for reportasjen 11. desember hadde et oppslag om organisasjonen «Stopp Narkotika». «Ungdommene som hadde vært positive til ?Stopp Narkotika? følte seg lurt fordi de ikke fikk lønn, og fordi de mente det ikke fantes noen kontroll med pengebruken i organisasjonen.» Ifølge avisen hadde lederen i «Stopp Narkotika» også vervet ungdom til Norsk Barnehjelp.
«Vi fant senere ut at Norsk Barnehjelp hadde søkt kommuner og fylkeskommuner om penger. Vi fant ut at organisasjonen samlet inn klær, og vi fant ut at den hadde telefon-selgere som ringte rundt og ba om penger. Etter hvert fant vi også ut at Norsk Barnehjelp selger klær på gata og til grossister i Afrika – den nødhjelpen de samlet inn i Norge.»
«Vi ville også vite hva norske myndigheter og andre hjelpeorganisasjoner vet om Norsk Barnehjelp. Vi ringte rundt og fant ut at arbeidet til Norsk Barnehjelp var ukjent for samtlige av de organisasjonene vi snakket med.»
TA understreker at klageren har fått svare på innholdet i alle artikler avisen har hatt om Norsk Barnehjelp, og at svarene er gjengitt i artiklene. Avisen påpeker også at klageren fikk publisert sitt innlegg 19. januar, og at klageren selv bidro til at det ikke ble trykt tidligere.
«Rolf-Erik Janøy påstår at premissene for oppslaget i TA ble holdt skjult. Det er galt, og vi har ikke holdt noen ting skjult for Janøy og hans organisasjon. Når TAs journalister ringer intervjuobjekter presenterer de seg med fullt navn, og de forteller hvilken avis de ringer fra. Da er det selvfølgelig en intervjusituasjon. Vi har selvsagt aldri avvist at vi skal skrive noe om Norsk Barnehjelp.»
«På nettsidene til Norsk Barnehjelp fant vi veldig mye generell informasjon, og svært lite konkret dokumentasjon. Vi har bedt om å få ytterligere informasjon og dokumentasjon uten å få det. (…) Vi ba om å få oversikten over styret i Norsk Barnehjelp. Det fikk vi aldri .»
«I klagen sin skriver Janøy at han har gitt oss mange opplysninger som vi ikke har vært interessert i. Det er ikke riktig. Janøy har kommet med mange opplysninger i ettertid. Vi ser også at Norsk Barnehjelp har endret innholdet på nettsidene sine. Nå skriver organisasjonen at den også selger klær, det gjorde den ikke da vi jobbet med saken i januar. »
«Da vi tok kontakt med ambassaden i Kairo lovte den å sjekke engasjementet til Norsk Barnehjelp i Sudan. Etter noen dager tar ambassaden kontakt med TA og leser opp følgende melding: ? Vi kan bekrefte at skolen eksisterer og at den støttes av Norsk Barnehjelp. Ut over dette har vi ingen kommentarer. ?»
«Denne meldingen syntes vi var så spesiell at vi gjerne ville finne ut i hvor stor grad Norsk Barnehjelp støtter skolen i Sudan. Det klarte vi ikke i løpet av de neste dagene, derfor valgte vi til slutt å trykke en artikkel (22/1) om at ? UD sjekket Norsk Barnehjelp ?. I saken forteller vi at Norsk Barnehjelp støtter en skole i Sudan. I ettertid har vi fått tak i rapporten fra UD, som slår fast at Norsk Barnehjelp ikke har godkjenning til å drive skole i Sudan. »
«Rolf-Erik Janøy påstår også at vi ikke har ønsket å skrive at Glemmen videregående skole til slutt valgte å gi 105 000 kroner til Norsk Barnehjelp – penger som skolen først holdt tilbake. Vi ble først klar over dette torsdag 8. februar etter at Janøy sendte oss en mail. Vi prøvde å komme i kontakt med Janøy, men klarte ikke det i løpet av torsdagen. Vi trykket en sak om dette lørdag 10. februar – samme dag som vi presenterte rapporten fra UD. »
Når det gjelder klagerens påstand om at ambassaderåd Fridtjov Thorkildsen har beklaget at TA brukte kritiske uttalelser fra ham mot Norsk Barnehjelp, heter det i tilsvaret: « Dette har vi aldri hørt om, og vi regner med at han hadde sagt fra til oss dersom han hadde innsigelser på vårt intervju .»
Og avisen avslutter sitt tilsvar slik:
« Vårt hovedanliggende har vært å få fram at Norsk Barnehjelp selger tøy i Afrika som de samler inn i Norge som nødhjelp. Vi kan ikke se å ha skrevet noe uriktig, noe som ikke lar seg dokumentere, eller noe som gir et feil bilde av saken. Snarere tyder all dokumentasjon på at det er all grunn til å se kritisk på denne typen blanding av nødhjelp og forretning. »
Klageren fastholder hovedpunktene i klagen. «Hadde jeg på noe tidspunkt forstått at hva jeg pratet med journalisten i TA om skulle trykkes og endog gitt stort oppslag, ville jeg som alltid bedt om å få mulighet til å korrigere.»
Av klageren understrekes det igjen at det arbeidet Norsk Barnehjelp driver «bare [er] mulig gjennom omfattende frivillig innsats, og støtte fra givere. Dette er kun et underskudds-foretak. Å kalle dette for ?forretning? eller ?nødhjelpsbusiness? er en meningsløs påstand som vitner om at man ikke forstår fakta i denne sak. »
«Enten det er tilsiktet eller ikke, må avisens ledelse forstå at den måten å omtale vårt arbeide i Sudan på ikke kan tjene noen annen hensikt enn å skape mistillit, og direkte skade våre muligheter til å hjelpe. Jeg vegrer meg for å tro at man ser på slik konstruert mistenkelig-gjøring ?som godt stoff?.»
Klageren tilbakeviser at han i første omgang skulle ha vært uvillig til å gi opplysninger. « Fordi vi IKKE VISSTE at avisen ville skrive om oss, kunne vi først i ettertid gi de opplysninger vi med glede hadde gitt dersom vi visste hva avisa var ute etter. »
Når det gjelder UD-rapportens omtale av at Norsk Barnehjelp ikke har godkjennelse til å drive skole i Sudan, viser klageren til at TA med sin påpekning røper stor uvitenhet om situasjonen i et land med borgerkrig. « Jeg hadde meget positive møter med ulike myndigheter i Sudan for noen dager siden. Alle lovet hjelp til å få vår skole godkjent. »
For øvrig tilbakeviser klageren avisens påståtte forbindelse mellom lederen av «Stopp Narkotika» og Norsk Barnehjelp.
Telemarksavisa har ikke hatt ytterligere kommentarer.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder flere reportasjer og en lederartikkel i Telemarksavisa, der det ble satt søkelys på organisasjonen Norsk Barnehjelps virksomhet i Afrika. Organisasjonen mener avisen urettmessig har utsatt den for mistanke om useriøs virksomhet, blant annet ved å bruke uttrykk som «hjelpeskandale» og «bistandsbusiness». Klageren tilbakeviser at det skulle være noe suspekt ved å selge klær innsamlet i Norge for en rimelig penge til hjelpe-trengende, slik avisen har insinuert. På samme måte mener Norsk Barnehjelp at avisen skulle ha gjort nærmere undersøkelser før den stilte seg tvilende til organisasjonens skoleprosjekt i Sudan. Klageren mener organisasjonen bare i liten grad har fått mulighet til samtidig å imøtegå påstandene avisen aktet å komme med.
Telemarksavisa hevder at Norsk Barnehjelps daglige leder har fått svare på innholdet i alle artikler avisen har hatt om organisasjonen, og dessuten har kommet til orde med et eget innlegg. Avisen understreker at den ikke har holdt noe skjult for klageren, men tvert imot bedt om ytterligere informasjon, uten å få det. Telemarksavisa kan ikke se at den har skrevet noe uriktig eller noe som ikke lar seg dokumentere. Avisen synes dokumentasjonen snarere tyder på at det er all grunn til å se kritisk på blandingen av nødhjelp og forretning.
Pressens Faglige Utvalg mener Telemarksavisa var i sin fulle rett til å sette et kritisk søkelys på Norsk Barnehjelp og organisasjonens arbeidsform, på bakgrunn av de uklarheter som i utgangspunktet forelå om hvor innsamlede klær og penger tok veien.
Likevel anser utvalget at avisen i utilstrekkelig grad gjennomførte sine undersøkelser av bakgrunnen for organisasjonens virksomhet, innen den kom med sitt første og sterkt mistenkeliggjørende oppslag. Her viser utvalget til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, der det blant annet heter: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte.» Dessuten viser utvalget til punkt 4.1: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.»
Utvalget kan ikke se at klageren fra starten av er konfrontert fullt ut med hva avisen på reportasjeplass aktet å insinuere, og på lederplass anklager organisasjonen for. Etter utvalgets mening skulle avisen ha gitt klageren en langt bedre mulighet til å komme opp med nødvendig dokumentasjon innen første reportasje kom på trykk, siden intet tyder på at redaksjonen arbeidet under tidspress. Utvalget viser til intensjonene som ligger til grunn for Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, der det blant annet heter: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger».
I tillegg finner utvalget det klanderverdig at avisen i etterkant ikke sterkere har markert overfor leserne at det ikke har latt seg gjøre å avsløre noe som skulle bekrefte at Norsk Barnehjelp på noe punkt har handlet uetisk eller ulovlig.
Telemarksavisa har brutt god presseskikk.
Oslo, 19. mars 2002
Thor Woje,
Catharina Jacobsen, John Olav Egeland, Odd Isungset,
Jan Vincents Johannessen, Marvin Wiseth